Foreldrene mine er ikke glade i meg

[AnonymBruker]

Jeg er oppvokst i en dysfunksjonell familie, med en far som er psykopat og en mor som er sterkt påvirket av det. Jeg er vokst opp med fysisk, psykisk og seksuell vold, hvor pappa tok seg av det fysiske og seksuelle mens mamma sto for det psykiske. Hele oppveksten følte jeg meg uelsket, men har likevel tenkt at de var sikkert glad i meg på sin måte likevel, de er jo foreldrene mine. 

Nå har jeg innsett at det ikke stemmer. De er ikke glade i meg og har sannsynligvis aldri vært det. Pappa evner nok ikke og mamma - jeg vet ikke. For traumatisert? Uansett hvilken konflikt jeg står i tar hun motpartens parti. I løpet av hele oppveksten har hun klemt meg en gang, og det var da pappa hadde slått meg sånn at de trodde jeg skulle dø. 

Og jeg føler meg forlatt og ensom, selv om jeg er voksen og fint kan ta vare på meg selv. Jeg er sikker på at det er flere som har det som meg, så jeg vil gjerne gi dere et ♥️ Og en 🌹

Anonymkode: 96461...d85

[AnonymBruker]

Så trist å høre. Ikke la foreldrene dine sin galskap få ødelegge for deg. 
Hvis du har vokst om i et slikt miljø har  i krav på økonomisk kompensasjon. 
Være glad i deg selv, du fortjener kjærlighet. Sender deg kjærlighet.  Foreldrene dine må du komme deg langt vekk fra. Søk hjelp!❤️

Anonymkode: cc608...1a7

[Gjest Crimson123]

Sender deg en god klem  Veldig trist å høre ♥️

[Million]

Det er helt ufattelig at noen kan gjøre noe sånt mot sine egne barn. Sitt eget kjøtt og blod!

Hvor gammel er du blitt? Har du kuttet kontakten med de ødeleggende foreldrene dine? (det håper jeg) Ønsker deg alt godt og at du klarer deg bra her i livet likevel.

Usj, jeg får vond klump i magen av å lese sånne innlegg 😞

[Helene]

Tenker, du må ta avstand fra dem, og velge din egen familie. Dine gode nære venner. Blodsbånd er ikke alt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Så trist å høre. Ikke la foreldrene dine sin galskap få ødelegge for deg. 
Hvis du har vokst om i et slikt miljø har  i krav på økonomisk kompensasjon. 
Være glad i deg selv, du fortjener kjærlighet. Sender deg kjærlighet.  Foreldrene dine må du komme deg langt vekk fra. Søk hjelp!❤️

Anonymkode: cc608...1a7

Hvordan har man krav på det? Vokst opp likedan… 

Anonymkode: 8345f...f9a

[AnonymBruker]

❤

Anonymkode: a5d1f...3d5

[CrazyCatLady2500]

Mine er ikke glad i meg heller. Jeg vet det, for jeg har spurt dem. 
 

Verre er det at de heller ikke respekterer mine grenser, meninger og ikke vil godta at barndommen min var trøblete pga dem. 
 

Jeg har mann, snill svigerfamilie og gode venner. Det er nok pr nå. 

[Helene]

Min søster tok livet sitt for 4 år siden. Etterpå, da var min mamma så glad i meg. Sånn helt plutselig. Hun hadde aldri sagt det før. 

[AnonymBruker]

Million skrev (53 minutter siden):

Det er helt ufattelig at noen kan gjøre noe sånt mot sine egne barn. Sitt eget kjøtt og blod!

Hvor gammel er du blitt? Har du kuttet kontakten med de ødeleggende foreldrene dine? (det håper jeg) Ønsker deg alt godt og at du klarer deg bra her i livet likevel.

Usj, jeg får vond klump i magen av å lese sånne innlegg 😞

Ja, enig. Og spesielt etter at jeg fikk egne barn har vanviddet gått opp for meg. Å se mine barn på en viss alder og vite at på den alderen skjedde det og det. Det er vondt og bra på en gang - bra fordi den skyldfølelsen jeg har hatt og tenkt at det er min skyld blir umulig når jeg ser det utenfra. 

Jeg har ikke kuttet kontakt, men treffer dem kanskje en gang i året, maks. Jeg er over 40. 

