Hva irriterer deg med foreldrene dine, etter du har blitt voksen?

[AnonymBruker]

Foreldrene mine, særlig mamma, har stilt opp enormt for meg da jeg var barn. Etter at jeg flytta ut og begynte å studere har jeg hatt et godt forhold til dem og prøvd å vise hvor takknemlig jeg faktisk er. Noe av det jeg gjør er å spandere diverse på dem, men jeg er student og har dårlig økonomi. Pappa har en tendens til å si "hvorfor har dere kjøpt den dårlige vinen!" Hvis jeg fks har kjøpt en flaske vin til middagen (som ikke var avtalt at jeg skulle kjøpe) eller lignende. Han tror nok det er mamma som har kjøpt den, men er ufint uansett. Kan også være andre ting som å gå og ta seg øl/kake/what not mens det er besøk uten å spørre om de vil ha. Syns det er veldig rart. Mulig han bare tenker at folk kan ta som de vil, men folk flest føler jo ikke den friheten i andres hjem. Syns dette er skikkelig vanskelig å skrive egentlig, for jeg er jo superglad i han. Det er bare en side jeg syns er skikkelig kjip.

Anonymkode: 5edc2...ef2

[AnonymBruker]

At hun tror hun vet absolutt alt i hele verden om barn, fordi hun har fire barn, 21 barnebarn og 8 oldebarn. Hun var ikke en dårlig mor i oppveksten, men veldig naiv og litt ustabil. Er så lei av å høre fra henne hvordan jeg skal oppdra mine seks barn, spesielt det med autisme, som ifølge henne er min feil fordi hun brukte for lang tid på amming. Liksom ok mamma, jeg er 40 år og har seks barn, ting har forandret seg siden jeg og søsknene mine var små, og du vet egentlig ingenting. Hun klager konstant på at ingen besøker henne 🙃

Anonymkode: bdcc7...3c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vi har alle vårt, og gudene skal vite at mine egene barn kommer til å irritere seg over meg og faren deres sine vaner når de selv blir voksne! Men hva irriterer DEG med DINE foreldre? Kom gjerne med små og store skråblikk! 

 

Selv holder jeg på å eksplodere innvendig hver gang stor-familien skal samles i bursdager ol. Min mor er av typen som alltid skal stelle i stand alt mulig, men blir siiiinnsykt stresset i forkant! Løper rundt som et hodeløst høns og kommanderer folk rundt seg til å bære kaker og flytte på stoler 😂 Sist uke hadde vi en slik sammenkomst og jeg tilbød meg å komme litt tidligere for å hjelpe til. Angrer hver gang 🙈 Har vært sånn så lenge jeg kan huske, hun og faren min er sure og stresset og glefser etter hverandre i forkant. Men når gjestene kommer så smiler de og er liksom heeelt harmoniske og fornøyde. Som voksen må jeg si at dette er ett trekk som fascinerer meg jo mer jeg studerer det, og jeg lurer oppriktig på om jeg er adoptert noen ganger!!! 

Anonymkode: ffbfc...41e

Jeg har en dårlig oppvekst med foreldre som ikke bryr seg. Så det er ingen overraskelse at de heller ikke bryr seg om barnebarn. 

Samme kan det være, jeg irriterer meg ikke stort for jeg er vant til det. Det var bare sårt da de ikke kom i dåp og egentlig ganske flaut. 

Anonymkode: d471a...b3f

[AnonymBruker]

Ingenting 

Anonymkode: 88b74...66e

[AnonymBruker]

Hvor trangsynt de begge er. Pappa har alvorlige rasistiske tendenser mens mamma ser ekstremt enkelt på livet. Det som skremmer meg er at de begge er høyt utdannet med gode jobber, så man skulle tro de evnet å se grånyansene i verden, men for dem er alt sort/hvitt. 
 

