Bitterhet, noen som har noen gode innspill?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

For det andre skriver du at hvis du hadde hatt en bedre oppvekst så hadde du hatt en partner. Det vet du faktisk ikke. Det er folk som har hatt en OK oppvekst som er ensomme som voksen også eller bare har hatt en dårlig partner.

For det tredje kan du ha i bakhodet at du får det ikke bedre av at andre får det dårligere. Denne bitterheten forteller deg hva du savner. Det er greit. Men hvis de andre mister det de har så er det ikke sånn at du får de tingene. Din situasjon er akkurat like ille.

Anonymkode: 09e6d...337

Skriver trådstarter dette? Har lest innleggene hennes og hverken sett at hun skriver hun er sikker på at hun hatte hatt partner om hun hadde hatt en annen oppvokst eller sett at hun tror hun får det bedre av at andre får det dårligere. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har også opplevd mye av det samme som du har, Ts, og jeg har fått varig ptsd og panikklidelse. Jeg ble utsatt for omsorgssvikt, vold og mobbing i barndommen, pluss voldtekt, overgrep og psykisk voldelige forhold som voksen. Jeg har blitt ufør, har aldri hatt et langvarig forhold og klarer ikke å ha venner altfor tett innpå meg. Jeg savner den nærheten jeg ser at andre mennesker har til hverandre og hvor lett de omgås hverandre.

Jeg var veldig sint og bitter før, og særlig hadde jeg det sånn da jeg gikk i behandling. Det som har hjulpet meg har vært å heller fokusere på alt jeg faktisk har klart å få til på tross av det jeg har opplevd. Jeg kunne ha vært på institusjon, ødelagt for livet, men istedenfor bor jeg i mitt eget lille hjem som jeg har innredet vakkert. Det er et under at jeg er her i dag, at jeg har så mange interesser, og at jeg lever et liv uten mobbing, vold og overgrep. Jeg er trygg og kan gjøre det jeg vil innenfor rammene av det jeg klarer. Jeg lever ikke lenger et objektivt sett vondt liv. 

Jeg øver meg hver dag i takknemlighet. Mennesker lever under grusomme forhold, mens jeg har så jeg klarer meg. Derimot synes jeg denne tankegangen om at "det er ikke mer synd på deg enn på andre" er helt forkastelig. Selvfølgelig er det mer synd på noen mennesker enn på andre. I møte med mennesker som har hatt det vondt burde vi føle omsorg og godhet, ikke pragmatisme. Og det inkluderer også deg selv! Prøv å føle omsorg for deg selv og for den du var da du ble utsatt for så mye vondt. Det er bedre å kjenne på omsorg enn bitterhet. 

Ja, ensomhet kan være vondt. Jeg er med i flere organisasjoner, for sånn får jeg dekket mye av det sosiale behovet. Jeg går turer i fjellet flere ganger i uken, det gir meg lykke og sjelelig ro. Og så holder jeg på med masse forskjellige prosjekter, enten det er å lese noe, håndarbeid, matlaging et cetera.

Anonymkode: f22fc...898

Godt innlegg! Enig i både innstillingen du har for å få det bedre og dette med at ingen oppriktig kan tro at det ikke er mer synd på noen enn andre. 

Anonymkode: f6e7d...c13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Takk for svaret! Klarer du å si noe om hvordan du har jobbet med det bevisste valget om å ikke være bitter? Jeg antar at hvis det er et valg du har tatt så har du tidligere slitt med å være bitter? Jeg bare lurer på om det tok lang tid før overgangen kom, eller hva du gjorde for å deale med den følelsen? 

Jeg er helt enig med deg sånn innstillingsmessig og tankemessig. Jeg er takknemlig for at de jeg er glad i ikke kan forstå meg, for det betyr at de har sluppet unna. Og jeg vet også at de menneskelige grunnfølelsene kan alle relatere til, og at det handler om å finne en måte å formidle det på, hvis det man trenger er at noen ser og forstår deg. Og jeg setter pris på erfaringene mine på den måten at jeg også oppleves av andre å være god å snakke med. Men så følelsesmessig så blir jeg fanget av den ekle, fæle følelsen. 

Da jeg leste svaret ditt kom jeg til å tenke på noen refleksjoner jeg gjorde i løpet av kvelden når jeg prøvde å skrive litt om hva dette var, og det er det at jeg er ikke tilfreds. Jeg har det vondt i livet mitt. Du beskriver jo at du er tilfreds med livet. Jeg er ikke det. Og egentlig er det jo kanskje heller den sorgen, enn en bitterhet over hva andre har. Jeg er lei meg fordi jeg har kjempet så hardt og likevel så er hver dag så smertefull. Men jeg vil holde fast i det håpet om at en dag kan jeg være tilfreds. MED disse erfaringene i bagasjen, sånn du har opplevd! Fordi ingenting kan jo endre fortiden, eller deler av nåtiden som er utenfor min kontroll, men jeg kan håpe at ting vil være annerledes. Og fra det stedet der jeg har det jeg trenger, i alle fall dekker grunnleggende behov, da tror jeg det vil være enklere å alltid føle på den rausheten overfor andre. Ikke bare tenke raust og handle raust. Men føle det! 

Jeg greier ikke å gjøre noe fint og hyggelig hver dag. Men jeg kan nok bli flinkere til å huske på de fine og hyggelige tingene jeg gjør i ei uke. Eller å finne flere mindre små ting, og gjøre de med mindfullness. En kopp te koster ikke så mye krefter at jeg ikke klarer det. Det er så enkelt, men jeg har vært så opptatt av bedringen, å gjøre øvelsene, å gjøre dagbokskrivingen, å gjøre x, y, z ... at jeg nok har glemt å prøve å ha livet mitt, livet MITT her og nå ... Jeg skal huske det i morgen. At dette livet jeg har det er nå det livet jeg har, og jeg kan gjøre fine ting bare for meg, her og nå. Det var den beste påminnelsen. ❤️ 

I tillegg til påminnelsen om at så lenge fortiden er i nåtiden så er det vanskelig å styre følelseslivet sitt. En stor del av K-PTSD er jo flashback og gjenopplevelser, nåtiden blir rammet av fortiden, det er triggere overalt. Men jeg tror på bedringen, så en dag skal det ikke være sånn. En dag håper jeg også å greie å la det ligge. 

