Dere som overlevde en krise som par

[AnonymBruker]

Jeg står midt i en krise i samlivet. Jeg venter mitt første barn og er nå ekstremt sårbar, samtidig som at mannen ikke klarer å være en god partner. Han sliter med usikkerhet og tillitsproblemer, som til stadighet går utover meg. Jeg gruer meg til å komme hjem til en som plutselig kan bestemme seg for å være sint på meg. Det at jeg har lagt mye tid og energi i å skape et godt hjem, skaper en slags dobbel ulykke. Jeg gruer meg nå til ting jeg i utgangspunktet gledet meg til - permisjon, høytid og så fødsel - og veldig langt nede.

Forholdet har vært bra fram til for ca. et halvt år siden, så jeg må nå prøve å tro at det kan bli bra igjen. 

I mange av disse situasjonene vet jeg at det er populært å skrive "dump ham", men jeg vet jo også at de som faktisk HAR vært gift i 15 eller 20 år (eller mer) har hatt både mange oppturer og nedturer. Antakeligvis har de fleste også hatt noen kriser, de har bare jobbet seg gjennom.

Akkurat nå trenger jeg noen lyspunkter.

Hvordan kom dere dere gjennom, hvor lang tid tok det, og hva kostet det?

Anonymkode: 7fa73...49c

[AnonymBruker]

Vi kom oss igjennom en lang periode hvor jeg fungerte dårlig psykisk og han forsørget meg. Jeg hadde enorme problemer med å fullføre utdanningen min og hadde ikke inntekt. Det tok vel 1,5 år lenger enn det burde. Han har sagt i ettertid at hadde han visst hvor lang den perioden kom til å bli så hadde han gått. Men på grunn av sunk cost fallacy så holdt han ut. Jeg ble omsider ferdig, fikk meg etterhvert en greit betalt jobb. Vi har det bra. 

Det kostet mye for begge to, jeg ble mer deprimert og fikk større problemer med å få det til nettopp fordi jeg visste at han var frustrert og jeg følte at han kunne gå fra meg hvert øyeblikk. Jeg føler at det har farget hans bilde av meg.

Anonymkode: 41af2...50b

[AnonymBruker]

Du sier at du ikke ønsker råd som "Dump han" men da kan jeg fortelle deg at partnervold ofte ikke starter før svangerskap. Partnervold kan være psykisk og det å hele tiden være redd for hvilket humør han er i og gå å grue deg for om han er sint er faktisk psykisk vold. Det blir aldri bedre, tvert i mot eskalerer det bare over tid og det er mange man aldri kunne tro drev med partnervold der de sidene kommer frem senere og ofte i kvinnens svangerskap. Ja det er ekte statistikk og noe du bør ta alvorlig 

Anonymkode: a42bb...e74

[AnonymBruker]

Vi har vært gift i 25 år og 3 ganger har vi vært veldig nært samlivsbrudd.  Et forhold for livet er hardt arbeid. Man må tilgi store skuffelser og kostbare kompromisser er regelen, ikke unntaket. Gjennom krisene bygger man noe som blir mye dypere enn de som gir opp. Vi har hatt lange perioder der vi ikke har hatt noen grunn til å være sammen, før vi har hatt våre lykkeligste tider. Det beste rådet er ikke å snakke om problemer,  bare ta på et smil og bestemme seg for at alt er bra. Humør smitter. Plutselig våkner den andre, og problemene er glemt. Alle har jo lyst til å leve med en gledesspreder. Det er lettere å starte med seg selv enn å håpe på at den andre endrer seg. 

