Gå til innhold

Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Enig med deg, TS. Jeg har selv hatt en bakgrunn med mye mobbing gjennom hele grunnskolen og utviklet en form for sosial angst hvor jeg ikke våget å gå bort til en gruppe mennesker. Ikke en gang da jeg studerte våget jeg å gå bort til de andre i klassen. Det å spise i kantina på jobb var forferdelig hvis jeg ikke gikk sammen med noen, jeg ville heller spise alene på kontoret enn å sette meg på et bord med folk jeg ikke kjente. 

Men jeg jobbet med det. Det tok mange år og jeg ble godt voksen før jeg våget å melde meg på aktivieter jeg egentlig hadde lyst til å gjøre men hvor angsten holdt meg tilbake. Gjennom slike aktiviteter har jeg nå fått et helt nytt nettverk og nytt sett med venner, i voksen alder.

Man kommer seg ikke ut av ensomhet og angst ved å sitte hjemme i sofaen.

 

Anonymkode: d856e...3c3

Så kjekt å høre hvilken utvikling du har hatt. ❤

Ja det er akkurat det du skriver om jeg mener. Man må utfordre seg selv og bli med på ting for å komme ut av ensomhet. Det skjer ingen endring eller  bedring om man isolerer seg hjemme. 

Anonymkode: 1af21...217

  • Liker 1
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet
5 hours ago, AnonymBruker said:

Ts har tydeligvis ganske god økonomi som bare kan bli med på alt h*n har lyst til. Det er det ikke alle som kan. 

Anonymkode: 1f5c1...071

Å få god økonomi er lett bare man tenker litt utenfor boksen.

Denne NFT-en - CryptoPunk 7804 - ble solgt for 7,57 millioner. Dollar. Man får råd til mye for den summen.

mp,840x830,matte,f8f8f8,t-pad,1000x1000,

Anonymkode: a235c...3cb

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Å få god økonomi er lett bare man tenker litt utenfor boksen.

Denne NFT-en - CryptoPunk 7804 - ble solgt for 7,57 millioner. Dollar. Man får råd til mye for den summen.

mp,840x830,matte,f8f8f8,t-pad,1000x1000,

Anonymkode: a235c...3cb

Denne tråden handler ikke om økonomi. Selv om økonomi kan være en liten faktor i ensomhet er det langt viktigere faktorer i det. Jeg kjenner mange som har dårlig økonomi, men som likevel er med på mange aktiviteter og har stort sosialt nettverk. Det er mye som er gratis og svært billig å gjøre. 

Jeg har selv hatt svært trang økonomi, og måtte prioritere hardt,i store deler av livet. Det var ikke til hinder for å ha venner og å være sosial. Som nevnt i tråden var min energi og at jeg var ganske nedfor på grunn av sykdom og mye tøft noe som  påvirket meg sosialt i langt større grad, men ikke engang det endte med at jeg ble ensom, siden jeg fremdeles gjorde ting på arenaer hvor det også er andre mennesker, og da ble trukket stille og rolig inn i å være en del av et miljø. 

Det hadde ikke skjedd dersom jeg ble sittende hjemme i boligen min da livet mitt krasjet litt. Da hadde jeg blitt sittende alene. 

Anonymkode: 1af21...217

AnonymBruker
Skrevet

Men hvordan definerer man "ufrivillig ensom"? 

Selv er jeg singel, og stort sett trives jeg med min enetilværelse. Men noen ganger, f eks ferieturer, føler jeg på ensomhet. Jeg savner noen å reise sammen med. Jeg synes også det er kjedelig å gå lange fjellturer alene (men koser meg på kortere fjellturer alene).

Om jeg noen gang på ny går inn i et forhold, kunne jeg ikke tenke meg å ha vedkommende boende hos meg. Men jeg savner en å dele tanker, meninger osv med, gå på kino med osv. 

For min del er ensomhet/singelhet både et gode og et onde. Så hvordan defineres det å være ufrivillig ensom? Er man da ufrivillig alene store deler av tiden? Da gjelder det ikke meg. Eller er det enkelte situasjoner hvor man føler på dette?

