Følelser for barna

[AnonymBruker]

Dette er et litt sårt innlegg, så håper ikke dere vil være altfor harde i svarene deres. Men jeg lurer sånn på hvordan andre opplever morsfølelsen? Jeg har to barn i barneskolealder. Jeg føler jo at jeg er glad i dem, men jeg tror ikke jeg føler like mye som andre mødre. Jeg var mye syk når de var små, og far tok mye av ansvaret. De elsker meg og vi koser og prater, leker litt og finner på ting. Men jeg trenger på en måte ikke å være sammen med dem. Jeg syns bare det er godt når de ikke er hjemme, savner dem sjelden og syns vel egentlig det er mest slitsomt å være mor. Men jeg bekymrer meg mye for dem, og er veldig opptatt av at de skal ha det bra. Jeg ville ikke byttet det bort, for jeg liker godt de to små menneskene og at vi er en familie. Men jeg føler ikke så veldig mye. Føler oftere at jeg vil være i fred enn at jeg har lyst til å være sammen med dem. Jeg syns det er så kjipt at jeg aldri liksom ble sånn «hodestups». Eller har jeg bare et feil inntrykk av hvordan det skal være?

Anonymkode: 0c621...891

[AnonymBruker]

Du er i hvert fall ikke alene om å ha det sånn! Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Dette er jo ingenting man snakker høyt om fordi det ville være skadelig for barna og veldig sårt om man ikke blir møtt med forståelse. Vi er alle forskjellige, noen blir veldig forelsket (i både barna sine og i kjæreste) og andre er mer lunkne. Å få barn handler i stor grad om å gi maaaasse til barna og veldig lite igjen til seg selv. Det er hardt arbeid og det er lov å kjenne at man blir lei og sliten av det. Tror nok at noen kjenner på fullkommen lykke og har masse overskudd, men det er også vanlig å ha det som deg. En fordel med å ikke bli hodestups forelsket i barna er at man også ser deres dårligere sider og kan veilede dem i riktig retning slik at de ikke ender opp som mobbere eller «bortskjemte drittunger». Du er du og det er helt ok!

Anonymkode: ce97f...bb8

[KristinF]

Hei verdens beste mamma❤️ jeg skjønner akkurat hvordan du har det, jeg føler det samme. Det er ingenting å skjemmes over, og det er bra du er åpen om det (her i alle fall). All den «barn er det beste i hele verden og jeg elsker de over alt»- opplegget synes jeg er litt kvalmt selv jeg, fordi jeg som en ærlig sjel kan si at «vettuhva, det er ikke SÅ jævla bra å ha barn altså»- selv om jeg elsker barnet mitt. Ser at ikke alle er like forståelsesfull når jeg sier det høyt da, men wth noen føler det slikt- men det er tabulagt. Derfor synes jeg det er fint at andre også snakker høyt om det. 

[KristinF]

Selv om man ikke føler det slik som «samfunnet vil», så betyr ikke det at du ikke er en god mamma!!!

[AnonymBruker]

Åå så snille dere er, tårene renner her. Trodde jeg skulle få masse kjeft. Det er som om jeg tenker at det er skadelig for barna hva jeg føler, at de skal merke det på noen måte. Men jeg gjør jo så godt jeg kan, forteller at jeg elsker dem osv. Og jeg er jo glad i dem. Men ja, først tenkte jeg at jeg var nok bare ikke en baby-person, og jeg syns jo ting er lettere nå når de er større. Men samtidig krever de andre ting. Og jeg som person hadde det nok bedre før barn. Ser litt fram til at de blir voksne og flytter (mens jeg hører andre mødre virkelig gruer seg til de blir store, man må nyte osv). Men det er fint å høre at andre også er litt «lunkne». Føler ikke fedre driver å grubler på disse tingene😅 De har mer lov å klage og være åpne til kamerater om at det er et slit. Men akkurat det «mammahjertet» tror jeg nesten jeg mangler😢

ts

Anonymkode: 0c621...891

[AnonymBruker]

heldigvis kan forholdet til barna bli bedre med årene. Det skjedde med meg og sønnen min heldigvis. ikke gi opp.

Anonymkode: 84870...9d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

heldigvis kan forholdet til barna bli bedre med årene. Det skjedde med meg og sønnen min heldigvis. ikke gi opp.

Anonymkode: 84870...9d2

Har ikke gitt opp, og vi har ikke noe dårlig forhold. Men jeg tenker at jeg burde føle mer, og lurte på hvordan andre opplever den såkalte morsfølelsen. Men ja, kanskje det er en slags «connection» som mangler..

ts

Anonymkode: 0c621...891

[AnonymBruker]

Når vi først er ærlige her synes jeg ikke at barnet mitt er det nydeligste i verden. I hemmelighet er jeg bekymret for hvordan hun skal klare seg i livet om andre opplever henne som mindre attraktiv. Dette er heller ikke noe man kan si høyt. 

