Gå til innhold

Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Er både ekskonen og samboeren relativt kjente?

Anonymkode: 557e7...823

Nei, kun han. 

Anonymkode: 1cba2...7bc

Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 8.8.2022 den 15.52):

Det orket jeg ikke, det var så åpenbart ar det ikke ledet noe sted..

Anonymkode: 1cba2...7bc

Hvorfor var det åpenbart? Har du snakket med advokat?

Anonymkode: f8ac8...364

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg vet ikke om det har noe for seg å snakke med ekskona, hun har jo sikkert gått videre med livet, det er mange år siden de var sammen.

Anonymkode: 1cba2...7bc

Kan godt hende hun sliter etter å ha vært sammen med et så forferdelig menneske.

Anonymkode: f8ac8...364

AnonymBruker
Skrevet

Jeg ble seksuelt misbrukt og regelrett torturert av en nabo og familievenn fra jeg var 4 til jeg ble ca 20. Har fortalt foreldrene mine, politi og barnevern at han gjorde det samme mot sine egne barn, men ble aldri trodd og har etter det levd med et stempel som lystløgner. Jeg turte derfor aldri fortelle noen hva han gjorde mot meg. Den eneste som vet det er samboeren min. 

Livet mitt har gått videre og jeg håndterer traumene greit per i dag, men jeg takler ikke å møte mannen. Jeg takler det virkelig ikke! Men det føles som han er overalt. Ikke i hverdagen heldigvis, både jeg og han har flyttet fra stedet jeg er oppvokst, men i forbindelse med alle feiriger og tilstelninger i familien min (med unntak av julaften). Han og kona inviteres på bursdager, i dåp, i konfirmasjon og i bryllup og møter opp i alle begravelser. Og jeg er den som har måttet holde meg unna og finne troverdige (og ikke fullt så troverdige) unnskyldninger i over 25 år. Jeg har heldigvis vært syk mye av tida og har dermed kunnet bruke det for det det er verdt, men jeg er blitt uvenner med mange fordi jeg aldri møter opp. Ikke minst min søstet, som av opplagte grunner er såret over at jeg har gått glipp av både bryllupet hennes og alle bursdagene til de tre nevøene mine. Jeg prøver å være der ellers, men symboleffekten av å aldri delta på feiringer blir såpass kraftig at jeg skyves mer og mer ut i kulda. 

Jeg gikk glipp av begravelsene til tre besteforeldre, men jeg kan leve med det. Derimot gikk det opp for meg for bare få dager siden at foreldrene mine begynner å bli gamle og at jeg heller ikke kan møte opp i begravelsene deres, med mindre denne mannen dør før dem. Og det gjør skikkelig, skikkelig vondt! Jeg er også redd for at jeg skal dø før ham og har derfor planlagt å ikke ha noen seremoni av noe slag og heller ingen grav. Men hvis samboeren min dør før meg (noe som av triste grunner er svært sannsynlig) har jeg ingen garanti for at mine ønsker vil bli respektert av de som er igjen. Og jeg blir så ufattelig kvalm og redd av tanken på at han kanskje vil kunne tråkke på meg selv etter min død...

Dette blir kanskje litt annerledes enn din situasjon, ts, men vit at du ikke er alene om å føle på de følelsene du gjør. 

Anonymkode: 36d96...160

  • Hjerte 2
AnonymBruker
Skrevet

Jeg kjenner igjen følelsen. Min ex er ikke kjent men den følelsen når andre liker han er vond. Kjenner et hat når andre ler og snakker med han i barnehage og sånt. Mens jeg står der med min store fæle hemmelighet og sliter med barna. Det verste er kjæresten hans som støtter han og vender seg mot meg. 

Anonymkode: 1e34c...3bf

  • Hjerte 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvorfor var det åpenbart? Har du snakket med advokat?

Anonymkode: f8ac8...364

Ja, det førte INGEN steder. Eller, jeg vet ærlig talt ikke hva som skjedde helt, eneste jeg husker var at jeg følte alle i politiet var mistenksomme ovenfor meg.
Det kan jo være helt feil, jeg var fullstendig frynsete, og husker jo som sagt ingenting…
Men jeg er veldig usikker på om dette er noe orker å dra opp.
Jeg holdt meg unna sentrum en stund også, for sjansen for å treffe på han både på kveld- og dagtid er relativt store!

