Utrolig krevende baby, ADHD?

[AnonymBruker]

Har to barn. Eldste er snart 4 og har barneautisme. Yngste er 9mnd og har alltid vært helt sinnsykt krevende, helt fra fødselen av. Jeg frykter både autisme og ADHD. Han har nesten ikke blikkontakt, har aldri ro i kroppen, mimikkløs, søker ikke oss eller andre for kontakt, reagerer ikke når han blir snakket til, sover svært (!) dårlig, er konstant misfornøyd og lager klagelyder hele døgnet. 

Han er høyt og lavt hele tiden og har vært det hele livet. Er konstant misfornøyd og det går bare en evig klaging/gråt gjennom hele dagen. Et temperament jeg aldri har sett makan til. Vi får ikke i han mat fordi han klarer ikke sitte stille (vektkurven har flatet helt ut), og vi har prøvd alt - nå løper vi etter han på gulvet og pakker bittesmå brødbiter i munnen. Vi vet ikke våre arme råd og er helt utslitt begge to, det går ikke over heller. Jeg går til psykolog fordi jeg ikke takler livet mer, møtte veggen for mange måneder siden fordi jeg er så sliten av å løpe etter han på dagtid, høre på konstant gråt, ikke få i han mat, samt at jeg sover ikke om natten fordi han våkner så ofte og må ha hjelp til å sovne igjen. 

Noen som har erfaring med en slik situasjon som kan komme med noen oppløftende ord? 

 

Anonymkode: 928f5...3b9

[AnonymBruker]

Hva sier helsepersonell om han? Han har vel vært på helsekontroller?

Anonymkode: e9e37...244

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn som hadde adhd som barn. Roen til å sitte stille og spise ved måltidene kunne bare oppnås ved å underholde han ved bordet, avlede oppmerksomheten altså fra selve spisingen (som han fant kjedelig) og det oppnådde vi ved å lese bøker for han ved bordet. En stor stabel barnebøker sto fast ved plassen hans ved spisebordet, og så tok vi en bok eller to og bladde i og leste i mens vi matet og sørget for at han spiste. Så fort boka var slutt, begynte han å skulle klatre ned fra stolen, men da var det frem med en ny bok for å avlede litt til, til maten var spist opp.

Vi var heldige i at gutten var veldig glad i bøker og å bli lest for. Det ble redningen, da det gjorde at han satt ved bordet frivillig.

Dette "barnet" er i dag voksent og har ikke adhd lenger, men han har fått diagnosen autisme, Asperger, i voksen alder. 

Det er veldig mange barn med Asperger eller autisme som har adhd i tillegg, elller/og angst. Angst er svært, svært vanlig blant pasienter med Asperger eller autisme. Dette kan være grunnen til at barnet ditt lager klagelyder hele tiden, og ikke finner roen. Han er engstelig, kjenner på angst.

Siden du allerede har et barn med autisme, kjenner du "lusa på gangen" og jeg tror nok mødre kjenner barna sine best. 

Dessverre har jeg ikke noe råd å komme med. Det er tungt og det er tøft å ha barn med diagnoser.  

Anonymkode: e7949...bb3

[AnonymBruker]

Hvordan er babyen om du bærer den rundt i bæresele?

Det var den eneste tiden min var rolig og fornøyd 

Anonymkode: 9f2e0...133

[AnonymBruker]

Har dere ikke fått noe som helst oppfølging på hs? Slitsomt når de er så aktive og misfornøyde og attpåtil dårlig søvn. Er det mistanke om noe allergier? Ammer du? Selv klarte jeg ikke amme, og vi prøvde nan, men det fikk han veldig vondt av, så vi prøvde en periode med melkefri og geitemelk etterhvert. Da endret mye seg, han sov bedre og var mer fornøyd. Om det gjør vondt å spise kan det jo være vanskeligheter allerede nå dersom han kobler mat og smerte? 

Kan veldig lite om autisme, men liker ikke baby nærkontakt heller? 

Anonymkode: 0bc99...657

[AnonymBruker]

Da du allerede har et barn med autisme så er det en økt risiko for autisme hos søsken.

