En berg- og dalbane

[Besina]

Helene skrev (10 timer siden):

Jeg har tatt et valg i en alder av 53. Jeg har nå flyttet 40 mil sørover. Mest pga helsen. Har flere grunner. Har gått ifra sambo, har sovemedisin, dvs, har selv valgt kun å ha melatonin. Andre ting gir meg bare hangover. Orker ikke det. Med sambo, har ikke sovet på flere år. Nå er jeg ufør, og som dere ser, skriver her midt i natten. Hadde en skikkelig tøff dag i går. Selvvalgt. Dro på en handletur som tok hele dagen. Måtte bla kjøpe seng til mitt nye hjem. Leide bil. Kom hjem ca kl 20 i går kveld. Da var bilen tømt og levert. Var da så sliten at jeg bare sovnet i 5 timer, og våknet midt i natten. 
 

Ts, du skal ikke være redd for å bli innlagt eller for å få hjelp. Det er en styrke fra din side å be om hjelp og ta imot det. Har selv vært gjennom tøffe tak, men har aldri angret på at jeg ba om hjelp. Ja det er skummelt, men det er også en investering i din framtid. Du våkner opp om noen timer med en stor klem fra meg. 

Koselig å komme inn til klem her! Du kan ta en offdag med god samvittighet da tenker jeg. 

Du har helt rett, men den samvittigheten er vanskelig. Jeg legger så mye ansvar over på de rundt meg. Jeg hadde kanskje holdt ut å være hjemme under medisinslutt, men jeg må ha tett oppfølging og trygghet. Det også er mye å legge over på kona, at hun må passe på meg liksom. Men det kan også hende det går helt fint og at jeg bare overtenker. 

[Besina]

I dag lot kona meg sove helt til jeg våkna av meg selv kl.11. Jeg har kun lagt i sengen og hørt på podkast helt til nå. Det har jeg også dårlig samvittighet for selvfølgelig. Følelsen av å ikke bidra og være en byrde, er noe av det som sliter mest på meg, selv om jeg hele tiden får avkreftet at jeg er for mye. Jeg tror hele tiden at de rundt meg lyver når de sier de tåler mine dårlige perioder, at en dag får de nok. En dag finner min kjære ut at dette blir for mye for henne. Det er noe jeg jobber med. Prøver i alle fall, men det er utrolig vanskelig. 

Telefonsamtalen med lege ble utsatt til senere. Til bursdagen min faktisk. Da blir det både psykolog- og legetime. Hurra 😅

Nå skal jeg prøve å stelle meg litt sånn jeg ikke ser ut som en dass, og handle middag. Prøver hver dag å, ikke pynte meg akkurat, men hvertfall velge bort slaskebuksa og kle meg nogenlunde ok+. I kveld er det korøving også. Mitt mål for dette halvåret er å ha 100% oppmøte no matter what, for jeg vet det er så bra for psyken min å møte opp. 

[Helene]

Du er så heldig som har kona di. En god støtteperson. Jeg har det i datteren min. Du skal på korøving? Har selv spilt i korps hele livet. Nettverket med hobby er undervurdert. 

[Anonymburker]

Besina skrev (19 timer siden):

Jeg forstår godt at det er vanskelig og jeg skulle ønske det ikke var sånn for deg! Det er utfordrende å finne venner i voksen alder. Jeg meldte meg inn i en organisasjon ganske nylig som åpnet en dør for meg, der jeg fikk møtt likesinnede og som jeg i alle fall kalle nye bekjente, og forhåpentligvis noen jeg kan kalle venner til slutt. Du er ikke medlem i en organisasjon eller noe, du da?

Jeg er ikke medlem i noe, nei. Er så sliten etter jobb og har ikke overskudd. Trenger virkelig alenetid, samtidig som partner er et savn. Hadde ikke trengt mange venner uansett. En egen familie hadde jeg ønsket, men personligheten, den fysiske og psykiske helsen tillater det ikke, kan det se ut som.