At de tror at de hadde det voldsomt mye tøffere enn min generasjon på grunn av 17% rente. Jeg spyr av å høre om 17% rente. De kjøpte et HUS i sentrum av en av Norges dyreste byer kun på pappa sin lønn. To barn hadde de og…. Og så sutrer de over hvor tøff renten var. Jeg sparte i 10 år før jeg fikk råd til en bitteliten usentral leilighet…. Samme pokker hva renten er så vil jeg aldri noensinne ha råd til å kjøpe en tilsvarende bolig som de hadde den gangen. Renten kan være hva pokker den vil, men å kjøpe et hus for en gjennomsnittlig årslønn…. Hold kjeft om den renten er dere snill…

Mamma presterte å fortelle meg at nå som jeg er gravid så burde jeg få meg en større bolig. Hun sa det som om det var noe jeg bare kunne fikse i en håndvending. Vi får ikke mer i lån enn til den leiligheten vi har. 

De tror fortsatt at det er lett å «bare få seg en annen jobb». 

Jeg er milenniumsgenerasjonen og de er boomers. 

Anonymkode: 8d70a...2ed

[AnonymBruker]

Min mor kan blåse en liten ballong opp til å bli en varmluftsballong. Hun katastrofenker og får alt til å høres maks ille ut. Hører hun feks helikopter og yngste barna er med faren så kan hun gråte fordi hun er redd for at det er de det har skjedd noe med. En gang hadde jeg ikke vært pålogget på messenger på 12 timer og hun hadde da vekket yngste broren min og grått fordi hun trodde noe hadde skjedd meg.. Hun er grunnen til mye av mine angstlidelser og det har vært godt å få henne på avstand.

Hun forteller meg hvordan jeg bør gjøre ting selv om jeg har funnet det ut av meg selv eller til og med når hun tar feil. 
 

Hun er flink til å ødelegge drømmer. Hun vil bare at livet skal det vanlige og vante. Hele tiden så kommer hun med noe hun har lest et sted som gikk skikkelig galt for å skremme meg fra det. Hun gjorde det da jeg var barn også. Jeg ville ta piercing i navlen og da sa hun (som 100 ganger før) at hun nettopp leste er artikkel om ei som fikk store infeksjonsskader pga det. 
 

At hun spør folk veldig mye om ting. Hun har kunnskap innenfor sin jobb, men that’s it. Hun har liksom ikke kunnskap om noe ellers. 
 

Hun skal gjøre ting så tungvindt som mulig. 
 

At hun hele tiden sier hun må holde igjen penger fordi hun har for mange utgifter i forhold til inntekt, men likevel kjøper et vaskemiddel til 65kr i stedet for 53kr feks. Og at hun velger å handle på den dyreste butikken fordi den er nærmest (er gangavstand til begge). 
 

At hun hele tiden kommer kjørende tilbake når hun skal bort og jeg er igjen hjemme hos henne. Slik har det vært siden jeg var barn. Man gleder seg litt på å få litt alenetid men så vet jeg at hun kommer tilbake fordi hun glemte noe.

Hun roter hele tiden bort telefonen sin så jeg eller andre må ringe på den! Hele tiden!

Hun trekker seg nesten hele tiden fra ting fordi hun vil være hjemme. Hun skylder på økonomien men egentlig tror jeg det er angst hun ikke vil innrømme. 
 

Hele tiden vi skal dra fra et sted, feks bursdagsfeiring til søsteren hennes så sier hun først at det er på tide å komme seg hjem og at barna kan gjøre seg klare. Men så tar det en eeeeevighet fra hun har sagt det til vi faktisk kommer oss ut. I det hun har reist seg fra sofaen og vi skal ta på sko, jakke og gå ut så står hun alltid og snakker i døren kjempe lenge med tante. Dette har også kusina mi (dattera til tante) irritert seg over. 
 

Faren min kjenner jeg ikke så der vet jeg ikke, men jeg irriterer meg over at han valgte å få oss, for så å feige ut og flytte langt vekk og ikke holde kontakt, og bidra med minst mulig penger tross mye høyere lønn enn mamma. 
En annen ting med han jeg irriterer meg over er at han lagde flere barn ved et uhell og sa til damene (som valgte å beholde tydelgivis) at han ikke ville ha med barna å gjøre. Han burde visste bedre enn å spre genene slik når han visste at han bar på psykiske problemer som gikk videre i arv hos alle oss barna.

