Far vender meg ryggen

[Gjest Pra]

I 10 år har vi samarbeidet. Mye fordi jeg har lagt meg flat og gjort mer enn forventet for at han skulle skjønne hva det ville si å være far. Jeg har invitert hver jul og hver bursdag. All informasjon vedr ungene har han fått. Beskjed om alle tilstelninger og konferanser på skolen vedr. ungene. Jeg har kjørt og hentet og ikke krevd ei krone utenom minstebidrag.

Så fikk jeg etter 12 år en kjæreste. Han ble fortsatt inkludert som far til ungene. Fortsatt invitert til jul og bursdag.

Men så begynner jeg å stille krav og si ifra. Da han f.eks, hadde tenkt å la ungene være alene hos han fra torsdag til søndag fordi han skulle bort. Jeg satte foten ned og sa at da er iallfall minstemann hos meg. Det går jo ikke ut over ditt samvær fordi du ikke er hjemme. Da var h**** løs. Han holdt på å ødelegge konfirmasjonen til minstemann ved å fortelle sønnen og ikke meg at det kanskje var best med to selskaper fordi mamma var så sint

Så fikk han kjæreste og nå har han ingen dialog med meg.j Jeg sender han en sms med en beskjed og han svarer via en av ungene. Bare flaks om jeg får vite.

Jeg ber om en samtale for å snakke om hvordan vi forholder oss til våre barn på en best mulig måte. Han svarer ikke. Jeg ber om info vedr forskjellige ting vedr. ungene og han gir den ikke. Blandt annet så startet yngstemann med medisiner rett før han skulle være en helg hos faren. Jeg informerte om dose og bivirkninger etc og sa i fra at jeg gjerne ville vite hvordan helgen hadde gått. Ingen info.

Han ville ikke komme i ungenes bursdag og heller ikke hans familie. Han ordnet eget selskap. Han sjekket ikke med ungene at det var ok så det passet faktisk ikke for noen av de. Og jeg må innrømme at jeg reagerte da jeg heller ikke ble invitert. Her har jeg invitert han i alle år. Nå har han en kjæreste som kan bake kake (satt på spissen) så da er ikke jeg så nøye. Han glemmer at ungene har tradisjoner og forventinger basert på erfaringer.

Han har mange ganger vist han han prioriterer seg selv før ungene. Som da han bare reiste bort i fem uker her i våres. Jeg måtte forklare ungene hvorfor de ikke skulle til pappa.

Nå er jeg kommet til det punktet at jeg orker ikke å være budbringer lenger. Jeg kommer ikke til å informere om konferansetime på skolen eller noe ekstra vedr. fritidsakiviteter eller andre ting. Jeg kommer til å overse ham så godt jeg kan. Kun ha kontakt og da helst via sms når det er nødvendig. Det eneste jeg har igjen er forakt og såre følelser for det han gjør mot ungene sine.

[Gjest Gjesta]

Hvor gamle er barna?

[Gjest MrsL]

Tja, på meg virker det som du har vært dumsnill i alle de år... dessverre. Skjønner godt at du gjerne vil at samarbeidet skal fungere, men afor at det skal fungere tilfredsstillende må begge parter yte litt.

Det er forferdelig dumt for ham selv og for hans barn at han har stilt seg i en slik posisjon. Dette lover jo ikke spesielt godt for hans framtid og kontakt med barna.

Har dere prøvd å få hjelp fra noen som kan megle?

[Gjest Pra]

Ungene er 19 og 15. Heldigvis store.

Ja, jeg har nok vært "dumsnill" i mange år, men ungene har i dag iallfall et forhold til faren sin og det synes jeg er viktig. Kanskje spesielt viktig for meg som er vokst opp uten far.

Eldstemann overnatter der aldri. Han byttet bosted nå i høst og hun ønsker ikke å ligge på en madrass i stua i sammen med lillebroren sin. Hun tar kontakt når hun ønsker. Men det var faktisk hun som gråt vedr. bursdagsfeiringen. Det at pappa eller tanta med familie ikke kom. Selv har jeg knapt noe familie å snakke om. En gammel og syk mor som ikke kommer seg noen steder.

Yngstemann har behov for faren sin, men han har begynt å se og selv kommentere ting som ikke er ok. Det var forresten han medisinene gjaldt.

Men jeg sliter veldig med at dialogen er forsvunnet. Jeg prøver og prøver, men begynner nå å gå lei. Føler meg egentlig litt råtten nå jeg vil slutte å informere ham, men informasjonen skal da ikke bare gå en vei?

Jeg finner meg i en situasjon hvor jeg må spørre ungene. Hvor de gir meg informasjon (uten av de vet det). I dag for eksempel. Minstemann trener. Etter at faren flyttet så stemmer det ekstremt dårlig med buss så jeg henter etter trening og kjører ham til faren. Jeg vet at han har bil tilgjengelig når kjæresten er der. Jeg sa i fra at han kunne gi meg beskjed om når han kunne hente minstemann. I dag visste jeg at han disponerte bil. Jeg sendte en sms og at du henter. Svaret kom til min sønn. Hadde ikke han sagt noe så hadde jeg hentet som vanlig.

