Samboer før bryllupet...?

[Karoline]

Jeg har en periode vært samboer, kjøpt hus og hund sammen med kjæresten - og nå skal vi gifte oss.

Da skal man jo ha selskap, etter tradisjonen - og det skal vi. Men jeg sitter av og til med en liten bismak, fordi vi har jo tross alt "prøvd å være gift". Eneste forskjellen vi kommer til å merke etterpå er noen endringer i selvangivelsen + noen andre papirer. Felles adresse og økonomi har vi allerede.

Bryllupet blir jo faktisk ikke en inngåelse av noe nytt, som vi kommer til å merke i hverdagen. Det blir bare en fortsettelse. Ikke for det, jeg har absolutt lyst til å gifte meg, og ha selskap.

Er det noen andre som har tenkt i de baner?

[Unn_T]

Jeg har vært samboer med forloveden min i snart 13 mnd nå, men i 9 av de måneden har vi vært forlovet.

Vi forlovet oss ganske raskt etter at vi flyttet sammen fordi vi ikke ville "bo sammen som samboere".

Jeg tror egentlig at det VIL gjøre en forskjell når vi gifter oss.

Ikke bare har vi papiret på det, men vi vil kanskje føle oss mer som en enhet.

+ at jeg vil ha samme navn som han da.

Hvis vi hadde bodd i samme by til å begynne med, kan det hende at vi hadde ventet litt med å flytte sammen.

Men siden vi bodde et stykke unna hverandre,

klarte vi rett å slett ikke å bo hver for oss...

Har imidlertid ikke angret et sekund på at vi ble samboere en stund før vi giftet oss!!! :blunke:

[RoadQueen]

Jeg tror den høytidelige seremonien - nærmest er prikken over i'en. Det er vel også mer alvorlig og definitivt å være gift enn å være samboere - mener jeg. Jeg tror nok mange opplever det slik, for de av mine venner som først var samboere og så giftet seg sier at det er sååå mye bedre å være gift enn å være samboer uten at de kan sette fingeren på noe konkret så som samme navn og og papierer. Vi får vel se - en dag til våren...

[viwi]

JEg bodde sammen med min kjære i vel 6 år før vi giftet oss og jeg tenkte aldri i de baner at det ble feil at vi giftet oss fordi vi hadde vært samboere. Å gifte oss ble en feiring av det livet vi allerede hadde begynt på sammen. :D Og ja det var stort å bli vidd i kirken forran gud og familien og vennene våre. Nå fikk vi stadfestet den kjærligheten overfor alle på en måte.

Leste ovenfor:

Vi forlovet oss ganske raskt etter at vi flyttet sammen fordi vi ikke ville "bo sammen som samboere".  

Kan ikke se den store forskjellen i å bo sammen og å bo sammen som forlovet jeg. Det er jo slett ikke mer riktig i mine øyne om du er forlovet når du er samboer.

Mange jeg vet om skal være så mye bedre enn samboere og poengterer titt og ofte at det er mer riktig å være gift når man flytter isammen, eller at de er forlovet. MEn hallo da- hva er forskjellen????

Tror at mange som bare er samboere erlike bestemt på at det skal være de ut livet som de samboende forlovede... For det betyr ikke at man ikke er bestemt på livslangt samhold selv om man "bare" er samboende.

MAnge tror nemlig ikke på hele greia med ekteskap og de kirkelige handlingene og heller ikke ønsker de den borgerlige. Og for meg er det likegyldig om fok bor sammen som gift , forlovede eller samboende. JEg syns at man bør få like mye respekt fra omgivelsene uansett livsform!!!

[Gjest Anonymous]

Vi var samboere i 7 år før vi giftet oss i sommer.

Har to barn og hus, så det var naturlig for oss å gifte oss da.

[tuji]

Vi bodde ikke sammen før vi giftet oss. Da vi bare var kjærester hadde begge to så lav husleie at det ville blitt dyrere for oss å finne noe sammen, så det ble liksom aldri noe av. Når vi da bestemte oss for å gifte oss, fant vi ut at vi likeså godt kunne vente. Den siste måneden før vi giftet oss bodde vi sammen, men i hver sin seng! Ikke fordi det er synd å ligge i samme seng før man er gift, eller noe slikt, men når vi først hadde bodd hver for oss så lenge, ville vi at første ordentlige natten i samme seng skulle være etter bryllupet. Bare tull og tøys selvfølgelig, men vi hadde det morsomt der vi lå en meter fra hverandre i en måned. Vi lå våkne hele natten og fniste som gamle veninner

[Unn_T]

Viwi. Grunnen til at vi flyttet sammen, var at vi i utgangspunktet bodde ganske langt unna hverandre.