Du ts nevner gruppetimer, gruppereiser, campingplasser. Synes egentlig det blir litt for enkelt. Hva skal man ellers være enn sosial, når man veldig så sosiale settinger? 

Anonymkode: 87390...ff9

AnonymBruker
Skrevet

Bor i en mindre by, stort sett befolket av småbarnsfamilier og gamle folk.  For enslige i 30-årene er det ekstremt dårlig med sosiale tilbud. Har prøvd å bli med i lokale foreninger, men det er ikke mange av dem, og omtrent alt har vært koronastengt, feriestengt eller bare generelt stengt på grunn av det lange oppholdet. Har gjort litt frivillig arbeid, men det er ikke veldig sosialt, og har ikke blitt noe særlig kjent med folk der.

Anonymkode: 92b95...2a6

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
On 7/16/2022 at 2:26 PM, AnonymBruker said:

Jeg sa ingenting om at 2990 kr ikke er dyrt for andre. Men det var bare et eksempel på noe man kan gjøre - om man ikke har råd til campingvogn. Jeg tok tog. Betalte 505 for én vei. Spiste ute bare én dag. Kjøpte brød, pålegg, drikke og én middag på vanlig butikk. Til sammen så brukte jeg vel 2000 kr på reise og mat. Leie av hytte ble betalt tidligere i år. Jeg lever veldig billig i forhold til mange andre, men det er fordi jeg velger å prioritere slik. Har 8500 kr å leve på etter betalt husleie i mnd. 

Uansett, så finnes det masse gratis tilbud og aktiviteter. Men det avhenger helt av interesser, helse og kulturtilbud. DNT turer, brettspill, quiz, kunstutstillinger, frivillig arbeid, bruktmarked, meditasjon, yoga, gratis konserter er bare eksempler på ting som er gratis her jeg bor.

Anonymkode: d830b...ae9

Det var meg du svarte. I ditt forrige innlegg skrev du blant annet:

"Man trenger ikke å ha god økonomi for å være med på det man ønsker 🙃🙃 Mange tilbud og arrangement er helt gratis, bare man oppsøker disse arenaene."

og så brukte hytteturen din som et eksempel. Da skrev jeg at det er ikke alle som har råd til det engang; mens det for andre absolutt er overkommelig.

Men sett bort fra økonomi og hva som fins av dyre/billige/gratis tilbud, er det mange som er ensomme pga. helsetilstand; noe jeg også nevnte i mitt forrige innlegg. Slike gratistilbud kan sikkert være kjempebra for de som faktisk kan bruke dem - men for andre er det dessverre ikke mulig.

Jeg har inntrykk av at det hersker mange forventninger om hva alle ensomme mennesker kan gjøre:

- alle kan bare ta seg selv i nakken og bli med, det står bare på viljen; "alle klarer det bare de vil"

- om noen ikke bare kan ta seg selv i nakken og bli med fordi helsa ikke tillater det, har de "helt sikkert" noen som tar vare på dem; "alle har noen"

Men det fins de som ikke har hverken fungerende helse eller noen i livet sitt, og de faller liksom utenfor alt. Da er det snakk om en ensomhet som både er fysisk, psykisk og sosial.

Anonymkode: 36004...055

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 16.7.2022 den 3.55):

Hva gjør dere aktivt for å få slutt på ensomhet? 

Nå er jeg veldig sosial av meg når jeg vil, men i ganske mange situasjoner føler jeg at jeg får et sosialt nettverk selv om jeg faktisk går inn for å holde meg litt utenfor. 

For eksempel kjøpte jeg campingvogn med spikertelt. Jeg har egentlig ikke tenkt at jeg skulle være sosial i den anledning (trenger ro), men gradvis har jeg da likevel kommet på snakk med flere titalls "naboer", og blir mast med på felles arrangementer. 

På gruppetrening gikk jeg inn for å trene, men etter måneder der har jeg gradvis blitt kjent med mange der. 

