Hva irriterer deg med foreldrene dine, etter du har blitt voksen?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvor rotete mamma er 😬 jeg tenkte egentlig ikke over det når jeg vokste opp, men etter at jeg flyttet ut og fikk orden på egne ting så får jeg nesten panikk om noe er rotete i frykt for at det skal bli som hos henne. Hun er ikke på «hoarder» stadiet, men det er ting over alt! Å hun tar vare på så mye rart! Når hun flyttet så tok jeg noen harde avgjørelser når jeg hjalp henne med å pakke ned. Kastet ting jeg VET hun aldri kom til å bruke, eller savne, fordi det var søppel. Å for dere som skulle reagere på dette, jeg kjenner min mor godt og vet at hun ikke freaker på grunn av slik fordi hun egentlig innerst inne vet at det er for det beste, og er så fornøyd når ting faktisk er i orden 😅 hun trenger at noen bare tar en avgjørelse. 

Anonymkode: c127a...07e

Hm, her hadde jeg vært skeptisk til hvordan det blir om noen år ...

Anonymkode: 5b482...ff8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

At de aldri kommer på besøk. Pappa har vært i mitt nye hus 1 gang på ett år. Mamma kanskje 3. Men de er stadig vekk hos mine søsken som har barn. Jeg kan ikke få barn. Synd hvis det er det som må til for å få besøk av foreldrene. 

Anonymkode: b27db...128

Samme her. Nå bor jeg på andre siden av landet for de, men når de kom til byen så måtte jeg dra til søsteren min (som bor i samme by) for å se de fordi de kom for å se barna hennes. Ofte fikk jeg vite om besøket dagen før eller samme dagen så jeg ikke rakk å eventuelt bytte vakt på jobb for å få mer tid.

Har kutta kontakten med de nå da.

Anonymkode: 2ca05...6fb

[AnonymBruker]

Mamma tror ikke jeg har næringsvett  «er du sulten?» «skal ikke du ha frokost da!» «har du lyst på en banan?» «skal jeg lage vafler?» «vil du ha potetgull?» Pusher mat/snacks hele tiden. mener det godt da. 
 

Og pappa er utrolig sta! Og det har jeg arvet fra han, så det er nok veldig irriterende fordi jeg er lik selv. 😛 

 

Anonymkode: 40fc2...6df

[AnonymBruker]

Dessverre har jeg i de siste åra oppdaget mer og mer som irriterer meg, som jeg ikke har tenkt på samme måte før, men som plutselig har blitt veldig irriterende. Foreldrene mine er skilt, og i de siste åra har jeg skjønt mer og mer fra begge sin side da jeg oppdaget ting selv jeg irriterer meg over og jeg blir egentlig litt overrasket over hvor lenge de har holdt sammen.

Moren min er fanatisk på rydding og vasking, og jeg er ofte den som får mest kjeft og blir kommandert til å gjøre ting når jeg er på besøk fordi jeg er singel og barnløs. Som et av de yngste barna har jeg også vært en av de siste som har bodd hjemme, og jeg merker at hun fortsatt tenker meg litt som en del av husholdningen, i stedet for en gjest når jeg er på besøk, selv om jeg nå er der like sjeldent som mine andre søsken som har familie. Sist sommer ble det sur stemning for at jeg ikke hjalp til nok (selv om jeg er det søskenet som rydder mest uoppfordret), og jeg ble kommandert til å vaske badet selv om jeg altså var på besøk i ferien min. Mine eldre søsken som er på besøk med familie, har aldri blitt satt til sånne husoppgaver på besøk. De blir alltid unnskyldt siden de har barn, de skal få slippe, selv om de så klart må hjelpe til med å rydde etter maten. Jeg blir også ofte beskyldt for å ha latt skapdører stå åpne og glemt å slukke lyset på badet (ja hun er fanatisk på dette), selv når jeg ikke har gjort det. Har oppdaget at stefaren min ofte glemmer det, og at hun ofte legger skylda på oss barna når vi er der. Dette er veldig slitsomt å forholde seg til, da jeg føler at uansett hvor mye jeg går på tå og skjerper meg, så blir jeg syndebukken.

