En berg- og dalbane

[Besina]

Daryl Dixon skrev (3 timer siden):

Kjenner meg litt igjen. Håper du har en bedre dag i dag.

Ja, heldigvis. Det hjelper visst å snakke om disse tingene (hvem skulle trodd?? 😅), så det gikk bra. Det gjør som oftest det! 

[Besina]

Jeg har hatt så vondt i magen i det siste, og skikkelig dårlig matlyst. Dessverre er jeg så ukomfortabel i kroppen min i det siste, så jeg tenker litt "whatever, jeg tåler å være sulten". I dag måtte jeg avslutte psykologtimen fordi jeg hadde vondt. Irriterende. 

Føler meg litt bedre psykisk, men samtidig ikke helt. Det er litt vanskelig å forklare. Jeg er litt "flat line" med gode øyeblikk kanskje, uten suicidale tanker for det meste. 

[Besina]

Men for å dele noe hyggelig da, så kan jeg fortelle at et par-tre svarttroster henger på verandaen vår hver dag nå, og spiser av en eller annen bærbusk (som jeg ikke aner hva er) foran huset. Det er skikkelig koselig. De er skikkelig undervurdert, som mange andre fugler i Norge egentlig. Sånn som kjøttmeisen, en av de vanligste å se i Norge. Man er så vant til dem at man nesten ikke enser det når de besøker hagen eller fuglebrettet, men de er jo så fargerike og fine! Jeg satt i vinduskarmen hos min mor og beundret alle fuglene, både blåmeis, kjøttmeis, svarttrost og gråspurv. Fugletitting gir meg så mye glede faktisk. Det er så beroligende og spennende, og jeg drar frem fugleboka stadig vekk for å lære mer om det jeg ser. For noen uker siden så jeg en nøtteskrike for første gang, som visstnok er ganske vanlig egentlig. Den var så vakker i brunt, svart, hvitt og med en nydelig blåfarge på vingene. Øynene var kulrunde og den så veldig intelligent ut, noe den er. Svær var den også! 

Vi har crazy cat ladies, og meg, the crazy bird lady. 

Endret 13. oktober 2022 av Besina

[Leviora]

Hei!  Henger meg med og støtter. Inspirerende å lese om andres reise med psykiske utfordringer, da føler man seg ikke lenger alene  

Jeg er også crazy bird lady og har planlagt å anrette et gigantisk koldtbord for småfuglene i vinter, rett utenfor stuevinduet selvsagt. Her vi bor har vi allslags små og store fugler og jeg kommer sikkert til å sitte og se på dem i timesvis. Nå for tiden svever det 4-5 fjellvåker over området og kattugla tuter rett utenfor soverommet akkurat nå. Fugler er gøy!

Håper du får ei fin helg  

[Besina]

Leviora skrev (22 timer siden):

Hei!  Henger meg med og støtter. Inspirerende å lese om andres reise med psykiske utfordringer, da føler man seg ikke lenger alene  

Jeg er også crazy bird lady og har planlagt å anrette et gigantisk koldtbord for småfuglene i vinter, rett utenfor stuevinduet selvsagt. Her vi bor har vi allslags små og store fugler og jeg kommer sikkert til å sitte og se på dem i timesvis. Nå for tiden svever det 4-5 fjellvåker over området og kattugla tuter rett utenfor soverommet akkurat nå. Fugler er gøy!

Håper du får ei fin helg  

Så hyggelig ❤

Så heldig du er som får så mye besøk! Vi bor i et ganske tett byggefelt, så her er det svarttrost og skjære innom stort sett, og en og annen kjøttmeis en sjelden gang. Drømmen er å bo nært skauen! 😅 Men vi får ofte låne hytta til noen i familien og der sitter jeg store deler av dagen og ser ut vinduet. Ja, fugler er så gøy 🥰

[Besina]

Æsj altså. Jeg må bare si jeg hater å være psykisk syk. Å drikke alkohol er som russisk rulett. Natt til i dag hadde jeg the time of my life med noen venner, helt til jeg brått fikk noe som lignet et angstanfall. Aner ikke hva som trigget det, men kona måtte berolige meg lenge før jeg klarte å sove til slutt. Da jeg våknet, følte jeg på en skikkelig skam. Av og til føles det rett og slett pinlig å være så sårbar. Jeg følte selv jeg overdrev og laget styr ut av ingenting, og "gaslighter" meg selv til å tro at det ikke var noen big deal. Kona vil gjerne snakke ut om det, mens jeg heller vil bade i lava enn å åpne den døra. 

