Dagbok. En ny start

[Helene]

Så ringer min far og inviterer meg til sydligere strøk. Jeg ønsker veldig å dra dit. Men jeg takket nei. Tror behandling og utredning er bedre for meg. Jeg kan alltid dra dit senere. Å få hjelp av helsevesenet kan ikke vente. 

Jeg er ikke åpen med mange. Min far er en av de jeg er ærlig med. Min mor til sammenligning, sender meg sms kl 8 om morgenen. Jeg har gitt beskjed. Dette er ikke ønskelig. 
 

 

[Helene]

Ting har skjedd. Jeg har omsider greid å slå på lys hjemme. Det har tatt meg 2 år. Jeg har migrene og er lyssky. Gode dager, må ha lys. 

Etter siste x, vi hadde en relasjon i løpet av 18 år. Han kom hjem og slo av alt av lys. Mente dette gikk ut over strømregning. 

Jeg prøver å gå videre. Blir innhentet i mareritt. Jeg tar steg for steg. 

 Jeg tror at jeg får hjelp nå, hjelper meg. Dette høres sikkert dumt ut. Dps har tatt meg inn, omsider. Hurra for nye fastlegen, som jeg var vettaskremt for. 

Men hverdagen. Jeg tør nå å ha lys i alle rom jeg bruker. Går å legge meg om kvelden, tar på silkenattkjole. Naken under. Dette er uvant. Ok, har 2 sånne kjoler. Men sannheten er at jeg har brukt 2 år på å finne ut hva er normalt. 

Jeg greier nesten være naken i eget hjem. Dette er små steg. Gamle meg gikk naken i eget hjem. Nå er jeg redd i eget hjem. Dvs, holder på å jobbe meg ut av det. Jeg har nevnt lys. Men dette gjelder varme også. Fikk ikke lov til å ha varme. Ønsket ved, dette var ikke prioritering til x. Han sa dette i klartekst. 

I dag kan jeg bestemme selv. Har lys og stabil varme. Jeg får hjelp av DPS. Etter 8 år med avslag blir jeg omsider tatt på alvor. 

Det føles skikkelig godt å bli tatt på alvor. Var på en kartleggingstime, de skulle vurdere om jeg trengte hjelp. 2 dager etterpå fikk jeg behandler, 4 dager etterpå, første time. De sier at jeg skal utredes. Dvs, testing for PTSD, adhd, add, bipolar mm. Jeg vet at jeg har add og PTSD. Add kan jeg ikke gjøre noe med. Har lært meg å takle hverdagen. PTSD derimot kan behandles og bli kvitt. 

Behandler som jeg har fått gir meg gode vibber. Allerede på første time tok hun opp alle avslagene jeg har fått. Hun sa, jeg har det skriftlig, svart på hvitt. Alle avslag. Så avslagene er ikke bare i mitt hode. Har blitt avvist så mange ganger. At en behandler har lest journalen min, og ser hva jeg har vært igjennom. 

Og hun ønsker å hjelpe meg. Omsider inne i et system som kan ta vare på den psykiske meg. 

[Helene]

Jeg sliter med hjemmetjenesten. Ja jeg har hjelp. Etter slankeoperasjon må ta x antall tabletter. Det meste er kosttilskudd. Jeg er litt urettferdig. Hjemmetjenesten bare leverer ut det de har fått beskjed om. Har vært hos fastlege. Gått igjennom hvilke medisiner og tilskudd jeg skal ha daglig. Å ta 12 tabletter pr dag. Det meste er kosttilskudd .  Noe kroppen ikke produserer lengre. 

Men får levert medisin som ikke er på medisin listen min. Jeg er ikke dum. Jeg følger med. Leser hver pakke, 
 

[Helene]

Nå er det noen dager siden jeg fikk ut frustrasjon. Hjemmetjenesten har ikke gjort noe feil, ikke fastlegen heller. Jeg har nøstet opp hvor feilen finnes. Så kanskje neste uke får jeg riktig medisin. Håper det, da dette har opptatt mye av min hverdag. I hodet iallfall. Siden jeg har vært ganske skarp med hjemmetjenesten gjennom tid, føler jeg for å be om unnskyldning. De har gjort sitt beste. Har bakt en kake som jeg skal sende med neste person som kommer innom. Tenker at de får sikkert endel pepper, men sjeldent skryt. 

