Utmattelse, hvordan forholde seg til andre mennesker?

[AnonymBruker]

Jeg sliter med utmattelse, har gått på veggen. Føler jeg gjør mye bra. Roer helt ned. Har begynt å sove, sover mye. Osv. 

Problemet mitt er menneskene rundt meg. En hver form for forventning eller press og jeg freaker totalt ut og får panikk. Jeg blir så utmattet av forventningen om at jeg skal svare på en melding. Stille opp på noe som helst. Så jeg har sagt fra til alle om det, at jeg er syk og utilgjengelig. Øver meg på å gi slipp på ideen jeg har om hvor viktig jeg er i andres liv. 

MEN jeg bor med en venninne. Hun var borte i to uker og jeg hadde det mye bedre. Begynte å kjenne en bitteliten bedring. Gikk en tur på 8 minutt. Nå når hun er hjemme igjen: jeg blir kvalm bare jeg hører henne romstere. Spørsmålene om "hvordan går det?", forventningen som ligger i lufta til at jeg skal snakke om hvordan jeg har det, dele om hvordan dagen min har vært når hun har vært på jobb. Osv. 

Dere skjønner poenget? Hvordan har dere andre forholdt dere til lignende? Og hadde dere det sånn?

Forstår at det beste hadde vært å fått vært alene en periode, men det er umulig for meg nå. I denne situasjonen priser jeg meg lykkelig for at jeg ikke må forholde meg på denne måten til barn og partner. 

Anonymkode: 75ac9...926

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt og tenker at du burde bo alene slik du har det.

Anonymkode: cacb8...c35

[AnonymBruker]

Jeg sliter med kronisk utmattelse (har gode og dårlige perioder). Nå har jeg barn, men før den tid så taklet jeg ikke å bo i kollektiv. Endte opp med at jeg flyttet hjem til mine foreldre i en periode på 2 år bare for å lande litt og komme meg i form. Anbefaler deg å bare øve på å senke forventningene, samt lære deg å si ifra når du ikke orker å snakke om ting  Folk spør jo fordi de bryr seg, og min erfaring er at de også har forståelse for når jeg ikke har lyst til å snakke om sykdom… 

Anonymkode: 34ef0...7a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg forstår deg godt og tenker at du burde bo alene slik du har det.

Anonymkode: cacb8...c35

Ja, jeg tror også det hadde vært godt for meg en periode, men det er dessverre ikke mulig for meg nå. Samtidig som jeg jo ikke egentlig har lyst til å flytte da det er andre ting som er veldig bra med å bo sammen. Men siden det uansett er utelukket pga økonomi, så må jeg bare finne en løsning her jeg er. 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg sliter med kronisk utmattelse (har gode og dårlige perioder). Nå har jeg barn, men før den tid så taklet jeg ikke å bo i kollektiv. Endte opp med at jeg flyttet hjem til mine foreldre i en periode på 2 år bare for å lande litt og komme meg i form. Anbefaler deg å bare øve på å senke forventningene, samt lære deg å si ifra når du ikke orker å snakke om ting  Folk spør jo fordi de bryr seg, og min erfaring er at de også har forståelse for når jeg ikke har lyst til å snakke om sykdom… 

Anonymkode: 34ef0...7a6

Hvordan greier du å forholde deg til barna og å senke forventningen der (eller generelt)? Tror du har rett i at JEG må senke forventningen. Jeg føler meg bare så UTROLIG kjip og frekk når jeg ikke greier å "ta på meg maska", men den forventningen til maska kommer jo fra meg. Og den tapper meg fra den energien jeg hadde den dagen, og så er det på an igjen neste dag. Definitivt bryr hun seg bare, og det er også det som gjør at jeg føler meg så dust når hun bare er hyggelig og jeg blir irritabel fordi jeg blir kvalm og hodepine. Det trenger ikke en gang å være sykdom, men bare generelt forventningen om å snakke blir for mye for meg. Er det vanlig når man er utmattet? 