Har du snakket med fastlegen din om dette? Selv om du vil få til svar at det er for tidlig med en utredning så kan det jo være muligheter for hjelp og avlastning. 

Anonymkode: 2b665...e7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har en sønn som hadde adhd som barn. Roen til å sitte stille og spise ved måltidene kunne bare oppnås ved å underholde han ved bordet, avlede oppmerksomheten altså fra selve spisingen (som han fant kjedelig) og det oppnådde vi ved å lese bøker for han ved bordet. En stor stabel barnebøker sto fast ved plassen hans ved spisebordet, og så tok vi en bok eller to og bladde i og leste i mens vi matet og sørget for at han spiste. Så fort boka var slutt, begynte han å skulle klatre ned fra stolen, men da var det frem med en ny bok for å avlede litt til, til maten var spist opp.

Vi var heldige i at gutten var veldig glad i bøker og å bli lest for. Det ble redningen, da det gjorde at han satt ved bordet frivillig.

Dette "barnet" er i dag voksent og har ikke adhd lenger, men han har fått diagnosen autisme, Asperger, i voksen alder. 

Det er veldig mange barn med Asperger eller autisme som har adhd i tillegg, elller/og angst. Angst er svært, svært vanlig blant pasienter med Asperger eller autisme. Dette kan være grunnen til at barnet ditt lager klagelyder hele tiden, og ikke finner roen. Han er engstelig, kjenner på angst.

Siden du allerede har et barn med autisme, kjenner du "lusa på gangen" og jeg tror nok mødre kjenner barna sine best. 

Dessverre har jeg ikke noe råd å komme med. Det er tungt og det er tøft å ha barn med diagnoser.  

Anonymkode: e7949...bb3

"... hadde symptomer på ADHD som barn". Man har ikke ADHD og så har man det plutselig ikke lenger. 

Anonymkode: a24ad...2b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

"... hadde symptomer på ADHD som barn". Man har ikke ADHD og så har man det plutselig ikke lenger. 

Anonymkode: a24ad...2b2

Jo, mange "vokser" det av seg. 

Anonymkode: dfd80...a88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jo, mange "vokser" det av seg. 

Anonymkode: dfd80...a88

Man vokser ikke av seg adhd, men symptomer kan bli mindre fremtredende. Adhd er en nevrologisk tilstand med en hjerne som har en annen struktur enn en nevrotypisk hjerne. 
Så nei, man vokser ikke av seg adhd i den forstand.

Anonymkode: 74a93...d69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Man vokser ikke av seg adhd, men symptomer kan bli mindre fremtredende. Adhd er en nevrologisk tilstand med en hjerne som har en annen struktur enn en nevrotypisk hjerne. 
Så nei, man vokser ikke av seg adhd i den forstand.

Anonymkode: 74a93...d69

Barnespesialisten ga oss en del informasjon da gutten gikk til jevnlige undersøkelser der. I et av disse papirene sto det at en ikke ubetydelig andel ADHD pasienter vokste det av seg i løpet av tenårene, og ofte var de fri for symptomene i slutten av tenårene. Dette stemmer bra med vår. Symptomene begynte å dabbe av da han var 14, og mellom 15 og 16 års alder var de borte. Og vi som foreldre kjenner vårt barn ut og inn, hver minste detalj i atferden.

En hel hærskare av mennesker konkluderte med at barnet var "et klokkeklart tilfelle" (BUP sitt uttrykk) av ADHD da han var barn. 

I voksen alder er det ingen som har påpekt ADHD på han, selv ikke engang psykolog og psykiater og spesialister på DPS nå i år.  

Så tilgi meg om jeg stoler mer på legene enn deg.

Anonymkode: e7949...bb3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

"... hadde symptomer på ADHD som barn". Man har ikke ADHD og så har man det plutselig ikke lenger. 

Anonymkode: a24ad...2b2

Ts her.