I tillegg er moren min ekstrem gjestfri og ber folk på besøk støtt og stadig og sier aldri nei til det, og tror på at det er viktig å alltid ha et åpent hus og være raus. I utgangspunktet er dette flott, men problemet er at det nå faktisk er så mange som takker ja at de stadig har besøk, og hun alltid er sliten pga. at de alltid har planer. Det går også utover oss barna, fordi det blir vanskeligere og vanskeligere å avtale tid til besøk fordi de alltid har planer, og de inviterer til og med folk på besøk mens vi er der. Så føler at man stadig blir nedprioritert og har merket også at mine søsken er mindre og mindre på besøk nå enn før. Samtidig så prøver hun desperat å løse dette ved å invitere oss i siste liten om planene deres har endret seg, og later til å bli skuffet visst man ikke gidder å hive seg rundt på kort tid når de endelig har anledning (Det er 4 timer med bil, så er ikke akkurat kort vei). Og ofte om man spør om det passer, så kan det hende man får til svar "Dere er hjertelig velkommen, men vi skal kanskje sånn og sånn, også kommer kanskje den personen innom, men det er ikke sikkert". 

Hos faren min er det helt motsatt. Han er absolutt ikke gjestfri og inviterer aldri slektninger på besøk med mindre de kommer innom uoppfordret eller spør, han tar heller ikke initiativ til at søsken skal komme på besøk, og forventer at de skal ta kontakt. Om ingen setter krav og sparker han bak, så blir ikke ting gjort. Dette har ført til at han lar ting forfalle og ikke tar tak i ting helt før det er krise, og som kunne vært unngått. Feks. har vi nå et falleferdig fjøs som holder på å falle sammen fordi han ikke tok tak med en gang det var en takstein og lekkasje og det holder på å rase sammen nå. Fjøsen kan heller ikke rives uten videre siden den er registrert i SEFRAK. Han rydder heller ikke før han må, og det kan bli ganske ruskete hjemme om noen ikke tar tak. Så han bryr seg heller ikke nevnverdig om vi andre på besøk ikke rydder etter oss heller (bortsett fra søstera mi som er helt ekstrem, til og med det blir for mye for han). Dette synest jeg var deilig forandring fra ryddenazien av en mor, og synest lenge det var deilig å være på besøk hos far for å slippe dette maset. Helt til jeg ble boende hjemme en stund pga. arbeidsløshet og det ble jeg som gikk og ryddet, vasket, pakker ut av oppvaskmaskinen, går ned på bosset når det skal tømmes osv.

Fant ut at det er den nye damen hans som har gjort disse tingene for han hver gang hun er på besøk og at han dermed ikke trenger å løfte en finger. Jeg likte veldig godt damen i starten fordi hun er så snill og de virket å kose seg mye sammen og være en god match, men jeg har nå oppdaget at hun er en veldig dårlig match fordi hun ikke setter krav og er med på å bidra til at helsen hans blir verre. Han bryr seg ikke om kosthold, selv om han har diabetes, har hatt et lite hjerteinfarkt tidligere og går på diverse medisiner. Han spiser chips flere ganger i uken på helt normale dager, velger omtrent bare usunne alternativer i hverdagen, pølse, mye spekemat med mye saltinnhold, og salter alltid mat, tar dressing, sprøstekt løk etc og majones på alt mulig. Han påstår selv at han ikke spiser så usunt fordi han av og til spiser makrell i tomat til frokost og spiser poteter og fisk (men har med alt mulig usunt tilbehør til), i tillegg til at de sitter og drikker sammen hver helg og i ferier, både øl og brennevin. Da drikking og musikk er deres fellesinteresse. Hun er også glad i søtsaker og legger til rette for det usunne kostholdet ved å sette frem skåler med sjokolade, og chips og lage usunne middager. Hun har til og med bidratt til en illusjon om at faren min ikke spiser så usunt fordi hun hadde lest en plass at fete melkeprodukter er bedre enn lettprodukter, så hun mener at det er bedre at han drikker h-melk og tar majones på alt enn å spise plantebasert smør og dette har selvfølgelig faren min tatt til seg fordi han vil at det skal være sant. Jeg blir veldig trist av å se hvor lite far bryr seg om sin egen helse og ikke gidder å ta et tak , og hvor mye kjæresten hans er med å bidra til han får holde på sånn. Han kommer dessverre ikke til å leve lenga sånn som han holder på, og jeg har halvsøsken i tenåra som jeg synest han bør tenke på at ikke skal miste faren i ung alder. Hun har faktisk en del innflytelse på han, og det er så synd å se at hun ikke benytter muligheten til å få han til å ta ansvar for egen helse. Hun er helsefagarbeider, så hun bør vite bedre. Jeg er ser at hun er helt likedan med ungene sine, hun syr puter under armene på den og setter ikke krav og finner i seg alt, så det er tydeligvis en dame som unngår alt av konfrontasjoner.