Dette er meg. Jeg innrømmer når jeg tar feil, og jeg er i stand til å si unnskyld. 

[Helene]

Leser om psykisk vold. Dette engasjerer meg.  Jeg trodde jeg var ferdig med fortiden. Ptsd tok meg tilbake. Fikk samtalepartner etterpå. Fikk snakket ut. Trodde jeg var ferdig med dette kapittelet. Gjennomsnakket og går videre. Sannheten er, min siste x utløste ptsd. Han er ikke ansvarlig for min fortid. Men at han sviktet meg var det siste jeg ventet. Dråpen som gikk over. 

På slutten beskylte han meg for å være psykopat. Jeg sluttet å snakke med han etterpå. Kun nødvendig kommunikasjon ang hussalg. Ja, jeg var kald. En forsvarsmekanisme. Vi hadde sex helt til siste slutt. Hjertet var ikke med lengre. Sex var det som holdt oss sammen. God sex. Men sex er ikke kjærlighet. Når jeg blir beskyldt for å være psykopat, sorry, du ser ikke meg som person. 

Jeg vet at jeg er unormal, går utenfor alle former. Jeg har eid bolig i over 30 år, og har beskyttet denne. Mitt hjem betyr alt for meg. Vet også at jeg er forut fra min tid. Jeg har enkelte venninner som leier bolig gjennom 30 år. Jeg eier, men det har kostet. 

Nå er jeg i en situasjon hvor jeg må snakke om fortiden. Det er tøft. Behandler på dps spør om alt. Det er ikke alltid at jeg har svar. Og da går jeg hjem og tenker. Hodet mitt kverner. Jeg visste at prosessen ble tung. Den er tung. Men det må til for å komme videre. Tøffe tak. 

[Helene]

Hodet kverner. Mareritt hver natt. Må igjennom denne prosessen. Håper og tror ting blir bedre i framtiden. 

[Helene]

Hvordan forklare. Jeg hadde mareritt hver natt. Alt var levende, som om det skjedde i nåtid. Til slutt skjønte jeg at jeg måtte innrømme, i drømmen, at dette var en drøm, ikke virkelighet. Fikk pause noen år da jeg hadde det godt og fint. Nå har dette kommet tilbake. Det er ingen som utløser dette i dag, tror dette er behandlingen jeg får nå. 

Jeg går til samtaler 2 dager pr uke. Det er kjempetøft. Det ryster opp hele min fortid. Jeg vet at dette er nødvendig for å gå videre. Målet er, komme ut på den andre siden. Jeg er ikke vant med hjelp, jeg er vant med avslag. Nå føler jeg at jeg får hjelp. Men det er tøft. 

[Helene]

Jeg hadde en meltdown, nå nettopp. Dvs, noen timer siden. Jeg valgte å ringe min datter. Hun kom, og jeg gråt. Dette er en utløsning av behandlingen min. Ting bli utløst, etter kl 16. Nå har jeg et nært forhold til min datter, men, det var tøft å ringe henne. Dette var ikke enkelt, men nødvendig.  Jeg stoler ikke på andre enn min datter. 

[Helene]

Denne nedturen var en befrielse. At min datter kom og holdt rundt meg betydde alt. Når man er i kjelleren, kan det bare gå oppover. Jeg er egentlig ikke i kjelleren heller. Bare hatt en nedtur. Derfra gikk resten av uken ganske greit. Tror dette er pga av støtte og omsorg fra min datter. Jeg visste at det ble tøffe tak å gå gjennom behandling, men det er nødvendig for at jeg kan slippe fortiden og gå videre. Det blir sikkert flere nedturdager. Akkurat nå har jeg igjen mareritt om min storesøster som tok livet sitt. Det er denne tiden i året. Nå har jeg mistet flere nære i selvmord, har opplevd det samme før. Mareritt. Vet det går over, det tar bare noe tid. 