TS

Anonymkode: 75ac9...926

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg sliter med utmattelse, har gått på veggen. Føler jeg gjør mye bra. Roer helt ned. Har begynt å sove, sover mye. Osv. 

Problemet mitt er menneskene rundt meg. En hver form for forventning eller press og jeg freaker totalt ut og får panikk. Jeg blir så utmattet av forventningen om at jeg skal svare på en melding. Stille opp på noe som helst. Så jeg har sagt fra til alle om det, at jeg er syk og utilgjengelig. Øver meg på å gi slipp på ideen jeg har om hvor viktig jeg er i andres liv. 

MEN jeg bor med en venninne. Hun var borte i to uker og jeg hadde det mye bedre. Begynte å kjenne en bitteliten bedring. Gikk en tur på 8 minutt. Nå når hun er hjemme igjen: jeg blir kvalm bare jeg hører henne romstere. Spørsmålene om "hvordan går det?", forventningen som ligger i lufta til at jeg skal snakke om hvordan jeg har det, dele om hvordan dagen min har vært når hun har vært på jobb. Osv. 

Dere skjønner poenget? Hvordan har dere andre forholdt dere til lignende? Og hadde dere det sånn?

Forstår at det beste hadde vært å fått vært alene en periode, men det er umulig for meg nå. I denne situasjonen priser jeg meg lykkelig for at jeg ikke må forholde meg på denne måten til barn og partner. 

Anonymkode: 75ac9...926

Det finnes ikke noen god løsning på det, tror jeg ikke. Vært kronisk utmattet i snart 20 år og folk faller fort i fra. På en måte litt befriende, på en annen måte litt trist. Men det beste man kan gjøre tenker jeg er å bare være åpen og ærlig om det slik at folk kanskje forstår litt mer og gir deg space og forståelse heller enn å gi opp/ bli irritert etc. Også får vi håpe du kommer deg til hektene igjen. Greit å søke hjelp kanskje, om du ikke har allerede?

[AnonymBruker]

Vært utmattet, ja. Hvorfor komplisere? Si det som det er.  At du er utmattet og ikke har noe å gi, du trenger tid alene en stund fremover. Det er verdt å risikere en relasjon til fordel for helsa

Anonymkode: 346a7...a5a

[AnonymBruker]

Det beste er å være ærlig og si at du sliter med utmattelse. Nå har jeg hatt det slik lenge men i starten måtte jeg si ifra om at jeg ikke var sur men utmattet og hadde behov for å være "i meg selv". Har du noen anelse om hvorfor du er så utmattet?

Anonymkode: 07743...0bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Ja, jeg tror også det hadde vært godt for meg en periode, men det er dessverre ikke mulig for meg nå. Samtidig som jeg jo ikke egentlig har lyst til å flytte da det er andre ting som er veldig bra med å bo sammen. Men siden det uansett er utelukket pga økonomi, så må jeg bare finne en løsning her jeg er. 

Hvordan greier du å forholde deg til barna og å senke forventningen der (eller generelt)? Tror du har rett i at JEG må senke forventningen. Jeg føler meg bare så UTROLIG kjip og frekk når jeg ikke greier å "ta på meg maska", men den forventningen til maska kommer jo fra meg. Og den tapper meg fra den energien jeg hadde den dagen, og så er det på an igjen neste dag. Definitivt bryr hun seg bare, og det er også det som gjør at jeg føler meg så dust når hun bare er hyggelig og jeg blir irritabel fordi jeg blir kvalm og hodepine. Det trenger ikke en gang å være sykdom, men bare generelt forventningen om å snakke blir for mye for meg. Er det vanlig når man er utmattet? 