Det var veldig fint å lese at noen er kommet så langt med dette. Selv om jeg ikke helt forstår "hvordan", men noe av det handler vel også bare om å gå i behandling og bli bedre fra lidelsen, men det å bare vite at det er mulig, det gir meg håp! Takk! ❤️ 

TS

Anonymkode: ab21d...4bb

Valget kom før jeg ble bitter, så det er ikke egentlig en snuoperasjon. Jeg vet egentlig ikke hvorfor og hvordan jeg har vært så bevisst på det allerede fra starten av. Jeg tror det har med at jeg alltid har vært veldig var på mennesker (ikke så rart kanskje), og bitre sinte hatefulle mennesker skremmer meg veldig. Jeg ville ikke bli en slik jeg selv rygger bort fra. 

Da helsen min knakk helt sammen hadde jeg likevel en periode jeg var rasende på livet. Ting hadde endelig gått bedre på mange måter, og så ble jeg veldig syk. Da raste jeg, men jeg gjorde det høyt, og gråt også ovenfor dem som står meg nær. Mulig det hadde satt seg fast om jeg kvernet på det alene?

Ja jeg har jobbet mye med mine triggere og flashbacks. Jobbet mye med den indre dialogen i forhold til å takle slikt. Jeg snakker veldig fint til meg selv innvendig. Trøster, bekrefter og oppmuntrer meg selv. Det betyr nok mye. "Oisann, forståelig at du reagerte på det, men du er trygg nå. Du er helt trygg! Dette takler du fint! Du bare vaklet ørlite, og det er greit, forståelig. Se hvor bra du tok deg inn igjen. Bare pust og slapp av. Du er trygg nå." Ja slik holder jeg på. 

Min beste behandling har vært å ha venner ved siden av meg angående ting jeg ikke hadde våget alene. Jeg våger mye alene nå, men det er fordi jeg gjorde det sammen med noen til jeg ble trygg.

Behandling hos psykolog... jeg orker det ikke mer. Orket ikke å snakke om og grave i det vonde lenger. Eneste behandling hos psykolog som har gjort meg godt var en behandling som fokuserer på aksept og mestringsstrategier. Absolutt ingen graving i gammel dritt, bare her og nå og fremover.

Folk har ulike behov angående slikt. Jeg føler meg utrolig lettet nå når jeg har gitt meg selv lov til å gå videre, og ikke grave mer i dritten. Jeg orker ikke fortelle historiene en gang til. Vil videre nå! 

Jeg vil si jeg har et bra liv, og er tilfreds. Noen dager er det positive å sitte på trappa og bare være. Angående det å virkelig ha opplevd mye vondt vil jeg jo si at man i større grad har evne til å være takknemlig for ting folk tar som selvsagt også. Å sitte på trappa, se på fugler, mennesker og alt rundt, og vite at jeg er trygg... ja kanskje selvfølgelig for de fleste, heldigvis, men for meg er det noe fantastisk. 💗

Håper det løser for deg! ❤

Anonymkode: 5b3d7...780

[AnonymBruker]

Merker jeg er bitter selv, for at det fortsatt gjør så uendelig vondt hele tiden -å bære på det som har vært.

Jeg har nok K-PTSD, men har bare fått Unnvikende PF. på papiret. Men absolutt alle punktene for K-PTSD stemmer, spesielt det med at man får flashbacks. Jeg føler jeg aldri har "fri" fra dem, da filmen fra livet tidligere spilles av konstant i bakgrunnen. Føler jeg aldri er her og nå. Betaler jeg med kortet mitt så husker jeg hvordan jeg ble fratatt dette av min mor som ung (begynte å jobbe som 16-åring, bodde fortsatt hjemme) fordi hun mente jeg var tjukk og ikke burde spise. Så hver gang jeg betaler med kort eller kjøper mat eller spiser mat eller ser noe spiselig så tenker jeg på slemme ting hun har gjort eller sagt. Når jeg går inn ytterdøra hjemme så husker jeg alltid på hvordan døra hjemme hørtes ut da hun kom hjem, for hun slang igjen døra for å vise at nå var hun hjemme og det bare var å passe seg. Går jeg på do å husker jeg hvordan hun pleide å overvåke hvor mye papir man brukte og at vi måtte bruke (for-) lite. Har jeg mensen er jeg ekstremt skamfull fordi hun fikk meg til å tro at det var skittent.

Jeg ble mobbet på skolen også, og jeg tenker at såpass tåler man dersom man hadde hatt det trygt hjemme. Men ingen steder var trygt, og det min nærmeste omsorgsperson gjorde og sa har påvirket meg ekstremt mye mer enn bare noen mobbere på skolen. Hadde jeg hatt en trygg bare hjemme så ser jeg for meg at man hadde klart å stå imot mobbingen.

Jeg skulle ønske mine foreldre ble skilt, for det var ekstremt giftig hjemme. Jeg kan ikke forstå at man sier at det å oppleve skilsmisse er så ille, det er ikke nødvendigvis bedre å bo i et hjem hvor folk hater hverandre og ødelegger hverandre. Så det avhenger av hvordan skilsmissen er og hvordan hjemmesitiasjonen er, men vi må slutte å si at skilsmisse er det mest grusomme for barna.

Det å ikke ha en trygg oppvekst er noe som har ødelagt meg helt. Jeg sover ikke bra og har aldri gjort det og er nok litt lite medlidende med folk som får sove en natt eller to. Prøv å ikke sove på 30år... 

Så ja, jeg er bitter. Jeg føler jeg hadde klart meg så mye bedre hvis jeg hadde hatt tryggheten i bunnen, foreldre som bygget meg opp og ikke bare dro meg lenger ned av alt annet jeg opplevde. Å bli mobbet på skolen for så å komme hjem til foreldre som var verre og bare bekreftet at det var riktig å mobbe meg har gjort at jeg sliter enormt i møte med andre.

Jeg har hele livet fått høre at jeg er smart (men jeg trodde jo ikke på det når noen sa det). Så jeg er bitter fordi jeg ikke får brukt det til noe. Jeg føler jeg er fanget i meg selv, at jeg aldri får fri fra traumene. Kanskje jeg kunne jobbet med noe spennende dersom jeg ikke var fanget i traumer? Jeg prøvde å studere et tungt studie etter VGS og jeg gjorde det bra på tross av at jeg nesten ikke åpnet bøkene. Føler at livet mitt er helt bortkastet sånn som det har blitt. Det kunne åpenbart blitt brukt til noe fornuftig, som en spennende jobb og kanskje få en egen familie. Men barn tør jeg ikke få, er livredd for å føre traumene videre.

Beklager TS, men det var faktisk deilig å skrive ut en del av dette i en tråd hvor det er lov å skrive at man er bitter. For jeg er veldig bitter!!