Anonymkode: 08b36...b84

[AnonymBruker]

Litt gammeldags tankegang når det kommer til rusmidler og innvandring.

Men det er det eneste, så jeg er ekstremt heldig.

Anonymkode: 13220...f9e

[Anonym6789]

Har merket når jeg ble voksen at mamma er skikkelig dømmende. Kommenterer ting ang andre som er helt unødvendig, typ utseende og andres valg ang ting og tang. Virker ikke som om hun ser at folk har andre behov og utfordringer enn hun selv 

[AnonymBruker]

Mine foreldre lever ikke lenger men jeg kan snakke som mor til voksne barn .Jeg kjenner meg igjen i mye av folk sier og en ting må dere aldri glemme ; selv om dere blir både 20 og 30 år så vil dere alltid være barna våre . Vi vil at dere skal ha det fint og gir hele oss selv for at det skal skje. Det krever at vi " sitter på hendene våre" av og til for at vi ikke skal blande oss for mye. Men ta et ekstra pust og tenk på at det dere vil for deres barn, det vil dine foreldre for deg og. Det er vanskelig å gi slipp  ..Prøv å ikke se omsorg som noe negativt. 

Anonymkode: 37c9b...4bf

[AnonymBruker]

At mamma tror hun noen ganger vet hva som er best for meg, når det senere har vist seg at hun har tatt helt feil. 

Anonymkode: 48c86...05b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Mine foreldre lever ikke lenger men jeg kan snakke som mor til voksne barn .Jeg kjenner meg igjen i mye av folk sier og en ting må dere aldri glemme ; selv om dere blir både 20 og 30 år så vil dere alltid være barna våre . Vi vil at dere skal ha det fint og gir hele oss selv for at det skal skje. Det krever at vi " sitter på hendene våre" av og til for at vi ikke skal blande oss for mye. Men ta et ekstra pust og tenk på at det dere vil for deres barn, det vil dine foreldre for deg og. Det er vanskelig å gi slipp  ..Prøv å ikke se omsorg som noe negativt. 

Anonymkode: 

Det at du er en forelder gjør ikke at du kan snakke for andre foreldre. Det er en haug med foreldre som er misunnelige på barna sine, de er sinte, trykker ned og har lært fæle handlingsmønstre fra egne foreldre som de bruker på barna sine. 

Vi er mange som har grusomme erfaringer fra egne foreldre som ikke kan kamufleres som omsorg. Ta deg en bolle.

Anonymkode: 2ca05...6fb

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker said:

Min mor kan blåse en liten ballong opp til å bli en varmluftsballong. Hun katastrofenker og får alt til å høres maks ille ut. Hører hun feks helikopter og yngste barna er med faren så kan hun gråte fordi hun er redd for at det er de det har skjedd noe med. En gang hadde jeg ikke vært pålogget på messenger på 12 timer og hun hadde da vekket yngste broren min og grått fordi hun trodde noe hadde skjedd meg.. Hun er grunnen til mye av mine angstlidelser og det har vært godt å få henne på avstand.

Hun forteller meg hvordan jeg bør gjøre ting selv om jeg har funnet det ut av meg selv eller til og med når hun tar feil. 
 

Hun er flink til å ødelegge drømmer. Hun vil bare at livet skal det vanlige og vante. Hele tiden så kommer hun med noe hun har lest et sted som gikk skikkelig galt for å skremme meg fra det. Hun gjorde det da jeg var barn også. Jeg ville ta piercing i navlen og da sa hun (som 100 ganger før) at hun nettopp leste er artikkel om ei som fikk store infeksjonsskader pga det. 
 

At hun spør folk veldig mye om ting. Hun har kunnskap innenfor sin jobb, men that’s it. Hun har liksom ikke kunnskap om noe ellers. 
 

Hun skal gjøre ting så tungvindt som mulig. 
 

