Sorg over at livet ble som det ble.

[AnonymBruker]

Jeg er 41 år, kvinne. Noen havarerte forhold bak meg og har i grunnen mistet interessen for menn og troen på at jeg får oppleve livslang kjærlighet. Ble sammen med en mann  da jeg var 19, og var så trygg på at vi skulle holde sammen ut i evigheten. Det varte 8 år, og jeg fikk helt sjokk da jeg fant ut at han var utro og ville ut av forholdet. Tror aldri jeg har klart å komme helt over han. Har hatt forhold etter dette, men har ikke vært i stand til å liksom gi alt, det har nok vært frykten for svik og den sorgen jeg erfarte. Jeg har ikke klart å få noen barn, det er greit, har aldri hatt noe stort barneønske, men kjenner iblant på savnet likevel. Er godt utdannet og har god økonomi, har verdens beste jobb, er aktiv i et idrettsmiljø og norgesmester i min gren. Jeg har godt forhold til foreldre, søsken og tantebarn, men vi treffes altfor sjeldent. Det føles så rart at jeg har bodd i hus sammen med hele gode gjengen, og nå er det bare så sjeldent vi møtes eller snakker sammen. Jeg savner de hele tiden og griner når jeg tenker på at vi skulle vært mer sammen. Jeg har mistet kontakt med nesten alle vennene jeg har hatt i oppvekst, skole og studietid. Jeg er veldig enstøing og liker godt å være alene, men så føler jeg samtidig en sorg over å sitte her i mitt fine hus og tenker på alt jeg har gått glipp av i livet. Jeg tenker de har det lettere i land der de faktisk er avhengige av hverandre. Som kvinne i denne verden bør man jo verdsette det at vi ikke trenger menn, at vi er uavhengige og frie. Hva kan en mann gi meg liksom? Det må jo være noe som gjør at jeg har det bedre med han enn alene. Og det må jo være verdens største manndomsprøve. Ja, så iblant sørger jeg litt over at livet ikke ble helt som jeg hadde tenkt. Og den sorgen skal jeg kjenne på når den overveldet meg, men det er ikke sånn at jeg sitter her og buhuu dyrker sorgen. Jeg har det forbanna bra, men når jeg tenker på ting, så kan jeg bli trist og grine. 

Anonymkode: 185cc...9db

[AnonymBruker]

Men du er norgesmester. Ikke mange har greid det. Ikke se så mørkt på ting. 

Anonymkode: 5f836...22a

[Carrot]

Kanskje det er på tide å "røske tak i seg selv og enstøingen" og gjøre en innsats for å ha kontakt med mennesker du savner så du slipper sitte i et vakum av sorg og tårer? Jeg mener som norgesmester har du det jo i deg å kunne gi alt for å oppnå noe du virkelig vil?

Endret 17. oktober 2022 av Carrot

[AnonymBruker]

Kunne du tenke deg å bli fostermor til et eller to barn som trenger en mamma og et godt hjem ? 

Anonymkode: 8a3d9...a22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kunne du tenke deg å bli fostermor til et eller to barn som trenger en mamma og et godt hjem ? 

Anonymkode: 8a3d9...a22

Det går nok ikke. Jeg jobber natt og er borte 14 timer i strekk. 

Anonymkode: 185cc...9db

[AnonymBruker]

Så du er norgesmester i en idrett, har en god utdannelse, tjener godt og sitter i egen bolig?

Jeg har ingen fullført utdannelse og sitter i kommunal bolig. 

Tror du skal sette litt mer pris på livet ditt. Ærlig talt.

Anonymkode: 1fa2b...423

[AnonymBruker]

Handler om å gjøre det beste ut fra der man er i livet. Klisje, men sant, du får ikke gjort noe med det som har vært, men kan påvirke hver dag fra nå. Ofte går livet ''fort'', og plutselig er halve livet gått. 

Jeg ville skrevet opp hva som var viktig for meg fremover.

Deretter legge strategier for hvordan du skal komme dit. 

 

Anonymkode: d9e1c...6d2

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (På 17.10.2022 den 11.21):

Jeg tenker de har det lettere i land der de faktisk er avhengige av hverandre.

Dette er utrolig kunnskapsløst. Vi hadde det slik i Norge også før. Med resultatet at dersom mannen falt fra så kunne ikke familien bo sammen lenger. En eldre slektning av meg opplevde dette som barn. Han ble sendt rundt mellom familiemedlemmer på deres nåde, moren giftet seg med en ny mann som ikke ville la henne ta med seg barna inn i det nye hjemmet. Og om mannen ikke falt fra så var kvinnene låst til dem og hadde ingen steder å dra i tilfelle de ble utsatt for vold i hjemmet.

