Sorg over at livet ble som det ble.

[Capazitet]

Ikke glem to count your blessings. Ikke glem dem. 

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (13 timer siden):

Dette er utrolig kunnskapsløst. Vi hadde det slik i Norge også før. Med resultatet at dersom mannen falt fra så kunne ikke familien bo sammen lenger. En eldre slektning av meg opplevde dette som barn. Han ble sendt rundt mellom familiemedlemmer på deres nåde, moren giftet seg med en ny mann som ikke ville la henne ta med seg barna inn i det nye hjemmet. Og om mannen ikke falt fra så var kvinnene låst til dem og hadde ingen steder å dra i tilfelle de ble utsatt for vold i hjemmet.

Hvis dette høres lett ut så får du bare finne deg en hvilken som helst mann og bli avhengig av ham. Hvis du aksepterer hva som helst så finner du noen, men det høres jo ikke ut som du gjør det.

Ja, det var litt idiotisk formulert av meg. Selvfølgelig ville jeg aldri byttet mitt frie behagelige liv mot et liv der jeg var avhengig av en mann med fullt av plikter og forventninger jeg ikke ønsker. Det handler vel bare om et savn etter å trenge noen og noen som trenger meg. Det føles bare iblant som det er så pressende disse årene nå, passert 41. At det liksom haster med å ta et valg, viss jeg skal få barn, så haster det. Men jeg har ikke lyst, samtidig som jeg kan kjenne på savnet. Den sorgen jeg kjenner på handler vel om at jeg dypest sett har erkjent at det livet med egen familie ikke passer for meg. Og det trenger jeg rett og slett å grine litt for og komme til aksept og selvtilgivelse for det valget. Men så vakler jeg litt, og tenker på den dagen det er for sent. Vil jeg da angre? 

Anonymkode: 185cc...9db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Trådstarter, du må lære deg å sette ting i perspektiv. OK, så fant du aldri drømmemannen og du har ikke fått ''egen familie''. Men se på all elendigheten ute i verden, så ser du at du har det ganske bra. Se på Dagsrevyen et par dager på rad, og du skjønner at du er langt mer heldig stilt enn de fleste.  

Anonymkode: 41292...114

Ja, akkurat det satt jeg nettopp og hadde en samtale om med en pasient. Men en litt annen vinkling. Det er så mye elendighet i verden. Og vi kan ikke ta all forferdelse på våre skuldre. Vi må gjøre noe med det vi kan, ikke bli satt ut og lide over ting vi ikke kan påvirke. Jeg mener ikke vi skal ignorere verdensproblemene, men å ta på skylappene iblant kan være en god ting som vi trenger alle sammen. 

Anonymkode: 185cc...9db

[AnonymBruker]

pautina skrev (13 timer siden):

Kjenner meg litt igjen, men tenker annerledes. lever veldig etter "lykken er å ønske seg det man har" Det er lett å sammenligne med andre som har det man selv ikke har, sammenlign heller med alle som ikke har alt du har. Dermed var jeg lykkelig som familie og nå er jeg lykkelig over å klare meg selv, ha egentid og hobbyer igjen. Før var jeg lykkelig for kjernefamilien, nå er jeg lykkelig over at jeg kan være supermor med masse kvalitetstid annen hver uke og tenke på meg selv og ordne alt praktisk i egen uke så jeg kan fokusere helt på dem den andre.

veldig mye man ikke bestemmer over her i livet, det man allikevel alltid kan  ha full kontroll på er hva og hvordan  man tenker  

 

 

Ja, veldig fint skrevet. Og fint at du klarer å snu det til noe positivt at dere har delt omsorg. Man finner ikke lykken ved å sammenligne seg med alle andre. Men ved å ta ansvar for de valgene man gjør sette pris på det gode vi har. 

Anonymkode: 185cc...9db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.10.2022 den 11.23):

Men du er norgesmester. Ikke mange har greid det. Ikke se så mørkt på ting. 

Anonymkode: 5f836...22a

Ja, idretten er en lidenskap for meg og jeg trener flere timer hver dag og ofrer mye for å drive på så intensivt med dette og for å oppnå de resultatene.  Det er en av grunnene til at mann og barn ikke passer så godt inn i mitt liv nå. Og grunnen til at jeg ser familien sjeldnere enn jeg vil. Det passer aldri å gå på date feks. Jeg er enten på jobb, på trening ellers så er jeg utslått og trenger å sitte hjemme alene for å samle krefter til neste dag. 

