Hvor mye ansvar har jeg for mine foreldre?

[AnonymBruker]

Pillarguri skrev (2 timer siden):

Jeg er tydeligvis blitt for gammel til å forstå hvordan yngre mennesker tenker.

Kan rett og slett ikke forstå at hvis jeg som mor spør min voksne datter om noe, så er det greit at hun svarer at det har jeg ikke noe med. Hvis hun virkelig mente at jeg trakket inn på et område som ikke angikk meg, da håper jeg hun ville sagt på en ikke aggressiv måte at det ønsker hun ikke å snakke med meg om.

Når det gjelder informasjon som foreldre ikke har rett på, så er det greit til en viss grad. Hvis ett av mine voksne barn får kreft eller annen alvorlig sykdom så blir jo hele familien involvert i dette for å bidra, hjelpe, støtte osv der hvor vi kan hjelpe. Ville være et merkelig forhold hvis jeg som mor plutselig behandles som en fremmed fordi barnet mitt er passert 18 år.

Når det gjelder å komme på besøk uten avtale, så gjør vi aldri det uten å ha sendt en sms først. Men min mann går stadig vekk til dem og ordner litt i hagen og gjør forefallende (ofte tungt) arbeid som de strever med å rekke over i sin travle hverdag. De er utrolig takknemlig for det. Jeg går av og til på vaskerommet deres og tar med meg alt skittentøyet hjem og vasker/tørker/stryker det, så får de tilbake alt pent brettet i kurver. Min svigerdatter sier at hun elsker at jeg gjør det. De har 4 små barn og fulle stillinger begge to, mens min mann og jeg er pensjonister. Så hører det jo også med til historien at vi har et veldig godt forhold til våre 3 barn med ektefeller og barn.

Min mor har hjulpet oss mye, spesielt når barna var helt små og jeg var mye sykemeldt. Er veldig takknemlig for alt og har sagt det flere ganger til henne og min far. Jeg hadde en periode i livet jeg var langt nede og de var der for oss. Men nå er jeg eldre, barna er mye større og jeg kjenner veldig på at jeg trenger å frigjøre meg litt fra deres omsorg, rett og slett. 
For å si det sånn, for 5 år siden var det fantastisk at min mor hjalp meg med klesvasken, men nå får jeg fnatt av tanken på at hun skal gå gjennom våre klær og ting. De må gjerne komme ofte på besøk, men da på besøk og ikke for å hjelpe oss. Føler et stort behov for å klare meg selv nå og være selvstendig.

Anonymkode: e0a20...25f

[AnonymBruker]

Min bestemor pleide å si at "man skal bo slik til at man må ha på seg kåpa når man skal besøke familien" - og det uttrykket der har festet seg i familien vår. Det funker.  Og jeg syns også det bør være sånn, så sant man ikke er veldig nær hverandre og har et supergodt forhold. 

De fleste vil av naturlige årsaker ha litt avstand til familien når de blir voksne og har sitt eget - så jeg skjønner deg godt ts. Men dine foreldre ser det jo ikke helt sånn, og jeg kan bare ane hva slags uttrykk du blir møtt med når du sier at dere vil flytte...  men stå i det, og forklar at dette gjør dere for din familie, og at sånn vil dere ha det. Har ingenting med dem å gjøre. Men virker som de går rett i offerrollen og vil plante (ikke tilsiktet tror jeg) dårlig samvittighet i deg. Det må du sette grenser for. Vanskelig, men det lar seg gjøre .  Lykke til

Anonymkode: a459c...13d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Er du enebarn ts? Virker ihvertfall som at du og dine barn er dine foreldres livsinnhold. 

Jeg forstår veldig godt at det er for mye, når din mor kommer uanmeldt med en ukjent person "for å vise huset". Men da er det naturlig å spørre: har dere kjøpt dette huset for full markedspris, eller har dere fått det rimelig, og dermed egentlig latt dine foreldre beholde noe av eierskapet?

Da mine foreldre bestemte seg for å flytte, ville de gjerne at jeg skulle overta. Jeg sa nei, av den enkle grunn at jeg visste at de ville ha preferanser om hvordan ting skulle gjøres i og utenfor huset som ikke passet meg. Så vi flyttet inn i et rekkehus en kort kjøretur unna. De kom ofte på besøk akkurat når jeg holdt på med lekser, middag og annet styr. Og jeg sa at det ikke passet.

I dag, når de ikke er mer, så angrer jeg på at jeg ikke tok meg mer tid og så deres behov. 

Jeg sier ikke at du ikke skal sette grenser. Men se det litt med deres øyne og. Og tenk over hvordan du ser for deg deg selv når dine barn er voksne. Ville du trives med å se barna dine hver 14.dag? Og kun når det var helt avtalt på forhånd?