Hvis dette høres lett ut så får du bare finne deg en hvilken som helst mann og bli avhengig av ham. Hvis du aksepterer hva som helst så finner du noen, men det høres jo ikke ut som du gjør det.

[AnonymBruker]

Trådstarter, du må lære deg å sette ting i perspektiv. OK, så fant du aldri drømmemannen og du har ikke fått ''egen familie''. Men se på all elendigheten ute i verden, så ser du at du har det ganske bra. Se på Dagsrevyen et par dager på rad, og du skjønner at du er langt mer heldig stilt enn de fleste.  

Anonymkode: 41292...114

[pautina]

Kjenner meg litt igjen, men tenker annerledes. lever veldig etter "lykken er å ønske seg det man har" Det er lett å sammenligne med andre som har det man selv ikke har, sammenlign heller med alle som ikke har alt du har. Dermed var jeg lykkelig som familie og nå er jeg lykkelig over å klare meg selv, ha egentid og hobbyer igjen. Før var jeg lykkelig for kjernefamilien, nå er jeg lykkelig over at jeg kan være supermor med masse kvalitetstid annen hver uke og tenke på meg selv og ordne alt praktisk i egen uke så jeg kan fokusere helt på dem den andre.

veldig mye man ikke bestemmer over her i livet, det man allikevel alltid kan  ha full kontroll på er hva og hvordan  man tenker  

 

 

[lillevill]

AnonymBruker skrev (På 17.10.2022 den 11.21):

Hva kan en mann gi meg liksom?

Tror du har rett i at du må se i deg selv for å bli mer lykkelig. Hva har gått bra? Og hvordan er du heldig? Hva slags drømmer har du og hva kan du gjøre for å bli en mer lykkelig og tilfreds utgave av deg selv?

Kansje du kan begynne å trene, gå mer tur, meditere mer, gjøre mer av det som du vet du finner masse glede i. Kanskje du kan gjøre noe helt nytt, dra ut og treffe mennesker du aldri har møtt før. Du har det godt i livet, men slik jeg ser det mangler du kanskje kjærlighet, i form av å oppleve fine ord og omtanke og kos og klemmer fra noen som er glad i deg. Kansje DET er det en mann kan gi.

[AnonymBruker]

Jeg tenker ikke på brudd jeg. Har vært sammen med mannen i 15 år. Hvis han en dag blir lei av meg, så blir han det da. Men jeg vil ha det best mulig før den tid. I disse dager har man ingen garanti.  Og har sørger for å ikke være avhengig av gan og ende opp på bar bakke om det skulle skjære seg. 

Den son intet våger intet vinner. Det er også fort gjort å ikke ha plass til noen i huset når man har bodd alene lenge

Anonymkode: 4ceb9...b40

[Helene]

Prøv å se de positive tingene som har skjedd. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Så du er norgesmester i en idrett, har en god utdannelse, tjener godt og sitter i egen bolig?

Jeg har ingen fullført utdannelse og sitter i kommunal bolig. 

Tror du skal sette litt mer pris på livet ditt. Ærlig talt.

Anonymkode: 1fa2b...423

Jeg setter veldig pris på alt jeg har og alt jeg har oppnådd. Og livet mitt er veldig behagelig. Akkurat nå føler jeg meg veldig lykkelig. Skal ha fri en uke og skal gjøre masse kjekke ting som jeg gleder meg til. Nå fyrer jeg i peisen med en god pus på fanget, har nettopp vasket masse klær og sitter og nyter lukten av nyvasket tøy som henger til tørk. Det svinger, og den sorgen jeg skriver om er ikke sånn jeg kjenner på hele tiden. Den kommer over meg som et blaff med jevne mellomrom, akkurat som lykkefølelse kommer og går. 

Anonymkode: 185cc...9db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Handler om å gjøre det beste ut fra der man er i livet. Klisje, men sant, du får ikke gjort noe med det som har vært, men kan påvirke hver dag fra nå. Ofte går livet ''fort'', og plutselig er halve livet gått. 

Jeg ville skrevet opp hva som var viktig for meg fremover.

Deretter legge strategier for hvordan du skal komme dit. 

