Ferdig utreda, ingen diagnose - hva nå?!

[Gjest takinova]

Å forsove seg har vel lite med eventuelle diagnoser å gjøre?

[AnonymBruker]

takinova skrev (Akkurat nå):

Å forsove seg har vel lite med eventuelle diagnoser å gjøre?

Det var ikke helt det som var hovedpoenget med noen av innleggene som TS har kommet med. Da har du ikke lest godt nok. 

Anonymkode: f1623...ce2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hei! Etter en god del timer på DPS er jeg nå ferdigutreda og går uten hverken diagnose eller noe forslag til videre behandling/oppfølging. Bakgrunnen for henvisningen var mangeårig problematikk knyttet til emosjonsregulering, relasjoner, holde ut i jobb/utdanning, mat, tilbakevendende depresjoner, høyt nivå av angst/stress osv... 

Jeg føler meg så tom! Hva skal jeg gjøre nå? Jeg må jo bare prøve å leve livet så godt som mulig med de begrensningene jeg har, men ser egentlig for meg at jeg kommer til å gå på en ny smell igjen om noen måneder, og jeg har jo ingenting annet å skylde på enn svak personlighet?

Er det noen som har vært gjennom det samme?

Er litt redd for at jeg ikke har klart å gi uttrykk for hvordan alt er, men har jo fylt ut mye skjemaer.. Samt at jeg blir vurdert som "godt fungerende", fordi jeg har en "god jobb", på tross av at jeg "droppa ut" av utdanningen min. Jeg kommer for sent HVER dag, men det virker som de ikke ser problemet, "bare send en melding og avtal noe med sjefen din"... Jeg tror lederen min er ganske på randen av irritert, men er fornøyd fordi jeg leverer. Og dette ville jo ikke vært mulig i hvilken som helst jobb. Det jeg også glemte å fortelle er at ja, jeg gjør jobben min, men jeg må ofte også jobbe MYE overtid for å få gjort bare minstekravet til hva som skal gjøres, fordi jeg bruker så lang tid på å starte på oppgaver samt blir lett distrahert. Jeg føler at det skal ikke være så vanskelig? Men jeg må jo bare finne en måte å ta meg sammen på?

Anonymkode: d5682...1b7

Kan det hende at du er i feil jobb?

Høres ut som du ganske enkelt må ta en evaluering av livet ditt og plukke vekk det som suger energi og fylle på med det som gjør det glad. Dette kan ta tid. Kjenner meg igjen. Var sykemeldt i 1 år selv og sa opp jobben du kan få sykepenger fra NAV. Ellers har det hjulpet meg med alternativ medisin som healing og essensielle oljer. Spise sunt og vegansk. Være ute. Kutte ut mennesker som tok energi. Opparbeide et godt forhold til meg selv. Meditere, yoga, svømming.

 

Anonymkode: 553bc...d67

[AnonymBruker]

Kanskje du bare må ta deg sammen?

Det virker som hovedproblemet ditt er dårlige søvnrutiner, en jobb som ikke engasjerer deg, og at du tror det er noe som kan fikses utenfra. Du må ta tak i ditt liv. 

Dessuten; gratulerer du er frisk! Det er jo fantastisk. 

Anonymkode: 183b1...f22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jobben har egentlig faste arbeidstider, jeg har fått unntak/tilrettelegging da jeg ikke klarte å opprettholde det. Hadde en jobb før det som jeg mista fordi jeg ikke klarte å møte tidsnok. Sover alt for mye, skulle gjerne hatt det motsatt. Ja, har problemer med å ikke komme igang med ting, og det er utrolig hemmende i hverdagen min. Blir utrolig sliten av det, sitter og spenner hele kroppen og vil vil vil, men nei. Og hvis jeg først kommer i gang så kan jeg sitte i ti timer! Eller bli distrahert eller fem minutter. Så ikke veldig pålitelig for arbeidsgiver.  Var vel i denne jobben i to måneder før jeg ble sykemeldt, så har jobbet redusert i tre av dem. 