Noe av det som provoserer meg mest er at jeg blir kalt vanskelig. Jeg har så mye følelser. Så jeg har sluttet å vise følelser. Da er det også galt. En nær venninne mistet sin sønn. Hun spurte meg, går smerten over?  Familien hennes forventet at hun skulle komme seg videre etter 1 år. Jeg svarte, smerten går aldri over, men etter noe tid greier du å leve med det. Hun har vanskelige tanker og følelser. Jeg har mistet noen, men aldri et barn. 

Dette setter også ting i perpektiv til meg. Jeg er kjempeheldig. Jeg vet at når man har nedturer, alt føles svart. På en eller måte greier jeg å finne de små tingene. Positive tingene. Jeg greier å lage middag nesten hver dag. Jeg dusjer. Har rene klær. Tar vare på 3 katter daglig. Dvs, de sier ifra om de trenger noe. 

Et eksempel er at ene katten gjorde tegn til at han ville ut i morges. Jeg åpnet døren, han nektet å gå ut. Skulle ha frokost først. Dyr er som barn, de vet hva de vil. Det er dog enklere å oppfostre barn enn katter 🤣🤣. Et barn kan du forklare ting til. Et dyr krever. 

Disse tingene hjelper meg i hverdagen. Faste rutiner. Dette er positive ting som jeg tar med meg på vegen. 

[Helene]

Noe jeg har tenkt på i lang tid. Min beste venninne. Jeg vet at jeg har kritisert henne tidligere i dagboken min. Har også unnskyldt henne. Sannheten er, hun er ikke en god venninne. Vi lever i hver del av skalaen når inntekt kommer inn i bilde. Hun lever med millioninntekt, null huslån og lave boutgifter. Ok, hun hadde noen tunge år, for 30 år siden. 

Jeg har levd med lav inntekt i 30 år. Ikke noen år. Min venninne tror at hun skjønner hva jeg har vært igjennom. Hun gir uttrykk for dette stadig. Samtidig forteller hun om kremer, behandlinger hun tar. Som handler om hud og hår.  

Nå må ikke dette misforstås. Jeg er ikke misunnelig. Derimot ønsker jeg andre godt. Jeg ønsker ikke at mennesker skal ha opplevd min veg. 

En annen ting, jeg kjenner min onkel som har tjent masse. Kjenner også min onkel og min venninne som de eneste som har hjulpet barna sine. Jeg har aldri opplevd denne type kjærlighet. Selv da jeg ikke hadde penger til medisiner. Min far hjalp meg, så tok han det tilbake etterpå. 

Tilbake til min venninne. Jeg vet ikke hva jeg kan snakke med henne om. Hun snakker alltid om ting fra tenåringsdager. Jeg er ferdig med tenårene. For gammel for dette. Jeg såret henne 1 gang, det gnager hun på fortsatt. Hjelpe meg, jeg var 16 år. Ung og dum. Min ptsd handler ikke om ungdomstiden. Jeg hadde en god ungdomstid. Skikkelig gode venner. Vi gjorde litt ugang, som normalt. Vi kom aldri i trøbbel med politi. 

Min venninne derimot viser ingen forståelse for min ptsd. Jeg har nesten mistet min bolig flere ganger, kun pga av at jeg har stolt på feile mennesker.  Min lillesøster. Hvem skulle trodd det. Hun satt meg nesten på gaten. Oss, det var min datter også. Etterpå, jeg giftet meg med et menneske. Selvfølgelig stolte jeg på han. Han viste seg å være en sadist. Skiftet manke etter bryllupet. Han dro ut bolig i flere år. Jeg hadde egenkapital ikke han. Jeg tok han til retten til slutt. Han krevde penger, tort og svie. Jeg hadde visstnok vært så vanskelig med han. Heldigvis, dommeren så igjennom han. Jeg vant hele rettssaken. Men det var en tung seier. 
Etterpå, min far ville gi oss aksjer i sitt firma. Jeg sa fra start 1, dette er ikke bra. Jeg måtte skrive under noen papirer så mine søstre fikk masse penger. Resultatet ble, jeg mistet farsbidrag og dobbel barnetrygd. Jeg levde dengang på 9700 kr. Dette var alt. 6000 gikk til huslån. 2000 gikk til strøm, forsikringer mm. Det rakk ikke. Jeg prøvde å be min far om hjelp. Han sa, jeg kunne få låne da han mente jeg sløste. Jeg takket nei. Visste at jeg ikke kunne betale tilbake. 