Dette er hennes erfaring med barn med ADHD, setter veldig pris på at hun delte ærlig om sin erfaring. Det blir urelevant for meg å diskutere hvorvidt man kan vokse det av seg eller ei, så lag din egen tråd om du ønsker å diskutere dette. Takk. 

Anonymkode: 928f5...3b9

[AnonymBruker]

Du skriver ikke noe om kontroller på helsestasjonen og hos lege. Må da være bedre å få hjelp hos fagfolk enn på kvinneguiden!

Anonymkode: bc817...500

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Du skriver ikke noe om kontroller på helsestasjonen og hos lege. Må da være bedre å få hjelp hos fagfolk enn på kvinneguiden!

Anonymkode: bc817...500

Ts her.

Jeg ber ikke om hjelp, og jeg trenger ikke pekefingre som forteller meg hva jeg må gjøre og hva jeg gjør galt. Hvor kommer den ufølsomme tonen fra? Siden det ikke var innlysende ut fra hovedinnlegget; jeg spør om erfaringer og evt. oppløftende ord mtp den situasjon jeg står i. Jeg trenger å lufte tankene mine og er nysgjerrig på andres erfaringer med lignende situasjoner. Kvinneguiden er for meg en fin plass til nettopp dette. Finn deg en annen tråd å "være viktig" i, herregud altså.. Helsestasjonen og lege er såklart med i loopen, ja. De bekrefter at utviklingen ikke er slik man skulle forvente, men de får ikke gjort noe med det da barnet er så lite. Det er ingenting å gjøre. Jeg går til terapaut og får hjelp til min psyke, samt er 100% sykemeldt og mannen hjemme og hjelper meg. 

Anonymkode: 928f5...3b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Har to barn. Eldste er snart 4 og har barneautisme. Yngste er 9mnd og har alltid vært helt sinnsykt krevende, helt fra fødselen av. Jeg frykter både autisme og ADHD. Han har nesten ikke blikkontakt, har aldri ro i kroppen, mimikkløs, søker ikke oss eller andre for kontakt, reagerer ikke når han blir snakket til, sover svært (!) dårlig, er konstant misfornøyd og lager klagelyder hele døgnet. 

Han er høyt og lavt hele tiden og har vært det hele livet. Er konstant misfornøyd og det går bare en evig klaging/gråt gjennom hele dagen. Et temperament jeg aldri har sett makan til. Vi får ikke i han mat fordi han klarer ikke sitte stille (vektkurven har flatet helt ut), og vi har prøvd alt - nå løper vi etter han på gulvet og pakker bittesmå brødbiter i munnen. Vi vet ikke våre arme råd og er helt utslitt begge to, det går ikke over heller. Jeg går til psykolog fordi jeg ikke takler livet mer, møtte veggen for mange måneder siden fordi jeg er så sliten av å løpe etter han på dagtid, høre på konstant gråt, ikke få i han mat, samt at jeg sover ikke om natten fordi han våkner så ofte og må ha hjelp til å sovne igjen. 

Noen som har erfaring med en slik situasjon som kan komme med noen oppløftende ord? 

 

Anonymkode: 928f5...3b9

Føler med deg. 

Høres ut som min adhd gutt som baby, og nå som han er ti, så er han stadig rigid og misfornøyd og liker ikke å spise. Har mye tvangstanker om fluer og marker og at de er i maten hans. Han faller til ro når han får gamle og se på YouTube, og de voksne er så klart veldig slitne. Det er så krevende fordi man blir emosjonelle tappet av at barnet er så mye frustrert og lei seg, man ønsker jo at barna skal ha det godt. 

Han har ADD ( uten hyperaktivitet ) og tar medisin ( elevanse ). Men blir hyper om han ikke tar..

Min adhd gutt som baby; begynte å snakke veldig sent. "sonet" ut og vi fikk ikke alltid blikkontakt. Løp fra oss ute, ville ikke sitte i sandkassen med de andre. Gikk og gikk, uten å bry seg om hvor vi var. Veldig opphengt i hjul, og han ut av vogna for å ta på / se på hjulet. Han sov greit, heldigvis. Matproblene startet i barnehagen. Ingenting måtte "blandes" 

Det har vært en kamp, også med andre omsorgspersoner. Ble etterhvert samlivsbrudd med mann som rømte fra situasjonen hjemme. Alt var kaos. 