Jeg reiste med carpe diem på singeltur kun fordi det var i land jeg var nysgjerrig på  men såpass ukjent kultur at jeg ikke våget å reise alene. Det sosiale var underordnet, men det ble veldig sosialt likevel. 

Jeg kan nevne annet også, men poenget er at når man er med i/på ting skapes det ofte sosialt samvær, og jeg mener ikke være frekk, men lurer derfor på om dere som er uønsket ensom gjør ulike ting som jeg har nevnt, eller ikke gjør slikt fordi dere er alene. Isåfall kan det være lurt å bare bli med på ting for å skape sosial tilhørighet?

Anonymkode: 1af21...217

Man kjøper vel ikke spikertelt på campingplass for å være alene og slappe av? Campingplasser er jo ment for naboskap og mingling. Det samme med singelturer, de er også lagt opp til at man skal bli kjent, og ha noen å være sammen med på tur.

Anonymkode: fe19f...e49

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Man kjøper vel ikke spikertelt på campingplass for å være alene og slappe av? Campingplasser er jo ment for naboskap og mingling. Det samme med singelturer, de er også lagt opp til at man skal bli kjent, og ha noen å være sammen med på tur.

Anonymkode: fe19f...e49

Hvorfor ikke? For min del hadde jeg behov for og ønske om en hytte. Et sted å komme bort fra hverdagen. Jeg har min omgangskrets, og hadde ikke behov for større krets enn dem jeg allerede har litt lite energi til å treffe, så joda, jeg gjorde det for å få et sted å reise bort til og slappe av i, og det er da en fullgod årsak til å kjøpe seg er slikt sted. Her i tråden nevner jeg det som tips til dem som ønsker og trenger et sosialt nettverk, men min årsak til å kjøpe dette var at det var hytta jeg hadde råd til. 

Jeg får virkelig kost meg alene og slappet av der også, så ikke noe feilkjøp for min del heller, og campingplasser må ikke være for naboskap og mingling. Det er en mulighet til det, men å ha en hytte å slappe av på er da likeverdig fullgod årsak til å kjøpe dette som naboskap og mingling. Det er ingen regel som tilsier at kun mennesker som søker sosialt kan kjøpe slikt. Folk kan ha ulike grunner for valget, og de er da like gode. 

Jeg elsker min plass for roen jeg får der, men tipser likevel om at det er en arena for å få et sosialt nettverk, for det kan være begge deler. 

Anonymkode: 1af21...217

AnonymBruker
Skrevet

Føler at jeg er ensom når ikke mannen min er hjemme, dette fordi jeg ikke har eller kan ta sertifikat pga en sykdom jeg har. Savner et sertifikat å ha, så kunne jeg reist lettere bort til venner, fam.etc. Ingen av oss har lappen. 

Anonymkode: 9270c...8bb

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har inntrykk av at det hersker mange forventninger om hva alle ensomme mennesker kan gjøre:

- alle kan bare ta seg selv i nakken og bli med, det står bare på viljen; "alle klarer det bare de vil"

- om noen ikke bare kan ta seg selv i nakken og bli med fordi helsa ikke tillater det, har de "helt sikkert" noen som tar vare på dem; "alle har noen"

Men det fins de som ikke har hverken fungerende helse eller noen i livet sitt, og de faller liksom utenfor alt. Da er det snakk om en ensomhet som både er fysisk, psykisk og sosial.