Om jeg klarer meg bra? Av og til, av og til ikke. Men sånn er det vel for de fleste. 

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Hvordan har man krav på det? Vokst opp likedan… 

Anonymkode: 8345f...f9a

Sannsynligvis voldsoffererstatning? Men der er det en foreldelse. For meg er det for seint. 

CrazyCatLady2500 skrev (12 minutter siden):

Mine er ikke glad i meg heller. Jeg vet det, for jeg har spurt dem. 
 

Verre er det at de heller ikke respekterer mine grenser, meninger og ikke vil godta at barndommen min var trøblete pga dem. 
 

Jeg har mann, snill svigerfamilie og gode venner. Det er nok pr nå. 

Mine har også sine egne historier som ikke samsvarer med min. Jeg har lært meg å akseptere det, det er ikke noe jeg kan gjøre noe med. Glad for å høre at du likevel har fine folk rundt deg. 

Helene skrev (9 minutter siden):

Min søster tok livet sitt for 4 år siden. Etterpå, da var min mamma så glad i meg. Sånn helt plutselig. Hun hadde aldri sagt det før. 

Veldig leit å høre. 

Anonymkode: 96461...d85

[AnonymBruker]

Har hatt ganske lik barndom som deg. Men her var det moren min som ofte ga meg juling, gjerne rett etter faren min hadde voldtatt meg, for hun mente det var min feil og jeg som forførte han. Jeg var 5 år første gang han voldtok meg.

De har fortalt meg flere ganger at de ikke er glad i meg. 

Jeg flyttet ut da jeg var 16 år, og da kuttet jeg de ut og. Så giftige mennesker er det best å ikke ha i livet sitt.

Så kutt de ut, og ønsker deg alt godt videre i livet.

Anonymkode: 10956...b08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men her var det moren min som ofte ga meg juling, gjerne rett etter faren min hadde voldtatt meg, for hun mente det var min feil og jeg som forførte han. Jeg var 5 år første gang han voldtok meg.

Det er så sykt. Helt utrolig sykt. Tror mamma også var sjalu på en måte, slik som din. 

Anonymkode: 96461...d85

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke like ille oppvekst som deg, her var det mor med fysisk og psykisk vold. Faren min var glad i meg, men de ble skilt og han ble nesten helt borte. Moren min er definitivt ikke glad i meg, jeg kan heller ikke huske en klem noensinne.  Men jeg har aldri trodd at hun var glad i meg heller, hun var for hatefull i alt hun sa til det. Hun er glad i søsteren min, da, og var ikke voldelig eller slem mot henne.

Jeg har mer eller mindre kuttet dem begge helt ut nå i voksen alder, og forholder meg til utvidet familie og venner. Men ja, det er sårt at det ikke finnes noen nær familie, du er alltid perifer for de som er nærmest for deg, for de har noen som er nærmere seg, men det har ikke du. Som singel var jeg mye med venner, og det var alltid trist hvis et forhold tok slutt fordi jeg mistet svigerfamilien der jeg var en nærmeste for dem som svigerdatter/søster. 

Anonymkode: f8585...9f4

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg er oppvokst i en dysfunksjonell familie, med en far som er psykopat og en mor som er sterkt påvirket av det. Jeg er vokst opp med fysisk, psykisk og seksuell vold, hvor pappa tok seg av det fysiske og seksuelle mens mamma sto for det psykiske. Hele oppveksten følte jeg meg uelsket, men har likevel tenkt at de var sikkert glad i meg på sin måte likevel, de er jo foreldrene mine. 

Nå har jeg innsett at det ikke stemmer. De er ikke glade i meg og har sannsynligvis aldri vært det. Pappa evner nok ikke og mamma - jeg vet ikke. For traumatisert? Uansett hvilken konflikt jeg står i tar hun motpartens parti. I løpet av hele oppveksten har hun klemt meg en gang, og det var da pappa hadde slått meg sånn at de trodde jeg skulle dø. 

Og jeg føler meg forlatt og ensom, selv om jeg er voksen og fint kan ta vare på meg selv. Jeg er sikker på at det er flere som har det som meg, så jeg vil gjerne gi dere et ♥️ Og en 🌹

Anonymkode: 96461...d85

Herregud, dette var traumatisk å lese bare, så hvordan du må ha det som har hatt en så sinnsyk grusom barndom fatter jeg ikke. Fikk du aldri hjelp av noen? 