Den siste er hard. Jeg hadde egentlig kommet ovenpå. Jeg solgte enebolig som jeg ikke trengte. Kjøpte et rekkehus  med 2 soverom  det var det min datter og jeg trengte. 

siste time med behandler sier hun, du har gjort smarte valg . Dette har jeg tenkt på. Dette har vært nødvendige valg. Jeg har alltid vært så jævlig fornuftig. Er så lei av å være fornuftig  

 

[Helene]

Nå skal jeg ta dere tilbake i tid. Jeg var sikkert 5 år. Jeg var med på cruise. Dette er et minne som sitter veldig. Har aldri vært på cruise siden. Vi var i Marokko. Far fikk spørsmål om å selge oss. Meg og min søster.  Vi var blonde. Min far sa nei. Og holdte meg og min søster tett. 

[Helene]

Leser om matsnobberi. Jeg velger å skrive dette i dagboken da dette blir personlig. Min venninne er sjøklar på at hun handler sundt og smart. Ok, hun kjøper ikke FirstPrice . På ene siden, hun er veldig opptatt av å kjøpe ting billig. På andre siden aner hun ikke hva hun snakker om. Eksempel er på ene siden kan hun snakke om billig mat, i neste øyeblikk går hun inn på en slakterbutikk og handler for 1000 kr. Hun spør ikke engang om kilopris. Hun skal ha det hun ønsker. Igjen må jeg få påpeke, dette handler ikke om misunnelse. Det er holdningen hun har. 

har opplevd denne venninnen på nært hold. Alt skal være som hjemme. Bær, salte mandler, mm. Ok, hun spiser sunt.  Koste hva det koste vil. Ingen vilje til å tilpasse seg at vi er i et annet land.  Dette er min opplevelse. 

[Helene]

Jeg har slitt den siste tiden. Etter dødsdagen til min søster. Levende mareritt. Skulle hatt samtale i dag. Jeg sov ikke i natt, våknet kl 1 i dag. Levende mareritt. Jeg følte skikkelig at en venninne tok rundt meg og ville trøste meg. Men i drømmen, ville ikke vise ansiktet sitt. Jeg tvang henne til det, og ansiktet var bare en blodig masse.  Prøvde å sparke personen ut av sengen. Prøvde å rope om hjelp. Til slutt tok fornuften tak. Som sagt, levende bilder. I hodet mitt kom jeg fram til at dette måtte være en drøm, ikke virkelighet. Tror jeg sovnet etter dette. Disse episodene er skikkelig slitsomme. Jeg har fått hjelp til å sove, ikke noe avhegigskapende. Men jeg våkner hver natt med mareritt. 

[Helene]

Leser om mennesker som sluntrer unna med husarbeid. Kan ta et eksempel. Min x skiftet ikke på sengetøy på 4 mnd. Når jeg prøvde å nærme meg tema, han påsto at han hadde vasket sengeklær og lagt dem på samme dag. Putevaret sa sitt. Det var grå. Dette var i en periode hvor jeg sov på annet soverom. Dette var så diskusting. Heldigvis hadde jeg egne sengeklær. Dette var i perioden da vi måtte bo sammen, men ikke var sammen. Jeg sov på annet soverom. Men, la merke til ting.  Jeg skifter sengeklær hver andre uke, han, hver 4-6 uke. Dette er mannen som ikke kunne ha sex med meg, med mindre jeg var nydusjet til enhver tid. Hygiene, jeg tenker mitt. X dusjer daglig, men gir f i å ta vare på normal hygieneting. 

