Din største karriefeil?

[AnonymBruker]

Jeg er 29 år gammel og har lyst å søke grunnskolelærer utdanningen neste år. Virker som jeg utdanner meg til en felle rett og slett. Jeg blir sikkert en av de som skriver her etterhvert om hvordan karriere valget mitt var feil 😅

Anonymkode: 631ab...23b

[AnonymBruker]

Rotet for mye rundt og begynte og sluttet på flere utdanninger. Jeg skulle heller ha tatt et skritt tilbake og kanskje heller jobbet i noen år. Tok bachelorgrad i midten av 30-årene, men så ble jeg syk og nå har jeg fortsatt ikke kommet i jobb etter endt utdanning. Det føles litt som det var bortkastet å ta den siden jeg ikke har fått noen relevant jobb og det er gått flere år siden jeg var ferdig. Jeg er på vei tilbake igjen til jobb, men ser ikke lyst på fremtiden med tanke på jobb.

Nå er jeg 40 år og føler meg ganske mislykket siden jeg har rotet så mye og nå ikke kommet meg i jobb.

Anonymkode: f084a...608

[Mariell1995]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Å høre på pappa om at jeg ikke er god nok, så tok aldri utdannelse. Trodde det var forbeholdt de smarte, og det var jo ikke jeg. Var godt oppi 40-årene før jeg skjønte at han tok feil og at jeg faktisk er smart. Å begynne med alt på nytt nå er for sent.

Anonymkode: 160a1...89d

Så trist at du fikk høre det, men det er ikke for sent ❤️ Det er ulike måter å ta en utdannelse på. Noen yrker kan man jobbe i fem år, så melde seg opp til fagprøve i fylkeskommunen - da er det f.eks. kun en dag med en teorieksamen, så tre dager med fagprøve før du får fagbrevet ❤️

[AnonymBruker]

Å bli værende for lenge i en jobb jeg hadde gått lei av og ikke hadde noe mestringsfølelse i. Da jeg endelig byttet var det enormt befriende, men jeg kastet bort noen deprimerende år der jeg stagnerte i utvikling. 

Anonymkode: ae865...8d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ikke nødvendigvis en feil, men har påvirket meg negativt. Jeg startet på en phd, full av ambisjoner, og så gikk det i dass. Det ødela selvtilliten min fullstendig, i tillegg til at det påvirket retningen jeg tok veldig. Vanskelig å endre retning i etterkant, jeg ble veldig ettertraktet i det offentlige med denne halve phd-en, men fullstendig uinteressant i det private. 

Jeg angrer vel egentlig ikke, jeg MÅTTE prøve, men er lei meg for at jeg ikke fikk det til, og tror jeg hadde vært en annen plass uten den erfaringen. 

I likhet med andre brukte jeg også lang tid på å innse at jeg måtte gi meg. 

Når det er sagt, jeg er på en god plass i karrieren nå, men et helt annet sted enn jeg forventet som nyutdannet. Men fy søren så hardt det har vært. 

Anonymkode: 925e0...7b2

Denne kjenner jeg meg igjen i. Jeg tok ingen phd, vel å merke. Jeg tok en heftig kvantitativ mastergrad. Jeg fullførte, men brukte lang tid, ba om utsettelser og slet veldig uten å si noe. Jeg brukte dager på å bare komme meg til lesesalen, seigpining og slit. Gikk ut med ok snitt fra bachelor, men mens andre fikk a og b, kjempet jeg for mine c'er, og i beste fall b. Bachelor tok nesten livet av meg, og til tross for det, begynte jeg på master etter å være utslitt.

Jeg ble ettertraktet i det offentlige, men i mindre grad i det private med masteren. Jeg ble da sterkt overkvalifisert for stillingene jeg fikk og slet med motivasjonen fra dag en. Pga. manglende selvtillit etter master som gikk såpass i dass, søkte jeg på for enkle stillinger, og derfor er jeg overkvalifisert. Årene har gått, jeg er stuck i en dead end job av typen " administrasjonsmedarbeider med ( bittelitt) tallforståelse, med kollegaer som av typen " anti intellectuals".  De snakker ned akademia og opp livets harde skole. De legger hele sjelen sin i å systematisere dokumenter og krangle i flere dager om hvor ting skal arkiveres. 

Hadde jeg aldri opplevd studiemiljøet, vanskelighetsgraden på studiet og respekten jeg fikk for dyktige professorer og medstudenter, hadde jeg sikkert vært mer tilfreds i jobben jeg har. Problemet er at jeg gikk fra et høyt nivå til et meget lavt nivå på alle områder. Det tærer på psyken hver eneste dag som en stor sorg. Hvorfor slet jeg meg nesten ut, kom så langt som jeg gjorde, og sitter igjen med samme drittjobb som noen som knapt har skolegang. Og de som får de godt betalte jobbene hos oss har mindre krevende studieretning, men like lang utdannelse som meg. Forskjellen er at jeg havnet på helt feil sted, innen helt feil fagområde som en slags sekretær. Hadde jeg enda valgt en annen og enklere retning, hadde lønnen min vært mye høyere.

