Lite tid med samboer, pga stebarn

[AnonymBruker]

Hei

lurer på om det er flere steforeldre der ute, som føler de ikke får være med å bestemme. Da med tanke på når foreldrene bytter dager seg imellom. Jeg får bare beskjed om at dager er byttet, uten å få være med å bestemme om det passer for meg. 
noen ganger passer det faktisk ikke, da jeg har sett for meg noe helt annet, og gledet meg til f.eks å slappe av hjemme, se på farmen og kose meg. Men plutselig kommer barnet til samboer, og da blir tv’en okkupert. Og jeg får ikke den kvelden jeg ønsket. 
 Er det lov å være fortvilet for at dette skjer,, støtt og stadig. 

Samboeren min jobber på båt, så vi får ikke se hverandre ofte, og når han kommer hjem, vil han naturligvis være med barnet. Men føler på manglende tid sammen. 
Kjenner jeg må ta et oppgjør her. Og vurdere om jeg ønsker barn i inn i dette kaoset. 
vil bare høre hva andre uteforstående tenker? :) 

Anonymkode: 2a03d...f3b

[AnonymBruker]

Disse tingene blir garantert ikke noe lettere å håndtere når dere får felles barn.

Som steforeldre er det litt forventet at man skal ta masse ansvar men ha lite råderett.

 

Hadde jeg vært deg hadde jeg forklart samboeren at når han bytter dager med eksen uten å høre med deg først, så kan han ikke forvente at du forandrer dine planer.

Uansett om han hadde spurt deg og du hadde sagt nei, så hadde det blitt dårlig stemning.

Mor hadde nok heller ikke vært spesielt glad for at det var du som sa at det ikke passer å bytte dag.

Så nesten uansett her, så kommer du dårlig ut av det.

Det krever svært mye offer å være med en person som har barn fra før, spesielt når du ikke blir spurt ifht forandring av planer osv.

Snakk med samboeren din og få deg tv på soverommet så du kan trekke deg tilbake (om du vil) de dagene planene plutselig blir forandret.

Mener ikke å være veldig negativ her men det er utrolig mye man må bare la gå om forhold med dine/mine/våre barn, skal fungere.

Anonymkode: ef491...555

[AnonymBruker]

Det er sånn det er når man bor med andres/egne barn. 

Anonymkode: ab2c6...994

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du ikke slett ikke har lov til å bli fortvilet over det der, at du selvfølgelig ikke skal få være med å bestemme at barnet i huset ikke kan være hjemme hos seg selv fordi du ikke ønsker det(!), at det «at du hadde sett for deg noe annet» ikke betyr at det ikke passer, at det selvsagt alltid passer at et barn er hjemme hos seg selv. Hva om mannen din sa at det ikke passer at du var hjemme den helgen han kommer hjem? Fordi han ikke vil se farmen, og ham har sett for seg at han og barnet er alene og slapper av uten deg, du har ikke spurt om lov til å være hjemme den helgen, han har ikke vært med å bestemme det?

Hvis det å ha et barn i familien er fortvilende, kaos og ikke det du ønsker, så må du selvfølgelig ta et oppgjør med deg selv og ikke få barn.

Anonymkode: 2992f...f9d

[AnonymBruker]

Skjønner godt det er frustrerende.

Jeg er også steforelder, og vi har snakket mye om disse tingene.

Da jeg traff mannen var han ganske nyskilt og hadde barn i barneskolealder (jeg ingen). Vi falt for hverandre med en gang, men ble enige om at vi skulle være særboere ganske lenge. Da hadde han barna 50/50 og hadde 100% fokus på dem de ukene de var hos ham. Det var viktig for å sørge for en smooth overgang fra skilsmissen og nytt hjem.

Etter omkring to år valgte vi å ta neste steg - vi var da forlovet, planla barn og ville flytte sammen. Jeg satte som et ultimatum at vi ville kjøpe vår egen, felles bolig der vi eier halvparten hver og starter med blanke ark. At dette ble vår felles husholdning med lik medbestemmelsesrett. At jeg ikke følte at jeg kom hjem til hans familie, men at hans barn kom til oss. Jeg visste også at dersom jeg skulle bli gravid og etterhvert ha en baby, ville jeg ha forutsigbarhet i hverdagen. Han og hans ekskone setter opp kalender to ganger i året (for hvert halvår) der dager og uker og ferier er fordelt, og den holder de seg til - slavisk. Dette var helt greit for ham også, men var også noe jeg følte jeg kunne kreve fordi jeg ventet mye på ham de første tre årene av vårt forhold, og utsatte vår etablering.

Så jeg tenker det er mange ting som spiller inn her. Det høres ikke HELT ut som han regner deg som sin livspartner som fortjener forutsigbarhet og en god hverdag. Men det kommer også an på omstendighetene rundt skilsmissen, og hvorvidt han egentlig har kapasitet til både partner, turnusjobbing og barn på deltid.

