Sorgen over min sønn

[Rucula]

❤️all medfølelse og kjørlighet sendes din vei TS! 

[AnonymBruker]

Utrolig trist å lese. Jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver, selv om jeg personlig ikke har mistet et barn. Jeg var med faren min den siste måneden av hans liv, og spesielt den siste dagen/natten har brent seg fast i minnet som en film "on repeat". Han kjempet og hadde så mye smerter, han kunne ikke snakke/kommunisere pga morfinen men hadde han kunne snakket så hadde han nok bønnfalt om hjelp til å slippe smertene. Pappa var ikke noen ungdom, men han var heller ikke gammel så å se en person som desperat vil leve forsvinne uten å kunne gjøre noe som helst var grusomt.

Nå med barn selv så kjenner jeg at jeg er litt mer redd for døden enn før. Jeg vet hvor skjørt livet er og at hva som helst kan skje. Jeg har ofte krisetanker om alt som kan skje, og jeg tenker ofte at jeg ikke vil klare å leve mer om noe skulle skje barnet. Prøver å jobbe med meg selv for vet det er ikke sunt å tenke sånn. Har selv også tenkt jeg kan dø når som helst, og sånn sett setter jeg pris på livet mer enn før. Jeg tenker ikke lengre at jeg skal leve i 40-50-60 år til. I såfall er jeg heldig.

Anonymkode: 4e90f...2d4

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye ❤️

Jeg var satt hos pappa den natten han døde og den kampen han kjempet var traumatisk å observere. De ga akkurat så mye morfin som var mulig uten at han sluttet å puste. Jeg tenker det hadde vært bedre om han fikk for mye så han slapp gå gjennom de siste timene. Beklager om dette støter noen. Klem

Anonymkode: cac3d...6dd

[AnonymBruker]

❤️ 

Anonymkode: 2a586...1f8

[AnonymBruker]

Anonymkode: 95458...51a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.8.2022 den 17.11):

For ca 4 mnd siden mistet jeg sønnen min på 18 år i kreft. Det var mange år med opp og nedturer. Det har vært så mye smerte. Så lenge. Det siste året visste vi at det ikke ville gå bra, så jeg burde være "forberedt". Om det er mulig å være det. De siste dagene var helt forferdelig. Han hadde så mye smerte, han var redd. Jeg forsøkte selvfølgelig å gjøre alt jeg kunne for han, men i ettertid tenker jeg at jeg sa ting feil. Gjorde noen ting feil. Legen ga meg bl.a ansvaret med å fortelle sønnen min at dette var slutten. Der og da trodde jeg det var slik det skulle være. I ettertid har jeg fått vite at det skulle legen gjort. Det ville vært mye mer riktig. Alt var så vondt. Jeg fomlet med ord da jeg skulle fortelle hva legen hadde sagt.  Natten han døde var som en skrekkfilm. Jeg var der og levde. Sønnen min slet til siste slutt. Det skulle vært omvendt. 

Jeg tenker at jeg nok har laget meg en slags ubevisst beskyttelse. På den måten går de fleste dagene greit. Men så, plutselig, kommer tankene og følelsene. Det er ulike ting som utløser det. Det kan være en lukt, et spesielt klesplagg.  Jeg er tilbake i rommet der han døde. Og opplever alt på nytt. Smerten. Det uutholdelige. Det umulige. Og han måtte gå gjennom alt dette. Han ønsket absolutt ikke dø. Han hadde planer. Ting han ville gjøre. Jeg kunne ikke gjøre noe. 

Det at jeg fulgte han så tett inn i døden har gjort noe med meg. Mitt forhold til døden. Det er ikke skremmende mer. Jeg kan kjenne på følelsen av at jeg har lyst til å gå etter han. Det er kanskje ikke så rart, han var det kjæreste jeg hadde.

Jeg tenker på han hver dag. Hver time. Noen ganger hvert minutt.  Jeg har overtatt hunden hans. Så mange ganger jeg vil sende han bilder av den. Eller andre ting han satte pris på. Jeg var så ubeskrivelig glad i gutten min. Nå vil jeg aldri mer se han igjen. I begynnelsen "så" jeg han komme inn hjemme. Smile og si "Hei mamman min". Nå "ser" jeg han ikke slik lengre. Jeg tror kroppen og hjernen min har vennet seg til at han ikke er her lengre.

Jeg hadde trodd jeg ville drømme mye om han. Men det skjer sjelden. Jeg skulle ønske jeg gjorde det. Er det noen som har tanker om hvorfor jeg ikke gjør det? Jeg drømmer ellers generelt mye.

Jeg hadde bare lyst til å skrive dette. Kanskje er det andre som har dessverre har gått gjennom det samme. Hvordan går det med deg?

