Hvor mye ansvar har jeg for mine foreldre?

[AnonymBruker]

Vi bor ganske nært mine foreldre og jeg synes det blir litt mye. Altså vi trives godt sammen og de har et nært forhold til barnebarn og det er selvsagt bare bra. Men jeg synes det kan bli litt vel mye kontakt. Det føles litt overvåkende, min far kommer ofte til vårt hus og skal ordne et eller annet (var hans barndsomshjem) og min mor sender mye sms og spør om barna eller meg og min jobb. Jeg føler jeg må forklare og fortelle veldig mye til dem hele tiden. Jeg vet de bare mener det godt men jeg begynner å få så nok av det. Det føles som jeg utleverer meg selv og føler meg så liten. Nå har vi tenkt å flytte, av mange grunner. Jeg tror det vil bli godt å ikke føle de er så involvert i alt mulig hele tiden, men har dårlig samvittighet og. Føler at vårt liv er en stor del av deres liv, om noen skjønner. Det jeg ønsker er å ha et forhold der vi er på besøk og snakker om dagligdagse ting, men ikke på den måten at de vet alt mulig om meg og mitt liv, mitt hus, min jobb og min dagsrytme osv, når jeg er og trener osv (jeg jobber turnus), hvem mine venner er. Synes og det er bedre å f eks vite at vi treffes hver 14 dag eller ungene ser de en gang i uken. Er det ikke greit å ha en slik forventning fra min side? Eller hvor mye skal jeg underholde dem? De er kjempe snille men likevel føler jeg at jeg ikke helt får puste og være meg selv.

Anonymkode: e0a20...25f

[AnonymBruker]

Jo mindre du deler, jo mindre har de å spør om. Virker drastisk å flytte før du setter grenser - som feks at pappaen din kommer faste dager for å fikse, evt sjekker med deg med om det er ok. 

Anonymkode: 0d281...a0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jo mindre du deler, jo mindre har de å spør om. Virker drastisk å flytte før du setter grenser - som feks at pappaen din kommer faste dager for å fikse, evt sjekker med deg med om det er ok. 

Anonymkode: 0d281...a0c

Dette har jeg prøvd men min far er en surrekopp, det er umulig å ha faste avtaler. Han sender melding før han kommer, men det blir helt dann og vann. Han må se an været, og han har annet å gjøre. Så alt er veldig spontant. Han virker såret når jeg sier i fra og da får jeg så dårlig samvittighet. Vi flytter ikke hovedsaklig pga dette altså, men det er en betraktning jeg gjør meg.

Anonymkode: e0a20...25f

[AnonymBruker]

Du har overhodet ikke ansvar for å være det sosiale livet til foreldrene dine. 

Her må du rett og slett sette grenser, og si at du har behov for at livene deres ikke er så sammenflettet som nå. Si at dere trenger å få være bare familie, og at de gjerne kan komme på besøk når de blir invitert. Det gjelder faren din også, kan kan ikke oppføre seg som om det er hans hus. 
Spør gjerne om det er vanskelig for ham å gi slipp, om han føler et ansvar som egentlig burde ligge på dere, osv.

Høres ut som en bra avgjørelse å ikke bo så nære fremover. 

Anonymkode: 09d83...1e6

[AnonymBruker]

Du har jo på ingen måte et ansvar eller en plikt å dele hverdagen med de eller være deres sosiale liv - men se det fra deres side: Det er vel deres måte å vise at de er glade i dere på og de syns det gir hverdagen innhold. Syns du det blir for mye, så si i fra.

Syns det virker drastisk å skulle flytte på seg for å få "fred" uten å i det hele tatt fortelle de at det kan bli mye i blant. Tror ikke moren din kommer til å bli "bedre" på å sende sms/ringe for å høre hvordan dagen har vært hvis du ikke varsler om at du trenger pusterom.  

Hadde på ingen måte syntes at det hadde vært greit om min far eller svigerfar hadde troppet opp uanmeldt for å fikse noe, men igjen - da må du jo si fra. Har du/dere sagt at "det var fint at du gjorde" og takket for det tidligere tenker han vel at det er greit. 

Anonymkode: bb1ed...cf8

[AnonymBruker]

Vi flytter ikke pga mine foreldre, men fordi vi vil bo i et annet nabolag og annet type hus.og pga jobb. Men gjør meg disse tankene nå i den forbindelse.