Anonymkode: 185cc...9db

[Maestro]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Så du er norgesmester i en idrett, har en god utdannelse, tjener godt og sitter i egen bolig?

Jeg har ingen fullført utdannelse og sitter i kommunal bolig. 

Tror du skal sette litt mer pris på livet ditt. Ærlig talt.

Anonymkode: 1fa2b...423

Jeg blir 30, nylig ufør og leier bolig privat med katten min. Ble selvvalgtsingel her i høst. 

Jeg setter pris på livet. Ser heldigvis glede i små ting. Hadde jeg hatt dyrt hus og alt mulig, hadde jeg blitt deprimert. Fordi jeg settet ikke pris på det dyre og store tingene. 

 

[Maestro]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ja, idretten er en lidenskap for meg og jeg trener flere timer hver dag og ofrer mye for å drive på så intensivt med dette og for å oppnå de resultatene.  Det er en av grunnene til at mann og barn ikke passer så godt inn i mitt liv nå. Og grunnen til at jeg ser familien sjeldnere enn jeg vil. Det passer aldri å gå på date feks. Jeg er enten på jobb, på trening ellers så er jeg utslått og trenger å sitte hjemme alene for å samle krefter til neste dag. 

Anonymkode: 185cc...9db

Du kan droppe en og to treninger for og treffes familien ihvertfall. Ærlig talt. 

[AnonymBruker]

lillevill skrev (13 timer siden):

Tror du har rett i at du må se i deg selv for å bli mer lykkelig. Hva har gått bra? Og hvordan er du heldig? Hva slags drømmer har du og hva kan du gjøre for å bli en mer lykkelig og tilfreds utgave av deg selv?

Kansje du kan begynne å trene, gå mer tur, meditere mer, gjøre mer av det som du vet du finner masse glede i. Kanskje du kan gjøre noe helt nytt, dra ut og treffe mennesker du aldri har møtt før. Du har det godt i livet, men slik jeg ser det mangler du kanskje kjærlighet, i form av å oppleve fine ord og omtanke og kos og klemmer fra noen som er glad i deg. Kansje DET er det en mann kan gi.

Nei, jeg føler ikke at jeg trenger en sånn "kosemann". I forhold hater jeg det viss mennene er sånn kosete og klengete. Og all slags kjærlighetserklæringer og sussete meldinger gjør ingenting for meg, tvert imot. Må være en jeg blir sterkt tiltrukket av, en som imponerer på områder jeg er elendig på, en selvstendig fyr som er litt lik meg selv. Noen ganger savner jeg å ha en der, men for det meste sitter jeg og tenker at jeg er heldig som slipper å ha en mann her, blir nesten irritert bare av å tenke på hvor irritert jeg blir på ting menn gjør. 🙈

Anonymkode: 185cc...9db

[lillevill]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Nei, jeg føler ikke at jeg trenger en sånn "kosemann". I forhold hater jeg det viss mennene er sånn kosete og klengete. Og all slags kjærlighetserklæringer og sussete meldinger gjør ingenting for meg, tvert imot. Må være en jeg blir sterkt tiltrukket av, en som imponerer på områder jeg er elendig på, en selvstendig fyr som er litt lik meg selv. Noen ganger savner jeg å ha en der, men for det meste sitter jeg og tenker at jeg er heldig som slipper å ha en mann her, blir nesten irritert bare av å tenke på hvor irritert jeg blir på ting menn gjør. 🙈

Anonymkode: 185cc...9db

Ja du ønsker ikke et vanlig og sunt forhold da? Men ett der du skal prestere på ting han er dårlig på, og vice versa. pass på at du ikke faktisk ender opp med en mann som tror at livet er perfekt når man bare presterer bra eller er bedre en deg da. 🤔 Empati og godhet er vel noe vi alle trenger, eller? 🤷‍♀️

[AnonymBruker]

Livssorg er mer vanlig enn man tror...

Anonymkode: 73018...733

[AnonymBruker]

Høres ut som du er ensom og kanskje litt deprimert. Hva med å flytte nærmere familie?

Anonymkode: c81e6...d4b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Ja, idretten er en lidenskap for meg og jeg trener flere timer hver dag og ofrer mye for å drive på så intensivt med dette og for å oppnå de resultatene.  Det er en av grunnene til at mann og barn ikke passer så godt inn i mitt liv nå. Og grunnen til at jeg ser familien sjeldnere enn jeg vil. Det passer aldri å gå på date feks. Jeg er enten på jobb, på trening ellers så er jeg utslått og trenger å sitte hjemme alene for å samle krefter til neste dag. 