TS

Anonymkode: 75ac9...926

Jeg er heldig å har en samboer som stiller opp mye for både meg og barna. Jeg har måtte øve meg på å senke kravene, og har vært i samtale med både psykolog og helsestasjon ift dette med hvilken krav man stiller til seg selv. Jeg har etterhvert forstått at barnet ikke krever like mye som jeg forventet. På dårlige dager kan vi holde oss innendørs, se en film, han kan leke på gulvet mens jeg sitter sammen med han, eller jeg kan ligge på sofaen mens han sitter på gulvet og leker. Jeg gir blikkontakt, snakker og er delaktig selvom jeg ikke er i aktivitet  På gode dager prioriterer jeg barnet fremfor f eks husarbeid (dette gjør samboer sånn at jeg kan fokusere på barnet og meg selv). Selvfølgelig presser jeg meg mer enn jeg kanskje burde ift å aktivisere og holde det gående hele dagen med barnet, men sånn er det jo når man er forelder.. jeg har jo hele kvelden fri, så jeg er flink på å prioritere meg selv og slappe av da sammen med samboeren min😊 sjeldent jeg er med venner egentlig, og har innfunnet meg med at jeg har noen få venner, som alltid er der men som jeg ikke behøver å treffe hele tiden for å holde vennskap ved like. 
Noen dager blir det frossenpizza og film, noen dager blir det hjemmelaget middag fra bunnen og tur i skogen. Det viktigste er å være tilstede, gjøre ting som gir deg glede og positivitet når du orker, også ta det helt med ro og bare lukke deg selv litt unna når du ikke har energi. Husk at du ikke skylder noen noe , å din egen helse er viktigst ! 😊 Det er helt vanlig å ikke orke å snakke med folk når man er utmattet. Jeg har dager hvor jeg bare må legge meg alene på rommet når samboer kommer hjem fra jobb, for da har jeg vært i høygir hele dagen og kan senke skuldrene når han er hjemme, da kjenner jeg ofte mer på utmattelsen og behovet for å trekke meg unna alt og alle. Jeg har også netter/dager hvor jeg sover og sover… husk at du må gjøre det som din kropp har behov for. 

Anonymkode: 34ef0...7a6

[AnonymBruker]

Crazydoglady skrev (1 time siden):

Det finnes ikke noen god løsning på det, tror jeg ikke. Vært kronisk utmattet i snart 20 år og folk faller fort i fra. På en måte litt befriende, på en annen måte litt trist. Men det beste man kan gjøre tenker jeg er å bare være åpen og ærlig om det slik at folk kanskje forstår litt mer og gir deg space og forståelse heller enn å gi opp/ bli irritert etc. Også får vi håpe du kommer deg til hektene igjen. Greit å søke hjelp kanskje, om du ikke har allerede?

❤️ Veldig leit å høre at du har hatt det så lenge? Er det ingenting som hjelper? 

Jeg har vært åpen og ærlig med familie og venner, og alle som jeg ikke bor med går det bra. De forstår at jeg ikke møter dem, og at jeg ikke svarer på meldinger på lang tid. Men det er dette med hun jeg bor med som blir så vanskelig. Men kanskje jeg skal prøve enda mer ærlighet, jeg bare sliter litt med å si at jeg ikke orker egentlig at hun skal snakke til meg en gang, føler meg så innmari frekk. 

Takk for de gode tankene. Jeg får hjelp. God støtte hos lege, og snakker med en psykolog om den psykiske biten av det hele (ikke at utmattelse er psykisk, men følgeplager og hvordan snu om på hva som har ført meg hit). ❤️ 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vært utmattet, ja. Hvorfor komplisere? Si det som det er.  At du er utmattet og ikke har noe å gi, du trenger tid alene en stund fremover. Det er verdt å risikere en relasjon til fordel for helsa

Anonymkode: 346a7...a5a

Vet ikke om jeg var uklar. Jeg har selvfølgelig sagt fra at jeg er utmattet og hun vet at jeg ikke har noe å gi. Jeg har satt meg ned med henne og sagt alt dette tydelig. At jeg ikke orker å snakke. Men dette er noen jeg BOR med, så det er jo ikke sånn at jeg kan bli alene fra henne, uansett hva jeg har sagt. Så det er mer det hvordan forholde seg til det, hvordan forholde seg til prat når vi møtes på kjøkkenet og i stua. 