(Går til psykolog ja, hvis noen lurte. 😅)

Anonymkode: c4760...ce6

[exictence]

Jeg føler nok en bitterhet eller en sorg over det jeg har opplevd.  Men ikke overfor andre. 

Og jeg tenker også at jeg kunne byttet deres problemer med mine så lett som bare det. Så tenker jeg at på mange måter er jeg glad for at jeg er den jeg er nå. Og jeg tenker at det er mange ganger at det ikke handler om type (voldsomhetsgrad) problemer, men hvordan man ser på/håndterer/takler problemene. 

F.eks kan noen ha et tilsynelatende problem som er i mine øyne ingenting. Ja, faktisk hadde jeg bare vært glad noen ganger om det var meg i den situasjonen. Men jeg er ikke dem, og de er ikke meg. Deres problem kan oppleves vel så tungt som mitt. De evner ikke å håndtere "problemet" annerledes, eller de vet ikke bedre.

Jeg føler at man skal ta alles problemer på alvor. Være like forståelsesfull og hjelpsom mot alle.

Endret 1. september 2022 av exictence

[AnonymBruker]

Alle rundt meg går på studie, fester, er pene og tynne og har masse venner, Jeg har ingeting! Er stygg, feit og går på AAP. Det er så jævlig urrestsferdig at alle andre har det så bra mens jeg ligger hjemme og får ikke gjort noe some heslt,. mNge drje

Anonymkode: 8c831...062

[AnonymBruker]

Det er ikke unaturlig å være bitter eller føle sorg over det du har opplevd, tvert imot vil jeg nesten si.

Samtidig så fører ikke bitterheten noe godt med seg, den gjør bare at man blir sittende fast i de samme gamle vonde følelsene.

Jeg har ikke de samme erfaringene som du har, men har hatt alvorlig sykdom lenge, er ufør og føler meg på mange måter utilstrekkelig i forhold til den jeg synes jeg skulle ha vært. Jeg tenker på utdanningen min som jeg var så stolt av og jobbene jeg kunne hatt som ville vært både interessante og godt betalte, jeg tenker på vennene som blir borte fordi jeg aldri har overskudd til å invitere tilbake.

Jeg har funnet ut at for min del er det best å forsøke å legge bort tankene på alt som er leit, og heller prøve å tenke på hva jeg kan gjøre og hva som er bra akkurat her og nå. Jeg kan foreksempel gå tur i sola mens andre er på jobb. Jeg kan strikke og drikke kaffe på formiddagen på en hverdag. Jeg har tid til å prøve nye oppskrifter på matretter jeg ikke har lagd før. Så alt er ikke bare dumt. Selv om jeg ville byttet det bort helt uten betenkningstid hvis jeg kunne ha vært frisk isteden.

Anonymkode: 1ded7...824

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svarene! 

Så takknemlig for at flere vil dele sine erfaringer, både med at de strever og hva de har gjort som fungerer. I dag har jeg en veldig dårlig helsedag og må ligge i ro uten skjerm, så har ikke fått lest. Men skal lese, og svare når jeg føler meg bedre. 

Synes det er fint at vi kan støtte hverandre, og dele lærerike erfaring. ❤️ 

TS

Anonymkode: ab21d...4bb

[AnonymBruker]

Det er slett ikke rart at du er bitter og har en sorg over de kortene du ble utdelt. Og selvfølgelig er noens problemer mindre enn andres.

Synes godt du kan si fra at du føler en del problemer er mindre enn andres. Samtidig så må også andre kunne lufte seg og få lov å "klage" litt. Har en venninne som har mistet datteren sin under tragiske omstendigheter og uansett hva jeg opplever så har hun selvsagt opplevd det som er verre. Og det merker jeg blir litt slitsomt, Hun leser også inn erfaringene sine i veldig mye og noen ganger så føler jeg at det blir litt dominerende og at andres perspektiv blir litt borte.

Anonymkode: 2396e...f42

[AnonymBruker]

Jeg kunne vært et offer, men jeg er hunn folk rundt meg blir bittre på. Og jeg føyer meg til å ikke flashe om min veldstand. Men det mange ikke vet er at jeg er et løvetannbarn. All verdi jeg har har jeg svetta og gitt blodslit for. Jeg har truffet bakken flere ganger i livet og jeg har kravla opp igjen. Og jeg nekter å spille offer, jeg nekter å definere meg som en pasient. Jeg snakker om tanker og følelser jeg har til dem rundt meg, og har også vært innom psykolog ved flere anledninger. Men med tanke om å finne en løsning, om å løsne den store floken av et garn jeg bærer på. Og jeg har vært bitter, bitter på dem som kommer fra ressurssterke foreldre som bare overrekker en bolig til barna sine. Eller dem som landa drømmejobben uten store utfordringer. Men så har jeg funnet løsninger og driven til å skaffe meg dette selv. Så er det til syvende og sist meg selv jeg konkurrerer mot, jeg konkurrerer om å bli den beste versjonen av meg selv. At det bare er litt fremgang og at ting går i riktig retning. Og hva gjør en lykkelig? Hvilken kjærlighet omgir du deg med? Det er kjærlighet for deg selv og dem rundt deg, sammen med de minnene dere skaper som egentlig er viktige her i livet. Det viktigste forholdet du har i livet er det forholdet du skaper og bygger med deg selv. Jeg eksponerer meg selv for minst mulig negative minner og folk rundet meg. Jeg har ikke tid til å dvele i sorgen om mine tap og traumer her i livet. 

Anonymkode: fcdc7...04b

[AnonymBruker]

Tvillingsjel skrev (På 1.9.2022 den 0.25):

Kan du omforme bitterhet til sorg? Kan du tillate deg å sørge? 

Jeg tror mye av svaret ligger i det her. Jeg snakket ærlig med en venninne som var på besøk om hvor lei jeg er, og så begynte jeg å gråte. Det var så mye bedre enn all denne bitterheten. Samtidig så får jeg det så sjelden til. Det var som noe stakk hull på byllen der og da, at det bare er for mye for tiden, og så rant det over. Men selv om jeg tenkte "dette er så mye bedre" så er jeg tilbake til steinhjerte etterpå, der bitterheten oftere kommer frem. 

Hvordan gjør man det liksom. Men jeg skal høre med psykologen min om dette. 