Anonymkode: 36004...055

Dette. Det er ofte flere sammensatte årsaker til at det blir som det blir. Hos meg er det først og fremst helse, som førte til at jeg bare hadde mulighet til å opprettholde få vennskap. Så har disse få vennene også fått sine helseutfordringer opp gjennom årene, som gjør at de heller ikke har overskudd til å sees så mye. Med dårlig helse, er det også vanskelig å finne en partner, så da har jeg også endt opp singel og uten barn. Fritidsinteresser har jeg ikke overskudd til. Jeg har prøvd å ta kontakt med flere gamle venner og bekjente, men uten hell i å øke vennekretsen. Jeg er også på mange datingapper, uten hell der også. Jeg har ikke råd til singelturer eller spikertelt, men har heller ingen glede av overfladisk small talk og korte bekjentskaper. Jeg ønsker meg en kjæreste og venner som jeg trives sammen med og slapper av sammen med, mennesker jeg føler en god kjemi med, som jeg har noe til felles med, mennesker som man føler man får energi av å være sammen med. Det er ikke alltid så lett å sette fingeren på hva det er, men noe er det jo som gjør at man trives bedre med noen enn med andre. Og når helsen er litt skral, så orker man ikke bruke energi på relasjoner man ikke får noe positivt fra, uten at det er noe negativt med den andre av den grunn. Men det er dette som gjør meg ensom, at det ikke er så lett å finne disse menneskene som gir den rette følelsen, og dermed blir det til at jeg heller er alene.

Anonymkode: fe19f...e49

  • Liker 2
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men hvordan definerer man "ufrivillig ensom"? 

Selv er jeg singel, og stort sett trives jeg med min enetilværelse. Men noen ganger, f eks ferieturer, føler jeg på ensomhet. Jeg savner noen å reise sammen med. Jeg synes også det er kjedelig å gå lange fjellturer alene (men koser meg på kortere fjellturer alene).

Om jeg noen gang på ny går inn i et forhold, kunne jeg ikke tenke meg å ha vedkommende boende hos meg. Men jeg savner en å dele tanker, meninger osv med, gå på kino med osv. 

For min del er ensomhet/singelhet både et gode og et onde. Så hvordan defineres det å være ufrivillig ensom? Er man da ufrivillig alene store deler av tiden? Da gjelder det ikke meg. Eller er det enkelte situasjoner hvor man føler på dette?

Du ts nevner gruppetimer, gruppereiser, campingplasser. Synes egentlig det blir litt for enkelt. Hva skal man ellers være enn sosial, når man veldig så sosiale settinger? 

Anonymkode: 87390...ff9

Det er en ensomhet når man ikke har noen å støtte seg til den dagen livet blir for tøft. Ingen å ringe til som kan støtte og lytte. Ingen som stiller med hjelp, ingen man kan føle seg spesiell for som venn som man kan hjelpe tilbake. Det er ensomt å be om hjelp og ikke få svar, ensomt å tilby hjelp men aldri bli spurt. Ensomt å ha bekjente men ingen tett på.

Anonymkode: 11c21...7b4

  • Hjerte 2
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Bor i en mindre by, stort sett befolket av småbarnsfamilier og gamle folk.  For enslige i 30-årene er det ekstremt dårlig med sosiale tilbud. Har prøvd å bli med i lokale foreninger, men det er ikke mange av dem, og omtrent alt har vært koronastengt, feriestengt eller bare generelt stengt på grunn av det lange oppholdet. Har gjort litt frivillig arbeid, men det er ikke veldig sosialt, og har ikke blitt noe særlig kjent med folk der.

Anonymkode: 92b95...2a6

Helt enig i dette med mindre by. De fleste har partner og barn, og all energi går til familieliv, både hverdag og ferier. Venner i den situasjonen har kanskje tid til en kafétur to ganger i året. Det er synd det skal være sånn, håpløst for oss single middelaldrende å finne venner som kan bli med på litt mer, mindre ferier f.eks, dagsturer i nærområdet, eller bare noen å være sammen mer på en mer jevnlig basis. Og når helsen er for dårlig til frivillig arbeid, så blir det ensomt for oss single og barnløse.