Anonymkode: 0a244...c4d

[Gjest Dævendøtte]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Hei

lurer på om det er flere steforeldre der ute, som føler de ikke får være med å bestemme. Da med tanke på når foreldrene bytter dager seg imellom. Jeg får bare beskjed om at dager er byttet, uten å få være med å bestemme om det passer for meg. 
noen ganger passer det faktisk ikke, da jeg har sett for meg noe helt annet, og gledet meg til f.eks å slappe av hjemme, se på farmen og kose meg. Men plutselig kommer barnet til samboer, og da blir tv’en okkupert. Og jeg får ikke den kvelden jeg ønsket. 
 Er det lov å være fortvilet for at dette skjer,, støtt og stadig. 

Samboeren min jobber på båt, så vi får ikke se hverandre ofte, og når han kommer hjem, vil han naturligvis være med barnet. Men føler på manglende tid sammen. 
Kjenner jeg må ta et oppgjør her. Og vurdere om jeg ønsker barn i inn i dette kaoset. 
vil bare høre hva andre uteforstående tenker?

Anonymkode: 2a03d...f3b

Løste dette enkelt, jeg lagde meg et "eget rom" i huset. Der kunne jeg koble ut og gjøre hva jeg måtte ønske. 

Man kan rett og slett ikke kaste bort energi på forandrede planer når partneren har mindreårige barn, da må man rett og slett regne med sånt. En avtale min mann og jeg hadde da ungene hans var små, var at han alltid ga meg beskjed så fort han visste at ungene kom/kom ikke. Var ikke sånn at han måtte spørre meg, men da fikk jeg i hvert fall beskjed. 

Så skap ditt eget liv alene om det blir forandringer og nyt det i stedet for å irritere. Eller vær sammen med samboeren og barna hans om du vil det. Men å bli fortvilet over dette, det er bare dumt og lite lurt. 

Endret 14. oktober 2022 av Dævendøtte

[AnonymBruker]

Nei, ting ville hvert likt med egne barn. 

Barn triumfer alt. Er selv stemor og her er hjemmet åpent hver dag selv om de er hos mor 50%. 

Eneste er hvis vi har planlagt noe i helgene ellers er ukedagene helt fri.

Du kan kreve å bli involvert når barnet kommer. Men å si det nei er du ikke kan kreve.

Anonymkode: 08397...88a

[AnonymBruker]

Barnet er og skal være førsteprioritet, alltid. Om du ikke ønsker barnet i hus, så bør du ikke være stemor.  Du skal ikke stikke kjepper i samarbeid mellom foreldrene. Regner med du visste at samboeren din hadde barn, før dere flyttet sammen. 

Anonymkode: 71bcc...a63

[AnonymBruker]

Jeg tror samboeren din gjør så godt han kan med deg og med barnet sitt. Så spørsmålet blir hva du kan leve med. Det er mange som ikke synes det er greit å være alene 50% av tiden, og det er mange som misliker å være steforelder.

Situasjonen er aller minst barnet sin feil. Hvis du ikke kan leve med å ha samboeren så lite for deg selv bør du gjøre det slutt. Du kan ikke kreve at han skal si nei til barnet når barnet ønsker å komme, uansett når/hvordan/hvorfor. Og selv om du kan drømme om at han bytter jobb kan du ikke kreve det heller.

Anonymkode: aeed5...943

[AnonymBruker]

Er en grunn til at mange ikke dater/blir sammen med noen som har barn fra før (meg inkludert). Man vil alltid havne i siste rekke. Selvfølgelig skal barna får være hjemme hos forelderen når de ønsker. Å oppleve at forelderen sier «nei, nå får du ikke komme fordi **** vil se på farmen i kveld» (man sier det vel ikke så rett ut, men uansett) er ikke annet enn ødeleggende for relasjonen. Steforelderen vil ikke akkurat komme heldig ut av det med barna heller når de opplever at de ikke lenger er velkomne på grunn av den personen. 

Anonymkode: ffbfb...2b7

[AnonymBruker]

Jeg hadde bare kjøpt en tv til...

Anonymkode: d5797...15d

[Gjest Sprite]

Been there done that. 
Og vi er ikke sammen den dag i dag for å si det sånn. 
Tilbrakte ofte kveldene alene på soverommet (tv der) fordi det ble rett og slett ikke tatt hensyn til meg. 

Jeg har troen på at det er foreldrene som skal sette ned foten og man har faktisk lov å kreve alenetid i sitt eget hjem. Som par og alene. 
Alenetiden tar jeg selvsagt på rommet men jeg krever at vi som par skal få lov å ha tid sammen. 
Dette ble et problem for meg så jeg flytta ut til slutt. Ikke angret et sekund på det. 

[AnonymBruker]

Nei, man kan selvsagt ikke kreve at partnerens barn ikke får være i huset. Ærlig talt. Da passer man ikke som steforelder.