❤️  

TS

Anonymkode: ab21d...4bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.9.2022 den 0.45):

Kjære deg Ts.. Får virkelig vondt i hjertet av hvordan du har det❤️ Jeg har en venn som deg. Hun er så tøff på utsiden, men innsiden svir veldig. 
Vi har pratet en del om dette med bitterhet.  Hvordan noen får alt rekene på ei fjøl mens andre virkelig lider. Jeg har barnetro og tror slike mennesker som deg og min venn får et fantastisk liv etter døden. Mens vi andre folk som bare lider litt får kanskje noe mindre og blir satt mer krav til å prestere mens vi lever her på jorden for at vi skal få et bra etterliv. Min venn har kreft og mange andre lidelser. Det er ubeskrivelig vondt for meg å se henne lide. Likevel vil hun helst unngå tema med sykdom så da blir det fort til å prate om hverdagsproblemer osv 

Sjelesorg kan jeg tenke meg kan være noe for deg. Man trenger ikke tro på noe eller presset til å tro eller noe slikt. Når det er mye sykdom og sorg blir det fortrengt og forvandles til bitterhet. Du kan få sjelesorg gratis på sykehus osv

Mange varme klemmer til deg og synes din ærlighet skal løftes opp her. Ikke bry deg om de som skriver noe negativt. De vet ikke bedre og har ikke innsikt. 
 

Anonymkode: a5824...283

❤️ Takk for klemmer og støtte. 

Jeg blir takknemlig på vegne av vennen din. Så godt det må være å ha en venn man kan snakke åpent med, om de "stygge" følelsene. Sjelesorg har jeg ikke hørt om før, men skal søke det litt opp hva det går i.  

AnonymBruker skrev (På 1.9.2022 den 3.53):

Skjønner deg godt ts. Har det på samme måte selv. Jeg også har kptsd. Ble bedre av å få godt innhold i livet. Så tok bitterheten mindre plass, liksom. Men den blir ikke helt borte.

Anonymkode: 2fdff...8a6

Ja, jeg tror det er noe med at jeg opplever å ikke ha noe godt innhold i livet for tiden. Jeg er veldig misfornøyd med livet mitt, og hverdagen min. Og all mulig "positive tanker" endrer ikke på det. Men jeg kan kanskje få litt håp om at hverdagen ikke skal se sånn ut som den gjør nå for alltid. 

TS

Anonymkode: ab21d...4bb

[AnonymBruker]

Maestro skrev (På 1.9.2022 den 4.19):

Heldigvis har jeg aldri vært bitter, tross for påkjenninger ila livet. Ekstrem mobbing, angstlidelser og deprimert som 14 åring. Skilsmisse hos mamma og pappa. En stefar som flytta inn da jeg var i en sårbar alder og ikke hadde det greit på skolen og ble mye baluba hjemme da han tok seg veldig til rette og er ikke vandt til barn heller. 

Strøk i flere fag på vgs, var mye borte pga jeg ikke trivdes og slet med meg selv. Rett etter jeg ble 18, ble jeg diagnosert med adhd. Det hjalp meg og se en rød tråd ila livet. Som barn, som ungdom og følelsesmessige reaksjoner og sånn. 

Fant ut at og jobbe, passa meg veldig godt. Men! Den sommeren jeg skulle starte i lære i en butikk, utvikla jeg panikkangst, sov nesten ikke, for jeg var oppe om natta med pustevansker. Tok opp fag og styra. Da jeg ble ferdig som lærling og fagprøve bestått, men ingen dokumentasjon på dette så mangla jeg flere fag(som jeg tok opp, i psykotisk tilstand og likevel besto 😂👌🏻 godt jobba det!) 

Ble daglig leder som 23 åring der det ble overtenning. Mye stress, dårlig arbeidsmiljø, ekstremt mye doble vakter og en fridag i uken som var søndag og kom meg aldri oppå. Ble ikke sett av de hjemme (bodde med eksen i leiligheten under svigers), ble kjempe syk. Og jobba lenge i psykotisk forvirring tilstand, utbrent, ingen reaksjon fra de rundt meg. Fikk hjelp til slutt da, ventetid på dps er desverre lang. Oppsøkte hjelp privat de siste ukene før timen hos DPS for jeg var så redd, masse angst,.redd for og forlate leiligheten men tvang meg på jobb. Klarte ikke og være hjemme egentlig heller, trivdes ikke der jeg bodde. Så når jeg var hjemme, så satt jeg utenfor leiligheten men nær inngangspartiet 😂 ingen la merke til noe, enn at de hjemme ble sinna på meg for at jeg lukka meg, satt på tlf og ikke orka sosialt, at jeg sov, at leiligheten ikke var shina osv. "Gå til dps og skaff deg ei pille" sa svigermor. 🙁🫡 Så ja, litt bitter ang situasjonen min der og da. Men ser den dag i dag, at jeg ble sånn greit bra, er sårbar for mye og sliter med dissosiasjon innimellom (er mye bedre, men noe uvirkelighetsfølelse kommer og går, alt etter hvor og hva jeg gjør, om jeg blir stressa osv) så venter på svar på uføretrygd.

Men tenker at alt har en mening. Ble slutt med eksen, måtte bygge meg opp fra grunnen. Fant etterhvert nytt nettverk, funnet meg selv igjen, sånn i hverdagen har jeg det ganske greit. Men har en sosionom som passer på at jeg ikke får overtenning og gjør mye mer enn hva helsen min egentlig sier ja til. Jeg har brukt flere typer anti psykotika, og la på meg 50!!! Kg, jeg som alltid har vært slank/for tynn. Så den var veldig lei og utfordrende og ta innover seg og gå fra S/M i klær til XL.. men er i gang med nedtrapping av medisiner så vekten går nedover. 

Men ja, var mye lei meg og frustrert over situasjonen, men er ikke noe sur eller bitter om dette den dag i dag. Jeg gikk glipp av masse som barn, da jeg var nervøs og utrygg barn som var redd alt. Turte ikke og gå på døra til de i klassen engang.

Er aktiv i mental helse ungdom, og hjelper mange og har mange gode samtaler der jeg får brukt mine erfaringer. Ei venninne som er schizofren, finner en trygghet i meg da jeg opplevde mye av det samme hun gjør bare i mindre grad. Jeg har psykose lidelse på papiret men det er pga det tok og tar kjempelang tid og bli frisk. Er ikke psykotisk lenger men har endel symptomer som ikke slipper taket, sanseopplevelser, fornemmelser og hvordan jeg kan se(ikke oppfatte) verden. Men det er helst når jeg ikke er hjemme..