Bestemoren til barnet mente at han skulle fungere som et vanlig barn, så hun ga korte beskjeder og gikk, noe som resulterte i at barnet skadet seg og brant seg osv, slik at barnet fikk traumer, ble bitt av hunder, osv. 

Det er ekstremt mentalt krevende for en forelder. Det kan også være andre diagnoser som kommer med adhd, autisme og asberger, osv. I min familie tenker jeg vi har adhd, samme med eksen sin fam. samt tvangstanker, rigid tenking, autisme. Det er tungt og vanskelig og man får lite støtte også, siden de mener at det ikke er noe unormalt med dem men at vi oppdrar feil..

Anonymkode: b2171...45a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Barnespesialisten ga oss en del informasjon da gutten gikk til jevnlige undersøkelser der. I et av disse papirene sto det at en ikke ubetydelig andel ADHD pasienter vokste det av seg i løpet av tenårene, og ofte var de fri for symptomene i slutten av tenårene. Dette stemmer bra med vår. Symptomene begynte å dabbe av da han var 14, og mellom 15 og 16 års alder var de borte. Og vi som foreldre kjenner vårt barn ut og inn, hver minste detalj i atferden.

En hel hærskare av mennesker konkluderte med at barnet var "et klokkeklart tilfelle" (BUP sitt uttrykk) av ADHD da han var barn. 

I voksen alder er det ingen som har påpekt ADHD på han, selv ikke engang psykolog og psykiater og spesialister på DPS nå i år.  

Så tilgi meg om jeg stoler mer på legene enn deg.

Anonymkode: e7949...bb3

Jeg tilgir deg. 
 

Jeg skrev dette fordi jeg selv har fått høre det motsatte av spesialister som utredet meg selv, og mente ikke noe stygt med det.  (Har selv adhd og autisme)
Men er enig i at for trådstarter var dette sikkert unødvendig avsporing, beklager det. 
Det må være veldig tøft for deg ts å stå i den situasjonen du er i nå. Søsteren min har et barn som er autist og som ble lettere å ha med å gjøre etterhvert som hen ble litt eldre. Som om hen fikk det litt lettere selv på en måte etter babyalderen. 
Men skjønner om ikke det hjelper så mye akkurat nå. Håper du får mer avlastning etter hvert som barnet blir eldre, man kan bli helt utbrent av en slik situasjon.

Anonymkode: 74a93...d69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Føler med deg. 

Høres ut som min adhd gutt som baby, og nå som han er ti, så er han stadig rigid og misfornøyd og liker ikke å spise. Har mye tvangstanker om fluer og marker og at de er i maten hans. Han faller til ro når han får gamle og se på YouTube, og de voksne er så klart veldig slitne. Det er så krevende fordi man blir emosjonelle tappet av at barnet er så mye frustrert og lei seg, man ønsker jo at barna skal ha det godt. 

Han har ADD ( uten hyperaktivitet ) og tar medisin ( elevanse ). Men blir hyper om han ikke tar..

Min adhd gutt som baby; begynte å snakke veldig sent. "sonet" ut og vi fikk ikke alltid blikkontakt. Løp fra oss ute, ville ikke sitte i sandkassen med de andre. Gikk og gikk, uten å bry seg om hvor vi var. Veldig opphengt i hjul, og han ut av vogna for å ta på / se på hjulet. Han sov greit, heldigvis. Matproblene startet i barnehagen. Ingenting måtte "blandes" 

Det har vært en kamp, også med andre omsorgspersoner. Ble etterhvert samlivsbrudd med mann som rømte fra situasjonen hjemme. Alt var kaos. 

Bestemoren til barnet mente at han skulle fungere som et vanlig barn, så hun ga korte beskjeder og gikk, noe som resulterte i at barnet skadet seg og brant seg osv, slik at barnet fikk traumer, ble bitt av hunder, osv. 