Anonymkode: fe19f...e49

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dette. Det er ofte flere sammensatte årsaker til at det blir som det blir. Hos meg er det først og fremst helse, som førte til at jeg bare hadde mulighet til å opprettholde få vennskap. Så har disse få vennene også fått sine helseutfordringer opp gjennom årene, som gjør at de heller ikke har overskudd til å sees så mye. Med dårlig helse, er det også vanskelig å finne en partner, så da har jeg også endt opp singel og uten barn. Fritidsinteresser har jeg ikke overskudd til. Jeg har prøvd å ta kontakt med flere gamle venner og bekjente, men uten hell i å øke vennekretsen. Jeg er også på mange datingapper, uten hell der også. Jeg har ikke råd til singelturer eller spikertelt, men har heller ingen glede av overfladisk small talk og korte bekjentskaper. Jeg ønsker meg en kjæreste og venner som jeg trives sammen med og slapper av sammen med, mennesker jeg føler en god kjemi med, som jeg har noe til felles med, mennesker som man føler man får energi av å være sammen med. Det er ikke alltid så lett å sette fingeren på hva det er, men noe er det jo som gjør at man trives bedre med noen enn med andre. Og når helsen er litt skral, så orker man ikke bruke energi på relasjoner man ikke får noe positivt fra, uten at det er noe negativt med den andre av den grunn. Men det er dette som gjør meg ensom, at det ikke er så lett å finne disse menneskene som gir den rette følelsen, og dermed blir det til at jeg heller er alene.

Anonymkode: fe19f...e49

Sant det. Har ett par som maser om å treffes men den ene lekker som ei sil (jeg får høre alt vi har snakket om via en tante) og den andre har aldri tid til å snakke om noe annet enn seg selv, jeg blir et søppelbøtte som aldri får tømt seg. Slike "vennskap" er ikke det man søker.

Anonymkode: 11c21...7b4

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Jeg har prøvd dette med å være med på ting, men hvis det ikke er interessant nok så lurer folk bare på hvorfor du er der..

Anonymkode: 365cd...80e

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sant det. Har ett par som maser om å treffes men den ene lekker som ei sil (jeg får høre alt vi har snakket om via en tante) og den andre har aldri tid til å snakke om noe annet enn seg selv, jeg blir et søppelbøtte som aldri får tømt seg. Slike "vennskap" er ikke det man søker.

Anonymkode: 11c21...7b4

Nettopp. Jeg har ei venninne som både sladrer til andre og ikke har tid til å lytte til det jeg sier. Jeg vet hun ikke er til å stole på fordi jeg alltid får høre alle private detaljer til de hun har rundt seg, mann, søster, bestevenninne.. så jeg har lært meg å holde munn. Så da blir det uansett til at hun sitter og prater hele kvelden mens jeg sitter stille og hører på. Blir helt utslitt i flere dager etterpå, fordi det krever så mye energi når man ikke kan slappe av og kjenne på en god energi.

Anonymkode: fe19f...e49

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er en ensomhet når man ikke har noen å støtte seg til den dagen livet blir for tøft. Ingen å ringe til som kan støtte og lytte. Ingen som stiller med hjelp, ingen man kan føle seg spesiell for som venn som man kan hjelpe tilbake. Det er ensomt å be om hjelp og ikke få svar, ensomt å tilby hjelp men aldri bli spurt. Ensomt å ha bekjente men ingen tett på.

Anonymkode: 11c21...7b4

OK.

Men da hjelper det hverken med spikertelt, gruppetreningstimer eller gruppereiser. For de tilfeldige bekjentskapene man gjør seg der, den small-talken man driver med, er ikke til hjelp den dagen livet går en imot.

TS snakker om sitt sosiale nettverk. Men et nettverk bestående av tilfeldige bekjentskaper, er ikke det samme som det sikkerhetsnettet du beskriver og definerer det å ikke være ensom utifra. Så da er ts egentlig ensom da?

Anonymkode: 87390...ff9

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (3 timer siden):

OK.

Men da hjelper det hverken med spikertelt, gruppetreningstimer eller gruppereiser. For de tilfeldige bekjentskapene man gjør seg der, den small-talken man driver med, er ikke til hjelp den dagen livet går en imot.

TS snakker om sitt sosiale nettverk. Men et nettverk bestående av tilfeldige bekjentskaper, er ikke det samme som det sikkerhetsnettet du beskriver og definerer det å ikke være ensom utifra. Så da er ts egentlig ensom da?