Det er blitt så stille om sønnen min nå. Det virker som om folk ikke vil prate om det. Kanskje tror de jeg vil bli lei meg. Og ja, jeg blir jo det. Men samtidig er det så godt å prate om han. Han var en sånn omsorgsfull, omtenksom, tollerant og god gutt. Som jeg aldri får se igjen.

Om noen vil dele sin sorg, så er det fint. Jeg kjenner at det er en trøst i å høre at jeg ikke er alene. 

Anonymkode: 5bb72...224

Jeg mistet mamma til kreft fra jeg var 17. 11 år siden. Det var så uvirkelig og urettferdig. I en periode etterpå så hadde jeg mange drømmer hvor hun entén kom tilbake fra de døde eller at hun var skjør og at vi må være rolige rundt henne så hun ikke gikk istykker. Det var som om det var ekte og ofte så våknet jeg av at jeg hylgråt i søvne. Utrolig spesielt. Så fint og utrolig vondt på en gang. Det eneste trøstende jeg har å si er at det er så uvirkelig når noen dør så ofte føles det ikke ekte. Og det hjelper litt. Og jeg prøvde å stå opp hver gang og spørre meg selv : klarer jeg å gjennomføre det jeg skal idag uten mamma? Ja. Og sånn fortsatte det. Verden går desverre videre ♥️

Anonymkode: 3cbca...580

[AnonymBruker]

Har også mistet et barn etter lang kreftsykdom. Det er er fire år siden hen gikk bort, midt i 20årene. Selv om sorgen nå er blitt til å leve med, har det forandret meg. Savnet er der hele tiden og jeg klarer ikke å glede meg så mye over de fine tingene i livet og hverdagen lengre. Det henger liksom der hele tiden. 

Anonymkode: 95458...51a

[AnonymBruker]

Kondolerer, dette rev i hjertet ❤️

Mistet min lillesøster etter to års kamp mot kreften. Hun ble 11 år. Jeg var noen få år eldre. Vi (familien) har så mange såre minner rundt dette at vi knapt klarer å snakke om det. Hun visnet hen, til skinn og bein. Hun, som i utgangspunktet var ei livsglad og livlig jente. Kreft er en grusom sykdom. 

Sønnen din vil alltid være med deg i hjertet ditt. Og om du har tro på et liv etter døden, så kan det være en trøst. 

Jeg kalte opp datteren min etter min søster, og underlig nok er de faktisk litt like, både i utseende og personlighet. Og livet går videre, heldigvis. Men minnene, og savnet, er der for alltid.

Anonymkode: fd5a2...7e1

[Tuppeluri]

Jeg har ikke så mye å si om selve situasjonen du har stått i.. men jeg vil bare si kondolerer så mye ❤️ Jeg kan faktisk ikke forestille meg det en gang. Jeg har en sønn selv, og tankene begynte å svirre nå som jeg leste innlegget ditt. Det må jo være en forelders største frykt. Jeg er så sykt lei meg på dine vegne ❤️ Jeg håper at du likevel klarer å finne de små gledene i hverdagen, selv om det er vanskelig. Finn en "mening med livet". Uansett hva det er, finn noe som gleder deg i hverdagen. 

Det er bra å snakke ut om dødsfall i nære relasjoner, men det er også bra å gå videre med livet sitt, eller så bryter man seg selv fullstendig ned. Snakk med dine nærmeste om dette, kanskje de kan klare å få deg over i et annet tankemønster ❤️ 

[AnonymBruker]

Tuppeluri skrev (10 timer siden):

Jeg har ikke så mye å si om selve situasjonen du har stått i.. men jeg vil bare si kondolerer så mye ❤️ Jeg kan faktisk ikke forestille meg det en gang. Jeg har en sønn selv, og tankene begynte å svirre nå som jeg leste innlegget ditt. Det må jo være en forelders største frykt. Jeg er så sykt lei meg på dine vegne ❤️ Jeg håper at du likevel klarer å finne de små gledene i hverdagen, selv om det er vanskelig. Finn en "mening med livet". Uansett hva det er, finn noe som gleder deg i hverdagen. 

Det er bra å snakke ut om dødsfall i nære relasjoner, men det er også bra å gå videre med livet sitt, eller så bryter man seg selv fullstendig ned. Snakk med dine nærmeste om dette, kanskje de kan klare å få deg over i et annet tankemønster ❤️ 

Jeg mistet en nevø for kort tid siden, han ble bare ungdom. Døde brått og uventet. 
Jeg selv falt helt sammen, og det er vanskelig å sette ord på det. Det er bare helt jævlig. 
Min søster mistet ungdommen sin, og hun bærer den aller tyngste sorgen. 
jeg har selv barn, og det at jeg har falt slik sammen i sorg og sjokk over min nevø som jeg var tante til, gir meg en frykt for å miste egne barn.. som er langt verre. 
 