I kveld har jeg vært alene hjemme. Føler meg helt nummen og så utrolig sliten. Jeg droppet et arrangement jeg egentlig skulle være med på og vurderer å avlyse alle planer i morgen også. Jeg orker ikke å møte mer folk akkurat nå.

[Besina]

Forrige onsdag startet jeg på litium, og så langt går det greit. Merker bare munntørrhet akkurat nå. Passer på å drikke vann fordi det er ekstra viktig på den medisinen visstnok. Bipolarkurset går også fint. Humøret er egentlig ok altså, det føles ikke like mørkt heldigvis. 

Men jeg føler meg ensom. Ikke hjemme hos min kjære, men jeg mistet jo min beste venninne (dvs hun "dumpet" meg) og jeg merker noe stort mangler. Jeg har ikke den ene jeg kan betro meg til lenger, hun som vet alt om meg og som aldri dømmer meg og tankene mine. Hun er bare borte. Opptatt med sin nye bestevenninne som hun hele tiden deler på sosiale medier, og jeg er rett og slett skikkelig sjalu. Føler meg erstattet og tråkket på, straffet fordi jeg har vært dårlig. Jeg ser at hun ikke savner meg, for hun har jo byttet meg ut. På bursdagen min ga hun meg den mest upersonlige gratulasjoner ever. Nei fy faen, det er vondt! Så henne på kjøpesenteret en dag også, vi fikk øyekontakt, men hun lot som hun ikke så meg. Føler nesten på en slags kjærlighetssorg.. en sorg i alle fall. 

Hva gjør jeg nå? Jeg har jo andre venner, men med begrenset kontakt på grunn av barn og voksenlivet. Det høres tåpelig ut, men hvordan finner man en bestevenn? Det er så vondt ikke ha noen å være sammen med. Det er jo viktig å ha flere enn bare partneren å være sammen med. 

[Daryl Dixon]

Besina skrev (1 time siden):

Forrige onsdag startet jeg på litium, og så langt går det greit. Merker bare munntørrhet akkurat nå. Passer på å drikke vann fordi det er ekstra viktig på den medisinen visstnok. Bipolarkurset går også fint. Humøret er egentlig ok altså, det føles ikke like mørkt heldigvis. 

Men jeg føler meg ensom. Ikke hjemme hos min kjære, men jeg mistet jo min beste venninne (dvs hun "dumpet" meg) og jeg merker noe stort mangler. Jeg har ikke den ene jeg kan betro meg til lenger, hun som vet alt om meg og som aldri dømmer meg og tankene mine. Hun er bare borte. Opptatt med sin nye bestevenninne som hun hele tiden deler på sosiale medier, og jeg er rett og slett skikkelig sjalu. Føler meg erstattet og tråkket på, straffet fordi jeg har vært dårlig. Jeg ser at hun ikke savner meg, for hun har jo byttet meg ut. På bursdagen min ga hun meg den mest upersonlige gratulasjoner ever. Nei fy faen, det er vondt! Så henne på kjøpesenteret en dag også, vi fikk øyekontakt, men hun lot som hun ikke så meg. Føler nesten på en slags kjærlighetssorg.. en sorg i alle fall. 

Hva gjør jeg nå? Jeg har jo andre venner, men med begrenset kontakt på grunn av barn og voksenlivet. Det høres tåpelig ut, men hvordan finner man en bestevenn? Det er så vondt ikke ha noen å være sammen med. Det er jo viktig å ha flere enn bare partneren å være sammen med. 

Skjønner godt det er vondt med veninnen.

Hva slags bipolar kurs går du på? Hva innebærer det?