Anonymkode: 87390...ff9

Det spørs jo hva man er ute etter da, kanskje ts føler seg mindre alene fordi hun har fått seg noen bekjente på campingplassen hun kan si hei til. Personlig er ikke dette noe jeg kaller «relasjoner», selv trenger jeg gode og nære vennskap og/eller en partner for å ikke føle meg ensom og alene. Og akkurat som anonymbruker ..7b4 skriver, så trenger de fleste av oss å føle at vi har noen å ringe til når vi trenger å snakke om nære ting, noen å dele stort og smått med, noen som kan hjelpe, og noen vi kan være der for. Nære relasjoner. Gjerne de overfladiske nabo-bekjentskapene også, men dette er iallefall ikke noe som gjør meg mindre ensom. Jeg trenger genuine, gode, nære vennskap, og disse er veldig vanskelige å finne.

Anonymkode: fe19f...e49

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (3 timer siden):

OK.

Men da hjelper det hverken med spikertelt, gruppetreningstimer eller gruppereiser. For de tilfeldige bekjentskapene man gjør seg der, den small-talken man driver med, er ikke til hjelp den dagen livet går en imot.

TS snakker om sitt sosiale nettverk. Men et nettverk bestående av tilfeldige bekjentskaper, er ikke det samme som det sikkerhetsnettet du beskriver og definerer det å ikke være ensom utifra. Så da er ts egentlig ensom da?

Anonymkode: 87390...ff9

Jeg er ikke ensom. Jeg har en stor krets av venninner jeg er fortrolig med, kan snakke med om alt og har i både gode og vonde tider til både samvær og støtte. Jeg har også en fin familie, og ekstra nære bånd til noen søskenbarn. 

Også jeg kan være ensom meg selv, eller eksistensiell ensom, som det ble kalt i tråden, men det vet jeg at de aller fleste mennesker er, så det er ikke noe unikt. Det er bare noe alle føler på innimellom, uansett hvor mange man har å lene seg mot, rett og slett fordi man er alene om å forstå seg selv og sine tanker og utfordringer 100%. Det er vi alle. 

Jeg ser at flere anser det som håpløst/meningsløst/bortkastet tid å bli med på ting hvor man får bekjente stort sett, men hvordan tror dere da at vennskap oppstår? Det er gjerne trinnvis, fra å være ukjente, til bekjente, til å etterhvert utvikle nært vennskap. To av mine virkelig nære venner var bekjente i henholdsvis 9 og 17 år før vi tok steget over til nært vennskap. Vi møttes gjennom andre venner i årevis før vi plutselig en gang ble sittende og prate mer personlig,og det ble knyttet nærere bånd. Vi fant da plutselig ut at vi hadde mye felles, og stor forståelse for hverandres erfaringer og refleksjoner. 

Det skjer i liten grad som voksen at man treffer noen og blir nære venner umiddelbart, så bekjentskap og å være på hils og i et miljø er ikke meningsløst, det er gjerne første akt i å over tid utvikle nært vennskap. Normalt tar det ikke nødvendigvis så mange år som angående de to overnevnte før man utvikler vennskap, men å være med på sosiale ting, ha bekjente, og være tilstede fysisk og mentalt der det er andre mennesker er jo nødvendig for å kunne utvikle vennskap. Det er sjelden noe "kjærlighet ved første blikk" angående å knytte vennskap heller. Slikt kan ta tid, og det er iallefall sikkert at det ikke skjer dersom man ikke deltar i ting der man får bekjente. De fleste vennskap begynner med bekjentskap. Det er ikke for voksne som for barn at noen spør etter 5 minutter om man skal være venner. Man må faktisk gå gjennom å være bekjente først. Så meningsløst?

Anonymkode: 1af21...217

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har prøvd dette med å være med på ting, men hvis det ikke er interessant nok så lurer folk bare på hvorfor du er der..

