Aleneforeldre uten nettverk

[AnonymBruker]

Jeg ønsker meg barn, men jeg er redd for ansvaret det innebærer. Samboeren ønsker seg også barn, og tar det hele med knusende ro. Han har familien sin i ryggen, mens min egen familie er nokså dysfunksjonell. Jeg ble mye overlatt til meg selv, og det sitter liksom i ryggmargen at jeg ikke kan regne med noen.  Nå har jeg samboeren, og jeg har gode venner. Altså er jeg ikke alene. Jeg vet at jeg bør jobbe med å leve i nuet, og slutte å planlegge for worst case, men i dag lurer jeg på om noen har positive erfaringer med å være aleneforeldre uten hjelp fra nettverk. Er det overkommelig å oppdra barn, uten støtte? 

Anonymkode: 6a628...af0

[Helene]

Jeg oppdro et barn alene. Familie, ja de støttet, 50 mil unna. Far, ikke tilstedet. Jeg brukte sunn fornuft. Stol på deg selv. I dag, har kjempenært forhold til barnet. Ok, hun er voksen nå. Ikke barn lengre. Men jeg syntes det var greit å være alene. Slapp å sende henne bort annen hver helg, hadde henne hver eneste julaften. Oppdragelse, sunn fornuft. Du klarer dette. 

[AnonymBruker]

Alt er mulig! Dere har dere selv å regne med hele tiden og legger derfor ting opp utifra det og uten andre rundt. Det er jo sånn sett greit å vite hvordan ståa er. Ikke måtte bli superskuffet når man selv finner ut at ingen andre er til å stole på.

Anonymkode: 74ad4...296

[Nymerïa]

Jeg er uenig i at du må leve i nuet og ikke planlegge hvis du skal ha barn. Jeg synes det er lurt av deg å tenke gjennom hvordan det blir hvis dere går fra hverandre, ikke for å grave deg ned i elendighet, men for å være forberedt.

Du skriver aleneforelder, mener du enslig forelder eller aleneforelder som i alene om ansvaret? Hvis det er det siste, er det noen grunn til at du tror at kjæresten din vil stikke fra ansvaret hvis det blir slutt? Kan det gå an at du forklarer han bekymringa di og ber han bli med på tankeeksperimentet om hvordan det blir hvis det blir slutt?

Jeg er ikke aleneforelder på noe vis, men som mor vil jeg si at det er ganske nødvendig å være to i samme husholdning som deler på ansvaret når barnet er lite. Hadde jeg blitt enslig da barna var større hadde det gått bra. Men det er bare nytte i å være to hvis begge bidrar. Hvis du har en sånn kjæreste som må presses til "å hjelpe til" hjemme så kan du like gjerne være enslig.

Definerer du hans bidrag som å hjelpe til nå?