Hos alle andre relasjoner har jeg sagt at jeg blir utilgjengelig. Men her bor vi altså sammen. 

TS

Anonymkode: 75ac9...926

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det beste er å være ærlig og si at du sliter med utmattelse. Nå har jeg hatt det slik lenge men i starten måtte jeg si ifra om at jeg ikke var sur men utmattet og hadde behov for å være "i meg selv". Har du noen anelse om hvorfor du er så utmattet?

Anonymkode: 07743...0bf

Hva mener du med "i meg selv"? 

Jeg har vært ærlig og hatt en ærlig og open prat. Hun vet at jeg har tatt avstand fra alle andre venner og familie, og bare møter kjæresten en sjelden gang. Men vet ikke hvordan jeg sier fra om at jeg ikke orker småprat en gang. Ellers er jo hun veldig støttende og til hjelp, men jeg vil ikke virke utakknemlig og frekk med å si at jeg ikke orker hennes tilstedeværelse. Det må jeg jo på en måte deale med selv. Jeg kan være mer på rommet, og bruke headset, låse døra inn hit, men jeg trenger noen gode fraser til når jeg møter henne på kjøkkenet eller en slags holdning i meg selv. Vet ikke helt hva jeg ser etter, jeg bare føler at jeg knuses under presset, enda jeg har tatt vekk så mye belastning som jeg klarer. 😪

Ja, jeg har mange tanker om hvordan jeg har endt opp her jeg er nå. Alt for mange belastninger, stress, ikke lyttet til kroppen, for mye ansvarsfølelse for andre, osv. Hva med deg? 

TS

Anonymkode: 75ac9...926

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

❤️ Veldig leit å høre at du har hatt det så lenge? Er det ingenting som hjelper? 

Jeg har vært åpen og ærlig med familie og venner, og alle som jeg ikke bor med går det bra. De forstår at jeg ikke møter dem, og at jeg ikke svarer på meldinger på lang tid. Men det er dette med hun jeg bor med som blir så vanskelig. Men kanskje jeg skal prøve enda mer ærlighet, jeg bare sliter litt med å si at jeg ikke orker egentlig at hun skal snakke til meg en gang, føler meg så innmari frekk. 

Takk for de gode tankene. Jeg får hjelp. God støtte hos lege, og snakker med en psykolog om den psykiske biten av det hele (ikke at utmattelse er psykisk, men følgeplager og hvordan snu om på hva som har ført meg hit). ❤️ 

Vet ikke om jeg var uklar. Jeg har selvfølgelig sagt fra at jeg er utmattet og hun vet at jeg ikke har noe å gi. Jeg har satt meg ned med henne og sagt alt dette tydelig. At jeg ikke orker å snakke. Men dette er noen jeg BOR med, så det er jo ikke sånn at jeg kan bli alene fra henne, uansett hva jeg har sagt. Så det er mer det hvordan forholde seg til det, hvordan forholde seg til prat når vi møtes på kjøkkenet og i stua. 

Hos alle andre relasjoner har jeg sagt at jeg blir utilgjengelig. Men her bor vi altså sammen. 

TS

Anonymkode: 75ac9...926

Det må jo også være rimelig tøft for henne å bo sammen en som deg, det kan være viktig å tenke på også. Virker som hun prøver sitt beste, men så sykt vanskelig for henne det må være. 