Det er ekstremt mentalt krevende for en forelder. Det kan også være andre diagnoser som kommer med adhd, autisme og asberger, osv. I min familie tenker jeg vi har adhd, samme med eksen sin fam. samt tvangstanker, rigid tenking, autisme. Det er tungt og vanskelig og man får lite støtte også, siden de mener at det ikke er noe unormalt med dem men at vi oppdrar feil..

Anonymkode: b2171...45a

Ts her.

Dette med omsorgspersoner kjenner jeg meg så himla godt igjen i! Jeg frykter også at jeg og samboer kommer å gå fra hverandre, for han vil ikke høre snakk om noe diagnose og jeg har så langt tatt ALLE kampene selv med PPT, BUP, barnehagen, you name it. Svigermor og min mamma nekter for at det er noe med begge barna og behandler de som alle de andre barnebarna, de legger også all skyld hos oss når det kommer til "uvaner" og "uvanligheter" hos barna. De blir sinte på oss fordi de ikke får avlaste oss med å passe barna, men vil ikke høre når jeg forteller at de ikke kan behandle barna mine slik de gjør med de andre barnebarna. Ordet "traume" tenker jeg på stadig vekk fordi eldste er utrolig følsom og husker svært godt vonde opplevelser, men jeg kan alldeles ikke nevne dette ordet for besteforeldre, da kommer de å avskrive meg som fullstendig gal - "et barn på 4år kan da vel ikke bli traumatisert?!". Nei, det er ekstremt krevende å kjempe en krig på fem fronter. 

Takk for at du delte, til tross for at det ikke var særlig oppmuntrende lesing 😂

Anonymkode: 928f5...3b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Ts her.

Dette med omsorgspersoner kjenner jeg meg så himla godt igjen i! Jeg frykter også at jeg og samboer kommer å gå fra hverandre, for han vil ikke høre snakk om noe diagnose og jeg har så langt tatt ALLE kampene selv med PPT, BUP, barnehagen, you name it. Svigermor og min mamma nekter for at det er noe med begge barna og behandler de som alle de andre barnebarna, de legger også all skyld hos oss når det kommer til "uvaner" og "uvanligheter" hos barna. De blir sinte på oss fordi de ikke får avlaste oss med å passe barna, men vil ikke høre når jeg forteller at de ikke kan behandle barna mine slik de gjør med de andre barnebarna. Ordet "traume" tenker jeg på stadig vekk fordi eldste er utrolig følsom og husker svært godt vonde opplevelser, men jeg kan alldeles ikke nevne dette ordet for besteforeldre, da kommer de å avskrive meg som fullstendig gal - "et barn på 4år kan da vel ikke bli traumatisert?!". Nei, det er ekstremt krevende å kjempe en krig på fem fronter. 

Takk for at du delte, til tross for at det ikke var særlig oppmuntrende lesing 😂

Anonymkode: 928f5...3b9

Ja sånn er noen i den eldre garde når de ikke har innsikt og bruker et kunnskapskompass som er 60 år gammelt. Før i tida var det ikke adhd. joda..

Det er vondt det. Min eks svigermor prøvde å "oppdra" barnet vårt ved å utsette han for situasjoner der han skada seg / brant seg, slik at han skulle lære seg å følge med. Har mistenkt at det er problemer med empati i den gården, hun kan være utrolig spesiell og rigid / har tvangstanker. Vanskelig dame, men god i bunn når det virkelig gjelder. Dessverre fikk jeg barnet mitt tilbake med store blemmer en gang da hun satt kokende vann ved sida av han. Sånt gjør man ikke med et adhd barn. 😰 gikk fra han ved siden av brennende varme plater, og ga han bare en kort instruks uten å passe på at han forsto. Brente fingerer da ja..huff....

Men hun mente at det var vi som oppdro han slik, at jeg var dårlig oppdratt selv, ikke bra nok, osv. sammenlignet barnet med de andre uten diagnoser. 