Anonymkode: 5a0be...fb9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Du sier at du ikke ønsker råd som "Dump han" men da kan jeg fortelle deg at partnervold ofte ikke starter før svangerskap. Partnervold kan være psykisk og det å hele tiden være redd for hvilket humør han er i og gå å grue deg for om han er sint er faktisk psykisk vold. Det blir aldri bedre, tvert i mot eskalerer det bare over tid og det er mange man aldri kunne tro drev med partnervold der de sidene kommer frem senere og ofte i kvinnens svangerskap. Ja det er ekte statistikk og noe du bør ta alvorlig 

Anonymkode: a42bb...e74

Dette er grotesk å si som et generelt råd, og i beste fall er det halvsannheter. Partnervold starter kanskje etter svangerskap, men det betyr ikke at alle parproblemer under svangerskap er starten på et mer voldelig forhold. TS og partner står i en stor omveltning i livet, det er ikke rart at de preges av det på ulike måter. Det som beskrives av problemer vil sannsynligvis løse seg. Gi ham oppmerksomhet og komplimenter, så får du nok mer av det samme tilbake.  Snakk med venninner om utfordringene også. 

Anonymkode: 5a0be...fb9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg står midt i en krise i samlivet. Jeg venter mitt første barn og er nå ekstremt sårbar, samtidig som at mannen ikke klarer å være en god partner. Han sliter med usikkerhet og tillitsproblemer, som til stadighet går utover meg. Jeg gruer meg til å komme hjem til en som plutselig kan bestemme seg for å være sint på meg. Det at jeg har lagt mye tid og energi i å skape et godt hjem, skaper en slags dobbel ulykke. Jeg gruer meg nå til ting jeg i utgangspunktet gledet meg til - permisjon, høytid og så fødsel - og veldig langt nede.

Forholdet har vært bra fram til for ca. et halvt år siden, så jeg må nå prøve å tro at det kan bli bra igjen. 

I mange av disse situasjonene vet jeg at det er populært å skrive "dump ham", men jeg vet jo også at de som faktisk HAR vært gift i 15 eller 20 år (eller mer) har hatt både mange oppturer og nedturer. Antakeligvis har de fleste også hatt noen kriser, de har bare jobbet seg gjennom.

Akkurat nå trenger jeg noen lyspunkter.

Hvordan kom dere dere gjennom, hvor lang tid tok det, og hva kostet det?

Anonymkode: 7fa73...49c

Vi hadde aldri kommet oss igjennom krisene om jeg ikke hadde satt ned foten hardt mange ganger iht mannens urimelighet. Sykt morgentur, og langsur i flere mnd for filleting.  Hammer enn en gang sagt at han må skjerpe seg, hvis ikke er jeg raskt ut døra. Jeg truer ikke med sånt om jeg ikke mener det. Så ja jeg har vært på nippet flere ganger. Sammen i 25 år. Fortsatt usikkert om vi blir gamle sammen. 

Så hvis en prat om det som skjer ikke funker, da ville jeg av egen erfaring ha dumpa nå. Ser tilbake så vet jeg ikke helt om disse kampene har vært verdt det.

Me iallefall ta alltid en ordentlig prat. Finn ut selv hvor dine grenser går, og marker de tydelig.  Respekterer han ikke de, så kommer du for alltid å slite med det. 

Begge kommer jo til å tråkke litt feil. Men kronisk dårlig oppførsel er noe annet.

Anonymkode: 0948a...505

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Dette er grotesk å si som et generelt råd, og i beste fall er det halvsannheter. Partnervold starter kanskje etter svangerskap, men det betyr ikke at alle parproblemer under svangerskap er starten på et mer voldelig forhold. TS og partner står i en stor omveltning i livet, det er ikke rart at de preges av det på ulike måter. Det som beskrives av problemer vil sannsynligvis løse seg. Gi ham oppmerksomhet og komplimenter, så får du nok mer av det samme tilbake.  Snakk med venninner om utfordringene også. 

Anonymkode: 5a0be...fb9

Dette er en generelt veldig skadelig holdning. Alle i voldelige forhold tror at det skal gå over, at det bare er en fase. Det ts opplever nå er psykisk vold og det bryter henne ned og begrenser friheten og tryggheten hennes 

Anonymkode: a42bb...e74

[Summeer]

Kom dere på familievernkontoret asap! Lær dere teknikker for hvordan være uenige samtidig som man lever med hverandre som partnere og med-foreldre. Vi fikk en skikkelig knekk med 6mnd gammel baby, og fikk hjelp. De samtalene vi hadde hjelper fremdeles 15 år senere, det gjør at jeg ser i bunnen av det vi egentlig har en konflikt om, for par har gjerne den samme konflikten som skaper gnisninger, den bare får utløp over krangel om husarbeid feks.