Anonymkode: 19d6e...b36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er heldig å har en samboer som stiller opp mye for både meg og barna. Jeg har måtte øve meg på å senke kravene, og har vært i samtale med både psykolog og helsestasjon ift dette med hvilken krav man stiller til seg selv. Jeg har etterhvert forstått at barnet ikke krever like mye som jeg forventet. På dårlige dager kan vi holde oss innendørs, se en film, han kan leke på gulvet mens jeg sitter sammen med han, eller jeg kan ligge på sofaen mens han sitter på gulvet og leker. Jeg gir blikkontakt, snakker og er delaktig selvom jeg ikke er i aktivitet  På gode dager prioriterer jeg barnet fremfor f eks husarbeid (dette gjør samboer sånn at jeg kan fokusere på barnet og meg selv). Selvfølgelig presser jeg meg mer enn jeg kanskje burde ift å aktivisere og holde det gående hele dagen med barnet, men sånn er det jo når man er forelder.. jeg har jo hele kvelden fri, så jeg er flink på å prioritere meg selv og slappe av da sammen med samboeren min😊 sjeldent jeg er med venner egentlig, og har innfunnet meg med at jeg har noen få venner, som alltid er der men som jeg ikke behøver å treffe hele tiden for å holde vennskap ved like. 
Noen dager blir det frossenpizza og film, noen dager blir det hjemmelaget middag fra bunnen og tur i skogen. Det viktigste er å være tilstede, gjøre ting som gir deg glede og positivitet når du orker, også ta det helt med ro og bare lukke deg selv litt unna når du ikke har energi. Husk at du ikke skylder noen noe , å din egen helse er viktigst ! 😊 Det er helt vanlig å ikke orke å snakke med folk når man er utmattet. Jeg har dager hvor jeg bare må legge meg alene på rommet når samboer kommer hjem fra jobb, for da har jeg vært i høygir hele dagen og kan senke skuldrene når han er hjemme, da kjenner jeg ofte mer på utmattelsen og behovet for å trekke meg unna alt og alle. Jeg har også netter/dager hvor jeg sover og sover… husk at du må gjøre det som din kropp har behov for. 

Anonymkode: 34ef0...7a6

❤️ Takk for at du deler tanker og om din prosess. Jeg har nok en veldig stor jobb å gjøre med tanke på hvilke krav jeg stiller til meg selv. 

Du har nok rett i at jeg ikke skylder noen noe, og at jeg må prioritere meg selv. Jeg prøver å gjøre det. Og er kommet langt der, men har langt igjen å gå. Kanskje jeg overvurderer hvor viktig det er for roomien min å småprate, at det kanskje ikke oppleves så frekt for henne hvis jeg sier at jeg ikke makter det nå i en periode. 

Tror det også handler om vane. Vi går jo egentlig veldig godt overens og elsker å snakke sammen, men nå blir jeg kvalm av tanken. Det å tilpasse seg det er vanskelig. Men jeg må jo også kanskje stole på at hun også kan tilpasse seg det om jeg sier at jeg ikke orker småprat en gang ... Tror jeg bare må hoppe i det, og være enda mer ærlig. Tror også, siden denne utmattelsen er ganske ny for meg, at det handler om sorg over tapt funksjon. Jeg vil jo selvsagt stille oppe, småprate, snakke med henne, men jeg. orker. ikke. Men det å akseptere at dette er situasjonen nå, og så tilpasse seg det. 

Sliter du med dårlig samvittighet overfor samboeren din? Jeg har satt pris på at du delte, og jeg håper du får det bedre framover. 

TS

Anonymkode: 75ac9...926

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det må jo også være rimelig tøft for henne å bo sammen en som deg, det kan være viktig å tenke på også. Virker som hun prøver sitt beste, men så sykt vanskelig for henne det må være. 

Anonymkode: 19d6e...b36

Haha, jeg må le. "En som deg" ... hva tenker du er vanskelig for henne ut fra det jeg har beskrevet? Og hva er "en som deg". Fy flate for en ekkel måte å omtale et annet menneske på. 

Typisk KG, kommer noen som ikke vil svare på spørsmålet, og bare er ute etter å sparke noen som ligger nede. 