Anonymkode: 185cc...9db

Det er da en prioriterering og et valg du tar da...

Anonymkode: c81e6...d4b

[Pilleville]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jo, jeg vil gjerne røske tak i meg selv for å bruke mer tid med foreldre, søsken og tantebarn. Men så blir jeg ofte så sliten av jobb og trening at jeg bare trenger å sitte hjemme i det koselige huset mitt og ha tid for meg selv. Har avtalt å treffe de til uken da, og vi skal finne på noe koselig og kjekt, så det er da noe. 

Anonymkode: 185cc...9db

Dropp treningen av og til da så bruker du den tiden på familien. Men får ikkje tid til alt og vist du savner de så at du griner kan du vel trene mindre en periode

[n_97]

Ts, det kan virke som om du har utviklet en depresjon og ikke en sorg. Som du selv skriver, så har du oppnådd utrolig mye (norgesmester!!). Men er man deprimert klarer man ikke å se det positive i hva man har oppnådd. Har du vurdert å snakke med legen din om tankene og følelsene dine? 

[Pusapalooza]

Nå har ikke jeg lest alle svarene, men dersom du føler på en sorg over å ikke ha barn så er fosterhjem, evt få barn ved hjelp av donor et alternativ. De er flinke på dette i Spania blant annet. Bruk av sæddonor eller embryoadopsjon er muligheter alt ettersom.

Ville også tatt kontakt med familie da jeg skjønner det er en sorg for deg.❤️ Masse lykke til, ønsker deg alt godt.

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (På 31.10.2022 den 11.43):

Så du er norgesmester i en idrett, har en god utdannelse, tjener godt og sitter i egen bolig?

Jeg har ingen fullført utdannelse og sitter i kommunal bolig. 

Tror du skal sette litt mer pris på livet ditt. Ærlig talt.

Anonymkode: 1fa2b...423

Ts har rett til å føle på ensomhet selv om du ikke har utdannelse og bolig. 

Vår biologiske klokke og våre instinkter søker partner og barn. Selv om det ikke passer. Det kan bli en sorg. Å trives med eget selskap betyr heller ikke at en person er blottet for sosiale behov. Det kan bli et sprik mellom hva man ønsker og trives med og hva man faktisk har behov for. Det kan bli en sorg om livet blir monotont, selv om man har det bra. 

Det er ikke sånn at de som ikke får til de grunnleggende tingene i livet er de eneste som opplever negative eller triste følelser. Alle er mennesker med følelser og behov. 

[AnonymBruker]

theTitanic skrev (På 1.11.2022 den 17.11):

Ts har rett til å føle på ensomhet selv om du ikke har utdannelse og bolig. 

Vår biologiske klokke og våre instinkter søker partner og barn. Selv om det ikke passer. Det kan bli en sorg. Å trives med eget selskap betyr heller ikke at en person er blottet for sosiale behov. Det kan bli et sprik mellom hva man ønsker og trives med og hva man faktisk har behov for. Det kan bli en sorg om livet blir monotont, selv om man har det bra. 

Det er ikke sånn at de som ikke får til de grunnleggende tingene i livet er de eneste som opplever negative eller triste følelser. Alle er mennesker med følelser og behov. 

Tusen takk, dette var nyttig. Livet er stort sett veldig bra, jeg gjør det jeg vil. Men det er liksom den familiebiten, og jeg vet ikke om det er et behov jeg har sånn genuint eller om det er et kulturelt eller biologisk forventningspress jeg kjemper imot. Som sagt har jeg aldri hatt noe stor drøm om å få egne barn. Det er mer det at jeg føler på en forventning om at det er det riktige å gjøre. Jeg har hatt langvarige og kortvarige forhold, og det har vært gode forhold, jeg holder fortsatt litt kontakt med noen vennskapelig. Jeg opplever at jeg har det like godt alene som da jeg var samboer med en snill mann. Så motivasjonen min for å ta dette steget er ikke der. Men jeg kjenner likevel på en sorg over at jeg ikke har det jeg egentlig ikke vil ha. Og fordi det føles som en forbudt sorg, så er det vanskelig å snakke om det. Om jeg skulle ta dette opp med noen, så begynner de bare å gi råd om hvor jeg kan treffe menn osv. Jeg er attraktiv utseendemessig, så det er ikke det som er mitt problem. Problemet er det spriket som du skriver om. Og det savnet og den sorgen jeg kjenner på når jeg har tatt det valget om å leve som enslig. Også er det den usikkerheten på om dette er det beste valget for meg, ettersom det enda ikke er for sent. 