[Anonymburker]

Besina skrev (3 timer siden):

Forrige onsdag startet jeg på litium, og så langt går det greit. Merker bare munntørrhet akkurat nå. Passer på å drikke vann fordi det er ekstra viktig på den medisinen visstnok. Bipolarkurset går også fint. Humøret er egentlig ok altså, det føles ikke like mørkt heldigvis. 

Men jeg føler meg ensom. Ikke hjemme hos min kjære, men jeg mistet jo min beste venninne (dvs hun "dumpet" meg) og jeg merker noe stort mangler. Jeg har ikke den ene jeg kan betro meg til lenger, hun som vet alt om meg og som aldri dømmer meg og tankene mine. Hun er bare borte. Opptatt med sin nye bestevenninne som hun hele tiden deler på sosiale medier, og jeg er rett og slett skikkelig sjalu. Føler meg erstattet og tråkket på, straffet fordi jeg har vært dårlig. Jeg ser at hun ikke savner meg, for hun har jo byttet meg ut. På bursdagen min ga hun meg den mest upersonlige gratulasjoner ever. Nei fy faen, det er vondt! Så henne på kjøpesenteret en dag også, vi fikk øyekontakt, men hun lot som hun ikke så meg. Føler nesten på en slags kjærlighetssorg.. en sorg i alle fall. 

Hva gjør jeg nå? Jeg har jo andre venner, men med begrenset kontakt på grunn av barn og voksenlivet. Det høres tåpelig ut, men hvordan finner man en bestevenn? Det er så vondt ikke ha noen å være sammen med. Det er jo viktig å ha flere enn bare partneren å være sammen med. 

Hvor gammel er denne tidligere venninnen din? Høres veldig barnslig ut å "dumpe" venninner.

At du både har partner og andre venner er jo fint. Da kan du lettere glemme denne venninnen som ikke fortjener deg som venn. Sikkert lettere sagt enn gjort, da.

Prøv å fokusèr på det du har. Ikke alle har partner eller venner i det hele tatt.

Endret 24. oktober 2022 av Anonymburker

[Besina]

Daryl Dixon skrev (2 timer siden):

Skjønner godt det er vondt med veninnen.

Hva slags bipolar kurs går du på? Hva innebærer det?

❤ 

Det er et tilbud på dps for de med type 1 og 2, hver mandag i åtte uker. Man går ganske i detalj om sykdommen med forskjellig tema hver gang, deler erfaringer med andre og får "lekser" å gjøre hjemme. Veldig lærerikt. Meningen er å lære seg selv å kjenne (sykdomsmønster, symptomer, hvordan forebygge episoder) og med verktøy man kan bruke for å leve godt med diagnosen. 

[Daryl Dixon]

Besina skrev (6 minutter siden):

❤ 

Det er et tilbud på dps for de med type 1 og 2, hver mandag i åtte uker. Man går ganske i detalj om sykdommen med forskjellig tema hver gang, deler erfaringer med andre og får "lekser" å gjøre hjemme. Veldig lærerikt. Meningen er å lære seg selv å kjenne (sykdomsmønster, symptomer, hvordan forebygge episoder) og med verktøy man kan bruke for å leve godt med diagnosen. 

Aha. Takk for info. 😇

[Besina]

Anonymburker skrev (6 timer siden):

Hvor gammel er denne tidligere venninnen din? Høres veldig barnslig ut å "dumpe" venninner.

At du både har partner og andre venner er jo fint. Da kan du lettere glemme denne venninnen som ikke fortjener deg som venn. Sikkert lettere sagt enn gjort, da.

Prøv å fokusèr på det du har. Ikke alle har partner eller venner i det hele tatt.

Enig, det er sykt barnslig. 

Lettere sagt enn gjort, ja. Jeg har ingen venner jeg er så komfortabel og trygg med som jeg var med henne, så det er et stort tap. Ja, jeg prøver å bli kjent med nye folk og holde kontakt med de jeg har. 

[Besina]

Damn, nå er det lenge siden sist! Dagene raser bare avgårde. Jeg har tenkt flere ganger at jeg skal skrive noe, men jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. 

