Fordeling av ansvar

[AnonymBruker]

Hei. Må bare spørre her, begynner å bli rimelig frustrert av samboeren min, men samtidig vet jeg ikke om jeg har rett til det.. så spør hva andre mener.. 

 

jeg er hjemmeværende og samboer er i full jobb. Vi har 2 små barn, som jeg har valgt å vente med å ta i bhg da jeg har mulighet. 
 

hverdagen foregår sånn at jeg er alene med barna fra morgen til 2 timer før leggetid.

som idag var det litt kaos på morgenen, da begge barna gråt og ingen ville sitte i stolene sine(for mat). 
da spør jeg samboer om han kan ta seg 5 minutter bare for å være med barna mens jeg ordner maten, og da får jeg streng beskjed om at det er mitt ansvar. Noe det er, men krever jeg for mye med litt hjelp på morran innimellom? Han har en jobb som det ikke er helt krise å komme forsinket, eneste det går utover er lønna.. så jeg mener han kan prioritere 5 minutter på barna iblandt… jeg blir hvertfall irritert da jeg ikke får hjelp.

til vanlig da han kommer hjem fra jobb setter han seg ALDRI ned på gulvet å leker med barna og meg, han kaster seg alltid opp i sofaen og der blir han liggende til legging. Spør jeg om han vær så snill kan leke litt med barna, ligger han i sofaen og roper på dem og leker med de derifra…dette også blir jeg så skuffet over, så jeg har blitt forbanna et par ganger som også er veldig feil med barn til stede. Men man må da kunne regne med bedre oppførsel??? 
 

Går jeg på do, kan jeg regne med at barna gråter alene i et annet rom mens han bare ligger i sofaen og roper på dem. Han mener jeg er hysterisk som går til dem for å trøste dem. Er jeg det?? Man skal vel gå til barna for trøst hvis dem er lei seg? 
han gidder heller ikke å reise seg opp hvis barna går i et annet rom, barna er såpass små at de biter hverandre, slår, dytter osv. så det har skjedd mye uhell som jeg anser som ikke bra, og at man burde være der hele tiden for å passe på. Tar jeg feil??? Er jeg hysterisk?
 

Oppi alt dette har jeg hatt problemer med depresjon det siste halve året, men det ser ikke ut som han bryr seg om. Jeg har bedd rolig om hjelp og avlastning, jeg har blitt forbanna og jeg har grått for å få litt hjelp. Ender bare med «gidder ikke hjelpe noen med sånn attitude». Han mener jeg må spørre på riktig måte… enda jeg har ringt han på jobb et pr ganger og sagt rett ut at nå er livet for mye, så bryr han seg ikke. 

 

vi har snakket om å gå fra hverandre, men der igjen er jeg livredd for at han skal ha barna alene da jeg føler han ikke kan ta ansvar, eller har empati for barna. Han har kun empati hvis han føler barna er lei seg av riktig grunn… er helt rådvill😭

 

sporte helt av her, men håper på noen ordentlige svar…

Anonymkode: 3bcc7...afe

[AnonymBruker]

Æsj for en ubrukelig far, samboer og menneske han er!

Hvis man ser på fakta så er dere begge "på jobb" så lenge han er på sin arbeidsplass. Utenom det er familien deres felles ansvar.

Hvis man ser mer på den menneskelige siden,  så burde han som er kjæresten (mannen?) din ØNSKE å hjelpe deg så dagen din blir lettere på alle måter han kan. Hvis man er glad i noen så vil man at de skal ha det bra. Så enkelt er det. Det er også både trist og skikkelig pinlig at han ikke vil tilbringe noe tid med barna sine.

Eksempl fra morgenen her i dag (, et barn i bhg, jeg har perm med lillebror):

Mannen stod opp 0550. Jeg sover med baby. Eldstemann kommer inn til meg og baby våkner rundt 06. Koser litt. Eldste går ned til far og får frokost. Far bytter bleie på eldste, henter baby og gjør han klar for dagen. Drar på jobb kl 07. Han gjør det han kan med den lille tida han har før jobb,  uten noen avtale. Og setter pris på å få hilse på begge guttene en liten stund før jobb.

 

Klem til deg ts!  Tror nok du hadde hatt det bedre uten den slappe kluten av en fyr💔

 

 

Anonymkode: d3019...3c1