Angrer meg veldig. 

Anonymkode: 80afe...3bd

[AnonymBruker]

Valgte feil utdanning… det har blitt greit til slutt, men jeg ville tjent mer og hatt flere muligheter med en annen utdanning.

Anonymkode: aded3...419

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ikke nødvendigvis en feil, men har påvirket meg negativt. Jeg startet på en phd, full av ambisjoner, og så gikk det i dass. Det ødela selvtilliten min fullstendig, i tillegg til at det påvirket retningen jeg tok veldig. Vanskelig å endre retning i etterkant, jeg ble veldig ettertraktet i det offentlige med denne halve phd-en, men fullstendig uinteressant i det private. 

Jeg angrer vel egentlig ikke, jeg MÅTTE prøve, men er lei meg for at jeg ikke fikk det til, og tror jeg hadde vært en annen plass uten den erfaringen. 

I likhet med andre brukte jeg også lang tid på å innse at jeg måtte gi meg. 

Når det er sagt, jeg er på en god plass i karrieren nå, men et helt annet sted enn jeg forventet som nyutdannet. Men fy søren så hardt det har vært. 

Anonymkode: 925e0...7b2

De fleste sier alltid at man angrer mer på det man ikke gjorde enn det man har gjort. Så hvis du ikke hadde tatt phd en så kanskje du hadde angrer veldig på at du ikke prøvde? Bra du får bruk for den halve.

Anonymkode: bfd2e...da9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Å høre på pappa om at jeg ikke er god nok, så tok aldri utdannelse. Trodde det var forbeholdt de smarte, og det var jo ikke jeg. Var godt oppi 40-årene før jeg skjønte at han tok feil og at jeg faktisk er smart. Å begynne med alt på nytt nå er for sent.

Anonymkode: 160a1...89d

Aldri for sent igrunn. Gjennomsnitt alderen er ca 83 år. Skal man gi opp når man er halveis i livet fordi man ikke naila utdanning i 20 årene? Mine foreldre tok utdanning da de var i 40 årene så tror dette har inspirert meg. Husk at fyren som startet KFC ( verdensomfattende fast food kjede) var i 80 årene når han starta. Han var en fuck up til da som aldri klarte holde på en jobb. 

Anonymkode: 02280...429

[Portia Catonis]

Valgte utdannelse kun ut ifra hva jeg hadde lyst til, surra rundt på universitetet og gjorde null research på hvordan arbeidsmarkedet (og lønn) lå an. Det verste var at jeg ikke hadde vett til å hoppe av da jeg mistet interessen midt i studiene🙄. Jeg trodde vel i min naivitet at alt ordnet seg for alle som hadde utdannelse, uansett hvilken. Det gjorde det ikke.

Måtte bite i det sure eplet og begynne helt på scratch i 30-årene... Men jeg var ikke alene om det, for å si det sånn😄. Vil anbefale andre å gjøre det samme, men det er fader meg surt når du står midt i et studieløp og Lånekassen slutter å sende deg penger, kun regninger😝

[AnonymBruker]

On 11/10/2022 at 1:40 PM, AnonymBruker said:

Min er å bli værende på overtid i samme bedrift uten progresjon på noen områder. 

Har en tung akademisk utdannelse jeg kunne ha fått mye mer ut av.

Anonymkode: 80afe...3bd

Jeg jobbet i tung industri i en årrekke, mens jeg hadde en enorm kompetanse og delvis utdanning innen et helt annet yrke.

Nå sitter jeg med universitetsutdanning tatt i voksen alder, og har en flott jobb hvor jeg kan utfordre meg selv og bruke kunnskapen min. Mulig jeg kunne fått det til uansett, men når man har karakterer på papiret så er det mye enklere å få jobb.
Både tittel og lønn reflekterer utdanning og kompetanse.

Anonymkode: cd3b2...cbf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.11.2022 den 15.10):

Bli lege. Burde blitt noe annet. Nå skal jeg bli ferdig spesialist i det minste, og så ta en ny status da...

Anonymkode: 996a4...5ff

Samme her! Alltid koselig å miste julaften og lignende pga vakt uten tillegg.

Anonymkode: 7f228...c24

[AnonymBruker]

Jeg angrer på at jeg ikke fullførte mastergraden selv om den var feil for meg. 

Jeg fikk meg jobb i en annen retning, men CV-messig henger jeg igjen fordi jeg ikke har master. Det er som en boks som må hukes av, selv om fagfeltet ikke er relevant for jobben. 
 

På hvert eneste intervju blir det en stor greie av hvorfor jeg ikke fullførte masteren. Skulle bare ha fullført den. 
 

Mitt råd: Fullfør utdannelsen uansett! Du kan fint få en jobb innen noe helt annet etterpå, men hvis du deretter vil klatre litt, trenger du mastergraden din. 

Anonymkode: 39cbb...34d

[AnonymBruker]

Burde tatt økonomi fra starten av. Det er det jeg har brukt mest, men det kunne jeg jo ikke ane.

