Gradert eller full sykmelding?

[AnonymBruker]

Dette er vel strengt tatt noe legen din skal vurdere. 

Anonymkode: 67265...2e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette er vel strengt tatt noe legen din skal vurdere. 

Anonymkode: 67265...2e3

Det er det selvfølgelig, og det sier jeg jo også. Men vanskelig for legen å vurdere uten en samtale.....

Anonymkode: 36da5...f2b

[AnonymBruker]

Jobb gradert og be om tilpasninger fra arbeidsgiver?

Anonymkode: 0b3e1...764

[AnonymBruker]

Ser det allerede er nevnt men det bør vektlegges at dette ikke er noe ts skal ta en avgjørelse om, server det legen hennes som skal gjøre. Hun kan legge frem sin helsesituasjon og foreslå tiltak, men legen er den som har mandat og kompetanse til å vurdere hvilke tiltak som egner seg best.

Anonymkode: cc851...755

[AnonymBruker]

Har akkurat vært der selv, kjent på mye av det samme som deg TS. Ta det opp med både leder og lege og kom frem til besteløsning sammen.

For meg ble løsningen 3 uker 100%, 50% i 3 uker og videre 20% sykemelding videre. Har kommet meg litt ovenpå igjen, og håper å være klar for fulltid igjen om ikke lenge. Bedre å ta grep før en lar det gå alt for langt, da er veien tilbake mye tyngre. Heier på deg 🥰

Anonymkode: a08cf...efc

[AnonymBruker]

Siden det var så mange som hadde gode forslag og omsorg her, så tenkte jeg at jeg skulle oppdatere etter legetimen...

Jeg har en veldig fin lege. Omsorgsfull og lyttende, men diller ikke, og hun stiller krav. Vi snakket om hvordan jeg hadde det, og hvordan det artet seg fysisk. Så sa hun at hun ikke kunne tvinge på meg en 100% sykmelding, men at hun hadde en del erfaring, som hun sa - og at hvis vi sa for eksempel 50%, så kunne det hende vi satt der i februar og ting egentlig ikke var noe særlig bedre. Det satt ekstremt langt inne å si ja til en 100% nå, men det var det hun uten forbehold anbefalte. Enda jeg klarte å ikke grine eller noe i legetimen....

Har full støtte hos arbeidsgiver, som vet at jeg ønsker å være på jobb og som vet at jeg trives. De er vant til at jeg bidrar på alle bauger og kanter, og jeg har nå selv vært innom jobb og blitt enig med nærmeste kollega og nærmeste leder om hvem som skal gjøre hva av mine oppgaver som brenner daglig. Et par av tingene skal jeg gjøre selv, men det er en type "en gang i mnd"-ting, som overhodet ikke stresser meg, og det er bare jeg som kan det. Det er helt ok!

Jeg håper dette er det riktige. Enn så lenge føler jeg meg nesten mer stresset (var hos legen på torsdag), men jeg håper det synker inn en annen "ro" og avslappethet etter hvert.... 

Tusen takk til dere som svarte meg, og jeg oppdaterer her vel så mye for alle som muligens leste innlegget og kjente seg litt igjen... Jeg ville ihvertfall tenkt at det var greit å vite hvordan det gikk med en som skrev et innlegg jeg kunne ha skrevet selv.... Tusen takk igjen, for spark bak!

Anonymkode: 36da5...f2b

[AnonymBruker]

Så fint å lese TS! Glad du tok det skrittet, og veldig glad for at legen tok i mot deg på den måten.

Forstår at det er uvant og kjipt å måtte kaste inn håndkleet - det lyser lang vei at det ikke er arbeidsmoral og stå-på-vilje det står på ❤️ At du klarer å ta i mot legens råd om 100% er så bra. Bare fortsett slik. Det kan være ting tar lengre tid enn du tror nå, og lengre tid enn du håper. Prøv å være litt forberedt på det! Bare i tilfelle..
Slik at du, sammen med legen, klarer å ta smarte avgjørelser om veien videre. Kanskje trenger du bare en stund med 100%, kanskje ikke. Men den avgjørelsen må uansett tas på rett bakgrunn, og det er ikke din dårlige samvittighet, i det du «burde» være klar til å gå tilbake.

Jeg klarte ikke det. Jeg sa det nok gikk greit, jeg tenkte jeg burde, måtte, skulle jo… Det eneste det førte til, var at jeg ble verre igjen. Ting tar bare lengre tid. En får faktisk ikke ubegrenset med tid til å bli frisk (selv ikke i en kommunal jobb). Jeg mistet til slutt min jobb (vi er «kolleger» ser du) fordi det tok for lang tid å komme fullt tilbake 😔 Hvem sin feil var det? Min…for jeg skulle jo vise at jeg ville og klarte å jobbe 🙄

Så bare vit at det å presse seg tilbake før en er god nok, det…kan få store konsekvenser..

Anonymkode: acbf5...2bd

[AnonymBruker]

TS her igjen....

Har ny legetime i morgen og aner ikke hva jeg føler.... En del av meg tenker at det sikkert går bra å jobbe, en annen del tenker at det overhodet ikke er aktuelt. Er fortsatt enormt sykefravær på jobb, og jeg vet at jeg kommer til å føle at jeg må strekke meg i begge ender, og dermed er vi kanskje tilbake på start igjen, hva vet jeg... Føles veldig negativt å tenke sånn...

Jeg har ikke "meldt meg ut" fra jobb, var på et møte senest i går med ting som bare jeg driver med. Har også jobbet "kontorting" hjemme i dag i et par-tre timer (også med ting bare jeg gjør). Men dette er ikke sånt som gjøres daglig, så det å si at jeg bare kan ha "hjemmekontor" er ikke aktuelt.

Føler meg fortsatt "stresset", sover  LITT lenger om morgenen enn jeg gjorde, men sover veldig urolig, drømmer utrolig mye "slitsomme" drømmer (typ at jeg leter etter noe, at jeg er på jobb og leter etter vikar, at noen er etter meg, at jeg er syk og snart skal dø), våkner og er kjempesliten av drømmen. Sovner ofte igjen etter en times tid kanskje, noen ganger er det ny drøm, andre ganger fortsetter jeg på den jeg våknet av....

Har blitt spurt om noen ting mens jeg har vært sykemeldt, helt greit og jeg sa det var ok, men innvendig blir jeg kaldsvett, stressa og ikke sånn som jeg har vært før, hvor jeg har tatt utfordringene etter hvert og begynt i den ene enden uten å stresse (fordi jeg vet at stress ikke hjelper). Samtidig har jeg jo fått tid til å være uten det stresset nå, så det burde kanskje gå fint når jeg først kommer meg på jobb.

Noen som har vært borti samme tanker og situasjon og vet hva som er lurt? Jeg stoler 100% på fastlegen min, men hun kommer sikkert til å spørre hva jeg tenker, og jeg aner ikke....

Anonymkode: 36da5...f2b