Så ja, jeg får til ting, til en viss grad. Men jeg føler at jeg egentlig klarer bedre? Men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det, men det er vel heller en mangel i personligheten min, ikke at jeg er syk.

Men ja, mangler en 'drive' her i livet, selv om de som kjenner meg vil si at jeg er en utrolig gira person. Problemet er bare at det flytter seg fra nye ting hele tiden og det klarer aldri å opprettholdes særlig lenge. Mens helsepersonell har beskrevet denne manglende initiativevnen min med depresjon, også har jeg starta på antidepressiva også har det etter en periode stabilisert seg. Har vel vært gjennom fire slike runder?

Og det er vel ingen andre enn meg som kan gi meg selv litt spark bak? Er fullt klar over at litt rutiner er det beste, men det faller gjennom..

Anonymkode: d5682...1b7

Høres ut som du trenger å ta deg selv i nakken. Du må øve opp gjennomføringsevnen. Ha på to vekkerklokker. Ikke føl og kjenn etter om du orker, gjør det du skal. For jeg ser ingen grunn til hvorfor du ikke kommer presis på jobb, hvorfor du ikke får gjort oppgavene dine.

Anonymkode: 7d613...686

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Kan det hende at du er i feil jobb?

Høres ut som du ganske enkelt må ta en evaluering av livet ditt og plukke vekk det som suger energi og fylle på med det som gjør det glad. Dette kan ta tid. Kjenner meg igjen. Var sykemeldt i 1 år selv og sa opp jobben du kan få sykepenger fra NAV. Ellers har det hjulpet meg med alternativ medisin som healing og essensielle oljer. Spise sunt og vegansk. Være ute. Kutte ut mennesker som tok energi. Opparbeide et godt forhold til meg selv. Meditere, yoga, svømming.

 

Anonymkode: 553bc...d67

Har hatt samme problemene i alle yrkene jeg har vært gjennom, samt ikke mestret å fullføre noen utdanning. Til tross for at evnetestene viser at jeg har veldig høy intelligens, så det er det i hvert fall ikke noe galt med, men jeg har hukommelse/arbeidsminne som en gullfisk.

Jeg har det sånn sett ytre bra, det er ingen klare energityver, dette har jeg tatt en gjennomgang med meg selv flere ganger. 

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Høres ut som du trenger å ta deg selv i nakken. Du må øve opp gjennomføringsevnen. Ha på to vekkerklokker. Ikke føl og kjenn etter om du orker, gjør det du skal. For jeg ser ingen grunn til hvorfor du ikke kommer presis på jobb, hvorfor du ikke får gjort oppgavene dine.

Anonymkode: 7d613...686

Jeg har to vekkerklokker. Nei, jeg ser heller ingen grunn

 

Anonymkode: d5682...1b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Var du fornøyd med behandleren din da? For det kan hende du fikk en som egentlig ikke kan jobben sin. Jeg har gått til DPS siden 2019. Der ble jeg sendt fram og tilbake og mista tilliten til de helt. Helt til jeg flyttet og fikk min 4. behandler. Hun er så dyktig og profesjonell, og jeg føler bare nå, 4 år senere, at jeg får hjelp.

Anonymkode: 22043...ba5

Ja! Kom ganske godt overens, og jeg følte at jeg fikk begynt å "åpne meg". Vedkommende var dog ganske så nyutdannet.

 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg sliter også periodevis med depresjoner i form av selvmordstanker og at livet stagnerer på en måte. Kommer meg ikke fremover, må tenke nytt hele tiden for å ikke klikke, og det er slitsomt. Får et sinnsykt tankekjør om jeg ikke fysisk holder meg opptatt med noe konstant.