TS

Anonymkode: 75ac9...926

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

❤️ Veldig leit å høre at du har hatt det så lenge? Er det ingenting som hjelper? 

Jeg har vært åpen og ærlig med familie og venner, og alle som jeg ikke bor med går det bra. De forstår at jeg ikke møter dem, og at jeg ikke svarer på meldinger på lang tid. Men det er dette med hun jeg bor med som blir så vanskelig. Men kanskje jeg skal prøve enda mer ærlighet, jeg bare sliter litt med å si at jeg ikke orker egentlig at hun skal snakke til meg en gang, føler meg så innmari frekk. 

Takk for de gode tankene. Jeg får hjelp. God støtte hos lege, og snakker med en psykolog om den psykiske biten av det hele (ikke at utmattelse er psykisk, men følgeplager og hvordan snu om på hva som har ført meg hit). ❤️ 

Vet ikke om jeg var uklar. Jeg har selvfølgelig sagt fra at jeg er utmattet og hun vet at jeg ikke har noe å gi. Jeg har satt meg ned med henne og sagt alt dette tydelig. At jeg ikke orker å snakke. Men dette er noen jeg BOR med, så det er jo ikke sånn at jeg kan bli alene fra henne, uansett hva jeg har sagt. Så det er mer det hvordan forholde seg til det, hvordan forholde seg til prat når vi møtes på kjøkkenet og i stua. 

Hos alle andre relasjoner har jeg sagt at jeg blir utilgjengelig. Men her bor vi altså sammen. 

TS

Anonymkode: 75ac9...926

Nei, dessverre vært dårlig med løsninger her, blir vell strengt tatt bare verre. Godt du får hjelp, alt for mange venter for lenge med det, de oppsøker hjelp i det hele tatt. 

 

Jeg ville nok kanskje ikke sagt at jeg ikke orker ut hun skal snakke til meg. Som du sier så bor dere jo sammen og det blir nok ikke noe lettere for noen av dere om man skal gå rundt å ignorere hverandre heller.. Det blir jo fort rart det og..

Men du kan jo, når det byr seg en passende anledning, understreke hvor dårlig du er. _Du_ har ikke kapasitet, så beklager om du svarer kort eller avbryter forsøk på konversasjon med å si at du bare må gå å legge deg/gå på rommet igjen etc. Evt snakke ut om det og bli enige om at hun kan snakke som vanlig også kan du heller ha lavere terskel for å si "beklager, jeg greier ikke dette nå" også forstår begge hva som ligger i det. Også kan dere fortsette å ha hyggelig interaksjon når det passer sånn. 

Det er ikke nødvendigvis lett. Men det går. Er jo umulig å bo med noen uten å skulle forholde seg til dem. Og man kan ikke si typ ;ikke prat til meg.  det vil jo høyst sannsynlig legge veldig mye press og stress på den andre som bor der..

 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Haha, jeg må le. "En som deg" ... hva tenker du er vanskelig for henne ut fra det jeg har beskrevet? Og hva er "en som deg". Fy flate for en ekkel måte å omtale et annet menneske på. 

Typisk KG, kommer noen som ikke vil svare på spørsmålet, og bare er ute etter å sparke noen som ligger nede. 

TS

Anonymkode: 75ac9...926

På en måte er jeg enig med deg her. På en annen måte så må du tåle å høre andres perspektiv på dette. Det kan ikke alltid være lett for de rundt deg heller.

Anonymkode: 8f171...dfc

[AnonymBruker]

Crazydoglady skrev (37 minutter siden):

Nei, dessverre vært dårlig med løsninger her, blir vell strengt tatt bare verre. Godt du får hjelp, alt for mange venter for lenge med det, de oppsøker hjelp i det hele tatt. 