Anonymkode: 7e18b...a79

[AnonymBruker]

Jeg elsker jobben min! Er lærer. Jeg valgte en «smal» fagretning og sliter med å få fast jobb. Har vært 6 år i skoleverket etter endt master. Kunne vært så lur at jeg tok noe mer i tillegg til de fagene jeg brenner for. Andre skolefag hadde kanskje vært lite realistisk mtp interessene mine og styrkene i fag, men rådgivning/karriereveiledning eller spesialpedagogikk kunne kanskje gitt meg fast jobb lettere. Er fornøyd med arbeidshverdagen, aldri fri fra jobb bortsett på deler av sommeren, men har funnet gode strategier. Fornøyd med lønna også, kunne selvsagt vært 30-40k mer per år, men lever greit med lønna jeg har. Tjener mer enn ektemannen min.

Anonymkode: 5e9bb...97e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg elsker jobben min! Er lærer. Jeg valgte en «smal» fagretning og sliter med å få fast jobb. Har vært 6 år i skoleverket etter endt master. Kunne vært så lur at jeg tok noe mer i tillegg til de fagene jeg brenner for. Andre skolefag hadde kanskje vært lite realistisk mtp interessene mine og styrkene i fag, men rådgivning/karriereveiledning eller spesialpedagogikk kunne kanskje gitt meg fast jobb lettere. Er fornøyd med arbeidshverdagen, aldri fri fra jobb bortsett på deler av sommeren, men har funnet gode strategier. Fornøyd med lønna også, kunne selvsagt vært 30-40k mer per år, men lever greit med lønna jeg har. Tjener mer enn ektemannen min.

Anonymkode: 5e9bb...97e

Litt random innlegg, hvem svarer du til med dette?

Anonymkode: 631ab...23b

[AnonymBruker]

At jeg aldri tok noen utdanning. 

 

Jeg har fått det til på et vis likevel, jobber i bank og har over 600k i årslønn som forsåvidt er bra helt uten grad eller studielån...

 

Men, jeg sitter alltid med følelsen av at jeg har hatt ekstremt flaks og at jeg ikke har muligheter om jeg plutselig mister jobben eller ønsker å gjøre noe annet. 

Anonymkode: ff4cd...2a2

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

At jeg aldri tok noen utdanning. 

 

Jeg har fått det til på et vis likevel, jobber i bank og har over 600k i årslønn som forsåvidt er bra helt uten grad eller studielån...

 

Men, jeg sitter alltid med følelsen av at jeg har hatt ekstremt flaks og at jeg ikke har muligheter om jeg plutselig mister jobben eller ønsker å gjøre noe annet. 

Anonymkode: ff4cd...2a2

Med den erfaringen? Tror muligheter hvis du mister jobben er det minste du skal tenke på. De veier faktisk erfaring mer enn utdanning, hvis du har det. 

Anonymkode: 58fb5...ea1

[Summeer]

Jeg angrer på at jeg ikke skrev ut bacheloren min, planen var å ta opp to fag, men det har jeg aldri gjort. Klarer meg helt fint uten, har hatt råflaks med å være god i og opptatt av noe det er få som kan og er godt betalt.  Men skulle jo gjerne hatt det papiret 😉

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Summeer said:

Jeg angrer på at jeg ikke skrev ut bacheloren min, planen var å ta opp to fag, men det har jeg aldri gjort. Klarer meg helt fint uten, har hatt råflaks med å være god i og opptatt av noe det er få som kan og er godt betalt.  Men skulle jo gjerne hatt det papiret 😉

Hva jobber du med?

Anonymkode: 58fb5...ea1

[AnonymBruker]

Jeg tok yrkesfag og fikk jobb i en privat bedrift som var leverandør til en stor statlig enhet. Ved et slumpetreff og tilfeldigheter ble jeg tilbudt et engasjement i en «ubetydelig» stilling direkte hos de da jeg var i slutten av tjueårene, og slo til. Jeg avanserte uvanlig raskt og ble etter noen år fast ansatt, da i en stilling jeg egentlig ikke har kompetanse til men lang og relevant erfaring ble vektlagt. Denne stillingen er administrativ, altså 95% administrativ typ mellomleder.
Jeg vet at jeg gjorde en god jobb i faget mitt, men i denne stillingen mistrives jeg. Problemet nå er jo at jeg får lønn etter ansvar og tjener mye mer enn jeg noen gang ville gjort som yrkesarbeider.
Jeg kan ikke søke tilsvarende stillinger andre steder i staten eller kommune, for jeg har ikke den formelle kompetansen (bachelor/master) og blir ikke vurdert til intervju engang. Jeg er heller neppe ønsket tilbake i yrkesfaget mitt heller siden det er 15 år siden jeg sluttet å utføre selve faget og mye har skjedd på den fronten. Jeg ville også måtte gå ned flere hundre tusen i lønn for så å _muligens kunne jobbe meg oppover der.
Kanskje jeg kan få tilsvarende stilling som denne i en privat bedrift men det har jeg ikke turt nå, når jeg nærmer meg 50. Jeg føler meg totalt fanget. Jeg gjør ikke en spesielt god jobb engang. 

Anonymkode: 64896...2a8