 

Anonymkode: b5edb...d14

[AnonymBruker]

Sprite skrev (20 minutter siden):

Been there done that. 
Og vi er ikke sammen den dag i dag for å si det sånn. 
Tilbrakte ofte kveldene alene på soverommet (tv der) fordi det ble rett og slett ikke tatt hensyn til meg. 

Jeg har troen på at det er foreldrene som skal sette ned foten og man har faktisk lov å kreve alenetid i sitt eget hjem. Som par og alene. 
Alenetiden tar jeg selvsagt på rommet men jeg krever at vi som par skal få lov å ha tid sammen. 
Dette ble et problem for meg så jeg flytta ut til slutt. Ikke angret et sekund på det. 

Du har mye erfaring med barn og som forelder eller? Alenetid tar man når man er alene, dvs når barnet sover eller ikke er hjemme  eller så får man ha barnevakt , av og til. 

Anonymkode: 71bcc...a63

[lillevill]

Men du er jo litt heldig også som har et barn i livet ditt. Hva med å ha en koselig filmkveld med barnet da, og så kan du se på det du vil neste dag. 

Men som annen løsning da.

Om dere er samboere, så hadde jeg som noen andre nevner, også hatt en tv et annet sted. Feks på soverommet. Så kan du trekke deg tilbake dit om du er veldig sliten. 

 

[lillevill]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

om jeg ønsker barn i inn i dette kaoset. 

Du har en mann som prioriterer sitt barn. Akkurat hva er det som er kaos? Synes han høres ut som en bra pappa? Vil du heller få barn med mann som prioriterer seg selv eller andre ting, foran sine barn?

[Gjest Sprite]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du har mye erfaring med barn og som forelder eller? Alenetid tar man når man er alene, dvs når barnet sover eller ikke er hjemme  eller så får man ha barnevakt , av og til. 

Anonymkode: 71bcc...a63

Har hatt barn i 15 år. Så ja

[AnonymBruker]

Det kommer an på.

Når jeg skal planlegge påsken med eksen er det klart jeg tar med samboeren min på råd først. Men om eksen spør om barna kan være hos meg på et annet tidspunkt enn vi har avtalt svarer jeg alltid ja, og det uten å forhøre meg med samboeren min. Og han forstår det. Jeg har kjærlighetssorg av og på hele tiden fordi jeg bare har barna mine halve tiden. Når jeg da får ha dem en dag ekstra føles det som en gave til meg, og jeg kunne ikke sagt nei. Og jeg vil selvsagt at barna mine skal vite at de alltid er velkomne. Om jeg sier nei så skal det tungtveiende grunner til, ikke at samboeren har lyst til å se fotballkamp. 

...men det får han jo uansett. Barna har ikke enerett på TVen når de kommer hit og må vise hensyn til samboeren min også.

Anonymkode: 5de84...d7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hei

lurer på om det er flere steforeldre der ute, som føler de ikke får være med å bestemme. Da med tanke på når foreldrene bytter dager seg imellom. Jeg får bare beskjed om at dager er byttet, uten å få være med å bestemme om det passer for meg. 
noen ganger passer det faktisk ikke, da jeg har sett for meg noe helt annet, og gledet meg til f.eks å slappe av hjemme, se på farmen og kose meg. Men plutselig kommer barnet til samboer, og da blir tv’en okkupert. Og jeg får ikke den kvelden jeg ønsket. 
 Er det lov å være fortvilet for at dette skjer,, støtt og stadig. 

Samboeren min jobber på båt, så vi får ikke se hverandre ofte, og når han kommer hjem, vil han naturligvis være med barnet. Men føler på manglende tid sammen. 
Kjenner jeg må ta et oppgjør her. Og vurdere om jeg ønsker barn i inn i dette kaoset. 
vil bare høre hva andre uteforstående tenker?

Anonymkode: 2a03d...f3b

du visste vel at det var barn før du gikk inn i forholdet, barna kommer alltid først uansett

Anonymkode: 715bd...9c4

[AnonymBruker]

Hadde det likt da jeg ble sammen med en far som 23-åring. Han ville selvfølgelig ha barnet sitt mer, og sa alltid ja til det når mor spurte. Mens jeg satt igjen og følte vi aldri fikk alenetid sammen. 

Så fikk jeg barn selv (med samme mann), og har null problemer med å forstå at foreldre vil ha barna sine mest mulig. Det ble slutt mellom oss (av helt andre grunner). Har barna mine bare halvparten av tiden. Nøler ikke ett sekund om jeg får spørsmål om å ha de ekstra i mine barnefrie uker. Med mindre jeg allerede har planer utenfor huset. 

Mannen kan jo for så vidt involvere deg i endringer av samvær, men hvis dere ikke har planer, eller den eneste planen din er avslapning foran TVen. Synes jeg ikke du kan si nei til at barnet skal komme. Ønsker du mer alenetid med mannen får du legge planer med ham.

Og du, hvis dere får barn sammen kommer det barnet til å være hos dere hele tiden. Hva gjør du da? Sender barnet til barnevakt fordi du skal slappe av og se farmen? 

Anonymkode: cc7c6...255