 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Kan godt hende hun sliter etter å ha vært sammen med et så forferdelig menneske.

Anonymkode: f8ac8...364

Hun gjorde det en stund, i følge han. Da jeg møtte han fortalte han om hvordan hun var, og hvor «dårlig mor» hun også var - men jeg forstår jo nå hvorfor det var umulig for henne å samarbeide med han…

 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg ble seksuelt misbrukt og regelrett torturert av en nabo og familievenn fra jeg var 4 til jeg ble ca 20. Har fortalt foreldrene mine, politi og barnevern at han gjorde det samme mot sine egne barn, men ble aldri trodd og har etter det levd med et stempel som lystløgner. Jeg turte derfor aldri fortelle noen hva han gjorde mot meg. Den eneste som vet det er samboeren min. 

Livet mitt har gått videre og jeg håndterer traumene greit per i dag, men jeg takler ikke å møte mannen. Jeg takler det virkelig ikke! Men det føles som han er overalt. Ikke i hverdagen heldigvis, både jeg og han har flyttet fra stedet jeg er oppvokst, men i forbindelse med alle feiriger og tilstelninger i familien min (med unntak av julaften). Han og kona inviteres på bursdager, i dåp, i konfirmasjon og i bryllup og møter opp i alle begravelser. Og jeg er den som har måttet holde meg unna og finne troverdige (og ikke fullt så troverdige) unnskyldninger i over 25 år. Jeg har heldigvis vært syk mye av tida og har dermed kunnet bruke det for det det er verdt, men jeg er blitt uvenner med mange fordi jeg aldri møter opp. Ikke minst min søstet, som av opplagte grunner er såret over at jeg har gått glipp av både bryllupet hennes og alle bursdagene til de tre nevøene mine. Jeg prøver å være der ellers, men symboleffekten av å aldri delta på feiringer blir såpass kraftig at jeg skyves mer og mer ut i kulda. 

Jeg gikk glipp av begravelsene til tre besteforeldre, men jeg kan leve med det. Derimot gikk det opp for meg for bare få dager siden at foreldrene mine begynner å bli gamle og at jeg heller ikke kan møte opp i begravelsene deres, med mindre denne mannen dør før dem. Og det gjør skikkelig, skikkelig vondt! Jeg er også redd for at jeg skal dø før ham og har derfor planlagt å ikke ha noen seremoni av noe slag og heller ingen grav. Men hvis samboeren min dør før meg (noe som av triste grunner er svært sannsynlig) har jeg ingen garanti for at mine ønsker vil bli respektert av de som er igjen. Og jeg blir så ufattelig kvalm og redd av tanken på at han kanskje vil kunne tråkke på meg selv etter min død...

Dette blir kanskje litt annerledes enn din situasjon, ts, men vit at du ikke er alene om å føle på de følelsene du gjør. 

Anonymkode: 36d96...160

Åh, jeg beklager for at du har måttet oppleve, og opplever det der!
Du er ikke alene. Jeg har opplevd noe av det samme.
Ironisk nok blir jeg ikke lenger skremt av å se noen av overgriperne mine vandrende ute.
Men det er en mye større begravd hemmelighet, jeg var så liten da det pågikk, mens denne voldtekten skjedde i voksen alder, og jeg har klart å bygge opp en sunn reaksjon og føle på et berettiget sinne..

Syns det er helt grusomt at du har blitt behandlet sånn, det er totalt uforståelig.
Jeg har av samme grunner ikke orket å fortelle noen av mine det jeg selv har opplevd. Vet ikke hva jeg skulle gjort om jeg hadde vært i dine sko ❤️

 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg kjenner igjen følelsen. Min ex er ikke kjent men den følelsen når andre liker han er vond. Kjenner et hat når andre ler og snakker med han i barnehage og sånt. Mens jeg står der med min store fæle hemmelighet og sliter med barna. Det verste er kjæresten hans som støtter han og vender seg mot meg. 

Anonymkode: 1e34c...3bf

Jeg føler med deg! Du må jo forholde deg til det mye mer enn meg!🌸 det er helt ødeleggende for et menneske. 

Anonymkode: 1cba2...7bc

  • Hjerte 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...