Jeg ville nok kanskje ikke sagt at jeg ikke orker ut hun skal snakke til meg. Som du sier så bor dere jo sammen og det blir nok ikke noe lettere for noen av dere om man skal gå rundt å ignorere hverandre heller.. Det blir jo fort rart det og..

Men du kan jo, når det byr seg en passende anledning, understreke hvor dårlig du er. _Du_ har ikke kapasitet, så beklager om du svarer kort eller avbryter forsøk på konversasjon med å si at du bare må gå å legge deg/gå på rommet igjen etc. Evt snakke ut om det og bli enige om at hun kan snakke som vanlig også kan du heller ha lavere terskel for å si "beklager, jeg greier ikke dette nå" også forstår begge hva som ligger i det. Også kan dere fortsette å ha hyggelig interaksjon når det passer sånn. 

Det er ikke nødvendigvis lett. Men det går. Er jo umulig å bo med noen uten å skulle forholde seg til dem. Og man kan ikke si typ ;ikke prat til meg.  det vil jo høyst sannsynlig legge veldig mye press og stress på den andre som bor der..

 

Tusen takk for tipsene! ❤️

Og så kjedelig å høre at du blir bare verre. Nå vet jeg ikke hva som ligger bak din utmattelse, men jeg fant i alle fall mye som resonnerte i boka til Rune Karlson "Utmattelse", han beskriver det som en overbelastning av hjernen. Du har sikkert prøvd alt allerede, men siden den opplevdes som en gudegitt tips for meg, så ville jeg bare sende det videre. Det er egentlig veldig basic, altså, ikke noe revolusjonerende. Likevel ga det meg mye. 

Når jeg leser forslagene dine så blir det jo så tydelig at dette har med min holdning til det. At jeg frykter å avvise henne, at jeg pålegger meg mer ansvar for å sosialisere enn jeg har. For meg er nok dette også en av grunnene til at jeg er her jeg er. Tar for mye sosialt ansvar, er alltid den som støtter emosjonelt. Så det er lurt å bli bevisst. Og når jeg tenker meg om så kan det jo hende at hun kjenner på det samme, at hun føler hun burde spør hvordan det går, så vi kan jo ta en prat og være mer ærlig begge to. 

- - 

Tipsene jeg ser etter er ikke nødvendigvis hva jeg skal si til henne, men også hvordan forholde seg til det selv. Føler at å bli bra av en utmattelse er mye å finne en mer bærekraftig måte å være menneske i sin egen livssituasjon på. 

TS

Anonymkode: 75ac9...926

[Matas]

Tråden er ryddet for brukerdebatt og svar til dette. 

- Matas, mod. 

Endret 13. oktober 2022 av Matas

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ok, der er vi nok uenige. For det første så forstår jeg ikke meningen med tråden om det plutselig ikke er problem med denne personen du bor med likevel. Hva er da problemet du ønsker hjelp/råd til? 
Utmattelse er absolutt psykisk. Er sjelden grunner for rene fysiske utmattelsen i Norge, ihht arbeidsmengde/ferier/sykelønn etc. så ja, psykisk. At syke mennesker er selvsentrerte er som jeg sa en selvfølge, da det er del av sykdommen, så istedet dor å få i forsvar så kam det være lirt å gå inn i seg selv og se hvordan man kan kombinere å ta vare på seg selv samtidig som man har tanke for andre. Ikke lett. Jeg har vært i din situasjon, og vet at deg er noe man må jobbe med. Hvis ikke står man der om noen år uten venner.