Dette ble drit langt, må jo fortelle hele historien 😂😂🥵 

Uansett, levd liv er levd liv. Man kan ikke endre fortiden, men man kan gjøre noe med nåtid og fremtid, heldigvis. Selvom man er sånn og sånn nå, betyr det ikke at det trenger og være evigvarende ❤️Jeg lukka min kasse med det vonde, og la den bort. Mye er fortrengt, det året jeg var på det sykeste, har jeg bare glimt av. Kan ikke ta igjen noen ting. Sikkert derfor jeg ikke er bitter heller🤷🏼 husker det jo ikke 😂 mobbingen slet jeg lenge med, hva det gjorde med meg. Var krise alvorlig tilstander. Men jeg er født viljesterk og sta, og tenker at jeg har levd mine år i 20 åra som fri. Ingen barn, ingen huslån, ikke fattig og student da jeg jobba masse, reiste, festivaler og hadde det moro - frem til jeg ble syk da, da ble jo livet satt på hodet 🥴 

At jeg gadd og skrive her, er langt på overtid og trøtt 😩 jaja, fikk frem et budskap sånn likevel. 

Livet er en bitch, og ikke for amatører. 

 

Hehe, ja, livet er en bitch og ikke for amatører. Du har opplevd mye, og jeg er glad for å høre at du har en grei hverdag nå. Når jeg leser hva flere av dere skriver, så kommer jeg litt frem til det, at det er det det står på. Jeg har ikke en grei hverdag. Jeg har en hverdag jeg er utrolig misfornøyd med. Og det er ikke noe jeg kan endre særlig på. Og det å akseptere det, det er en oppgave jeg ikke mestrer for øyeblikket. Selvsagt skal jeg øve på det. Endre på tankesettet, lære meg å tole livet her og nå, men jeg kommer også til at det er utrolig forståelig at jeg er bitter og dritt lei. 

Det som og slår meg når flere av dere beskriver er at man har hatt en del gode ting også. Jeg opplever ikke å kunne se tilbake og tenke "men jeg hadde i alle fall sånn og sånn". Og heller ikke det å kunne legge ting bort. Om man har K-PTSD er ikke det noe man kan "legge bort". 

Jeg tror jeg bare må håpe at jeg skal få et annet liv enn det jeg har i dag. Men hvis jeg dør får jeg jo i alle fall aldri oppleve noe annet enn det jeg har nå. 

TS

Anonymkode: ab21d...4bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.9.2022 den 8.43):

Jeg kan kjenne på bitterhet selv. Noen ganger framstilles bitterhet som noe som ikke er lov å føle, og da blir det noe man må skamme seg over, og det hjelper i hvert fall ikke. Jeg synes du skal gi deg selv tillatelse til å føle det du føler.

Men det er noen ting jeg vil kommentere i det du skriver.

For det første, du skriver at bitterheten noen ganger skinner gjennom og at du ikke vil at andre skal ha dårlig samvittighet for det de har. Jeg har vært den andre personen i en slik situasjon. Jeg fikk ikke dårlig samvittighet, men jeg bestemte meg der og da for at denne personen ønsker jeg ikke noe vennskap med. Det som skjedde var at jeg nevnte for den andre personen som var barnløs, noe ganske uskyldig som jeg savnet fra den tida jeg ikke hadde barn. Hun svarte med å glefse at sånt skulle jeg holde for meg selv fordi hun hadde byttet med meg når som helst men jeg hadde ikke byttet med henne. Saken er den at hvis hun hadde visst hvordan mitt liv er, altså totaliteten i det, så er jeg sannelig ikke sikker på at hun hadde byttet. Men det har jeg ikke fortalt henne, jeg blottlegger meg ikke for folk med den holdningen. Dårlig samvittighet har jeg i hvert fall ikke. Jeg har flere venninner som er barnløse. Jeg har et nært forhold til dem hvor det ikke er noen konkurranse om hvem som har det verst. Vi hører på hverandre når noen sliter med noe, vi trenger ikke å ha like liv for å gi hverandre støtte. Men støtte må være gjensidig, jeg gidder i hvert fall ikke å være venner med noen som mener at bare deres problemer teller.

For det andre skriver du at hvis du hadde hatt en bedre oppvekst så hadde du hatt en partner. Det vet du faktisk ikke. Det er folk som har hatt en OK oppvekst som er ensomme som voksen også eller bare har hatt en dårlig partner.

For det tredje kan du ha i bakhodet at du får det ikke bedre av at andre får det dårligere. Denne bitterheten forteller deg hva du savner. Det er greit. Men hvis de andre mister det de har så er det ikke sånn at du får de tingene. Din situasjon er akkurat like ille.

Den personen lenger oppe som skriver at du skal føle sorg over det du ikke fikk, er inne på noe. Hvis du klarer å jobbe med at misunnelsesdelen av bitterheten så sitter du igjen med sorgen. Og måten å gjøre det på er å virkelig se at din bagasje er  som den er, uavhengig av andre.

Anonymkode: 09e6d...337

Ja, tror det er viktig.  Å ikke skamme seg for hva man enn føler. Det gjør jeg nok. For det er en veldig skamlagt følelse. 

Jeg kjenner meg ikke igjen i den venninnen din. Jeg har ikke en sånn holdning utad. Eller ikke lytter til når andre har det vondt. Absolutt ikke. Det er mer når andre har det godt at jeg sliter med å glede meg på deres vegne. Heldigvis har jeg ikke noen venner som har valgt meg bort, eller opplever meg bitter. Da jeg snakket med venninnen min nå, og fortalte om de tingene som jeg skrev her sa hun at hun aldri opplevde meg som bitter. Så det var jo en trygghet. For det er jo ikke andre som skal lide fordi jeg har lidd. 

Jeg vet at mange ikke har partner selv med en god oppvekst. Men jeg vet at JEG hadde hatt forhold hvis jeg ikke var skadet på den måten jeg er. Poenget kan jo aldri være å sammenligne seg med andre, at man ikke har det de har. Men at man ikke har det man selv ikke ville hatt. F.eks er jeg jo selvsagt mest trist over de tingene som har vært innenfor rekkevidde for meg, men som jeg helt faktisk ikke har kunne gjøre pga sykdom. Eller trist og trist ... det er mer som en ting som sitter fast i meg. Som frustrasjon. 

Jeg vet ikke om jeg er enig med at hvis jeg tar vekk misunnelsesdelen så sitter jeg igjen med sorgen. Jeg tror som deg at hvis jeg sørget ville ting bli bedre. Men det er kanskje mer fornektelses-delen som må bort. At min bagasje er som den er, uavhengig av hva jeg tenker om det. 

Nest siste avsnittet ditt opplever jeg ikke som relevant. Vil selvsagt ikke at andre skal miste ting, eller ha det vondt. 

