Folk som ikke takler stillhet

[AnonymBruker]

Jeg er selv utadvendt og sosial, det er ikke det. Men jeg klarer lett å lese om noen er litt slitne, stressa eller brydd og greier fint å regulere meg selv og gi disse personene space istedenfor å prate hull i hue på dem. Er trygg nok på meg selv til å ikke ta det personlig. Virker som folk setter pris på det og vennskap utvikles gjerne.

Men så har vi de som kanskje er litt usikre av seg, og skal prate og prate non stop. Jeg liker selv å prate, men jeg setter også pris på litt stillhet innimellom. Spesielt når man skal jobbe for eksempel, eller har behov for å konsentrere seg. Dette igjen virker som det ultimate trigger på folk som ikke takler stillhet til å prate dobbelt så mye.

Og når jeg prøver å vise med kroppsspråk at jeg ønsker litt fred så stimulerer det dem til å bare prate enda mer svada! Virker som de bare blir mer og mer stressa jo mer "avvisende" man virker.

Det er utrolig slitsomt og kan påvirke effektivitet og konsentrasjon svært negativt. Ikke minst relasjonen da det ender med at man trekker seg unna.

Jeg forstår jo at noen kan slite med angst, usikkerhet og konstant prat er en måte å takle disse følelsene på. Men hvordan skal vi andre forholde oss til det? Jeg vil jo gjerne bli kjent, har empati for situasjonen og personen men det tapper meg helt for energi. 

Anonymkode: 4f76a...4ae

[AnonymBruker]

De er ikke nødvendigvis usikre eller har angst, noen synes bare stillhet er ubehagelig. Det beste rådet mitt er å bare innse at man ikke er kompatibel, og begrense kontakten. 

Anonymkode: 7ffc7...cb6

[AnonymBruker]

Ikke alle er som deg.

Anonymkode: 8ec9b...a3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er selv utadvendt og sosial, det er ikke det. Men jeg klarer lett å lese om noen er litt slitne, stressa eller brydd og greier fint å regulere meg selv og gi disse personene space istedenfor å prate hull i hue på dem. Er trygg nok på meg selv til å ikke ta det personlig. Virker som folk setter pris på det og vennskap utvikles gjerne.

Men så har vi de som kanskje er litt usikre av seg, og skal prate og prate non stop. Jeg liker selv å prate, men jeg setter også pris på litt stillhet innimellom. Spesielt når man skal jobbe for eksempel, eller har behov for å konsentrere seg. Dette igjen virker som det ultimate trigger på folk som ikke takler stillhet til å prate dobbelt så mye.

Og når jeg prøver å vise med kroppsspråk at jeg ønsker litt fred så stimulerer det dem til å bare prate enda mer svada! Virker som de bare blir mer og mer stressa jo mer "avvisende" man virker.

Det er utrolig slitsomt og kan påvirke effektivitet og konsentrasjon svært negativt. Ikke minst relasjonen da det ender med at man trekker seg unna.

Jeg forstår jo at noen kan slite med angst, usikkerhet og konstant prat er en måte å takle disse følelsene på. Men hvordan skal vi andre forholde oss til det? Jeg vil jo gjerne bli kjent, har empati for situasjonen og personen men det tapper meg helt for energi. 

Anonymkode: 4f76a...4ae

Noen prøver kanskje bare å være hyggelig og få i gang en prat. Hater sånne som du må dra ut ord av når du prøver å få til en samtale med feks andre foreldre på foreldremøter o.l....

Anonymkode: 70a5d...56c

[Blåjojo]

Tenker at det må være greit å si ifra at man ønsker å konsentrere seg. 
Jeg setter stor pris på stillhet og de beste vennene mine er de jeg kan være stille sammen med uten at det blir kleint, og det gjelder faktisk også på tlf. 
Slipper utrolig mye tørrprat med det..

[AnonymBruker]

Blåjojo skrev (12 minutter siden):

Tenker at det må være greit å si ifra at man ønsker å konsentrere seg. 
Jeg setter stor pris på stillhet og de beste vennene mine er de jeg kan være stille sammen med uten at det blir kleint, og det gjelder faktisk også på tlf. 
Slipper utrolig mye tørrprat med det..

Er utrolig glad mine beste venner også er de jeg kan være stille sammen med. 

Anonymkode: 4f76a...4ae