Anonymkode: 8cfec...a40

[AnonymBruker]

Jeg har hatt ganske lik barndom som deg, bare at det var ikke far som stod for den seksuelle volden, men et annet familiemedlem. Begge to slo, men mor var verst. Begge kalte meg stygge ting, ingen gav meg noen gang en klem. Far pleide å si da jeg var liten at han var glad i meg, mens mor aldri har sagt det, hun var ekstrem på den psykiske volden.

Jeg klarte meg likevel. Jeg har en forståelsesfull mann, hus, flere kjæledyr jeg elsker, venner og en god jobb. Jeg håper du har klart deg også, ts❤️ Og dere andre som har opplevd likedan. 

Anonymkode: a20af...3ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Fikk du aldri hjelp av noen? 

Nei. Men jeg får hjelp nå. Det er vel noe av det verste, tror jeg, at jeg fortalte til «alle» hvordan det var hjemme, men likevel var det ingen som hjalp meg. 

De fysiske sårene gror, de psykiske jobber jeg med, men den vissheten som ligger der underbevisst hele tiden om at hvis noe skjer så er det ingen som kommer til å hjelpe… den følelsen kan gjøre meg helt smårar av angst noen ganger. Å vite at samme hva så er man helt alene. 

Anonymkode: 96461...d85

[AnonymBruker]

Denne tråden her var helt forferdelig å lese. 😔 Ingen barn skal måtte oppleve slikt! 
 

Anonymkode: ca4f1...347

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Denne tråden her var helt forferdelig å lese. 😔 Ingen barn skal måtte oppleve slikt! 
 

Anonymkode: ca4f1...347

Det var ikke meningen å få deg til å føle deg dårlig. Lei for det 🌹

Anonymkode: 96461...d85

[AnonymBruker]

Lignende oppvekst her også, minus seksuelt misbruk og moren min er faktisk glad i meg, men for psykisk syk til å takle livet uten å la det gå utover andre. I mange år klandret jeg meg selv for å ikke være bra nok, men på et tidspunkt skjønte jeg at ikke det er NOE et barn kan gjøre for å fortjene å bli behandlet slik. Det er 100% foreldrene det er noe galt med. 

I dag har jeg det veldig fint, med egen familie. Har litt kontakt med min mor, på mine premisser og null kontakt med far.  

Anonymkode: 339ba...6f0

[AnonymBruker]

Jeg har det nogen lunde likt. Bare mildere. Mor med udiagnostisert  personlighetsforstyrrelse og en svak far som har drukket i skjul i mange år.

Jeg har ikke minner om klem, gode ord, oppfølging eller positiv interesse fra mine foreldre. Har konsekvent fått skylden for "bråket" og etter hvert gitt opp å forsøke å sette grenser. 

Min mor rett og slett hater meg. Det verste som skjedde i livet hennes var å bli gravid med meg. Det har jeg hørt en del ganger. Jeg er dum, naiv, svak, idiot, evneveik, ubetydelig, ingen liker meg, ingen bryr seg om meg, hennes familie er ikke min familie, jeg har ingen, har aldri fått noe, har aldri hatt foreldre med på skoleavslutninger, fremføringer, teaterfremvisning, konsert. Fikk jeg en 5 var jeg idiot. Jeg har blitt mor selv, ifølge henne er jeg en elendig mor. Far til min sønn flyttet fra oss rett etter fødsel, 12 år seinere sender min mor fortsatt gaver, farsdagskort, julegaver osv til han. Helt åpenlyst, og lovpriser alt han foretar seg.

Hvis min far laget noe til middag fordi jeg liker den retten godt, da vil ikke hun sitte ved bordet og nekter å spise.

Jeg har nå fått en sykdom som gjør at jeg ikke kan spise enkelte matvarer lenger. Min far lagde én gang et måltid tilpasset meg, hun nektet å spise og kjeftet han huden full. Det ble med den ene gangen. 

De bor 40 minutter unna, men har ikke besøkt oss på to år. Hun liker ikke huset mitt. 

Når jeg var liten ble jeg brølt til, straffet, slått, brent med sigaretter, fikk ikke sitte i sofaen osv. Og kanskje verst.. ignorert.

Ja.... hva skal man si.....

Anonymkode: a3699...971