At hun hele tiden sier hun må holde igjen penger fordi hun har for mange utgifter i forhold til inntekt, men likevel kjøper et vaskemiddel til 65kr i stedet for 53kr feks. Og at hun velger å handle på den dyreste butikken fordi den er nærmest (er gangavstand til begge). 
 

At hun hele tiden kommer kjørende tilbake når hun skal bort og jeg er igjen hjemme hos henne. Slik har det vært siden jeg var barn. Man gleder seg litt på å få litt alenetid men så vet jeg at hun kommer tilbake fordi hun glemte noe.

Hun roter hele tiden bort telefonen sin så jeg eller andre må ringe på den! Hele tiden!

Hun trekker seg nesten hele tiden fra ting fordi hun vil være hjemme. Hun skylder på økonomien men egentlig tror jeg det er angst hun ikke vil innrømme. 
 

Hele tiden vi skal dra fra et sted, feks bursdagsfeiring til søsteren hennes så sier hun først at det er på tide å komme seg hjem og at barna kan gjøre seg klare. Men så tar det en eeeeevighet fra hun har sagt det til vi faktisk kommer oss ut. I det hun har reist seg fra sofaen og vi skal ta på sko, jakke og gå ut så står hun alltid og snakker i døren kjempe lenge med tante. Dette har også kusina mi (dattera til tante) irritert seg over. 
 

Faren min kjenner jeg ikke så der vet jeg ikke, men jeg irriterer meg over at han valgte å få oss, for så å feige ut og flytte langt vekk og ikke holde kontakt, og bidra med minst mulig penger tross mye høyere lønn enn mamma. 
En annen ting med han jeg irriterer meg over er at han lagde flere barn ved et uhell og sa til damene (som valgte å beholde tydelgivis) at han ikke ville ha med barna å gjøre. Han burde visste bedre enn å spre genene slik når han visste at han bar på psykiske problemer som gikk videre i arv hos alle oss barna.

Anonymkode: 08b36...b84

Det her hørtes veldig ut som adhd  som aldri har blitt oppdaget..  typisk  damer i voksen alder  som ikke har fått diagnosen.  

Anonymkode: 38aae...4b6

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Ta deg en bolle.

Anonymkode: 2ca05...6fb

Den kunne du spart henne for. 

Anonymkode: 62528...f74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Den kunne du spart henne for. 

Anonymkode: 62528...f74

Jeg kunne det, men det ville ikke gjort noen forskjell for henne. Og det er hennes følelser som betyr noe, sant?

Anonymkode: 2ca05...6fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det at du er en forelder gjør ikke at du kan snakke for andre foreldre. Det er en haug med foreldre som er misunnelige på barna sine, de er sinte, trykker ned og har lært fæle handlingsmønstre fra egne foreldre som de bruker på barna sine. 

Vi er mange som har grusomme erfaringer fra egne foreldre som ikke kan kamufleres som omsorg. Ta deg en bolle.

Anonymkode: 2ca05...6fb

Jeg snakker ikke for de ekstreme men mye som skrives her kan forklares med omsorg og å ville barna det beste. Begge parter må være rause og ikke tro det verste om hverandre . 

Anonymkode: 37c9b...4bf

[AnonymBruker]

Mamma er ufin og kan ha ut av seg mye stygt. Spesielt til den ene søsteren min. Forstår ikke hva hun ikke liker med min søster, men det meste er galt med den familien visst no. Samtidig tror mamma at hun er veldig storsinnet og inkluderende, og blir lei seg når tenårings-barnebarna ikke ønsker å reise på besøk. Da er det synd i henne, men hun ser ikke at det er hennes oppførsel som gjør at de ikke å ønske å besøke. 

Jeg er sluttet å fortelle henne ting, om hva vi driver med og hvordan barna har det. Hun hører ikke etter likevel, og har alltid noe viktigere å fortelle. Avbryter konstant når andre prater. 