Dette får jeg også. Så det er jo ikke nødvendigvis det at jeg på død og liv må ha en diagnose, men hvordan skal jeg håndtere slike perioder? Det er helt uholdbart å gå gjennom gang på gang og for hver gang så kjører jeg livet mitt litt mer i grus

 

Anonymkode: d5682...1b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

 

Anonymkode: 7d613...686

Ekspander  

Jeg har to vekkerklokker. Nei, jeg ser heller ingen grunn

Så hvordan kommer du for sent da? Sover du videre selv om klokka ringer? Da må du begynne å stå opp med en gang det ringer. Soser du for mye rundt og glemmer tiden? Da skal du kun gjøre det du skal, ikke se på skjerm eller noe, se ofte på klokka mens du dusjer og kler på deg. Er jobben viktig for deg? Er det viktig for deg å være en pålitelig person? Er du vokst opp med å slippe unna ansvar og lagt deg til dårlige vaner? Nå er du uansett voksen og må jobbe inn rutiner. Du sier du er på vei til jobb men bare klarer ikke noe deg dit. Hva slags følelser og tanker har du da? Og hvordan jobber du med det? 

Anonymkode: 7d613...686

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja! Kom ganske godt overens, og jeg følte at jeg fikk begynt å "åpne meg". Vedkommende var dog ganske så nyutdannet.

 

Dette får jeg også. Så det er jo ikke nødvendigvis det at jeg på død og liv må ha en diagnose, men hvordan skal jeg håndtere slike perioder? Det er helt uholdbart å gå gjennom gang på gang og for hver gang så kjører jeg livet mitt litt mer i grus

 

Anonymkode: d5682...1b7

Vil sterkt anbefale deg å jobbe med gjennomføringsevnen. Jeg tror dette kan være et hinder for deg i å bygge selvtillit og motvirke depresjon. Uferdige prosjekter er så lite tilfredsstillende når du gjør dette til en vane så spenner du ben på deg selv.

Anonymkode: 7d613...686

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hei! Etter en god del timer på DPS er jeg nå ferdigutreda og går uten hverken diagnose eller noe forslag til videre behandling/oppfølging. Bakgrunnen for henvisningen var mangeårig problematikk knyttet til emosjonsregulering, relasjoner, holde ut i jobb/utdanning, mat, tilbakevendende depresjoner, høyt nivå av angst/stress osv... 

Jeg føler meg så tom! Hva skal jeg gjøre nå? Jeg må jo bare prøve å leve livet så godt som mulig med de begrensningene jeg har, men ser egentlig for meg at jeg kommer til å gå på en ny smell igjen om noen måneder, og jeg har jo ingenting annet å skylde på enn svak personlighet?

Er det noen som har vært gjennom det samme?

Er litt redd for at jeg ikke har klart å gi uttrykk for hvordan alt er, men har jo fylt ut mye skjemaer.. Samt at jeg blir vurdert som "godt fungerende", fordi jeg har en "god jobb", på tross av at jeg "droppa ut" av utdanningen min. Jeg kommer for sent HVER dag, men det virker som de ikke ser problemet, "bare send en melding og avtal noe med sjefen din"... Jeg tror lederen min er ganske på randen av irritert, men er fornøyd fordi jeg leverer. Og dette ville jo ikke vært mulig i hvilken som helst jobb. Det jeg også glemte å fortelle er at ja, jeg gjør jobben min, men jeg må ofte også jobbe MYE overtid for å få gjort bare minstekravet til hva som skal gjøres, fordi jeg bruker så lang tid på å starte på oppgaver samt blir lett distrahert. Jeg føler at det skal ikke være så vanskelig? Men jeg må jo bare finne en måte å ta meg sammen på?

Anonymkode: d5682...1b7

Slik hadde jeg det før for flere år siden.

Nå de senere år så har jeg stått på vært motivert og gjort det jeg skal. Men kroppen har til slutt sagt fra med smerter og betennelser osv.

Det har da gått opp for meg at jeg har faktisk vært syk lenge, hvertfall siden ungdomsårene. Jeg er revmatikere, har autoimmun sykdom. Og siden jeg "alltid" har hatt det vondt og hatt mindre overskudd enn andre så har jeg bare stått på og fulgt normen. Det er jo slik at det var og har vært min "normale" tilstand. Kjenner man ikke til noe annet så vet en egentlig ikke hvor gale det faktisk er. Man bare overlever.