Moren min var mye flinkere til å sette krav til faren min, men han liker ikke å bli fortalt hva han skal gjøre og gjorde alltid motstand mot det meste han ikke hadde lyst til og det ble en del diskusjoner ut av det. Moren min gikk og ryddet og vasket hus hele barndommen, og til slutt orket hun ikke å fortsette livet med faren min som alltid måtte mases på. Og faren min likte nok heller ikke å bli mast på. Forrige damen til pappa (moren til halvsøskena mine) satte veldig mange krav til faren min, og han var i en periode etter hjerteinfarktet blitt ganske sprek, og sånn. Han levde sunnere da hun bidra til det i husholdningen, og passet på at han mosjonerte og han var i form til å gå i fjellet. Den nye damen går også en del turer, men pappa vil aldri være med fordi han er i så dårlig form, og hun maser ikke om han sagt nei en gang.

Beklager at dette ble veldig langt, men er rett og slett blitt mer og mer fortvilt over foreldrene mine, og merker mer og mer at jeg har lyst til å ha mindre kontakt pga. hvordan de har blitt og at det begynner å plage meg mer og mer. Har alltid tenkt tidligere at vi har klart oss bra med tanke på omstendighetene, men nå er det som om alt bare kommer til overflaten i 30--årene. Det skal legges til at begge foreldrene mine har hatt en tøff oppvekst og at jeg tror det er mye av grunnen til oppførselen deres. Faren min mistet moren min tidlig i tenårene, og er dessuten adoptert og har følt seg uønskt hele livet. Moren min vokste opp med å ta seg av husarbeid etc. fordi de begge foreldrene var alvorlig mentalt syke og tungt medisinert og hun fikk ikke være et normalt barn. 

 

Anonymkode: cfcfe...f34

[AnonymBruker]

Mamma kunne være veldig rett frem, var ærlig om kjolen jeg hadde på meg ikke satt perfekt hoftene eller magen. Pappa er nok den mest dømmende personen jeg vet om, rasistisk og negativ. Må ofte bite meg i kinnet for å ikke si noe jeg kommer til å angre. Men har ved flere tilfeller fått gi han en realitycheck 

Anonymkode: 1eab9...12f

[Nothingarrived]

Elsker virkelig moren min, men hun stresser med absolutt alt. Hun blir også stresset på andres vegne, og kan typ sove dårlig fordi datteren på 30 år ikke har hentet ut resept på migrenepiller eller bestilt tannlegetime. I tillegg er hun veldig usikker, noe jeg ikke opplevde som yngre. Eksempelvis kan hun spørre fem gangerom noe hun har kjøpt seg er fint, eller om hun ser gammel ut i den, om det er for kort etcetc, selv etter gjentatte bekreftelser på at det hun har kjøpt er fint. Alt i alt ikke mye å klage på, men jeg og søsteren min kan le litt av det sammen.