Så da jeg fikk jobb i samme by som han var det mer naturlig for oss at jeg flyttet inn i hans leilighet, enn at vi bodde i hver vår leilighet...

Det er kanskje ikke så stor forskjell på å være samboere, og å bo sammen som forlovede, men for oss gjorde det faktisk at vi følte at det var mer "riktig".

Dette er jo forskjellig fra person til person, så det er sikkert mange som ikke kan skjønne hvilken forskjell det er på dette.

Men det var altså en forskjell for oss.

Om enn ikke en så synlig forskjell...

(Kan godt hende noen syns vi er helt tullete... , men noen må jo være det også...)

[Lise]

Hei!

Ser at debatten dreier seg om hva som er "riktig". For meg er det andre siden ved saken som er viktigere.

Jeg ble for en del år tilbake kjæreste med en venn av meg. En hyggelig fyr som jeg hadde kjent ei god stund (flere år). Etterhvert ble det til at vi ble kjærester, og et halvt års tid etter dette flytta vi sammen. (Gikk da på skole, og begge to hadde behov for ny hybel). Så gikk det ganske nøyaktig 2 måneder, og så var forholdet vårt over. Grunn? Vi takla ikke å bo sammen i det hele tatt. Vi var kjempe venner, og hadde et topp kjæresteforhold. Men å bo sammen det fiksa vi bare ikke, uten at jeg kan forklare hvorfor...

Vennskapet vårt klarte ikke påkjenningen, så i dag har jeg ingen kontakt med ham. Men jeg lærte noe veldig viktig. Før jeg skal gifte meg, og på den måte forplikte meg til å leve sammen met et annet menneske resten av livet, skal vi bo sammen ei stund først!! Vi skal prøve noen hverdager sammen med jobb og fritid, matlaging og husvask, og hverandre...

[Karoline]

Jeg er så definitivt enig med Lise. Kunne heller ikke tenkt meg å gifte meg, uten å prøve hverdagene sammen først. Men til tross for det føler jeg litt på det at vi har gjort ting i feil rekkefølge. Mulig det har noe med hva man har hørt presten + de som har holdt tale i andre brylluper si.

Så det er ikke hva jeg føler er riktig som er problemet mitt, men en følelse av "riktig rekkefølge". Det vi går inn i er liksom ikke nytt. :-?

[Leo]

Presten forholder seg tross alt til skikk og bruk for 2000 år siden... Slik samfunnet er i dag hadde jeg aldri i verden giftet meg med noen jeg ikke hadde bodd sammen med først. Når den første forelskelsen har lagt seg (og det gjør den jo...) er det enormt viktig at man fungerer sammen i hverdagen. Gjør man ikke det, blir det umulig å takle nedturene (og de kommer jo...).

Synes ellers at det faktisk gjorde en forskjell å gifte seg. Ikke minst fordi det gir et signal til samfunnet rundt oss om at vi har tenkt å satse på hverandre en god stund fremover. Til vår store overraskelse fungerte det på denne måten "internt" også...

Leo

(Gift i 3 uker etter drøyt 5 års samboerskap)

[tuji]

Presten forholder seg tross alt til skikk og bruk for 2000 år siden...  

Det er jeg ikke enig i! Vet ikke hvor jevnlig du er i kirken, eller møter prester, men de fleste er ikke så konservative som før! (Liten avsporing)

[Gjest Anonymous]

Men jeg lærte noe veldig viktig.  Før jeg skal gifte meg, og på den måte forplikte meg til å leve sammen met et annet menneske resten av livet, skal vi bo sammen ei stund først!!  Vi skal prøve noen hverdager sammen med jobb og fritid, matlaging og husvask, og hverandre...