Går man slik jeg gjorde så blir man "treg" det blir vanskelig å følge strømmen, man bli oppgitt og trøtt av å ha det vondt. Man blir kanskje til og med deprimert. Man får følelsen av å ikke strekke til, man mister motivasjon til å sette seg mål og det å ha ambisjoner. Fordi man ikke ser for seg at en skal klare det .

Nå sier jeg ikke at det er slik med deg, men be legen om utvidede blodprøver, spør om utredning til å finne ut om det er fysiske årsaker som forårsaker hvordan du har det. Er du overvektig, har du sjekket blodsukkeret ditt, diabetes kan ha slike symptomer som du beskriver.

Har du mageproblemer, har du sjekket om du mangler b-vitamin, d- vitaminer, jern osv?

Ikke gi deg, be om ytterlig utredning fordi at du vil ha en nøkkel til å kunne forbedre livskvaliteten din, i allefall muligheten til å gjøre noe med det eller å tilpasse og regulere livet etter det.

Anonymkode: 642b5...d09

[Gjest takinova]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det var ikke helt det som var hovedpoenget med noen av innleggene som TS har kommet med. Da har du ikke lest godt nok. 

Anonymkode: f1623...ce2

Jeg ble opptatt av dette med å komme for sent på jobb. Vedkommende bør jo starte der. Fremfor å skulle ha en diagnose å skylde det på.

[AnonymBruker]

Jeg tror nok problemet er at jeg mangler motivasjon for selve livet, og det overføres til alt som er i det. 

Anonymkode: d5682...1b7

[AnonymBruker]

takinova skrev (8 minutter siden):

Jeg ble opptatt av dette med å komme for sent på jobb. Vedkommende bør jo starte der. Fremfor å skulle ha en diagnose å skylde det på.

Det ble bare veldig enkelt å bare ta tak i sovingen når det var så mye annet som også kom fram. 

 

Anonymkode: f1623...ce2

[Gjest takinova]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det ble bare veldig enkelt å bare ta tak i sovingen når det var så mye annet som også kom fram. 

 

Anonymkode: f1623...ce2

Ja, men akkurat derfor - "enkelt" - så er det kanskje der man må starte?

[Gjest takinova]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tror nok problemet er at jeg mangler motivasjon for selve livet, og det overføres til alt som er i det. 

Anonymkode: d5682...1b7

Hva med å finne seg en ny jobb? Få ting er så drepende for livsgleden som en jobb som er helt pyton og/eller medarbeidere man ikke finner tonen med.

[AnonymBruker]

takinova skrev (1 minutt siden):

Ja, men akkurat derfor - "enkelt" - så er det kanskje der man må starte?

Det jeg mente at det var enkelt for deg å finne ett problem når det var så mye mer og mye annet å ta tak i. 

Søvnproblemet kommer som følge av andre større problemer. 

Anonymkode: f1623...ce2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det jeg mente at det var enkelt for deg å finne ett problem når det var så mye mer og mye annet å ta tak i. 

Søvnproblemet kommer som følge av andre større problemer. 

Anonymkode: f1623...ce2

Ja! Så klart vil jeg stå opp tidlig. Så klart vil jeg som alle andre komme tidsnok til jobb. Dog er det ikke bare til jobb, det gjelder også ting jeg gleder meg til og gjerne vil. Der kommer jeg til kort også, som alt annet i livet. 

Men kanskje jeg egentlig ikke vil, siden jeg ikke klarer det? Kanskje jeg rett og slett ikke bryr meg nok

Jeg vil legge meg tidlig. Men tjohei, plutselig starter jeg med et "lite" prosjekt før jeg legger meg, ånei, det tok visst to timer.. Og det er ofte jeg også legger meg tidlig, men nei, der ligger jeg og hele kroppen min dirrer og jeg klarer ikke falle til ro. Mens andre ganger sovner jeg såklart med en gang! Og kroppen min ønsker veldig sterkt å gjerne sove 10 timer, så selv om jeg legger meg 22, vil hodet gjerne slumre frem til 8! Jeg vet jo at dette bare går på disiplin og rutiner, men det er noe som stopper opp for meg her. 