Anonymkode: 365cd...80e

Ja jeg vil tro det er en fordel å være med på ting man har interesse for. Min vennekrets er utvidet når jeg har vært med på ting jeg hadde interesse av. Som å treffe folk som allerede var mine venner, og de har hatt med seg noen av sine andre venner, som over tid er blitt mine venninner også. (Men da må man jo ha en krets allerede først.) Som da jeg var med i en slankegruppe. Kun en av 10 deltakere ble nær venn, men gjennom ham har jeg igjen truffet et par andre som nå også er som venner å regne, selv om akkurat dem treffer jeg ikke så ofte. (Kontakten er der likevel umiddelbart når vi treffes. ) Som da jeg var med på nevnte tur, og har holdt kontakten med to derfra videre. (Har ingenting med resten av gruppa å gjøre. ) Ene fra gruppetrening er jeg nå på ferie med. Det begynte med nikk, så small-talk, så å avtale trening sammen, så har det utviklet seg til nært vennskap. At vi har samme fysiske utfordringer og passende personlighet gjør at vi fikk en slik utvikling. På campingplass har jeg foreløpig kun bekjente, men ser ikke bort fra at jeg har noen ekte vennskap der om et par år. 

Poenget mitt er at man må begynne et sted hvor man treffer folk for å kunne finne venner. Det er ikke noe man bestiller, eller noe som skjer umiddelbart. Vennskap må utvikles, og det gjør det ikke dersom man ikke er med på noe der noe kan utvikles fra. 

Likevel, helt sikkert lurt å ha en interesse for det man deltar i, for ja, ellers blir det jo litt rart, og folk kan lure på hva man gjør der. 

Anonymkode: 1af21...217

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er ikke ensom. Jeg har en stor krets av venninner jeg er fortrolig med, kan snakke med om alt og har i både gode og vonde tider til både samvær og støtte. Jeg har også en fin familie, og ekstra nære bånd til noen søskenbarn. 

Også jeg kan være ensom meg selv, eller eksistensiell ensom, som det ble kalt i tråden, men det vet jeg at de aller fleste mennesker er, så det er ikke noe unikt. Det er bare noe alle føler på innimellom, uansett hvor mange man har å lene seg mot, rett og slett fordi man er alene om å forstå seg selv og sine tanker og utfordringer 100%. Det er vi alle. 

Jeg ser at flere anser det som håpløst/meningsløst/bortkastet tid å bli med på ting hvor man får bekjente stort sett, men hvordan tror dere da at vennskap oppstår? Det er gjerne trinnvis, fra å være ukjente, til bekjente, til å etterhvert utvikle nært vennskap. To av mine virkelig nære venner var bekjente i henholdsvis 9 og 17 år før vi tok steget over til nært vennskap. Vi møttes gjennom andre venner i årevis før vi plutselig en gang ble sittende og prate mer personlig,og det ble knyttet nærere bånd. Vi fant da plutselig ut at vi hadde mye felles, og stor forståelse for hverandres erfaringer og refleksjoner. 

Det skjer i liten grad som voksen at man treffer noen og blir nære venner umiddelbart, så bekjentskap og å være på hils og i et miljø er ikke meningsløst, det er gjerne første akt i å over tid utvikle nært vennskap. Normalt tar det ikke nødvendigvis så mange år som angående de to overnevnte før man utvikler vennskap, men å være med på sosiale ting, ha bekjente, og være tilstede fysisk og mentalt der det er andre mennesker er jo nødvendig for å kunne utvikle vennskap. Det er sjelden noe "kjærlighet ved første blikk" angående å knytte vennskap heller. Slikt kan ta tid, og det er iallefall sikkert at det ikke skjer dersom man ikke deltar i ting der man får bekjente. De fleste vennskap begynner med bekjentskap. Det er ikke for voksne som for barn at noen spør etter 5 minutter om man skal være venner. Man må faktisk gå gjennom å være bekjente først. Så meningsløst?

Anonymkode: 1af21...217

Det var jeg som nevnte eksistensiell ensomhet tidligere i tråden. Det er tydelig at vi to ikke legger det samme i begrepet. 

Anonymkode: 87e20...5c9

  • Liker 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...