Jeg er så enig så enig med Lise. Vi hadde vært sammen i 1 år da vi flyttet sammen. Leide de 2 første årene før vi kjøpte noe felles. Felles økonomi hadde vi fra dag 1, men det var greit å teste ut om dette var noe vi virkelig ville (og om vi i det hele tatt fungerte sammen i dagliglivet). Det er nå over 2 1/2 år siden vi kjøpte vår første leilighet. I sommer forlovet vi oss. Ville ikke forlove oss før senest 1 år før vi skulle gifte oss. Blir ikke noe mer glad i personen med en ring på fingeren. Og troskap. Det sier vel seg selv det også. Enten satser man 200 % eller så får man ryke og reise. Det er ihvertfall vår instilling. I og med at vi har bodd sammen i over 5 år når vi gifter oss, blir ikke hverdagen noe særlig annerledes. Følelsen av å være nyforelsket vil nok komme tilbake de første mnd. Den gjorde ihvertfall det etter at vi forlovet oss. Det vil nå stå ett navn på døren istedenfor 2. (Fra januar kan man som samboer i mer enn 2 år, endre dette uten å gifte seg....) Ellers er det noen skattemessige fordeler. Men det er det. Det viktigste for oss er ikke hva alle andre mener. Det er at vi føler oss som ett (mrk! Vi er fortsatt 2 individer). Det er det som er det viktigste. Vi vet vi hører sammen, så får alle andre som mener noe annet dra sin kos.

[Engel]

Vi har bodd sammen i over 5 år nå. Flyttet sammen tidlig, fordi det var mest praktisk. Opptatt som vi var hver med vårt, var det nesten eneste muligheten til å få sett hverandre!

Jeg kunne heller ALDRI ha giftet meg uten å ha prøvd å bo sammen først! Det er først da man virkelig lærer å kjenne hverandre på godt og vondt!

Men jeg er enig at bryllupet dermed ikke blir markeringen for en stor overgang, men det er likevel en viktig markering for oss. Nå har vi prøvd ut om vi kan holde ut sammen i tykt og tynnt, så nå vil vi erklære for resten av verden at vi to ønsker å dele resten av livet, og at vi er klar for å starte en familie. Vi ser nemlig på ekteskapet som et "familieskifte" på en måte, at man starter en ny familie. Nå som folk flytter sammen og fra hverandre til stadighet syns jeg dette er en viktig forskjell. Vi har venner med både to og tre brutte samboerskap bak seg, men ekteskapene hverken stuper man inn i eller ut av, for å si det sånn.

[Leo]

Det var selvfølgelig satt på spissen, Tuji. Selv om jeg er utmeldt av statskirken, er jeg fullt klar over at langt de fleste prester er langt mindre konservative enn tidligere. Men Bibelen, som de tross alt "henter stoffet" fra er jo 2000 år gammel (ca.) da...

Liten avsporing fra meg også...

Leo

[Gjest Anonymous]

det er da ingen normalt oppegående mennesker som i 2002 gifter seg med noen de ikke har bodd sammen med..

men takk for spøken!

[Anede]

Jeg og forloveden min gifter oss til sommeren, og vi kommer ikke til å bo sammen før bryllupet!!!! det er helt uaktuelt for oss!! men vi er jo kristne også da!

[Gjest Anonymous]

skal dere ikke ha sex heller dah?

eller er det bare fasaden som teller?

[apple]

Me budde ikkje saman foer me gifta oss. Og dersom nokon lurte: Me hadde ikkje sex heller, men det hadde ikkje saa mykje med saken aa gjera. Men sjoelv om me ikkje budde i lag, saa hadde me nok av kvardagsopplevingar saman. Me gjorde veldig mykje i lag, laga ofte middag i lag sjoelv om me budde kvar for oss osb. Og me hjalp kvarandre med kvardagslege ting, som studier og andre ting. Saa me foelte oss heilt sikre paa at me kom til aa takla heilt fint aa bu i lag, og det har gaatt heilt som forventa! Det er kjempegodt aa vera gift!

[Anede]

riktig det: NO SEX heller!

[Tusenfryd]

Vi var samboere i et års tid før vi giftet oss. Vi er voksne og syntes dte var helt greit. Men jeg hadde aldri flyttet samme med ham om det ikke var fordi vi skulle gifte oss, selv om datoen i og for seg ikke var satt.