Jeg begynte jo på litium i oktober, som faktisk funker. Trodde aldri jeg skulle finne en medisin som passet meg etter alle de ørten forsøkene tidligere, men joda, det klaffet denne gangen. Jeg har tunge dager, men ikke så heftig som for noen måneder siden. Følte det konstant var mørkt og håpløst, noe jeg ikke har kjent på lenge. Eller jo, kanskje et par dager, og da hadde jeg ikke tatt medisinen på nesten tre døgn. Så det går greit når det kommer til det bipolare egentlig. Det var deilig å endelig slippe de suicidale tankene, for det ble skikkelig skummelt på et tidspunkt der. 

Jeg skulle ønske det var alt, men den gang ei dessverre. OCDen har tatt fullstendig av. Det har aldri vært så ille som nå og jeg føler meg helt låst i mitt eget hode. Det rammer virkelig alt i livet mitt nå. Tvangstankene bare øker på og omhandler alt fra brann, dødsfall, naturkatastrofer, drap, pedofili.. ja, you name it. Hjernen og kroppen min jobber konstant, så jeg er så forbanna sliten hele tiden. Jeg vet at tankene og fruktene er helt irrasjonelle, men likevel klarer hodet å overbevise meg om at barnet mitt dør hvis jeg ikke tar på komfyren et visst antall ganger. Ikke får jeg sovnet før jeg har klappet madrassen 100 ganger på den riktige måten (ellers må jeg begynne på nytt). Må stoppe og sjekke flere ganger om jeg har kjørt på en baby når jeg en sjelden gang kjører selv. Ja, så er jeg redd for å kjøre på usynlige mennesker, for så å bli arrestert for det senere fordi jeg ikke har oppdaget det selv. Groteske tanker går gjennom hodet mitt hele dagen, som jeg fysisk må riste eller blunke bort. Jeg stiller spørsmål ved hvilket fryktelig menneske jeg må være som har slike tanker. 

Skjønner dere eller? 😅 Jeg har lært såpass mye om ocd at jeg egentlig forstår at jeg ikke kan noe for alt dette, og at jeg ikke er et dårlig menneske, men likevel klarer jeg ikke akseptere det. Forstår ikke hvor jeg skal starte for å bli frisk fra det helvetet her altså.. Eksponering er jo selvfølgelig svaret, men jeg er jo livredd det også, ikke sant. Jesus take the wheel!

Nå går jeg til en psykiatrisk sykepleier som virkelig forstår meg og jobber akkurat på den måten jeg ønsker. Vi har jobbet oss gjennom fortiden min og ordentlig gravd i alt av følelser. Har fått en del aha-opplevelser underveis og endelig klart å legge mye av det bak meg. Det tar tid, det er mye som gjenstår, men jeg kjenner vi er på god vei. Når alt grumset er ryddet litt opp i, vil hun jobbe videre med ocd. Jeg er som sagt skikkelig redd, men det finnes kanskje håp. AAP har jeg fått innvilget også forresten. Ikke så mye å si om det, for det er ganske åpenbart at jeg ikke er i stand til å jobbe akkurat nå. 

Heldigvis har jeg kona ved min side. Hva skulle jeg gjort uten henne? Jeg føler meg heldig hver eneste dag og tar henne aldri forgitt. I det siste har jeg hatt mer overskudd til å stille opp mer for henne, bidra mer, ta i et ekstra tak når det trengs. Det er ikke alltid hun har det så lett heller. Jeg tror hun har pyntet litt på sannheten noen ganger for å skåne meg i mine tunge perioder, men sånn kan det ikke være. Men nå føles det som vi er mer likestilte. Jeg ante ikke hva et sunt forhold var før jeg møtte henne. 

[Besina]

Siden sist har jeg jobbet hardt med eksponering og det å finne en mening med hverdagen. Det har gått smertefullt sakte,  men greit. Nå føles det som jeg har tatt 100 steg tilbake og jeg har fått meg en skikkelig knekk. Én stressende situasjon i livet, og jeg daler rett ned. Føler jeg bare driter meg ut og aldri kommer meg ut av det her. Vil bare gi opp og ligge horisontalt til noen bare tar over livet mitt liksom. Lei av hverdagen, lei av å lete etter mening, lei av å være psyk, lei av prøve! Er bare skikkelig lei, frustrert og full av lammende angst nå.