Anonymkode: ce97f...bb8

[KristinF]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Åå så snille dere er, tårene renner her. Trodde jeg skulle få masse kjeft. Det er som om jeg tenker at det er skadelig for barna hva jeg føler, at de skal merke det på noen måte. Men jeg gjør jo så godt jeg kan, forteller at jeg elsker dem osv. Og jeg er jo glad i dem. Men ja, først tenkte jeg at jeg var nok bare ikke en baby-person, og jeg syns jo ting er lettere nå når de er større. Men samtidig krever de andre ting. Og jeg som person hadde det nok bedre før barn. Ser litt fram til at de blir voksne og flytter (mens jeg hører andre mødre virkelig gruer seg til de blir store, man må nyte osv). Men det er fint å høre at andre også er litt «lunkne». Føler ikke fedre driver å grubler på disse tingene😅 De har mer lov å klage og være åpne til kamerater om at det er et slit. Men akkurat det «mammahjertet» tror jeg nesten jeg mangler😢

ts

Anonymkode: 0c621...891

Føler akkurat det samme som deg, ts! Jeg kan godt være borte fra barnet mitt (2 år) i en uke uten at jeg blir nevneverdig lei meg av den grunn, men jeg føler jeg må «fake» det fordi mammapolitiet synes det er grusomt… Jeg tenker at om man klarer å dekke deres behov og elske dem, selv om man er «lukne», så er du en meg enn bra nok mamma❤️

[KristinF]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Når vi først er ærlige her synes jeg ikke at barnet mitt er det nydeligste i verden. I hemmelighet er jeg bekymret for hvordan hun skal klare seg i livet om andre opplever henne som mindre attraktiv. Dette er heller ikke noe man kan si høyt. 

Anonymkode: ce97f...bb8

Skjønner deg godt! Man skal liksom ikke si noe galt om ungen sin. Men jeg kan ærlig talt si at selv med oppdragelse, så er min blitt en drittunge (enda i alle fall…). En sånn en som jeg ikke liker at andre unger er😅

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Når vi først er ærlige her synes jeg ikke at barnet mitt er det nydeligste i verden. I hemmelighet er jeg bekymret for hvordan hun skal klare seg i livet om andre opplever henne som mindre attraktiv. Dette er heller ikke noe man kan si høyt. 

Anonymkode: ce97f...bb8

Er så glad for at jeg startet denne tråden! Med mitt barn er det litt motsatt, jeg syns hun er veldig pen, men er ganske anderledes personlighet enn meg. Hadde hun vært noen annen sitt barn hadde jeg tenkt at hun var ganske uoppdragen. Men jeg har jo et barn til som oppfører seg veldig pent, så er jo bare ulik personlighet. Men ja, jeg syns ikke mine barn er så vidunderlige. Som babyer derimot syns jeg begge var ganske uheldige utseendemessig, så jeg var heller ikke en sånn mor som syns egen baby var vakker..

Anonymkode: 0c621...891

[AnonymBruker]

KristinF skrev (2 timer siden):

Føler akkurat det samme som deg, ts! Jeg kan godt være borte fra barnet mitt (2 år) i en uke uten at jeg blir nevneverdig lei meg av den grunn, men jeg føler jeg må «fake» det fordi mammapolitiet synes det er grusomt… Jeg tenker at om man klarer å dekke deres behov og elske dem, selv om man er «lukne», så er du en meg enn bra nok mamma❤️

Så utrolig fint å høre! Jeg prøver å tenke at i tidligere generasjoner var jo ikke foreldrene så «på» som i dag, far ofte ganske fraværende og lærere var jo ikke så snille ofte. Og det gikk jo greit. Men føler dagens ungdommer er så skjøre, så er så redd for å ødelegge noe ved å ikke være en perfekt mor liksom.. Hele Instagram er full av råd fra mødre, terapeuter, pedagoger og psykologer. Og det virker som man kan gjøre feil i alle mulige situasjoner. Overse litt sutring betyr at du ikke anerkjenner følelsene deres, og boom barnet blir en psykisk syk voksen. Haha sånn jeg leser det hvertfall! 