Jeg har sagt i fra, men det går ikke helt inn. Jeg tror mye er fordi det er gammel vane, de er vandt med å komme og gå. Når ungene var mindre så var det mer naturlig på en måte, men nå er de større. F eks i fjor sommer var jeg og barna hjemme alene. Plutselig ser jeg en fremmed bil parkert utenfor og hører stemmer i hagen. Går ut men finner ingen. Løper rundt huset og der står min mor med en venninne og kikker inn gjennom vinduet i stuen vår. Jo min mor hadde så lyst til å vise fram huset vårt til denne venninnen. Det var ikke ryddig inne og jeg holdt på å lage middag, ungene slappet av etter skolen. Det var veldig ubehagelig, vanskelig å forklare. Da ga jeg beskjed til min mor men hun ble veldig såret av det.

Tror ikke det vil plage meg like mye å få sms etter vi flytter for da har vi mer en naturlig avstand, og hun har kommet seg etter den episoden.

Anonymkode: e0a20...25f

[AnonymBruker]

Jeg fikk faktisk et bedre forhold til min mor da jeg var dønn ærlig om hva som ikke fungerte. For stemningen ble aldri god når jeg følte hun var urimelig, som igjen førte til at tiden sammen ble ødelagt, og at jeg ofte lot være å besøke, eller holdt besøket kort, fordi jeg var dritt lei. 

Det var brutalt og mange tårer der og da, og jeg brøt kontakten en periode for å understreke hvor støtt jeg stod i at nok-er-nok. Da jeg til slutt ringte på la hun seg flat, sa hun hadde tenkt seg om, og skulle skjerpe seg. Og det fungerte, ikke perfekt, men hun tar det raskt i seg om jeg eller pappa signaliserer at hun er i gang med å tråkke uti det igjen. 

Anonymkode: 1962f...9ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vi bor ganske nært mine foreldre og jeg synes det blir litt mye. Altså vi trives godt sammen og de har et nært forhold til barnebarn og det er selvsagt bare bra. Men jeg synes det kan bli litt vel mye kontakt. Det føles litt overvåkende, min far kommer ofte til vårt hus og skal ordne et eller annet (var hans barndsomshjem) og min mor sender mye sms og spør om barna eller meg og min jobb. Jeg føler jeg må forklare og fortelle veldig mye til dem hele tiden. Jeg vet de bare mener det godt men jeg begynner å få så nok av det. Det føles som jeg utleverer meg selv og føler meg så liten. Nå har vi tenkt å flytte, av mange grunner. Jeg tror det vil bli godt å ikke føle de er så involvert i alt mulig hele tiden, men har dårlig samvittighet og. Føler at vårt liv er en stor del av deres liv, om noen skjønner. Det jeg ønsker er å ha et forhold der vi er på besøk og snakker om dagligdagse ting, men ikke på den måten at de vet alt mulig om meg og mitt liv, mitt hus, min jobb og min dagsrytme osv, når jeg er og trener osv (jeg jobber turnus), hvem mine venner er. Synes og det er bedre å f eks vite at vi treffes hver 14 dag eller ungene ser de en gang i uken. Er det ikke greit å ha en slik forventning fra min side? Eller hvor mye skal jeg underholde dem? De er kjempe snille men likevel føler jeg at jeg ikke helt får puste og være meg selv.

Anonymkode: e0a20...25f

Forstår hva du mener og kjenner igjen følelsen av klaustrofobi over at foreldrene mine skal «eie» meg som et barn. Vite alt, styre tiden, plutselig dukke opp eller forvente alt mulig på deres premisser. Det er sunt med litt avstand, så nå når dere flytter kan dere benytte sjansen til å etablere mye vaner og grenser. Hvordan er livet til foreldrene dine? Er de pensjonister og kjeder seg? Har de venner og er aktive pensjonister eller lever de livet sitt gjennom dere?

Anonymkode: 238d4...6b7

[Gjest Athena Catalina]

Null ansvar. 

[AnonymBruker]

Vet du hva, TS, du er faktisk ikke ansvarlig for dine foreldres følelser. Du er i din fulle rett til å sette de grensene du trenger. At de blir såret er ikke ditt problem. 

Anonymkode: e0590...40c

[AnonymBruker]

Du har veldig mye mindre ansvar for dem og deres følelser, enn du har for deg selv og dine følelser. 