[Besina]

Helene skrev (7 timer siden):

Du er så heldig som har kona di. En god støtteperson. Jeg har det i datteren min. Du skal på korøving? Har selv spilt i korps hele livet. Nettverket med hobby er undervurdert. 

Ja, jeg er virkelig heldig! Tar henne aldri forgitt. Og kor, ja. Jeg ante ikke hvor viktig det kom til å bli for meg, men det er som terapi!

Anonymburker skrev (6 timer siden):

Jeg er ikke medlem i noe, nei. Er så sliten etter jobb og har ikke overskudd. Trenger virkelig alenetid, samtidig som partner er et savn. Hadde ikke trengt mange venner uansett. En egen familie hadde jeg ønsket, men personligheten, den fysiske og psykiske helsen tillater det ikke, kan det se ut som.

Jeg forstår. Det er synd du føler det sånn!

Endret 4. oktober 2022 av Besina

[Besina]

Jeg gruer meg noe helt forferdelig til å kjøre alene helt til byen i morgen. Jeg kan ikke la tvangstankene ta over. I morgen har jeg ikke noe valg. 

[Besina]

Æsj.. nå er angsten ille. Tvangstankene mine går ut på at jeg ser for meg å kjøre inn i en fjellvegg eller lastebil, kjøre på noen, spesielt barn (gjerne uten å legge merke til det, så kommer plutselig politiet på døren senere).. og mye mer. Jeg vet egentlig det usannsynlig, men det forstår ikke ocd, så responsen blir ofte at jeg unngår situasjoner der tankene dukker opp. Eksponering handler om å lære seg å stå i å være ukomfortabel. Angst er ikke farlig, det går over. Likevel durer tankene videre.. "men tenk hvis det faktisk skjer. Det kan jo skje. Jeg kan ikke kjøre bil, for da ender jeg eller andre død"

Så sånn går no dagan.. eller natten. 

[Anonymburker]

Besina skrev (12 timer siden):

Jeg gruer meg noe helt forferdelig til å kjøre alene helt til byen i morgen. Jeg kan ikke la tvangstankene ta over. I morgen har jeg ikke noe valg. 

Sliter du med å kjøre bil?

[Besina]

Anonymburker skrev (3 timer siden):

Sliter du med å kjøre bil?

Jepp. Ocden min påvirker kjøring aller mest, får tvangstanker som går ut på ulykker og forskjellig. Blitt litt bedre, men noen ganger er det litt ett steg fram og to tilbake.. 

Sånn som i dag. Angsten bygde seg opp mer og mer, til slutt fikk jeg et panikkanfall i bilen som ikke lignet grisen. Det endte med at kona kom løpende ut i garasjen og tok over, for ellers hadde jeg ikke reist på møtet. Hun er virkelig engelen min altså. 

Møtet med nav gikk bra. Det ser lyst ut angående AAP, så forhåpentligvis kan blir jeg kvitt noen kilo fra skuldrene om ikke så lenge. 

[Anonymburker]

Besina skrev (35 minutter siden):

Jepp. Ocden min påvirker kjøring aller mest, får tvangstanker som går ut på ulykker og forskjellig. Blitt litt bedre, men noen ganger er det litt ett steg fram og to tilbake.. 

Sånn som i dag. Angsten bygde seg opp mer og mer, til slutt fikk jeg et panikkanfall i bilen som ikke lignet grisen. Det endte med at kona kom løpende ut i garasjen og tok over, for ellers hadde jeg ikke reist på møtet. Hun er virkelig engelen min altså. 

Møtet med nav gikk bra. Det ser lyst ut angående AAP, så forhåpentligvis kan blir jeg kvitt noen kilo fra skuldrene om ikke så lenge. 

Spør siden jeg også sliter med bilkjøring. Har ikke tvangstanker, men tviler på egne egenskaper bak rattet. Har ikke kjørt siden 2020, tør kun kjøre automat og tør ikke kjøre på vinterføre. Ei heller på nye, ukjente veier eller motorveier.