TS

Anonymkode: ab21d...4bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.9.2022 den 9.36):

Jeg har også opplevd mye av det samme som du har, Ts, og jeg har fått varig ptsd og panikklidelse. Jeg ble utsatt for omsorgssvikt, vold og mobbing i barndommen, pluss voldtekt, overgrep og psykisk voldelige forhold som voksen. Jeg har blitt ufør, har aldri hatt et langvarig forhold og klarer ikke å ha venner altfor tett innpå meg. Jeg savner den nærheten jeg ser at andre mennesker har til hverandre og hvor lett de omgås hverandre.

Jeg var veldig sint og bitter før, og særlig hadde jeg det sånn da jeg gikk i behandling. Det som har hjulpet meg har vært å heller fokusere på alt jeg faktisk har klart å få til på tross av det jeg har opplevd. Jeg kunne ha vært på institusjon, ødelagt for livet, men istedenfor bor jeg i mitt eget lille hjem som jeg har innredet vakkert. Det er et under at jeg er her i dag, at jeg har så mange interesser, og at jeg lever et liv uten mobbing, vold og overgrep. Jeg er trygg og kan gjøre det jeg vil innenfor rammene av det jeg klarer. Jeg lever ikke lenger et objektivt sett vondt liv. 

Jeg øver meg hver dag i takknemlighet. Mennesker lever under grusomme forhold, mens jeg har så jeg klarer meg. Derimot synes jeg denne tankegangen om at "det er ikke mer synd på deg enn på andre" er helt forkastelig. Selvfølgelig er det mer synd på noen mennesker enn på andre. I møte med mennesker som har hatt det vondt burde vi føle omsorg og godhet, ikke pragmatisme. Og det inkluderer også deg selv! Prøv å føle omsorg for deg selv og for den du var da du ble utsatt for så mye vondt. Det er bedre å kjenne på omsorg enn bitterhet. 

Ja, ensomhet kan være vondt. Jeg er med i flere organisasjoner, for sånn får jeg dekket mye av det sosiale behovet. Jeg går turer i fjellet flere ganger i uken, det gir meg lykke og sjelelig ro. Og så holder jeg på med masse forskjellige prosjekter, enten det er å lese noe, håndarbeid, matlaging et cetera.

Anonymkode: f22fc...898

❤️❤️ 

Det er fint å lese hva du har klart å bygge deg. Jeg innser jo flere av svarene jeg leser at det store problemet er at jeg er misfornøyd med her og nå situasjonen. Jeg har ikke interesser jeg har helse til å gjøre, jeg er heller ikke trygg. Jeg lider her og nå, og jeg er kanskje for utslitt til å ha overskudd til andre. Kanskje det er mer det det går på. Men at jeg ikke greier å akseptere, eller sørge over situasjonen, eller føle på at jeg er trist og har det vondt. Jeg bare "styrer på". Fornekter helseproblemene. Klarer ikke akseptere eller tåle at jeg ikke har kapasitet til å gjøre noe av det om pleide å gi selv meg (med alle handikap og utfordringer) glede. Jeg lever per nå et objektivt sett vondt liv, og det er kanskje det som gjør at bitterheten får plass. 

Jeg skal ta ditt gode råd om å møte meg selv med omsorg. Både omsorg for den jeg var som barn og opplevde mye smerte, men også den jeg er i dag i møte med en rekke helseutfordringer. 

Takk for svaret ditt  

Anonymkode: ab21d...4bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.9.2022 den 12.30):

Valget kom før jeg ble bitter, så det er ikke egentlig en snuoperasjon. Jeg vet egentlig ikke hvorfor og hvordan jeg har vært så bevisst på det allerede fra starten av. Jeg tror det har med at jeg alltid har vært veldig var på mennesker (ikke så rart kanskje), og bitre sinte hatefulle mennesker skremmer meg veldig. Jeg ville ikke bli en slik jeg selv rygger bort fra. 

Da helsen min knakk helt sammen hadde jeg likevel en periode jeg var rasende på livet. Ting hadde endelig gått bedre på mange måter, og så ble jeg veldig syk. Da raste jeg, men jeg gjorde det høyt, og gråt også ovenfor dem som står meg nær. Mulig det hadde satt seg fast om jeg kvernet på det alene?

Ja jeg har jobbet mye med mine triggere og flashbacks. Jobbet mye med den indre dialogen i forhold til å takle slikt. Jeg snakker veldig fint til meg selv innvendig. Trøster, bekrefter og oppmuntrer meg selv. Det betyr nok mye. "Oisann, forståelig at du reagerte på det, men du er trygg nå. Du er helt trygg! Dette takler du fint! Du bare vaklet ørlite, og det er greit, forståelig. Se hvor bra du tok deg inn igjen. Bare pust og slapp av. Du er trygg nå." Ja slik holder jeg på. 

Min beste behandling har vært å ha venner ved siden av meg angående ting jeg ikke hadde våget alene. Jeg våger mye alene nå, men det er fordi jeg gjorde det sammen med noen til jeg ble trygg.

Behandling hos psykolog... jeg orker det ikke mer. Orket ikke å snakke om og grave i det vonde lenger. Eneste behandling hos psykolog som har gjort meg godt var en behandling som fokuserer på aksept og mestringsstrategier. Absolutt ingen graving i gammel dritt, bare her og nå og fremover.

Folk har ulike behov angående slikt. Jeg føler meg utrolig lettet nå når jeg har gitt meg selv lov til å gå videre, og ikke grave mer i dritten. Jeg orker ikke fortelle historiene en gang til. Vil videre nå! 

Jeg vil si jeg har et bra liv, og er tilfreds. Noen dager er det positive å sitte på trappa og bare være. Angående det å virkelig ha opplevd mye vondt vil jeg jo si at man i større grad har evne til å være takknemlig for ting folk tar som selvsagt også. Å sitte på trappa, se på fugler, mennesker og alt rundt, og vite at jeg er trygg... ja kanskje selvfølgelig for de fleste, heldigvis, men for meg er det noe fantastisk. 💗

Håper det løser for deg! ❤

Anonymkode: 5b3d7...780

Tusen takk for rådene, og eksemplene. 

Jeg tror definitivt at det er det at man ikke raser og gråter utad som gjør at det setter seg fast inni en. Jeg får ikke kontakt med følelsene. Når jeg gjør det, så føles det sååå mye bedre. 