Blir det for mye, sett grenser for deg selv.
Får du spørsmål du ikke vil svare på? La være å svare.
Blir du spurt om hvorfor du ikke svarer, svar at "Det vil jeg ikke svare på" eller "Det passet ikke å svare der og da." eller den riktigste "Det har jo egentlig ikke du noe med". 
Hvor mye informasjon om deg selv du gir andre, bestemmer du helt selv. Dine foreldre har ikke mer rett på informasjon enn det din arbeidsgiver eller en fremmed på gata har.

Vær tydelig på at ditt hjem er ditt hjem. Dit kommer man ikke uten avtale. Det hjelper ikke at det var fars barndomshjem. Nå er det ditt hjem, ditt private hjem.

Anonymkode: 93ab8...999

[Pillarguri]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Du har veldig mye mindre ansvar for dem og deres følelser, enn du har for deg selv og dine følelser. 

Blir det for mye, sett grenser for deg selv.
Får du spørsmål du ikke vil svare på? La være å svare.
Blir du spurt om hvorfor du ikke svarer, svar at "Det vil jeg ikke svare på" eller "Det passet ikke å svare der og da." eller den riktigste "Det har jo egentlig ikke du noe med". 
Hvor mye informasjon om deg selv du gir andre, bestemmer du helt selv. Dine foreldre har ikke mer rett på informasjon enn det din arbeidsgiver eller en fremmed på gata har.

Vær tydelig på at ditt hjem er ditt hjem. Dit kommer man ikke uten avtale. Det hjelper ikke at det var fars barndomshjem. Nå er det ditt hjem, ditt private hjem.

Anonymkode: 93ab8...999

Jeg er tydeligvis blitt for gammel til å forstå hvordan yngre mennesker tenker.

Kan rett og slett ikke forstå at hvis jeg som mor spør min voksne datter om noe, så er det greit at hun svarer at det har jeg ikke noe med. Hvis hun virkelig mente at jeg trakket inn på et område som ikke angikk meg, da håper jeg hun ville sagt på en ikke aggressiv måte at det ønsker hun ikke å snakke med meg om.

Når det gjelder informasjon som foreldre ikke har rett på, så er det greit til en viss grad. Hvis ett av mine voksne barn får kreft eller annen alvorlig sykdom så blir jo hele familien involvert i dette for å bidra, hjelpe, støtte osv der hvor vi kan hjelpe. Ville være et merkelig forhold hvis jeg som mor plutselig behandles som en fremmed fordi barnet mitt er passert 18 år.

Når det gjelder å komme på besøk uten avtale, så gjør vi aldri det uten å ha sendt en sms først. Men min mann går stadig vekk til dem og ordner litt i hagen og gjør forefallende (ofte tungt) arbeid som de strever med å rekke over i sin travle hverdag. De er utrolig takknemlig for det. Jeg går av og til på vaskerommet deres og tar med meg alt skittentøyet hjem og vasker/tørker/stryker det, så får de tilbake alt pent brettet i kurver. Min svigerdatter sier at hun elsker at jeg gjør det. De har 4 små barn og fulle stillinger begge to, mens min mann og jeg er pensjonister. Så hører det jo også med til historien at vi har et veldig godt forhold til våre 3 barn med ektefeller og barn.

[AnonymBruker]

Pillarguri skrev (3 minutter siden):

Jeg er tydeligvis blitt for gammel til å forstå hvordan yngre mennesker tenker.

Kan rett og slett ikke forstå at hvis jeg som mor spør min voksne datter om noe, så er det greit at hun svarer at det har jeg ikke noe med. Hvis hun virkelig mente at jeg trakket inn på et område som ikke angikk meg, da håper jeg hun ville sagt på en ikke aggressiv måte at det ønsker hun ikke å snakke med meg om.

Når det gjelder informasjon som foreldre ikke har rett på, så er det greit til en viss grad. Hvis ett av mine voksne barn får kreft eller annen alvorlig sykdom så blir jo hele familien involvert i dette for å bidra, hjelpe, støtte osv der hvor vi kan hjelpe. Ville være et merkelig forhold hvis jeg som mor plutselig behandles som en fremmed fordi barnet mitt er passert 18 år.