Anonymkode: 6ecc2...bc4

Ja vi kjøpte huset til markedspris, så har ikke fått noe gratis. Det var på deres initiativ. Men vi tok valget selv så det er vårt ansvar.

De er såpass mye med oss og barna at jeg føler ikke jeg angrer på noenting rundt det. Har aldri sagt at det ikke passer, men at jeg vil ha beskjed før de kommer. Det er fordi min far kom plutselig annenhver ettermiddag nesten og vi holdt på med enten middag eller barna hadde besøk, det var litt kaos i huset. Og jeg ble veldig stresset av det og følte jeg måtte sette meg ned og snakke med han og alt ble veldig anstrengt. Barna var heller ikke så interessert da de er større nå og holdt på med egne ting. De elsker å være hos sine besteforeldre for all del, men de liker å være mer der på besøk enn at besteforeldrene kommer hit. Av en eller annen grunn. Og etter skole har barna behov for å slappe av, de er ikke så glad i å snakke og fortelle ting hele tiden.

Jeg er ikke enebarn, har et eldre søsken med familie som bor i nærheten, men hun har alltid vært mer avmålt og fraværende enn meg. Jeg føler hun får godene, de stiller absolutt opp som besteforeldrene for hennes barn også, men det er ikke snakk om samme type «invadering» som jeg får. 
Jeg ser gjerne mine foreldre oftere enn hver 14 dag, eller i hvert fall kan mine barn se de oftere. Men jeg personlig ønsker ikke besøk i mitt hjem så ofte. Kanskje det føles annerledes når vi flytter.

Anonymkode: e0a20...25f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Min bestemor pleide å si at "man skal bo slik til at man må ha på seg kåpa når man skal besøke familien" - og det uttrykket der har festet seg i familien vår. Det funker.  Og jeg syns også det bør være sånn, så sant man ikke er veldig nær hverandre og har et supergodt forhold. 

De fleste vil av naturlige årsaker ha litt avstand til familien når de blir voksne og har sitt eget - så jeg skjønner deg godt ts. Men dine foreldre ser det jo ikke helt sånn, og jeg kan bare ane hva slags uttrykk du blir møtt med når du sier at dere vil flytte...  men stå i det, og forklar at dette gjør dere for din familie, og at sånn vil dere ha det. Har ingenting med dem å gjøre. Men virker som de går rett i offerrollen og vil plante (ikke tilsiktet tror jeg) dårlig samvittighet i deg. Det må du sette grenser for. Vanskelig, men det lar seg gjøre .  Lykke til

Anonymkode: a459c...13d

Tusen takk❤️

Anonymkode: e0a20...25f

[AnonymBruker]

Har erfart noe lignende. Her var det ekstremt ille. Jeg var hjernevasket og overstyrt var et viljeløst aspeløv i vinden uten å skjønne hvorfor.  Ønsker ikke gå mer i detalj men det kom til et punkt og jeg  klarte å begynne å sette grenser. En skikkelig realitetsorientering ble forkynt av meg , Det falt ikke i god jord og mine foreldre ble faktisk syke etter det. Det er noe med at tar du fra et menneske livsløgnen så dør det. Jeg tror at ved å kunne styre mitt og min families liv hadde det holdt dem oppe. Jeg/vi fungerte som en buffer for dem mot omgivelsene. Jeg var en knagg de kunne henge ting på. De hadde oss å kunne gå fullt opp i. Når de ble syke ble jeg friskere. Jeg tok tilbake livet mitt. Det beste jeg noensinne har gjort.

 

Enkelte familiemedlemmer prøver iblant å hekte meg igjen. Da gjenkjenner jeg det raskt og trekker meg unna til de er kommet på bedre tanker-

Anonymkode: c0b10...359

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Vi bor ganske nært mine foreldre og jeg synes det blir litt mye. Altså vi trives godt sammen og de har et nært forhold til barnebarn og det er selvsagt bare bra. Men jeg synes det kan bli litt vel mye kontakt. Det føles litt overvåkende, min far kommer ofte til vårt hus og skal ordne et eller annet (var hans barndsomshjem) og min mor sender mye sms og spør om barna eller meg og min jobb. Jeg føler jeg må forklare og fortelle veldig mye til dem hele tiden. Jeg vet de bare mener det godt men jeg begynner å få så nok av det. Det føles som jeg utleverer meg selv og føler meg så liten. Nå har vi tenkt å flytte, av mange grunner. Jeg tror det vil bli godt å ikke føle de er så involvert i alt mulig hele tiden, men har dårlig samvittighet og. Føler at vårt liv er en stor del av deres liv, om noen skjønner. Det jeg ønsker er å ha et forhold der vi er på besøk og snakker om dagligdagse ting, men ikke på den måten at de vet alt mulig om meg og mitt liv, mitt hus, min jobb og min dagsrytme osv, når jeg er og trener osv (jeg jobber turnus), hvem mine venner er. Synes og det er bedre å f eks vite at vi treffes hver 14 dag eller ungene ser de en gang i uken. Er det ikke greit å ha en slik forventning fra min side? Eller hvor mye skal jeg underholde dem? De er kjempe snille men likevel føler jeg at jeg ikke helt får puste og være meg selv.