[AnonymBruker]

Ganske utilgjengelig, når det kom til følelser. Det viste man sjeldent. Snakke om ting i ungdommen, det var bare å glemme. Litt sånn bakteppe av skam, men vanskelig å forklare.

Da jeg møtte min ex, som jeg var sammen med i 12 år, så fikk  hun brynet (?) seg litt, for mammaen hans var ei som skulle klemme i øst og vest, så vi ble jo rent svimle  

Som bestemor har mamma blomstret opp og der er hun helt uovertruffen. 

 

Anonymkode: 62528...f74

[AnonymBruker]

Først tenkte jeg si «ingenting» men så kom jeg på at det som irriterer meg mest er hvor «kontroll» min søster har over mamma. I snart 50 år har hun vært fokuset i mammas øyne. Hun misbruker mamma til de grader. Låner penger hun ikke betaler tilbake etc og mamma går fem på hele tiden. Ja, vi andre får også oppmerksomhet men ikke i nærheten av det søstera får. 
 

Og så irriterer jeg meg over at mamma har blitt litt glemsk og glemmer saker hun har sagt eller gjort, og når andre sier at hun har sagt en ting så kan hun ikke erkjenne det. Men det kommer jo med alderen så er jo ikke noe man får gjort ellers. 
 

Når pappa levde så var jeg irritert/frustrert over at han meldte seg ut som far når barna ble voksne. Det var en stor sorg. Han var en kjempegod far under oppveksten men når vi alle ble over 23 år gamle så sluttet han å ta kontakt og ble sur fordi vi aldri ringte han. Hvis det var kontakt mellom oss så var det kun på initiativ fra oss. 

Anonymkode: 4b8f5...d8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

At jeg aldri fikk høre at de var stolte av meg. Så jeg sier det til mine barn når de har klart noe, at jeg er stolt av dem og at jeg elsker dem. Begrunnelsen til min mor, var at skryt ikke var greit - hverken selvskryt eller at andre skrøt. Man kunne faktisk bli ekkel av det.

Anonymkode: 25715...149

Moren min skrøt alltid av meg til andre, men sa ikke noe til meg og det ble jeg lei meg for. Jeg skulle så gjerne ha hørt det av henne.. 

Anonymkode: 0d134...792

[AnonymBruker]

Jeg irriterer meg over at de drikker for mye alkohol, krangler for mye og ødelegger stemningen i familien min med uvanene sine. De er generelt dårlig på kommunikasjon, og tilbringer lite tid sammen. De rakker ned på hverandre. De er konservative, påståelige og kranglevorne, og de har for mye gjeld i forhold til sin egen alder.

Anonymkode: 939d2...1e0

[AnonymBruker]

Nå som de er i 70-årene begynnner det å bli endel som irriterer meg. Tror det har noe med alderen deres å gjøre, for de bar ikke så ille før. Pappa er verst, han har ikke vært av typen som har sagt fra før og har nok bitt i seg mye. Det har han slutta med nå, men siden han ikke er vant til å si fra, så kommer det ut i hytt og pine på lite hyggelige måter. Han himler med øynene, puster tungt og kjefter høyt. Kan finne på å reise seg og gå hvis han blir avbrutt eller jeg sier han i mot på noe. En grinete, gammel gubbe rett og slett 😅. Når det er sagt, er jeg glad i han og han er snill. 
 

Mamma er sånn med selskaper og besøk som flere andre her har beskrevet. Nå har vi tatt over julefeiringer og sånt, det er bedre sånn. Hun er også ganske satt i måten ting kan gjøres på. Hvis jeg f.eks ikke vasker huset på formiddagen i helgs, men utsetter det til ut på ettermiddagen «har du ikke vasket enda? Klokka er jo tre!» eller hvis jeg ikke står klar når vaskemaskinen er ferdig for å henge opp klærne. 