Anonymkode: ee849...908

[AnonymBruker]

Moren min er veldig skuende. Hun glaner veldig på folk om det er noe. Om jeg har en liten blåkul på beinet så lurer hun på hva som har skjedd. Jeg kan jo ikke ha kontroll på den minste blåkul. 

I tillegg skal hun mase selv om hun vet godt at det ikke er noe nytt. Hun ble sur da jeg ikke kom i bursdagsselskap (hadde vært på nattevakt). Føler hun skal gi meg skikkelig dårlig samvittighet for å ikke stille opp. Blir helt gal av det evige maset.

Anonymkode: b1393...5a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Mamma er ufin og kan ha ut av seg mye stygt. Spesielt til den ene søsteren min. Forstår ikke hva hun ikke liker med min søster, men det meste er galt med den familien visst no. Samtidig tror mamma at hun er veldig storsinnet og inkluderende, og blir lei seg når tenårings-barnebarna ikke ønsker å reise på besøk. Da er det synd i henne, men hun ser ikke at det er hennes oppførsel som gjør at de ikke å ønske å besøke. 

Jeg er sluttet å fortelle henne ting, om hva vi driver med og hvordan barna har det. Hun hører ikke etter likevel, og har alltid noe viktigere å fortelle. Avbryter konstant når andre prater. 

Anonymkode: ee849...908

Det siste der kjenner jeg igjen. Min mor slipper meg ikke til, jeg får nesten aldri fortalt noe om mitt liv, for hvis jeg starter på en setning, blir jeg avbrutt. Hun tar et av ordene jeg sa og bare "Jeg husker da jeg blablabla ... Gjerne en historie man har hørt hundre ganger før. Dette gjør hun HVER gang. Uansett hva det var. Om jeg har vært på kino, forteller hun om en gang hun var på kino. Hvis jeg nevner jeg måtte ha bilen på verksted, har hun garantert en verkstedhistorie, og det stopper gjerne ikke der, for da er kommer hun på noe annet angående en av personene i den første historien, så det kan gå fra den ene historien til den andre veldig lenge ...

Anonymkode: 5b482...ff8

[AnonymBruker]

Jeg syns faren min kan ha en nedlatende tone og være kontrollerende, særlig overfor moren og broren min. Til tider tror jeg det handler om at han er evig pessimist. Som da han ramset opp det ene etter det andre som var galt med jobben broren min hadde ønsket seg lenge og til slutt fikk i stedet for å si at han var stolt, eller i det minste gratulerer i en hyggelig tone i stedet for "hmpf, jaja, gratulerer da". Han trodde visst oppriktig ikke at broren min ville klare jobben. Men jeg syns pessimismen og negativiteten er irriterende den også. Dessuten blir jeg irritert av og litt flau over at han snakker så mye om seg selv og i liten grad stiller spørsmål og lytter til andre. 

Det er lite som irriterer meg ved moren min. Mannen min syns det er irriterende at hun ikke sier i fra til faren min, og at hun godtar for mye fra ham. Han opplever det også som at hun har valgt faren min over oss og barna selv om hun egentlig ønsker seg mer tid med barnebarna sine. Det vet jeg ikke, men jeg blir kanskje litt såret dypt inne et sted. Irritert blir jeg ikke på henne, der retter jeg alt mot faren min fordi jeg opplever det som at han bestemmer at hun ikke får reise til oss fordi han trenger henne hjemme. Men det er klart, hun velger egentlig selv. 

Anonymkode: 7d554...957

[AnonymBruker]

Komplett mangel på evne til langtidsplanlegging. Vi tar det som det kommer. Får aldri svar på noe, inviterer de med på en tur man planlegger 3 mndr frem i tid; det er nå så lenge til….(nei, det er ikke lenge til alle hotellene er fullbooket og vi må bestille flybilletter nå..)

at de ikke kan roe seg ned å bare være på besøk når de er på besøk. De bor på andre soden av landet og skal liksom være turister når de er her. Flyr rundt på butikker og shopping. Skulle tro de aldri hadde vært et sted det det bodde folk…. 

Anonymkode: 30feb...17a