Anonymkode: d5682...1b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Ja! Så klart vil jeg stå opp tidlig. Så klart vil jeg som alle andre komme tidsnok til jobb. Dog er det ikke bare til jobb, det gjelder også ting jeg gleder meg til og gjerne vil. Der kommer jeg til kort også, som alt annet i livet. 

Men kanskje jeg egentlig ikke vil, siden jeg ikke klarer det? Kanskje jeg rett og slett ikke bryr meg nok

Jeg vil legge meg tidlig. Men tjohei, plutselig starter jeg med et "lite" prosjekt før jeg legger meg, ånei, det tok visst to timer.. Og det er ofte jeg også legger meg tidlig, men nei, der ligger jeg og hele kroppen min dirrer og jeg klarer ikke falle til ro. Mens andre ganger sovner jeg såklart med en gang! Og kroppen min ønsker veldig sterkt å gjerne sove 10 timer, så selv om jeg legger meg 22, vil hodet gjerne slumre frem til 8! Jeg vet jo at dette bare går på disiplin og rutiner, men det er noe som stopper opp for meg her. 

Anonymkode: d5682...1b7

Kom deg til legen og krev hjelp. Eventuelt gå privat for utredning. 

Har du hatt noen traumer i oppveksten? Kan det være adhd? 

Ikke tenk at du må skjerpe deg, men finn ut hva det kan være i samråd med fagfolk. 

Anonymkode: 03491...e6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Kom deg til legen og krev hjelp. Eventuelt gå privat for utredning. 

Har du hatt noen traumer i oppveksten? Kan det være adhd? 

Ikke tenk at du må skjerpe deg, men finn ut hva det kan være i samråd med fagfolk. 

Anonymkode: 03491...e6d

Jeg ble mobbet og utfryst på barneskolen - trodde jeg i alle fall. Det var en som måtte bytte klasse pga. det (dog ikke bare jeg som ble plaget, men husker jeg ble slått av vedkommende en del). Selv om jeg i detalj ikke husker særlig av barndommen, så usikker hvor mye dette har påvirket meg. Samt at jeg er usikker på om det er dette som egentlig skjedde. Har også vært i et forhold i seks år hvor grensene mine konstant ble overskredet. Så dette har blitt veklagt en del at jeg er sliten pga. det "stresset" dette har gitt meg, men problemene mine var der også før jeg gikk inn i dette forholdet. 

Takk! Ja, jeg har jo prøvd å skjerpe meg, men det finnes en grense, samt at jeg tenker at det skal ikke behøves å jobbe dobbelt så hardt som andre for å få til helt normale resultater... 

Anonymkode: d5682...1b7

[AnonymBruker]

15 hours ago, AnonymBruker said:

Er litt redd for at jeg ikke har klart å gi uttrykk for hvordan alt er, men har jo fylt ut mye skjemaer.. Samt at jeg blir vurdert som "godt fungerende", fordi jeg har en "god jobb", på tross av at jeg "droppa ut" av utdanningen min. Jeg kommer for sent HVER dag, men det virker som de ikke ser problemet, "bare send en melding og avtal noe med sjefen din"... Jeg tror lederen min er ganske på randen av irritert, men er fornøyd fordi jeg leverer. Og dette ville jo ikke vært mulig i hvilken som helst jobb. Det jeg også glemte å fortelle er at ja, jeg gjør jobben min, men jeg må ofte også jobbe MYE overtid for å få gjort bare minstekravet til hva som skal gjøres, fordi jeg bruker så lang tid på å starte på oppgaver samt blir lett distrahert. Jeg føler at det skal ikke være så vanskelig? Men jeg må jo bare finne en måte å ta meg sammen på?

Anonymkode: d5682...1b7

Kjenner meg igjen i dette. Jeg klarer bare ikke å "ta meg sammen". 

Anonymkode: 8fef5...b89