En positiv stemme inni seg tror jeg også at er viktig, dette jobber jeg med. ❤️ 

Jeg skulle ønske jeg også kunne "gå videre". Jeg opplever ikke det som å grave i dritten. Nå vet jeg ikke om du har K-PTSD, men problemet der er jo at dritten er her og nå. Man går ikke tilbake i tid for å bearbeide gamle minner, de gamle minnene finnes jo her og nå med flashback, gjenopplevinger, dissosiasjon. Jeg er takknemlig for en behandler som er dyktig på dette, og som er mer opptatt av fungeringen min i livet her og nå enn den der gravingen i det gamle. Vi snakker om det gamle når det står i veien for livet her og nå. Og dessverre er jo det ofte. Det er SÅ mange triggere, og jeg blir helt uvel av livet. Men jeg håper jo på at behandlingen skal kunne virke, og det vil kanskje gjøre at jeg får et mer innholdsrikt liv enn det jeg har per nå. 

Jeg er også en sånn person som kan være takknemlig for små ting. Mindfull, se på de "små tingene", kjenne det dypt i meg. I det siste har jeg ikke greidd det så mye. Vet ikke om det er fordi jeg er overbelastet. Jeg er svimmel nesten daglig og får ikke gått så mye ut. Har vel også en sammenheng med at jeg også rett og slett har følt meg mer utrygg enn på lenge. 

Men å høre at flere av dere har slitt mer med ting, og kommet til et liv der man har mer innhold, det gir jo meg håp at jeg også kan komme dit. 

Takk for svaret! 

TS

Anonymkode: ab21d...4bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.9.2022 den 13.16):

Merker jeg er bitter selv, for at det fortsatt gjør så uendelig vondt hele tiden -å bære på det som har vært.

Jeg har nok K-PTSD, men har bare fått Unnvikende PF. på papiret. Men absolutt alle punktene for K-PTSD stemmer, spesielt det med at man får flashbacks. Jeg føler jeg aldri har "fri" fra dem, da filmen fra livet tidligere spilles av konstant i bakgrunnen. Føler jeg aldri er her og nå. Betaler jeg med kortet mitt så husker jeg hvordan jeg ble fratatt dette av min mor som ung (begynte å jobbe som 16-åring, bodde fortsatt hjemme) fordi hun mente jeg var tjukk og ikke burde spise. Så hver gang jeg betaler med kort eller kjøper mat eller spiser mat eller ser noe spiselig så tenker jeg på slemme ting hun har gjort eller sagt. Når jeg går inn ytterdøra hjemme så husker jeg alltid på hvordan døra hjemme hørtes ut da hun kom hjem, for hun slang igjen døra for å vise at nå var hun hjemme og det bare var å passe seg. Går jeg på do å husker jeg hvordan hun pleide å overvåke hvor mye papir man brukte og at vi måtte bruke (for-) lite. Har jeg mensen er jeg ekstremt skamfull fordi hun fikk meg til å tro at det var skittent.

Jeg ble mobbet på skolen også, og jeg tenker at såpass tåler man dersom man hadde hatt det trygt hjemme. Men ingen steder var trygt, og det min nærmeste omsorgsperson gjorde og sa har påvirket meg ekstremt mye mer enn bare noen mobbere på skolen. Hadde jeg hatt en trygg bare hjemme så ser jeg for meg at man hadde klart å stå imot mobbingen.

Jeg skulle ønske mine foreldre ble skilt, for det var ekstremt giftig hjemme. Jeg kan ikke forstå at man sier at det å oppleve skilsmisse er så ille, det er ikke nødvendigvis bedre å bo i et hjem hvor folk hater hverandre og ødelegger hverandre. Så det avhenger av hvordan skilsmissen er og hvordan hjemmesitiasjonen er, men vi må slutte å si at skilsmisse er det mest grusomme for barna.

Det å ikke ha en trygg oppvekst er noe som har ødelagt meg helt. Jeg sover ikke bra og har aldri gjort det og er nok litt lite medlidende med folk som får sove en natt eller to. Prøv å ikke sove på 30år... 

Så ja, jeg er bitter. Jeg føler jeg hadde klart meg så mye bedre hvis jeg hadde hatt tryggheten i bunnen, foreldre som bygget meg opp og ikke bare dro meg lenger ned av alt annet jeg opplevde. Å bli mobbet på skolen for så å komme hjem til foreldre som var verre og bare bekreftet at det var riktig å mobbe meg har gjort at jeg sliter enormt i møte med andre.

Jeg har hele livet fått høre at jeg er smart (men jeg trodde jo ikke på det når noen sa det). Så jeg er bitter fordi jeg ikke får brukt det til noe. Jeg føler jeg er fanget i meg selv, at jeg aldri får fri fra traumene. Kanskje jeg kunne jobbet med noe spennende dersom jeg ikke var fanget i traumer? Jeg prøvde å studere et tungt studie etter VGS og jeg gjorde det bra på tross av at jeg nesten ikke åpnet bøkene. Føler at livet mitt er helt bortkastet sånn som det har blitt. Det kunne åpenbart blitt brukt til noe fornuftig, som en spennende jobb og kanskje få en egen familie. Men barn tør jeg ikke få, er livredd for å føre traumene videre.

Beklager TS, men det var faktisk deilig å skrive ut en del av dette i en tråd hvor det er lov å skrive at man er bitter. For jeg er veldig bitter!!

(Går til psykolog ja, hvis noen lurte. 😅)

Anonymkode: c4760...ce6

Ikke si beklager! Det var merkelig deilig å lese noe som resonnerte så veldig med meg selv! 

Vil sende deg massevis med virtuelle klemmer, dette høres helt DRITT ut. ❤️❤️ Ingen skal ha det sånn du har hatt det. Det er alt for mye. 

Jeg kjenner meg igjen i så mye. Og dette med å være smart, selvsagt er det en styrke og noe positivt, men hos meg også blir det bare sånn "men faen så bortkastet!!". Men samtidig så har jeg møtt andre i min situasjon som ikke har vært "smart" og sett hvordan det gjør ting enda vanskeligere. 

Når jeg leser innlegget ditt kjenner jeg en sånn sterk tro på at "men du skal ikke ha det sånn for alltid". Og at jeg forstår innmari godt at du er bitter, sinna og sikkert har masse sorg, fordi det er for mye. Og kanskje det er disse tingene jeg skal si til meg selv. Kanskje de er de tingene jeg også hadde trengt å høre. For det er jo for mye for meg også. Heldigvis har jeg en psykolog som sier nettopp det "Dette er for mye for et menneske å bære på samme tid". 

Jeg kjenner meg igjen i dette med å føle at jeg ikke er her og nå. Eller mer som at fortiden overtar her og nå. Sånn at jeg mister meg selv. Behandleren min sier jeg har en dissosiativ lidelse. Jeg har bare alltid trodd at det var sånn ting var. Har noen øyeblikk noen dager innimellom der jeg plutselig "våkner til" og det er de beste øyeblikkene. Da er jo livet mitt tomt og vondt, men jeg er der, og jeg kan tåle det vonde, fordi jeg kan ta en kopp te, eller spise et måltid eller se en episode med noe og jeg finnes her og nå. 