Men få hjelp med den grunnleggende kommunikasjonen, dere er bundet til å ha et samarbeid i mange, mange år uavhengig om dere er kjærester siden dere får et barn sammen

Endret 3. desember 2022 av Summeer

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg står midt i en krise i samlivet. Jeg venter mitt første barn og er nå ekstremt sårbar, samtidig som at mannen ikke klarer å være en god partner. Han sliter med usikkerhet og tillitsproblemer, som til stadighet går utover meg. Jeg gruer meg til å komme hjem til en som plutselig kan bestemme seg for å være sint på meg. Det at jeg har lagt mye tid og energi i å skape et godt hjem, skaper en slags dobbel ulykke. Jeg gruer meg nå til ting jeg i utgangspunktet gledet meg til - permisjon, høytid og så fødsel - og veldig langt nede.

Forholdet har vært bra fram til for ca. et halvt år siden, så jeg må nå prøve å tro at det kan bli bra igjen. 

I mange av disse situasjonene vet jeg at det er populært å skrive "dump ham", men jeg vet jo også at de som faktisk HAR vært gift i 15 eller 20 år (eller mer) har hatt både mange oppturer og nedturer. Antakeligvis har de fleste også hatt noen kriser, de har bare jobbet seg gjennom.

Akkurat nå trenger jeg noen lyspunkter.

Hvordan kom dere dere gjennom, hvor lang tid tok det, og hva kostet det?

Anonymkode: 7fa73...49c

Vi har bare vært sammen i tre år, men begge to har måtte gjøre endringer for å få et godt forhold. Han ble ofte sint og barnslig når jeg ikke gjorde akkurat som han ville i visse sammenhenger og jeg la på telefonen eller ignorerte han hvis han sa noe jeg ikke likte.
 

I sommer sa jeg at begge to sin barnslige oppførsel må ta helt slutt for dette går ikke i lengden. Jeg var tydelig på at det var ikke noe tom trussel, men at jeg klarte ikke å leve sånn lenger. Da snudde det. Han fikk en ny tålmodighet med meg som gjorde at jeg fikk mer tålmodighet med han. Vi kommuniserer bedre og har en ny respekt for hverandre. Dette har gjort forholdet sterkere, men forhold er alltid en jobb. Noen ganger er det en enkel jobb, andre ganger kan det være tøft. 

Anonymkode: a05c9...92f

[Gjest vilkåret]

Ja, det har vært noen tyngre perioder i forholdet som vi jobbet oss gjennom, men aldri har det vært snakk om grunnleggende mangel på respekt fra noen av oss. Når den ene bruker en som verbal søppelbøtte, så er forholdet over i mine øyne. Den type manglende respekt kunne jeg aldri tilgitt partner for. Den type manglende respekt er så fundamental at jeg aldri kunne stolt på at partner var den solide støtten som jeg ønsker at partnere skal være for hverandre

1 hour ago, AnonymBruker said:

Vi har bare vært sammen i tre år, men begge to har måtte gjøre endringer for å få et godt forhold. Han ble ofte sint og barnslig når jeg ikke gjorde akkurat som han ville i visse sammenhenger og jeg la på telefonen eller ignorerte han hvis han sa noe jeg ikke likte.
 

I sommer sa jeg at begge to sin barnslige oppførsel må ta helt slutt for dette går ikke i lengden. Jeg var tydelig på at det var ikke noe tom trussel, men at jeg klarte ikke å leve sånn lenger. Da snudde det. Han fikk en ny tålmodighet med meg som gjorde at jeg fikk mer tålmodighet med han. Vi kommuniserer bedre og har en ny respekt for hverandre. Dette har gjort forholdet sterkere, men forhold er alltid en jobb. Noen ganger er det en enkel jobb, andre ganger kan det være tøft. 