 

Anonymkode: d9e1c...6d2

Det er en veldig god ide, og jeg har prøvd på dette mange ganger. Derfor har jeg flere videreutdannelser og en jobb jeg elsker. Bil og bolig som jeg eier og noen herlige katter som jeg elsker og skjemmer bort. Jeg har bare kommet til et sted i livet der det snart er for seint å få egen familie. Og det er noe jeg føler at jeg skulle ønske meg, men jeg føler aldri at det har passet for meg, og det gjør det ikke nå heller. Jeg har det så kjekt og koselig når jeg har tid for meg selv hjemme med kattene mine. Rydder, vasker og ordner, ser tv, lager god mat. Og den friheten med å kunne sove så lenge jeg vil og trene når jeg vil, så ofte jeg vil. Rett og slett den friheten er det jeg må ofre viss jeg skal få mann og barn. Og det føles ikke riktig. Og iblant føler jeg sorg over at jeg "er sånn". Gir det mening? 

Anonymkode: 185cc...9db

[Gjest brontosaurus]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg setter veldig pris på alt jeg har og alt jeg har oppnådd. Og livet mitt er veldig behagelig. Akkurat nå føler jeg meg veldig lykkelig. Skal ha fri en uke og skal gjøre masse kjekke ting som jeg gleder meg til. Nå fyrer jeg i peisen med en god pus på fanget, har nettopp vasket masse klær og sitter og nyter lukten av nyvasket tøy som henger til tørk. Det svinger, og den sorgen jeg skriver om er ikke sånn jeg kjenner på hele tiden. Den kommer over meg som et blaff med jevne mellomrom, akkurat som lykkefølelse kommer og går. 

Anonymkode: 185cc...9db

Det er veldig forståelig ❤ Sender deg en god klem.

[Gjest supernova_87]

Forstår ikke alle som leser innlegget ditt og svarer med at du burde se lysere på ting, eller skjerpe deg. Du sier jo at du bare lar følelsene dine komme, og ellers har det mye bra. 

Jeg er helt enig med deg. Gi plass til følelsene dine når de kommer. Det betyr ikke at du graver deg ned i sorgen, eller dyrker den. Det betyr at du flyter med. Noen ganger er man trist, andre ganger ikke. ❤️ 

I en bok om aksept og handling så er handling det neste steget. Ved å flyte på følelsene, la de komme og akseptere dem er man i bedre stand til å gjøre nødvendige handlinger for å komme dit man vil. Med å akseptere virkeligheten som den er, kan man endre den. Så bruk denne sunne kontakten med egne følelser som retningssnor, hva du ønsker mer av. 

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er en veldig god ide, og jeg har prøvd på dette mange ganger. Derfor har jeg flere videreutdannelser og en jobb jeg elsker. Bil og bolig som jeg eier og noen herlige katter som jeg elsker og skjemmer bort. Jeg har bare kommet til et sted i livet der det snart er for seint å få egen familie. Og det er noe jeg føler at jeg skulle ønske meg, men jeg føler aldri at det har passet for meg, og det gjør det ikke nå heller. Jeg har det så kjekt og koselig når jeg har tid for meg selv hjemme med kattene mine. Rydder, vasker og ordner, ser tv, lager god mat. Og den friheten med å kunne sove så lenge jeg vil og trene når jeg vil, så ofte jeg vil. Rett og slett den friheten er det jeg må ofre viss jeg skal få mann og barn. Og det føles ikke riktig. Og iblant føler jeg sorg over at jeg "er sånn". Gir det mening? 

Anonymkode: 185cc...9db

Jeg synes du gir kjempemening. Kan det ikke ha noen sammenheng med at vi i kulturen lærer at man skal ønske seg barn som kvinne? Og at når du egentlig har det veldig fint uten, så er det lett å føle at man ikke strekker helt til? 

Jeg beundrer din evne til å få det koselig for deg selv. 

[AnonymBruker]

Har du tenkt på å prøve å få et barn? Donor f.eks? Da blir du engasjert og får mindre tid til diss tanker. Du får et annet menneske som trenger deg hver dag, og du vil komme i kontakt med andre gjennom barnet.
Klem til deg

Anonymkode: 1178c...726

[AnonymBruker]

Carrot skrev (På 17.10.2022 den 11.24):

Kanskje det er på tide å "røske tak i seg selv og enstøingen" og gjøre en innsats for å ha kontakt med mennesker du savner så du slipper sitte i et vakum av sorg og tårer? Jeg mener som norgesmester har du det jo i deg å kunne gi alt for å oppnå noe du virkelig vil?

Jo, jeg vil gjerne røske tak i meg selv for å bruke mer tid med foreldre, søsken og tantebarn. Men så blir jeg ofte så sliten av jobb og trening at jeg bare trenger å sitte hjemme i det koselige huset mitt og ha tid for meg selv. Har avtalt å treffe de til uken da, og vi skal finne på noe koselig og kjekt, så det er da noe. 

Anonymkode: 185cc...9db