Når det gjelder å komme på besøk uten avtale, så gjør vi aldri det uten å ha sendt en sms først. Men min mann går stadig vekk til dem og ordner litt i hagen og gjør forefallende (ofte tungt) arbeid som de strever med å rekke over i sin travle hverdag. De er utrolig takknemlig for det. Jeg går av og til på vaskerommet deres og tar med meg alt skittentøyet hjem og vasker/tørker/stryker det, så får de tilbake alt pent brettet i kurver. Min svigerdatter sier at hun elsker at jeg gjør det. De har 4 små barn og fulle stillinger begge to, mens min mann og jeg er pensjonister. Så hører det jo også med til historien at vi har et veldig godt forhold til våre 3 barn med ektefeller og barn.

Men det du beskriver er kommunikasjon og gjensidig respekt. Det er noe annet hvis man forholder seg til mennesker som ikke respekterer dine grenser. Hvis du prøver p si til dem at det ikke passer at de kommer på lørdag men de gir blanke. Det er da man må gå kraftigere til verks. Jeg tror man kan ha et nært forhold slik du beskriver når det er gjensidighet og respekt. 

Anonymkode: 238d4...6b7

[Pillarguri]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Men det du beskriver er kommunikasjon og gjensidig respekt. Det er noe annet hvis man forholder seg til mennesker som ikke respekterer dine grenser. Hvis du prøver p si til dem at det ikke passer at de kommer på lørdag men de gir blanke. Det er da man må gå kraftigere til verks. Jeg tror man kan ha et nært forhold slik du beskriver når det er gjensidighet og respekt. 

Anonymkode: 238d4...6b7

Jeg er enig med deg i at det dreier seg om god kommunikasjon og respekt. Dersom vi fikk vite at lørdag ikke passet, så ville vi selvsagt ikke besøkt dem på lørdag.

[Hactar]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

F eks i fjor sommer var jeg og barna hjemme alene. Plutselig ser jeg en fremmed bil parkert utenfor og hører stemmer i hagen. Går ut men finner ingen. Løper rundt huset og der står min mor med en venninne og kikker inn gjennom vinduet i stuen vår. Jo min mor hadde så lyst til å vise fram huset vårt til denne venninnen.

Det høres ut som foreldrene dine ikke helt har innsett at du er voksen med et privatliv, og ikke lenger en forlengelse av dem selv. Jeg tror dette blir forsterket av at dere bor i barndomshjemmet ditt, og at de ser det litt som at du bor hjemme hos dem fortsatt. Mye av dette kan plutselig bli bedre bare ved at dere får litt større avstand mellom dere fysisk, og at det blir mer opplagt for dem at ditt og din manns hjem er deres alene.

Tenk gjennom om dine foreldre egentlig trenger å ha nøkkel til deres nye hjem. Min mor så det som en selvfølge, men jeg ønsket ikke at hun skulle kunne dra hjem til meg for å fikse noe etter forgodtbefinnende, uansett hvor godt ment. Dråpen var vel da jeg kom hjem fra reise til ødelagt mat i kjøleskap og fryser, fordi min mor hadde trukket ut alle ledningene jeg "sikkert hadde glemt". Og selv om tjenestene som oftest ikke gjør direkte skade, føles det veldig infantiliserende at mor forventer å ha en mening og en finger med i spillet overalt.

Til du bestemoren over her som stikker innom og tar med deg klesvasken: Det er en kjempetjeneste dersom din sønn og svigerdatter er komfortabel med det. Men dersom en av dem hadde ymtet frempå om at det ikke var ønskelig, ville det vært grovt invaderende å gjøre det likevel, ikke sant? Foreldre som dem i HI; som ikke "hører" ønskene fra barn og svigerbarn, må gjerne holdes på en stram informasjonsdiett om de ikke skal blande seg i alt.

[Pillarguri]

Vi har jo selvsagt snakket om dette med klesvasken og gjort en avtale om at det er greit. Det startet med at min svigerdatter sa at klesvasken vokste henne over hodet og at det var det hun strevde mest med å få gjort i hverdagen. Da tilbød jeg meg å ordne det for henne en gang i blant, og det gir hun uttrykk for stor takknemlighet for.