Anonymkode: 42a70...4ee

[AnonymBruker]

Så grusomt. Min største medfølelse.

Anonymkode: 95458...51a

[AnonymBruker]

Jeg har mistet en forelder i relativt ung alder til kreftsykdom, og uansett hvor ille det var så kan jeg knapt forestille meg hvordan det er miste egne barn. Det er naturlig at foreldre dør før sine barn. Det er helt forferdelig når barna dør før sine foreldre.

Anonymkode: 840c0...8e4

[AnonymBruker]

Kondolerer ❤️ Forferdelig trist å lese om din sønn og din sorg.

Jeg mistet min lillebror i en ulykke da han var nesten 12 og jeg 16 år.

Nå har kjæresten min uhelbredelig kreft, og sykehuset sier det ikke er mer å gjøre.

Jeg merker det går nedover med han for hver dag som går, og jeg gruer meg for det som ligger foran meg.

Jeg vet ikke om det tar dager, uker eller måneder før han er borte 🙁

 

 

Anonymkode: 2a586...1f8

[AnonymBruker]

Ser det er gammelt innlegg, men velger å svare. Håper du har det bedre nå enn i fjor da du skrev innlegget. 
Min søster mistet sin sønn på samme alder for kort tid siden, og jeg min nevø. 
Det er det vondeste jeg noen gang har opplevd i livet. Smerten og sjokket er ubeskrivelig. 
Min søster har det vondt, og sliter med angst etter dødsfallet. Men hun går på fjellturer, og har startet litt i jobb igjen. Er mye sosial og er på farten. Det ser nesten ut som om hun takler det bedre enn meg, sett utenfra. 
Men inni henne er det en stor sorg. Hun er redd for å kjenne for mye på det da det blir for vondt. Så hun må ta det i små drypp. 
Det som har hjulpet meg i prosessen er å gripe de gode øyeblikkene og unne meg selv å le og ha det bra. Det er så viktig for å klare å stå i det over tid. 
Du har hatt en lang prosess med bekymring, håp, miste håp, håp igjen.. være sterk for guten din, stenge av egen sorg for å være sterk for han. Ventesorg og mye følelser. Høres ut som du har vært i et vakuum av følelser. 
At du tenker på at legen ba deg si dette til din sønn er forståelig at du tenker. Jeg er helt enig med deg. En så vond beskjed skal en mor slippe å fortelle selv. 
ble du godt ivaretatt når han var syk? Kanskje en samtale med legen/ sykehuset for å gå gjennom denne tiden vil kunne hjelpe deg videre? 
Sorgen og savnet vil alltid være der, men etterhvert blir det ikke like smertefullt. 
Ikke bekymre deg om du ikke tenker nok på det, eller drømmer om det. Nå er du sliten og kroppen din må sortere ut. Du er nå i en fase hvor du skal fungere igjen. Det er bra at kroppen din gir hodet hvile nå. Du har stått i en situasjon 24/7 under sykdommen og tiden etter. Du trenger pause fra sorgen for å klare å stå i det. 
Jeg har selv barn på samme alder, og jeg har mistet min nevø på samme alder. 
Det vil nok forandre meg for alltid. 

Anonymkode: 42a70...4ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.5.2023 den 12.49):

Har også mistet et barn etter lang kreftsykdom. Det er er fire år siden hen gikk bort, midt i 20årene. Selv om sorgen nå er blitt til å leve med, har det forandret meg. Savnet er der hele tiden og jeg klarer ikke å glede meg så mye over de fine tingene i livet og hverdagen lengre. Det henger liksom der hele tiden. 

Anonymkode: 95458...51a

Kondolerer❤️ Jeg synes det var fint det som moren til Ari Behn sa, det at hun bestemte seg for at hun måtte velge livet. Jeg håper du finner tilbake til den samme gleden som før❤️

Anonymkode: 4c2e1...e18

[AnonymBruker]

Hvordan går det med deg?

Anonymkode: 95458...51a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.8.2022 den 17.11):

For ca 4 mnd siden mistet jeg sønnen min på 18 år i kreft. Det var mange år med opp og nedturer. Det har vært så mye smerte. Så lenge. Det siste året visste vi at det ikke ville gå bra, så jeg burde være "forberedt". Om det er mulig å være det. De siste dagene var helt forferdelig. Han hadde så mye smerte, han var redd. Jeg forsøkte selvfølgelig å gjøre alt jeg kunne for han, men i ettertid tenker jeg at jeg sa ting feil. Gjorde noen ting feil. Legen ga meg bl.a ansvaret med å fortelle sønnen min at dette var slutten. Der og da trodde jeg det var slik det skulle være. I ettertid har jeg fått vite at det skulle legen gjort. Det ville vært mye mer riktig. Alt var så vondt. Jeg fomlet med ord da jeg skulle fortelle hva legen hadde sagt.  Natten han døde var som en skrekkfilm. Jeg var der og levde. Sønnen min slet til siste slutt. Det skulle vært omvendt. 