Anonymkode: 0c621...891

[AnonymBruker]

Dette tror jeg er helt normalt å føle. Det er bare det at ingen sier det høyt. Men en elsker jo barna like høyt selv om! 
Jeg tror følelsen fort kan komme av travle hverdager hvor en kanskje har behov for å hente seg selv inn litt. Og det får en jo gjerne sjeldent sjans til. Så hver minste anledning det er mulig å koble av litt og fokusere på seg selv brukes fort. Kanskje kan du oppleve å få det litt bedre med tankene dine hvis du får sjans til å prioritere deg selv litt mer? Trenger ikke å være så lenge og hele tiden. Men at du får tid til deg selv. Feks trene, gå en tur, møte en venninne for kaffe etter jobb e.l alt etter som hva du liker.

Anonymkode: 2e645...c99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Dette tror jeg er helt normalt å føle. Det er bare det at ingen sier det høyt. Men en elsker jo barna like høyt selv om! 
Jeg tror følelsen fort kan komme av travle hverdager hvor en kanskje har behov for å hente seg selv inn litt. Og det får en jo gjerne sjeldent sjans til. Så hver minste anledning det er mulig å koble av litt og fokusere på seg selv brukes fort. Kanskje kan du oppleve å få det litt bedre med tankene dine hvis du får sjans til å prioritere deg selv litt mer? Trenger ikke å være så lenge og hele tiden. Men at du får tid til deg selv. Feks trene, gå en tur, møte en venninne for kaffe etter jobb e.l alt etter som hva du liker.

Anonymkode: 2e645...c99

Tusen takk for svar. Ja jeg er egentlig ganske flink til å sette av egentid. Mannen min gjør mye alene med barna. Trening og venninner hjelper absolutt. Tror jeg bare begynner å innse at det «mammahjertet» aldri kommer til meg. Og jeg føler det gjør meg litt «ødelagt», at jeg er litt feil på en måte. Pluss at jeg får dårlig samvittighet fordi barna fortjener en mamma som er helt tussete etter dem. Men denne tråden viser jo at vi er flere❤️

Anonymkode: 0c621...891

[Boetica]

Du virker da som en mer enn god nok mor. Følelser trenger ikke å gløde, folk er forskjellige. Ikke plag deg selv med disse tankene 😊

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp på et lite sted for 40+ år siden. Når jeg tenker på hvor lite kjærlighetslengsel mottok fra mine foreldre, men samtidig kom ut av det med en følelse av trygghet og kjærlighet tror jeg ikke du skal bekymre deg. Det ligger mye trygghet i faste rutiner og struktur, gode dresser og stabile voksenpersoner. Men sånn svulmende instagrammamma… tror ikke det er bedre.

Anonymkode: 971dd...ab5

[AnonymBruker]

Uff ja... jeg ventet også på denne eksplosjonen av følelser, at livet skulle få en helt ny mening. Men den kom liksom ikke. Er glad i barnet, men vet ikke om det er en egen type kjærlighet akkurat. 

Anonymkode: f48d5...06a

[AnonymBruker]

Det er ikke alltid sunt i andre skalaen heller. Jeg lever og ånder for ungene, de er livet mitt og jeg er konstant opptatt av dem og dems ve og vel. Nå som de er ungdommer og begynner å vokse ifra meg og ikke trenger meg på samme måte lengre, vet jeg ikke lengre hvor jeg skal gjøre av meg til tider. Det er vondt å ha det sånn rundt følelser også. 

Jeg synes du høres ut som en god og reflekterende mor. Sender deg en klem ❤

Anonymkode: b3b9d...e7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Dette er et litt sårt innlegg, så håper ikke dere vil være altfor harde i svarene deres. Men jeg lurer sånn på hvordan andre opplever morsfølelsen? Jeg har to barn i barneskolealder. Jeg føler jo at jeg er glad i dem, men jeg tror ikke jeg føler like mye som andre mødre. Jeg var mye syk når de var små, og far tok mye av ansvaret. De elsker meg og vi koser og prater, leker litt og finner på ting. Men jeg trenger på en måte ikke å være sammen med dem. Jeg syns bare det er godt når de ikke er hjemme, savner dem sjelden og syns vel egentlig det er mest slitsomt å være mor. Men jeg bekymrer meg mye for dem, og er veldig opptatt av at de skal ha det bra. Jeg ville ikke byttet det bort, for jeg liker godt de to små menneskene og at vi er en familie. Men jeg føler ikke så veldig mye. Føler oftere at jeg vil være i fred enn at jeg har lyst til å være sammen med dem. Jeg syns det er så kjipt at jeg aldri liksom ble sånn «hodestups». Eller har jeg bare et feil inntrykk av hvordan det skal være?

Anonymkode: 0c621...891

Du har satt ord på akkurat det jeg føler! Du er ikke alene ❤️

Anonymkode: a547d...c41

[AnonymBruker]

Det kommer og går du er ikke en dårlig mamma for det om

Anonymkode: f44b1...484