Anonymkode: 185cc...9db

[AnonymBruker]

Pusapalooza skrev (På 1.11.2022 den 16.54):

Nå har ikke jeg lest alle svarene, men dersom du føler på en sorg over å ikke ha barn så er fosterhjem, evt få barn ved hjelp av donor et alternativ. De er flinke på dette i Spania blant annet. Bruk av sæddonor eller embryoadopsjon er muligheter alt ettersom.

Ville også tatt kontakt med familie da jeg skjønner det er en sorg for deg.❤️ Masse lykke til, ønsker deg alt godt.

Tusen takk. Nå er det sånn at jeg tror jeg skal klare å få et barn viss jeg bare hadde bestemt meg for det. Men problemet er at jeg aldri har kjent på noe særlig barneønske. Jeg klarer ikke se meg selv som mor. Så sorgen handler om mine valg, sånn jeg ser meg selv og konsekvensene av de valgene jeg gjør. 

Anonymkode: 185cc...9db

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Tusen takk, dette var nyttig. Livet er stort sett veldig bra, jeg gjør det jeg vil. Men det er liksom den familiebiten, og jeg vet ikke om det er et behov jeg har sånn genuint eller om det er et kulturelt eller biologisk forventningspress jeg kjemper imot. Som sagt har jeg aldri hatt noe stor drøm om å få egne barn. Det er mer det at jeg føler på en forventning om at det er det riktige å gjøre. Jeg har hatt langvarige og kortvarige forhold, og det har vært gode forhold, jeg holder fortsatt litt kontakt med noen vennskapelig. Jeg opplever at jeg har det like godt alene som da jeg var samboer med en snill mann. Så motivasjonen min for å ta dette steget er ikke der. Men jeg kjenner likevel på en sorg over at jeg ikke har det jeg egentlig ikke vil ha. Og fordi det føles som en forbudt sorg, så er det vanskelig å snakke om det. Om jeg skulle ta dette opp med noen, så begynner de bare å gi råd om hvor jeg kan treffe menn osv. Jeg er attraktiv utseendemessig, så det er ikke det som er mitt problem. Problemet er det spriket som du skriver om. Og det savnet og den sorgen jeg kjenner på når jeg har tatt det valget om å leve som enslig. Også er det den usikkerheten på om dette er det beste valget for meg, ettersom det enda ikke er for sent. 

Anonymkode: 185cc...9db

Jeg tror man vil føle et lite tomrom etter det man ikke har, og at å følge den følelsen ikke vil fylle tomrommet men bare skape en lengsel etter det du hadde. Man skal passe seg for å bli lurt på ville veier av egne følelser. 

Og som du sier at er det vanskelig å skille det man egentlig ønsker fra forventninger man har til seg selv og de man tror andre har til seg. Det er en forventning utenfra om at du skal ha et ønske om å finne en partner, at det å bli gammel alene er skremmende. Menn lever kortere enn kvinner så mange blir alene til slutt allikevel. Og da har de vært så tosomme at annet nettverk er borte. Mange er også ensomme sammen. Man kan ha alt og likevel føle uro for hva som kommer bare av den grunn at det er ukjent terreng.  Det er ingen fasit på lykke og det å være menneske er veldig vanskelig. De lykkeligste virker til å være de som har evnen til å føle og være i nuet, og som ikke føler på forventninger. Er sorgen du føler en følelse som bor fullt og helt i nuet, eller er  den i neste måned, neste uke, neste år fordi noe sier deg at du burde føle den? Om du forestiller deg at du om et år har en partner med barn på vei, ville du følt det bra i dag? Da har du fremdeles ikke gitt avkall på det du har, men blitt beroliget med at du får det du ikke har. Ergo vil du ikke ha, men bare dekke opp for følelsen av å ville det og blir lurt av egen følelser. 

[AnonymBruker]

Maestro skrev (På 1.11.2022 den 1.48):

Du kan droppe en og to treninger for og treffes familien ihvertfall. Ærlig talt. 

Hvor ofte mener du jeg kan droppe en eller to treninger? 

Anonymkode: 185cc...9db