Jeg tenker at jeg nok har laget meg en slags ubevisst beskyttelse. På den måten går de fleste dagene greit. Men så, plutselig, kommer tankene og følelsene. Det er ulike ting som utløser det. Det kan være en lukt, et spesielt klesplagg.  Jeg er tilbake i rommet der han døde. Og opplever alt på nytt. Smerten. Det uutholdelige. Det umulige. Og han måtte gå gjennom alt dette. Han ønsket absolutt ikke dø. Han hadde planer. Ting han ville gjøre. Jeg kunne ikke gjøre noe. 

Det at jeg fulgte han så tett inn i døden har gjort noe med meg. Mitt forhold til døden. Det er ikke skremmende mer. Jeg kan kjenne på følelsen av at jeg har lyst til å gå etter han. Det er kanskje ikke så rart, han var det kjæreste jeg hadde.

Jeg tenker på han hver dag. Hver time. Noen ganger hvert minutt.  Jeg har overtatt hunden hans. Så mange ganger jeg vil sende han bilder av den. Eller andre ting han satte pris på. Jeg var så ubeskrivelig glad i gutten min. Nå vil jeg aldri mer se han igjen. I begynnelsen "så" jeg han komme inn hjemme. Smile og si "Hei mamman min". Nå "ser" jeg han ikke slik lengre. Jeg tror kroppen og hjernen min har vennet seg til at han ikke er her lengre.

Jeg hadde trodd jeg ville drømme mye om han. Men det skjer sjelden. Jeg skulle ønske jeg gjorde det. Er det noen som har tanker om hvorfor jeg ikke gjør det? Jeg drømmer ellers generelt mye.

Jeg hadde bare lyst til å skrive dette. Kanskje er det andre som har dessverre har gått gjennom det samme. Hvordan går det med deg?

Det er blitt så stille om sønnen min nå. Det virker som om folk ikke vil prate om det. Kanskje tror de jeg vil bli lei meg. Og ja, jeg blir jo det. Men samtidig er det så godt å prate om han. Han var en sånn omsorgsfull, omtenksom, tollerant og god gutt. Som jeg aldri får se igjen.

Om noen vil dele sin sorg, så er det fint. Jeg kjenner at det er en trøst i å høre at jeg ikke er alene. 

Anonymkode: 5bb72...224

Jeg skrev et innlegg til deg 21. august der jeg skrev at jeg mistet min lillebror da jeg var 16 år, og at jeg nå hadde en kjæreste med uhelbredelig kreft.

Forrige måned døde min kjæreste etter en grusom kamp der han ikke fikk puste på grunn av kreft i hele magen. Han var så avmagret og utpint som det er mulig for en kropp å bli.

Han fikk morfin og beroligende, men de ga ikke nok og han led så veldig mot slutten at jeg føler jeg har vært statist i en skrekkfilm. Jeg sliter mye med dårlig samvittighet for alt jeg ikke fikk sagt og gjort sammen med han.

Ting som gikk på tverke i årene etter at han fikk kreft, fordi det ble vanskelig å leve med en alvorlig syk pasient som taklet kreften med mye sinne det siste året.

Han døde på sykehjem og de ansatte romantiserte hvordan hans utgang på livet kom til å bli. De sa til meg at han kom til å sovne inn med smil om munnen, men det var det motsatte som skjedde.

Dette er nå 4 uker siden og jeg er fremdeles traumatisert av det jeg har vært med på, og føler jeg holder på å drukne i alt som skjer nå etterpå med papirmølle og utflytting av bolig, for jeg klarer ikke å fortsette å bo i leiligheten.

Jeg har hatt 2 timer hos psykolog på sykehuset som snakker med palliative pasienter og det hjalp meg veldig, men jeg fikk ikke noe mer tilbud utover det.

Jeg tenker at det er viktig å prøve å velge livet, men for å klare det trenger vi tid og vi trenger profesjonell hjelp, og jeg håper du har fått tilbud om det.

Jeg ønsker deg alt godt ❤️

Anonymkode: 2a586...1f8

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 95458...51a

[AnonymBruker]

Hvordan har du det ts?❤

Anonymkode: 2a586...1f8

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 95458...51a