Kanskje det er naturlig å føle seg litt fremmedgjort fra andre når man har det sånn. Mine to beste venner har fulltidsjobb. Kjæreste. Gjør alt mulig på fritiden. Det høres gøy ut. Jeg vil også ha det sånn. Og det er kanskje egentlig naturlig når jeg tenker meg om å føle seg fremmedgjort av dette. For livene våres er så forskjellige. Jeg føler ikke at jeg greier å åpne meg og dele til dem om livet jeg lever. Kan godt hende de hadde trøstet og støttet, men jeg klarer liksom ikke å fortelle om hvilket liv jeg lever. Så da får jeg ikke den støtten jeg kan hende hadde fått. Det hadde blitt sånn "ja, i går var jeg på teater med typen, vi kranglet om hva vi skulle gjøre etterpå, vi sliter med kommunikasjonen" (som jeg for så vidt kan forstå er kjipt) og så på spørsmål om hva jeg gjorde "jeg knuste et glass med uhell, og ble så trigget at jeg mistet tid og sted og klarte ikke å komme meg opp fra gulvet på 4 timer fordi jeg var så fristet til å skade meg fordi jeg gjennopplevde volden fra jeg var barn", jeg bare orker ikke dele slikt. Orker ikke fortelle hvor vondt jeg egentlig har det for tiden. Men det er jo min egen feil selvsagt. Men ja ... kanskje jeg først og fremst må øve på å fortelle meg selv, eller føle på selv, hvor vondt jeg har det for tiden. Vite at selv om mine to venner ikke kan forstå hvilket liv jeg lever, så finnes det andre der ute som forstår og som ville vist meg omsorg og varme. 

Nå ble det langt fra meg også. Men det er fint med noen man opplever at forstår hvor dritt det faktisk er. 

TS

Anonymkode: ab21d...4bb

[AnonymBruker]

exictence skrev (På 1.9.2022 den 13.46):

Jeg føler nok en bitterhet eller en sorg over det jeg har opplevd.  Men ikke overfor andre. 

Og jeg tenker også at jeg kunne byttet deres problemer med mine så lett som bare det. Så tenker jeg at på mange måter er jeg glad for at jeg er den jeg er nå. Og jeg tenker at det er mange ganger at det ikke handler om type (voldsomhetsgrad) problemer, men hvordan man ser på/håndterer/takler problemene. 

F.eks kan noen ha et tilsynelatende problem som er i mine øyne ingenting. Ja, faktisk hadde jeg bare vært glad noen ganger om det var meg i den situasjonen. Men jeg er ikke dem, og de er ikke meg. Deres problem kan oppleves vel så tungt som mitt. De evner ikke å håndtere "problemet" annerledes, eller de vet ikke bedre.

Jeg føler at man skal ta alles problemer på alvor. Være like forståelsesfull og hjelpsom mot alle.

❤️ Du er vis du. Jeg er helt enig med deg. Fine innspill. 

AnonymBruker skrev (På 1.9.2022 den 14.14):

Alle rundt meg går på studie, fester, er pene og tynne og har masse venner, Jeg har ingeting! Er stygg, feit og går på AAP. Det er så jævlig urrestsferdig at alle andre har det så bra mens jeg ligger hjemme og får ikke gjort noe some heslt,. mNge drje

Anonymkode: 8c831...062

Vet ikke om dette er det du mener, eller om du gjør narr. Men om det er din virkelighet så sender jeg deg noen varme tanker. Livet suger. ❤️ 

TS

Anonymkode: ab21d...4bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.9.2022 den 15.45):

Det er ikke unaturlig å være bitter eller føle sorg over det du har opplevd, tvert imot vil jeg nesten si.

Samtidig så fører ikke bitterheten noe godt med seg, den gjør bare at man blir sittende fast i de samme gamle vonde følelsene.

Jeg har ikke de samme erfaringene som du har, men har hatt alvorlig sykdom lenge, er ufør og føler meg på mange måter utilstrekkelig i forhold til den jeg synes jeg skulle ha vært. Jeg tenker på utdanningen min som jeg var så stolt av og jobbene jeg kunne hatt som ville vært både interessante og godt betalte, jeg tenker på vennene som blir borte fordi jeg aldri har overskudd til å invitere tilbake.

Jeg har funnet ut at for min del er det best å forsøke å legge bort tankene på alt som er leit, og heller prøve å tenke på hva jeg kan gjøre og hva som er bra akkurat her og nå. Jeg kan foreksempel gå tur i sola mens andre er på jobb. Jeg kan strikke og drikke kaffe på formiddagen på en hverdag. Jeg har tid til å prøve nye oppskrifter på matretter jeg ikke har lagd før. Så alt er ikke bare dumt. Selv om jeg ville byttet det bort helt uten betenkningstid hvis jeg kunne ha vært frisk isteden.

Anonymkode: 1ded7...824

❤️ Det er fint med den anerkjennelsen du gir her. Tror egentlig det er mer av det jeg trenger. Den der at "det er naturlig å være bitter i din situasjon". Å slippe å føle at jeg er feil eller teit som er det. Tror jeg skal gi meg selv mer av det. 

Jeg tror nok jeg kan øve meg på å se hva jeg har i livet. Det er vel det at for tiden så er det så lite jeg opplever at jeg har. Då helsa har fått enda en knekk. Men kanskje mer aksept for at det også tar tid. 

Takk for svaret ditt.  

Anonymkode: ab21d...4bb

[AnonymBruker]

En ting vil jeg få påpeke, det er flere som viser til at de ikke dveler i fortiden, eller gir vonde minner plass. Men det er jo det som er problemet med K-PTSD, og dissosiasjon, man har splittet fra de vonde minnene på en måte som gjør at man enten er splittet til en hver tid, eller at minnene kommer som flashback og gjenopplevelser. Man gir ikke de vonde minnene plass, man har en lidelse som gjør at de vonde minnene tar over livet ditt. 

Men jeg håper jo at med den riktige behandlingen kan jeg være mer til stede i nået, og greie å få en hverdag jeg kan trives med mer. Jeg er vel utålmodig etter å ha vært syk i over 15 år. Det er nok naturlig. Men jeg ser at mange får det bedre når man greier å skjerme seg fra fortiden på en måte, legge det bak seg, og det håper jeg at jeg også kan når jeg får riktig behandling for denne lidelsen. 

TS

Anonymkode: ab21d...4bb