Anonymkode: 5b5b1...afc

[AnonymBruker]

Min mamma trives best hjemme. Det betyr at hun nesten aldri blir med på noe. Hun har aldri sett noen av barnebarna spille kamp, vært på danseoppvisning, eller feiret 17. mai på skolen. Aldri tatt de med på fjelltur, eller på kino. Men for all del, hun bruker gjerne tid med de. Men da altså hjemme. 
Hun var sånn når jeg var barn også, det var alltid pappa som tok oss med ut. 
Hun stiller i bursdagsbesøk da, hvis hun ikke finner noen god unnskyldning. 

Anonymkode: 8e204...7fc

[AnonymBruker]

Først og fremst hvordan mamma og pappa kommuniserer og småkjekler hele tiden. Kanskje spesielt på grunn av hvor annerledes det er fra hvordan jeg kommuniserer med mannen min. Jeg skjønner ikke at de orker! 

Og så går mamma alltid og småplukker/rydder, vasker opp og slikt når hun er på besøk her. Hun mener det godt, men det kjennes litt som kritikk over at vi har det for rotete. 

Svigermor er såpass snål at vi lurer på om det er noe udiagnostisert autisme eller lignede inne i bildet, men det er en annen historie...

Anonymkode: 35b2f...347

[AnonymBruker]

Det er egentlig lite som irriterer meg. De er rett og slett ikke en type folk som man irriterer seg over. 

Min mor er reservert, smart og kan komme med noen knallgode observasjoner. Litt lite sosial kanskje med andre enn med familie. Hun er en type som vennene våre kunne være litt redd for å irritere, fordi hun kunne fryse noen til is med blikket. Som mor i voksen alder har hun vært fin da. Kanskje det at hun er litt lite velvillig ovenfor barna når de har blitt ungdommer. Litt som hun var med oss.. Hun irriterer seg over nykker, og at jeg har for stor tålmodighet. Fra å være en veldig god bestemor til barna, om enn litt skummel om de irriterte henne, så har hun blitt en litt sånn skeptisk en. Det er litt sårt. 

Min far skaper så mye hygge rundt seg, og drar oss med på ting, tøyser med alle.... men han kan av og til gå beserk på politiske innlegg foran familien der han kjefter på politikere og tar "litt av". Vi er vant til det, og det er jo en ting vi ler litt av. Noe han vet, men han greier ikke styre seg. Skulle man nevne noe som dreier seg om politikk, så går de neste to timene til at han durer på 😄 

Jeg tror kanskje at de har irritert seg mer over meg enn jeg over dem. Skal jeg være ærlig...

Anonymkode: c112d...e23

[AnonymBruker]

Mamma blir så sur for småting, og bruker iskalde psykiske teknikker for å straffe meg for helt uvesentlige detaljer som vi er uenige om. Hun har alltid vært hissig og ei kjeftekjerring, men med alderen har hun blitt mer passiv-aggressiv og manipulerende i aggresjonen sin, og jeg vet faktisk ikke hva som er verst. 

Anonymkode: 3c8c6...6f6

[AnonymBruker]

Min mor begynner å bli gammel på den måten at hun er kritisk og passiv-aggressiv og hun har alltid vært «beinhard», skulle alltid klare alt selv. Hun har forsåvidt alltid vært sånn, men er i en litt verre periode nå, og virker som det forsterkes av alderen. (Masse bagasje som hun aldri har rydda opp i, for hun trenger ikje hjelp til noe hun!) Følelser er også rimelig no go, jeg fikk beskjed i oppveksten og som voksen at hvis noe var vanskelig, så fikk jeg ta det ned noen andre enn henne for det orka hun ikke. Så hun var alltid følelsesmessig fjern og alt skal helst foregå på overflaten - den overflaten hun godkjenner! Hun er også manipulativ og bruker mange forsvarstaktikker som anses som primitive (som å legge skylda på andre når noe går galt, passiv-aggressiv og tar ikke ansvar for egne ting, men projiserer heller over på andre f.eks).