Grusomt slitsomt å kjempe med dette TS.  Nå er vi skilt og jeg har funnet en adhd mann, som jeg hjelper. Jeg har selv adhd, og vi er traumatisert ved at folk ikke godkjenner oss som vi er. Det sitter godt i..men så kan man finne venner gjennom livet med samme diagnosen og få godhet der. 

Et godt råd er kanskje å være den som lærer om diagnosen. Og følger opp når barnehagen reagerer. Vær litt ledende. Finn ut hvordan du kan støtte ditt barn i å godta de som de er. 

Sier til barnet mitt at vi har superhjerner som tenker megaraskt og med raske ideer. Og vi har gode historier å fortelle fordi vi har store følelser. sånne ting er fint å tenke om seg selv. Ja jeg er sånn..men det gjør meg litt bra og.

 

Anonymkode: b2171...45a

[AnonymBruker]

Litt tidlig å dra ADHD kortet no.. Det er en diagnoser du ikkje får satt før skulestart uansett... Alle barn er forskjellige. Men selvfølgelig kan du ha dine mistanker og da forebygge sånn at symptomene ikkje blir så heftig. 

Anonymkode: 51e8d...d4d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ja sånn er noen i den eldre garde når de ikke har innsikt og bruker et kunnskapskompass som er 60 år gammelt. Før i tida var det ikke adhd. joda..

Det er vondt det. Min eks svigermor prøvde å "oppdra" barnet vårt ved å utsette han for situasjoner der han skada seg / brant seg, slik at han skulle lære seg å følge med. Har mistenkt at det er problemer med empati i den gården, hun kan være utrolig spesiell og rigid / har tvangstanker. Vanskelig dame, men god i bunn når det virkelig gjelder. Dessverre fikk jeg barnet mitt tilbake med store blemmer en gang da hun satt kokende vann ved sida av han. Sånt gjør man ikke med et adhd barn. 😰 gikk fra han ved siden av brennende varme plater, og ga han bare en kort instruks uten å passe på at han forsto. Brente fingerer da ja..huff....

Men hun mente at det var vi som oppdro han slik, at jeg var dårlig oppdratt selv, ikke bra nok, osv. sammenlignet barnet med de andre uten diagnoser. 

Grusomt slitsomt å kjempe med dette TS.  Nå er vi skilt og jeg har funnet en adhd mann, som jeg hjelper. Jeg har selv adhd, og vi er traumatisert ved at folk ikke godkjenner oss som vi er. Det sitter godt i..men så kan man finne venner gjennom livet med samme diagnosen og få godhet der. 

Et godt råd er kanskje å være den som lærer om diagnosen. Og følger opp når barnehagen reagerer. Vær litt ledende. Finn ut hvordan du kan støtte ditt barn i å godta de som de er. 

Sier til barnet mitt at vi har superhjerner som tenker megaraskt og med raske ideer. Og vi har gode historier å fortelle fordi vi har store følelser. sånne ting er fint å tenke om seg selv. Ja jeg er sånn..men det gjør meg litt bra og.

 

Anonymkode: b2171...45a

Åherre , jeg blir sjokkert over exsvigermor😮 Den kontakten hadde jeg kuttet tvert - hadde det vært barnehagen som hadde gjort slik hadde de jo blitt meldt inn som avvik eller barnevernet eller hva det skulle være 😮

Veldig motiverende å lese hvordan du prater og møter barna - det skal jeg ta med meg videre ❤️

Anonymkode: 928f5...3b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Litt tidlig å dra ADHD kortet no.. Det er en diagnoser du ikkje får satt før skulestart uansett... Alle barn er forskjellige. Men selvfølgelig kan du ha dine mistanker og da forebygge sånn at symptomene ikkje blir så heftig. 

Anonymkode: 51e8d...d4d

Selv om det er for tidlig å sette diagnose så er jo symptomene og 'problemene' der. Og disse kan behandles! Når barnet begynner i bhg så kan man koble på div instanser der, men desverre så har altfor mange i helsevesenet samme holdninger som deg; barnet har ingen diagnose så da kan vi ikke gjøre noe.

Anonymkode: 2b665...e7a