[Besina]

Anonymburker skrev (15 minutter siden):

Spør siden jeg også sliter med bilkjøring. Har ikke tvangstanker, men tviler på egne egenskaper bak rattet. Har ikke kjørt siden 2020, tør kun kjøre automat og tør ikke kjøre på vinterføre. Ei heller på nye, ukjente veier eller motorveier.

Forstår deg veldig veldig godt! Unngåelse forsterker dessverre angsten, men det er et forferdelig vanskelig mønster å bryte ut av.. 

[Besina]

Jeg var så utslitt i går etter det angstanfallet og møtet, men fikk ikke sove før.. altfor sent. I dag kjenner jeg pulsen min helt opp i hodet. Jeg er så forbanna sliten. Kjenner det er frustrerende at det skal så lite til før lufta går ut av ballongen. Samtidig tenker jeg at det må gå an å være sliten uten å overanalysere. Det er ikke sånn at alle ubehag eller "symptomer" er mer enn akkurat det. Veldig lett å si, dritvanskelig å endre på.

Det er jo ikke godt å si hva som er en del av psykiske lidelser og ikke, for jeg har ikke opplevd stabile perioder på i alle fall to-tre år. Jeg vet egentlig ikke hvordan det er å leve "normalt". Jeg har jo selvfølgelig perioder der jeg har det oppriktig bra egentlig, men det ligger alltid en uro eller mørk følelse langt inne på en måte. Det er alltid en liten stemme baki der som sier "ikke nyt det for mye, for snart blir det mørkt igjen". Jeg tipper mange kjenner seg igjen i det, at man bruker mye tid på å bekymre seg for framtiden når man egentlig bør leve i nuet og nyte at I DAG har jeg det bra, denne uken eller måneden er bra. 

Men tilbake til gårsdagen, da. Jeg kan ikke huske sist jeg gråt så mye. Først angstanfall med typ hyperventilering og hulk, til en veldig trist telefonsamtale som knakk meg helt, og deretter gråt jeg av en serie. Det var helt umulig å stoppe, alt var så jævlig trist! Men når jeg tenker over det, så er det kanskje en bra ting, for de siste månedene har jeg vært apatisk og nærmest følelsesløs. Og det synes jeg er verre enn å være trist og full av voldsomme følelser, for jeg er egentlig en person som lett gir uttrykk for hva jeg føler og holder ikke igjen når tårene presser på, selv om jeg prøver. Så det er kanskje et steg i riktig retning? 

Nå har jeg/vi klart å holde det så ryddig og fint hjemme i 8 dager også, og det er jeg faktisk sykt stolt over. DET er faen ikke lett i mørke perioder. Hodet blir mye ryddigere av å være på ballen der, selv om ting ellers raser litt sammen. Det neste som står på planen nå, er å lade opp til arbeidshelg. Kan ikke si jeg gleder meg så veldig, men det er vel sunt å være litt sosial og ikke bare loke hjemme. 

[Besina]

Huff.. dette blir noen tøffe dager. Hunden som jeg og eksen hadde sammen i over 6 år før det ble slutt, må avlives i morgen. Jeg skal være med og ta farvel. Jeg trodde ikke det skulle bli så tungt, for jeg har blitt vant til å ikke ha han mer og synes egentlig det var godt å slippe ansvaret etter bruddet, selv om jeg selvfølgelig er glad i ham. Men da han ble syk, traff det meg som et hardt spark i magen. Han har jo vært gjennom alle mine sorger og gleder siden han kom til oss. Veldig trist, og enda et kapittel i livet avsluttes. 

Jeg må også jobbe i helgen, så på mandag er jeg sikkert helt kaputt. 

[Besina]

Nå er jeg faktisk litt bekymret over min psykiske helse. Har ikke sovet et sekund i natt og innser at sovemedisinen min ikke har fungert ordentlig på ganske lenge. Blir ikke trøtt nok liksom, og tankene bare surrer. Det hjelper ikke på at jeg er i en veldig stressende situasjon akkurat nå heller.. Alt jeg vil er å sove, men klarer ikke lukke øynene. Er kanskje ikke vits å prøve noe mer nå, for bare et par timer søvn er nesten verre enn ingen. Gruer meg forferdelig til de neste par dagene. Hvordan skal jeg klare å holde meg selv gående.. Jeg vil bare sove resten av helgen. Jeg orker ikke å måtte ta meg sammen, men jeg føler jeg må. 

