Se her!

[Gjest OBS]

Jeg har et stort problem. I tillegg til det psykiske. Det er at jeg ikke kjenner igjen personer som jeg kjenner. Det kan feks. være at jeg ser noen på kjøpesentret som jeg ikke er sikker på om jeg kjenner. Og noen ganger tror jeg at jeg kjenner de, men ikke gjør det. Når det kommer en mot meg, så tenker jeg hun har jeg sett før. Men så bare går hun. Og jeg tenker kanskje jeg ikke har sett henne før allikevell. Og når jeg ser et menneske ute, så tenker jeg om hun vet hvem jeg er. Det kan også være folk fra klassen som jeg gikk sammen med som jeg ikke kjenner igjen. Plagsomt. Eller at noen som jeg har gått på håndball sammen med i mange år, ikke husker at jeg har gått på håndball sammen med. Jeg tror at nesten alle kjenner meg. Det er så plagsomt at jeg tar bussen langt fra der jeg bor for å gå i butikken. Fordi jeg er så redd noen kjenner meg. Jeg er så redd for å møte noen jeg kjenner, og som kommer til å prate med meg. At jeg hele tiden titter rundt for å se om jeg kjenner noen at jeg tror jeg kjenner alle sammen. Føler jeg er kjent person som alle kjenner. Så jeg tror at folk kjenner meg overalt. Og så tror jeg at de ler av meg. Og hvis noen kjenner meg igjen et sted, så tror jeg at den personen går til vennene sine og sier at de har sett meg, og at jeg så dum ut i butikken. At jeg snakket rart ol Også tror jeg at de vennene da ler av meg sammen. Eller om jeg ser feks. en person som bor i samme gate, som kjenner meg igjen i butikken. Og da tenker jeg at hun har jeg sett før. Men så sier personen hei til meg. Og da vet jeg at personen kjenner meg eller vet hvem jeg er. Og da tror jeg at hun går rundt til mange andre for å fortelle at hun så meg i butikken, og at jeg ser rar ut. At jeg oppførte meg dumt.

Dette skjedde i dag: Jeg har angst ol. Og i butikken i dag så fant jeg en fin glassfigur som jeg lurte på hva kosta. Jeg gikk rundt i butikken for å spørra ang. julegave. Og så fant jeg en og spurte lavt hva den kosta. Og var nervøs og hadde sånn angst at jeg daua nesten. Også visste han ikke. Jeg var så redd for at noen hørte meg og som kjenner meg som så det. Fordi jeg er så redd noen kjenner meg som forteller det videre at jeg stammet i butikken ol? Også prøvde jeg å mote meg opp igjen for å spørre kassadamen i butikken. Men der var det kø. Jeg sto i butikken med den glassfiguren i hånda i femten minutter, før jeg gikk bort å spurte hun kassadamen hva den kosta. Og jeg sa lavt: Unnskyld, vet du hvor mye denne koster? Og da sa hun kassadama: Ser du ikke at jeg driver med en annen kunde? Strengt til meg. Og jeg sa bare unnskyld, Og gikk bort. Og etterpå så tenkte jeg at noen som så meg. Som kjenner meg og sier til venner og naboer at de så meg. Og at kassadama ble sint på meg. Flaut altså. Så jeg la fra meg glassfiguren som jeg hadde lyst til å kjøpe til mammaen min til jul, og gikk rett hjem med tårene i øynene. Jeg gråt i en halv time som det tar å gå. Så nå tør jeg ikke å gå tilbake til den butikken mere heller fordi jeg dreit meg ut. Og tenk hvis de personalet der snakker om meg til alle vennene sine. Og tenk hvis alle naboer vet om det. At jeg var så forbaska dritt at jeg spurte om hva en glassfigur kosta og dreit meg ut ved at jeg ikke så at hun drev med en annen kunde. Jeg har så mye angst, og inne i hodet mitt måtte jeg samle alle tankene mine for å spørre om hva den kosta. At jeg ikke så at hun drev med en annen kunde. Jeg bruker så mye energi på å tørre å spørre? At jeg bare ikke klarer å tenke og å se at jeg driter meg sånn ut at jeg kunne ha dødd der og da. Hva skal jeg gjøre? Jeg har snakka med legen om dette og går til psykolog. Men de bare hører på meg, og sier ikke hva jeg skal gjøre med dette heller. De bare lytter på meg, men jeg vet jo ikke hva jeg skal gjøre? Så vær så snill å ikke skriv oppsøk legen ol. fordi det har jeg gjort. Og psykologen. Men de kan jo ikke hjelpe meg heller. De bare sier ja, og nikker. Men ikke noe mer. Og jeg orker ikke å få en ny lege eller psykolog heller. Jeg dummer meg ut overalt. dritt.