Hvor langt er jeg "pliktig" til å strekke meg vedr. informasjon. Jeg merker at jeg er lite villig siden faren ikke er villig til å ha en dialog med meg. Jeg begynner å gå tom.

[Gjest Gjest_Pandora_*]

Jeg synes du skal være stolt av deg selv og den jobben du har gjort, du har gjort en kjempeinsats for barna dine!

Det er jo mye din fortjeneste at de har hatt så godt forhold til faren sin og gode tradisjoner ift. fødselsdagsfeiring. De er heldige som har deg, det er nok ikke alle mødre som hadde stått på sånn i årevis!

Nå når de begynner å bli så store synes jeg du skal kunne begynne å tenke litt mer på deg selv og overlate ansvaret for forholdet dem imellom til faren og barna selv. Det synes jeg du skal kunne gjøre med god samvittighet.

[Gjest Gjesta]

Jeg synes du skal være stolt av deg selv og den jobben du har gjort, du har gjort en kjempeinsats for barna dine! 

Det er jo mye din fortjeneste at de har hatt så godt forhold til faren sin og gode tradisjoner ift. fødselsdagsfeiring. De er heldige som har deg, det er nok ikke alle mødre som hadde stått på sånn i årevis!

Nå når de begynner å bli så store synes jeg du skal kunne begynne å tenke litt mer på deg selv og overlate ansvaret for forholdet dem imellom til faren og barna selv. Det synes jeg du skal kunne gjøre med god samvittighet.

←

Dette er jeg helt enig i.

[Gjest MrsL]

Når de er så store så må jeg si jeg er imponert over deg og at du har "holdt ut" så lenge

Nå er jo den eldste stort sett voksen og minstemann kan kanskje ta initiativ selv til møter med far.

[Gjest Gjest]

Takk skal dere ha

Jeg klarer ikke helt å slippe taket. Eldstemann klarer seg selv. Jeg bare rydder opp og trøster, samt er en samtalepartner.

Minstemann er nå tenåring hvor alkohol mm skal utforskes. I tillegg så har han akkurat fått en medisinsk diagnose som krever noe av omgivelsene. Jeg har delt med faren om mine tanker og opplevelser. Jeg får intet tilbake. Selv ikke der jeg spesifikt ber om tilbakemelding.

Jeg savner å kunne prate med faren deres. Samtidig så ser både ungene og jeg at han er egoistisk. Jeg nok mer enn de. Foreldre skulle egentlig ha visst hvor lojale barn er

Jeg føler meg bare litt råtten når jeg nå velger å slutte å gi informasjon. Vet at det er konferansetime for minstemann nå snart og at jeg ikke kommer til å gi faren beskjed om når og hvor.

Erfaringsmessig så kommer han når det passer ham. Jeg stiller alltid opp og jobber inn timene på jobb

Er bare så tom og sliten og samtidig vil jeg det beste for mine barn.

(Og ja, 19 år er nok kanskje voksen, men dog et barn av og til)

[Gjest MrsL]

Typisk kvinnfolk (unnskyld at jeg sier det), ikke ha skyldfølelse for dette. Du har gjort ditt beste i alle år og det er mer en godt nok

[LilleBille]

Jeg fikk i sin tid beskjed om å "slutte å påta meg ansvaret når faren til barna mine såret dem" - og at de selv ville si fra at nok er nok. Vi kvinner er desverreb eksperter på å ta på oss ansvar som ikke er vårt.

Tror det er viktig at du tenker litt på deg selv også - barna dine er så store at de skjønner hvem det er som stiller opp - hvem som er der når de trenger det, og de er store nok til å gjøre egne avtaler med faren - og så får de heller si fra til deg om du skal hente el.

Det at du hele tiden har informert faren er viktig - og riktig - synes jeg - og han burde være takknemmelig for at du har tatt deg "bryet" - selv om du ikke har fått noe igjen. Vær fornøyd med at du har gjort det du kunne for at han skulle være orientert - og når han ikke selv ønsker å engasjere seg - er det faktisk hans tap.

Og det viktigste er at du ikke skal ha dårlig samvittighet - for at du ikke "passer" på en voksen mann lenger.

Vær der for barna dine - still opp når de vil snakke med deg - selv 19 åringer har ofte mange ting de gjerne diskuterer med "mamman" sin .. og vær glad for at de ser på deg som en de kan snakke med.

(og ang. loyalitet - den er vanvittig sterk -

og det er viktig at vi formidler at det er lov for dem å bli frustrerte og lei seg - men at vi forstår at de er glad i far sin likevel)

[Jayli]

Har ingen barn selv men kjenner igjen dine problemer og bekymringer gjennom min svigerfamilie. Eksen din ligner min svigerfar.

Idag er mannen min, det vil si sønnen 27 og søsteren 31 og de har nesten ikke kontakt med faren. Når faren endelig viste interesse for barna var det for sent, barna prøvde men opplevde å bli behandlet som barn, rett og slett fordi faren ikke kjenner sine egne barn.

Ikke slit deg ut med dårlig samvittghet og bekymringer, jeg har sett åssen svigermor har hatt det i årene som har gått. Og i en alder av 52 år kan hun endelig begynne å tenke på seg selv, hun angrer idag på at hun ikke bare ga blaffen litt tidligere. Men hva gjør man egentlig ikke for barna sine