Anonymkode: a05c9...92f

Dersom dere får barn sammen eller gifter dere vil han gå tilbake å bli sint og barnslig. Da er du "fanget"

[AnonymBruker]

vilkåret skrev (1 minutt siden):

Ja, det har vært noen tyngre perioder i forholdet som vi jobbet oss gjennom, men aldri har det vært snakk om grunnleggende mangel på respekt fra noen av oss. Når den ene bruker en som verbal søppelbøtte, så er forholdet over i mine øyne. Den type manglende respekt kunne jeg aldri tilgitt partner for. Den type manglende respekt er så fundamental at jeg aldri kunne stolt på at partner var den solide støtten som jeg ønsker at partnere skal være for hverandre

Dersom dere får barn sammen eller gifter dere vil han gå tilbake å bli sint og barnslig. Da er du "fanget"

Vi skal ikke ha barn. Dessuten er det ganske mange som har vært som oss som har fått barn og giftet seg. Du er ganske naiv hvis du tror at alle med barn er perfekte mennesker med frisk psyke. 

Anonymkode: a05c9...92f

[Gjest vilkåret]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Vi skal ikke ha barn. Dessuten er det ganske mange som har vært som oss som har fått barn og giftet seg. Du er ganske naiv hvis du tror at alle med barn er perfekte mennesker med frisk psyke. 

Anonymkode: a05c9...92f

Jeg skrev ikke noe sted at alle med barn er perfekt friske folk med frisk psyke. Hæ? Mange som sliter med helseplager eller psyken, men de bruker ikke partneren sin som søppelbøtte. De mangler ikke fundamentalt respekt for partneren der de syntes det er greit å ødelegge hverdagen til partner ved å være sint og klandrende. Ingen god partner syntes det er ok å mobbe partneren sin på den måten

Men virker som du er ekstremt investert i at dette bare er småproblemer og at det skal bli dere to. Du leter etter unnskyldninger der det er greit at han er sånn. "Han er bare litt psykisk syk, trenger bare litt tid". "Alle går gjennom en tøff periode, det vil bli bra".

Du tar feil.

[AnonymBruker]

Jeg leste den andre tråden din også. Problemet er jo at dette er noe HAN sliter med, og da er det HAN som må få hjelp, ønske hjelp og oppsøke hjelp. Ikke du. 

Jeg var gift med en mann i tjue år. Da jeg var gravid med det første barnet var han sur, fikk raseriutbrudd, sluttet å bidra økonomisk, kunne nekte meg søvn, stenge meg inne osv. Det jeg gjorde var å dra ham med i terapi, jobbe med meg selv, snakke, forsøke å forandre meg, ta hensyn   . 

Så ble det litt bedre, men svingte tilbake igjen. Jeg ble vant til at det var sånn. Jeg tilpasset meg. Jeg følte meg låst og fanget og skammet meg, minket kontakt med folk utenfor for jeg ville ikke noen skulle se eller vite. 

Etter tjue år gikk jeg, og det eneste jeg angrer på er at jeg ikke gikk før. Jeg kunne hatt et helt annet liv. 

Så lyspunktet jeg vil presentere for deg er at det har ikke gått så lang tid ennå. Du kan fortsatt bestemme deg for at dersom han ikke går i intensiv terapi og jobber med problemene sine, så går du. Og så gjør du faktisk det. Uten å kaste vekk et og et halvt liv - ditt og barnets. 

Anonymkode: bc4e4...a7b

[AnonymBruker]

Ikke dump ham, men still krav. Han skal bli pappa og må oppføre seg som en, eller få hjelp. 

Anonymkode: 3a0c9...a53

[mangolassie]

Familievernkontoret, umiddelbart! Uansett om dere skal være i forhold eller ikke, så skal dere samarbeide om barnet resten av livet. Her er det bare å sette i gang og bedre kommunikasjonen. Du kan og bør også kreve at han oppsøker hjelp til sine problemer. 

Disse tingene har vi gjort, i et forhold som har vart ca 10 år og nå er i en slags krise, men som ingen av oss har gitt opp helt at det er håp for å reparere i framtiden. Men begge må være villige til å gå langt for å reparere, ikke bare den ene (du).