Anonymkode: 19d6e...b36

Jeg har problemer med at de som har ME skal måtte diskutere om årsaken er psykisk eller fysisk. Dette er et spørsmål en lege kan svare på og ikke synsere på et forum. Det ender ofte med at psykiske sykdommer blir stigmatisert både ved at enkelte ME pasienter føler at de må forsvare seg selv og si at det ikke er psykisk og man får råd som å gå i seg selv, som aldri har vært en kur for noen sykdom. Jeg merker meg at det er 4 ganger så mange støttende meldinger, som kritiske, og de kritiske er: Det er sikkert ikke så lett for samboern din heller. Som sannsynligvis er sant. Hun er sikkert bekymret, og vet ikke helt hva hun skal gjøre.  TS: Kan du skrive en melding til henne på samme måte som du gjorde til andre familiemedlemmer og venner? Skrive det du sier her: Du forstår at hun kommer fra et godt sted og at du setter pris på omsorgen hennes, men at akkurat nå trenger du ro og hvile. Du kan si at du er stresset for at du virker frekk og avvisende, og at det ikke handler om henne, men at du trenger ro akkurat nå. Jeg ville også beroliget henne med at du får behandling hos lege, og ser frem til å om en stund småprate med henne på kjøkkenet igjen.

[AnonymBruker]

Forstår godt at dette er vanskelig. Jeg tenker at du nesten er nødt til å ha en ordentlig samtale med hun du bor med, og si at det er heldig hyggelig at hun bryr seg og at du vet at det er godt ment men at det blir slitsomt med forventningen om at du skal snakke om helsetilstanden din hele tiden. Det er ganske viktig at dere får snakket sammen fordi ellers kan hun bli veldig usikker, det blir trykket stemning hjemme og kanskje du klikker tilslutt av å holde følelser inne. Ikke godt for noen av dere.

Sliter med utmattelse selv om vet så godt hva du mener med å ikke orke noen forventninger fra andre. Det blir jeg virkelig helt sprø av! Jeg har en mor som forventer at vi skal ha masse kontakt og at hun skal «hjelpe» meg hele tiden. Hun ringer veldig mye og skal oppdateres daglig. Det blir veldig slitsomt. Er blitt så stressa  av forventningen om at jeg skal bli fort bra, mens jeg prøver å leve med situasjonen og ta en dag av gangen. Trenger ro og hvile, absolutt ikke mas. Nei, ts jeg tror vi begge trenger å ta en ordentlig prat. 

Anonymkode: 40752...3a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

❤️ Takk for at du deler tanker og om din prosess. Jeg har nok en veldig stor jobb å gjøre med tanke på hvilke krav jeg stiller til meg selv. 

Du har nok rett i at jeg ikke skylder noen noe, og at jeg må prioritere meg selv. Jeg prøver å gjøre det. Og er kommet langt der, men har langt igjen å gå. Kanskje jeg overvurderer hvor viktig det er for roomien min å småprate, at det kanskje ikke oppleves så frekt for henne hvis jeg sier at jeg ikke makter det nå i en periode. 

Tror det også handler om vane. Vi går jo egentlig veldig godt overens og elsker å snakke sammen, men nå blir jeg kvalm av tanken. Det å tilpasse seg det er vanskelig. Men jeg må jo også kanskje stole på at hun også kan tilpasse seg det om jeg sier at jeg ikke orker småprat en gang ... Tror jeg bare må hoppe i det, og være enda mer ærlig. Tror også, siden denne utmattelsen er ganske ny for meg, at det handler om sorg over tapt funksjon. Jeg vil jo selvsagt stille oppe, småprate, snakke med henne, men jeg. orker. ikke. Men det å akseptere at dette er situasjonen nå, og så tilpasse seg det. 

Sliter du med dårlig samvittighet overfor samboeren din? Jeg har satt pris på at du delte, og jeg håper du får det bedre framover. 

TS

Anonymkode: 75ac9...926

Jeg hadde en del dårlig samvittighet i starten, men har bare måtte skyve de følelsene bort og tenke at jeg stiller opp der jeg kan og han har helt annen helse enn meg , noe som gjør at det vil være store forskjeller på hvor mye vi klarer. Han vet jeg er syk og ikke fungerer 100% så han krever ikke mer enn at jeg gjør det jeg orker. Han merker jo når jeg blir overbelasta… 

Anonymkode: 34ef0...7a6