Anonymkode: e0a20...25f

Det kommer en dag hvor du ønsker mer besøk, fordi de har blitt  gamle og ikke orker like mye. Og fordi kanskje vennene dine er opptatt med sitt, eventuelt barna dine blir store.. osv.. Sett pris på besøket, eventuelt lag noen grenser på hva som er greit . 
 

jeg har ikke sånne foreldre. Ser f. Eks pappa omtrent bare en gang i året. Kjenner ham overhode ikke, og glemmer nesten samtalene vi har hatt fordi det går så lang tid mellom hver gang. Når det blir på denne måten blir ikke forholdet med foreldrene så viktig heller, men det er pappas valg. Og jeg føler meg ensom pga det 

Anonymkode: 18c0e...151

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det kommer en dag hvor du ønsker mer besøk, fordi de har blitt  gamle og ikke orker like mye. Og fordi kanskje vennene dine er opptatt med sitt, eventuelt barna dine blir store.. osv.. Sett pris på besøket, eventuelt lag noen grenser på hva som er greit . 
 

jeg har ikke sånne foreldre. Ser f. Eks pappa omtrent bare en gang i året. Kjenner ham overhode ikke, og glemmer nesten samtalene vi har hatt fordi det går så lang tid mellom hver gang. Når det blir på denne måten blir ikke forholdet med foreldrene så viktig heller, men det er pappas valg. Og jeg føler meg ensom pga det 

Anonymkode: 18c0e...151

Jeg setter pris på besøket og jeg er veldig glad i mine foreldre. Det er derfor dette er så vanskelig å forklare. Jeg skjønner det må føles sårt for deg med så lite kontakt, så er enig i man skal aldri ta noe for gitt. Jeg tror mye bunner ut i fra meg selv og at jeg har satt for lite grenser til omgivelsene generelt. Da kan det plutselig bli for mye. Men jeg tror det vil gå seg til bedre fremover, og jeg er rimelig sikker på at det vil føles bedre med besøk/kontakt begge veier når vi har flyttet. 

Anonymkode: e0a20...25f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Har erfart noe lignende. Her var det ekstremt ille. Jeg var hjernevasket og overstyrt var et viljeløst aspeløv i vinden uten å skjønne hvorfor.  Ønsker ikke gå mer i detalj men det kom til et punkt og jeg  klarte å begynne å sette grenser. En skikkelig realitetsorientering ble forkynt av meg , Det falt ikke i god jord og mine foreldre ble faktisk syke etter det. Det er noe med at tar du fra et menneske livsløgnen så dør det. Jeg tror at ved å kunne styre mitt og min families liv hadde det holdt dem oppe. Jeg/vi fungerte som en buffer for dem mot omgivelsene. Jeg var en knagg de kunne henge ting på. De hadde oss å kunne gå fullt opp i. Når de ble syke ble jeg friskere. Jeg tok tilbake livet mitt. Det beste jeg noensinne har gjort.

 

Enkelte familiemedlemmer prøver iblant å hekte meg igjen. Da gjenkjenner jeg det raskt og trekker meg unna til de er kommet på bedre tanker-

Anonymkode: c0b10...359

Det er ikke så ille her, men jeg kan forstå hva du mener. Og det er jo feil at det skal være sånn at når de blir svakere/syke, så føler man selv seg bedre og sterkere. Men jeg skjønner dessverre hva du mener. 🙈 Så derfor er det litt tungt å skulle flytte, for da tar jeg på en måte deres «livsløgn» vekk, men jeg tror det vil bli bra på sikt, det er jeg overbevist om.

Anonymkode: e0a20...25f

[AnonymBruker]

Når du blir irritert sett deg ned og tenk på at en dag lever de ikke mer. Du vil aldri angre på at du var raus med dem, den dagen de ikke her der mer. Garantert! 

Anonymkode: cac12...c29

[AnonymBruker]

Athena Catalina skrev (På 30.9.2022 den 14.36):

Null ansvar. 

Rart

Anonymkode: c83dd...ba6

[Brunello]

AnonymBruker skrev (På 30.9.2022 den 14.44):

Vet du hva, TS, du er faktisk ikke ansvarlig for dine foreldres følelser. Du er i din fulle rett til å sette de grensene du trenger. At de blir såret er ikke ditt problem. 

Anonymkode: e0590...40c

Det kan det jo fort bli. Er en del tråder her inne som antakelig er forårsaket helt eller delvis av at foreldre føler seg dårlig behandlet/såret.