[AnonymBruker]

Hactar skrev (29 minutter siden):

informasjonsdiett

Det var et godt uttrykk, veldig treffende😄👌

Anonymkode: 238d4...6b7

[AnonymBruker]

Pillarguri skrev (27 minutter siden):

Vi har jo selvsagt snakket om dette med klesvasken og gjort en avtale om at det er greit. Det startet med at min svigerdatter sa at klesvasken vokste henne over hodet og at det var det hun strevde mest med å få gjort i hverdagen. Da tilbød jeg meg å ordne det for henne en gang i blant, og det gir hun uttrykk for stor takknemlighet for.

Det høres jo fantastisk ut og sønn og svigerdatter er heldig som har dere. Jeg kunne aldri tiltatt min mor å vaske skittentøyet mitt. Ikke ville hun gjort det heller. Hun liker å vartes opp. Og blir det ikke gjort er hun raskt ute med å sammenligne og framsnakke andre som er mye bedre døtre enn jeg er. Hvis jeg hadde sluppet henne løs med husarbeid hjemme hos meg kan jeg med sikkerhet vite at hun hadde sladret til familie og venner om hvor rotete og skittent det var hos meg. Som du skjønner er det mange ulike mor/voksent barn forhold.

Anonymkode: 238d4...6b7

[AnonymBruker]

Er du enebarn ts? Virker ihvertfall som at du og dine barn er dine foreldres livsinnhold. 

Jeg forstår veldig godt at det er for mye, når din mor kommer uanmeldt med en ukjent person "for å vise huset". Men da er det naturlig å spørre: har dere kjøpt dette huset for full markedspris, eller har dere fått det rimelig, og dermed egentlig latt dine foreldre beholde noe av eierskapet?

Da mine foreldre bestemte seg for å flytte, ville de gjerne at jeg skulle overta. Jeg sa nei, av den enkle grunn at jeg visste at de ville ha preferanser om hvordan ting skulle gjøres i og utenfor huset som ikke passet meg. Så vi flyttet inn i et rekkehus en kort kjøretur unna. De kom ofte på besøk akkurat når jeg holdt på med lekser, middag og annet styr. Og jeg sa at det ikke passet.

I dag, når de ikke er mer, så angrer jeg på at jeg ikke tok meg mer tid og så deres behov. 

Jeg sier ikke at du ikke skal sette grenser. Men se det litt med deres øyne og. Og tenk over hvordan du ser for deg deg selv når dine barn er voksne. Ville du trives med å se barna dine hver 14.dag? Og kun når det var helt avtalt på forhånd?

Anonymkode: 6ecc2...bc4

[AnonymBruker]

Hactar skrev (1 time siden):

Det høres ut som foreldrene dine ikke helt har innsett at du er voksen med et privatliv, og ikke lenger en forlengelse av dem selv. Jeg tror dette blir forsterket av at dere bor i barndomshjemmet ditt, og at de ser det litt som at du bor hjemme hos dem fortsatt. Mye av dette kan plutselig bli bedre bare ved at dere får litt større avstand mellom dere fysisk, og at det blir mer opplagt for dem at ditt og din manns hjem er deres alene.

Tenk gjennom om dine foreldre egentlig trenger å ha nøkkel til deres nye hjem. Min mor så det som en selvfølge, men jeg ønsket ikke at hun skulle kunne dra hjem til meg for å fikse noe etter forgodtbefinnende, uansett hvor godt ment. Dråpen var vel da jeg kom hjem fra reise til ødelagt mat i kjøleskap og fryser, fordi min mor hadde trukket ut alle ledningene jeg "sikkert hadde glemt". Og selv om tjenestene som oftest ikke gjør direkte skade, føles det veldig infantiliserende at mor forventer å ha en mening og en finger med i spillet overalt.

Til du bestemoren over her som stikker innom og tar med deg klesvasken: Det er en kjempetjeneste dersom din sønn og svigerdatter er komfortabel med det. Men dersom en av dem hadde ymtet frempå om at det ikke var ønskelig, ville det vært grovt invaderende å gjøre det likevel, ikke sant? Foreldre som dem i HI; som ikke "hører" ønskene fra barn og svigerbarn, må gjerne holdes på en stram informasjonsdiett om de ikke skal blande seg i alt.

Takk, jeg synes du beskriver det helt perfekt hvordan det føles. Jeg og føler instinktivt at det vil hjelpe at vi flytter ut av barndomshjemmet og legger litt mer avstand mellom oss.☺️

Anonymkode: e0a20...25f