[Paulinetta]

Hei, for første gang 😊

Vil bare si at jeg har trua på deg! Du veit hva som gjør deg godt, og du gjennomfører det! Jeg er sikker på at du kommer til å lande på beina. 

Synd at du ikke har sovet i natt. Skal du på jobb? Hva jobber du med og hvordan går det syns du? 

[Besina]

Paulinetta skrev (5 timer siden):

Hei, for første gang 😊

Vil bare si at jeg har trua på deg! Du veit hva som gjør deg godt, og du gjennomfører det! Jeg er sikker på at du kommer til å lande på beina. 

Synd at du ikke har sovet i natt. Skal du på jobb? Hva jobber du med og hvordan går det syns du? 

Hei, hyggelig! 

Tusen takk for fine ord 🥰 Jeg er på jobb i helga, ja.. 12 timer, så jeg kjenner det blir tøft. Jobber i helsevesenet, ganske tett på mennesker for å si det sånn! Veldig krevende, men jeg får bare stå i det. Det går greit noen ganger, men blir ofte så sliten at jeg trenger dager på å komme meg igjen. 

[Besina]

For en ufattelig tung dag i går. Sovnet heldigvis på sekundet jeg la hodet på puta. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg gjennom den dagen her, føler mest for å gråte!

[Besina]

kl.06.45 i dag tidlig så jeg på klokka og tenkte av en eller annen grunn "puh, digg at jeg ikke skal på jobb i dag". Aner ikke hvorfor jeg trodde det, men sjekket heldigvis kalenderen.. ellers hadde jeg forsovet meg! 

Nå er det "bare" 7 timer og 50 min til jeg er ferdig. Gi meg styrke. 

[Besina]

Jeg sliter så mye med å føle meg bra nok, fin nok, "flink" nok. Jeg er en person som ofte trenger bekreftelse og nærhet hos en partner, og avvisning styrer meg rett i kjelleren. Kona mi er en person som havner litt i bobla si noen ganger, med jobb, møter og fritidssysler, og da kan hun bli en smule sliten og uoppmerksom. De dagene er det vanskelig å få tilfredsstilt mine behov og jeg tar meg mye mer nær av det enn nødvendig. Det er jo ikke så ofte, og noen ganger er jo det bare sånn, uten at det har noe med meg å gjøre. Hun er den beste partneren jeg ikke ante fantes , så det irriterer meg at jeg er så avhengig av bekreftelse. Jeg vet jo at hun elsker meg akkurat som jeg er, men likevel har jeg en liten stemme i bakhodet som sår tvil. 

Æsj. 

Endret 11. oktober 2022 av Besina

[Daryl Dixon]

Besina skrev (På 11.10.2022 den 13.15):

Jeg sliter så mye med å føle meg bra nok, fin nok, "flink" nok. Jeg er en person som ofte trenger bekreftelse og nærhet hos en partner, og avvisning styrer meg rett i kjelleren. Kona mi er en person som havner litt i bobla si noen ganger, med jobb, møter og fritidssysler, og da kan hun bli en smule sliten og uoppmerksom. De dagene er det vanskelig å få tilfredsstilt mine behov og jeg tar meg mye mer nær av det enn nødvendig. Det er jo ikke så ofte, og noen ganger er jo det bare sånn, uten at det har noe med meg å gjøre. Hun er den beste partneren jeg ikke ante fantes , så det irriterer meg at jeg er så avhengig av bekreftelse. Jeg vet jo at hun elsker meg akkurat som jeg er, men likevel har jeg en liten stemme i bakhodet som sår tvil. 

Æsj. 

Kjenner meg litt igjen. Håper du har en bedre dag i dag.