Hun er slitsom, men hun har hatt et tøft liv og er av en generasjon som aldri har fått noe emosjonell støtte osv selv. Hun et i grunn bare et skadet barn som har måttet klare seg, så jeg prøver å bære over med henne. Hun er en engasjert bestemor som elsker barnebarna over alt, og hun har også utviklet seg på noen måter som et bra, men hun har disse blindflekkene når det gjelder sine dårlige sider.

Faren min er snill, men i likhet med moren min  også veldig negativ og kritisk. Det er aldri et godt ord å få, alt skal sees i et negativt lys. Han er nok også kronisk deprimert og går egentlig bare gjennom livet fanget i sine egne gamle mønstre, uten å klare å gjøre noe med det. Men han er en god bestefar da, det skal han ha, selv om han er blitt en typisk gubbe av sin generasjon.

Alt dette irriterer meg ja. De er voksne personer som har mye bra ved seg egentlig, hadde de våget å gå litt utenfor komfortsonen og tatt litt tak i egne liv (moren min gjør forsåvidt det på noen områder) så kunne de ha levd så mye rikere liv og vært mye hyggeligere å være rundt!

Anonymkode: 2e1f8...d3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hm, her hadde jeg vært skeptisk til hvordan det blir om noen år ...

Anonymkode: 5b482...ff8

Hun har blitt bedre altså, så tror nok ikke det vil bli noe verre. Å nå har hun flyttet til en bolig med bedre løsninger for oppbevaring osv, så det er bedring allerede 😅 

Anonymkode: c127a...07e

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

He he altså jeg elsker mamma av hele mitt hjerte...men hun innser ofte ikke at vi er 2 forskjellige generasjoner og at jeg ikke er henne. Hun skal ofte ha et hus som det ser ut som det ikke ble noen der..og aldri fornøyd med hvordan det ser ut her hos oss.

Hun er litt rasistiske også

 

Anonymkode: ebf51...53e

 

2 hours ago, AnonymBruker said:

Mamma kunne være veldig rett frem, var ærlig om kjolen jeg hadde på meg ikke satt perfekt hoftene eller magen. Pappa er nok den mest dømmende personen jeg vet om, rasistisk og negativ. Må ofte bite meg i kinnet for å ikke si noe jeg kommer til å angre. Men har ved flere tilfeller fått gi han en realitycheck 

Anonymkode: 1eab9...12f

Kjenner jeg får hèlt vondt i magen på vegne av dere begge. Det er en skikkelig uting, og sikkert umulig å "justere", for en holdning som sitter som en ryggmargsrefleks.. Et dystert fenomen da og nå 💔 

Anonymkode: 62528...f74

[Gjest Crimson123]

Det at min mor blir fornærmet for alt mulig, må hele tiden passe på å ikke si noe på feil måte, må veie ordene. Veldig slitsomt.

Min far døde før jeg ble født, så han kjente jeg aldri. 

[AnonymBruker]

Faren min er nok en smule rasistisk, ekstremt negativ, kan være direkte ond med ting han sier. Han har aldri spilt noen veiledende rolle i livet mitt og har vært voldelig og misbrukt alkohol. Samtidig blir han fornærmet om ikke JEG tar kontakt med han... Han gjør det aldri selv... 

Min mor har det med å kommentere folks kropper... hun er en sånn som føler med alle andre enn sine egne barn. Der er det ikke mye kjærlighet å få altså.. om jeg forteller med noe så begynner hun å prate om noen andres problemer... Hun har det også med å tro at tynn=sunn. Så det ene barnet hennes med spiseforstyrrelser som så og si aldri spiser, hun er hun ikke bekymret for. Mens hun som har noen kg for mye kommenterer hun ganske ofte på... og bekymreter henne for. Men tror det dreier seg mest om hennes eget selvbilde og behov for å være tynn. 

Anonymkode: b8c92...d41