[Helene]

Leser om dårlige valg. Jeg har tatt dårlige valg. Må leve med det. Min x og meg hadde det fint noen år. Jeg satte grenser og ja, vi hadde det fint. Så lot jeg han kjøpe seg inn hos meg. Forhistorie, vi hadde det bra. Han fridde til meg gjentatte ganger hvor jeg sa nei. Etter 1,5 år med masing sa jeg ja. Vi hadde det bra. Jeg lot han flytte inn hos meg, jeg lot han kjøpe seg inn hos meg. I den tro at det skulle være oss for alltid. Jeg så oss gamle sammen. 

Når jeg da ba om dato, han var sjøklar, bryllup var ikke viktig for han. Dette var mannen som hadde ligget i sengen kveld etter kveld og fridd til meg. Jeg lot han kjøpe seg inn i mitt hus med tanke på at det skulle være oss alltid. Så feil tok jeg. 

Jeg prøvde noen år til. Vi kjøpte tom et hus sammen. Han valgte å total oppgradere garasjen. I hus og hjem, han malte noen vegger. Når jeg sier oppgradere garasjen, da mener jeg oppgradering. Ikke oppussing.  Skiftet alt av elektrisk opplegg i garasjen. Malte alt, skiftet lys, flisla hele gulvet. Jeg sa underveis, du må velge mellom meg og garasjen. Han valgte garasjen.  

Nå i ettertid har x mistet garasjen sin. Jeg gikk. Da mistet han alt. Men det var hans valg. Han kunne bare gå inn på boligmarkedet pga min egenkapital. Da vi skilte lag, vi begge tjente godt på det. Jeg kjøpte ny bolig. Han kjøpte bil, motorsykkel og mener at det er billigere å være singel enn å leve med meg. 

Han endret sine innbetalinger til faste avgifter flere ganger. Først var det 15000 pr mnd. Dette dekket hans utgifter.  Så valgt han å senke dette. Jeg måtte da betale hans utgifter.  Forsikring for motorsykkel. Tlf til begge hans barn. 

[Helene]

Min siste x var jeg sammen med i 18 år.  Jeg ser nå at jeg tilpasset meg hans liv. Lett å se i ettertid.  Men, jeg kom meg ut. Heller singel og et bra liv, enn i et dårlig forhold. Jeg ser i dag tv som passer meg. Leser egentlig mest bøker. Ro er stikkordet. 

[Helene]

Nå er jeg i behandling. De spør om alt. Må da gå tilbake til barndom. Dette er vanskelig. Foreldrene mine gikk til hjelp. Vi søstre ble dratt med i dette. Jeg var 12 år, og fikk da  ansvaret for at far drakk. Familiekontoret  var klar, jeg var så vanskelig. 

[Helene]

Nå er jeg litt dratt mellom tanker. Skal jeg bry meg om det som skjedde, eller skal jeg grave meg ned i ned🤔. Vanlige meg ville sagt at dette er livet, foreldrene visste ikke bedre. Er største diplomat, men også interessert i å gå framover, ikke bakover. I behandling graver de veldig i fortiden.  Jeg vet ikke om jeg tror at dette er rett i mitt tilfelle.  Jeg hadde en ok barndom, med noen hickups, hvem har ikke det?  

Problemet mitt er at dette dukket opp i ptsd. Dette påvirker meg i hverdagen, men ikke noe jeg ønsket. Jeg hadde gått videre. Akseptert at barndommen var ganske bra. Foreldre og familie kanskje ikke så bra, men akseptert. Mitt lille såkalte ekteskap, hadde akseptert det også. Hadde akseptert at man ikke godtar mishandling

.  Nordlending i bånn, du finner deg ikke i hva som helst. Det betyr ikke at det ikke gjør vondt. 

Så kom jeg under behandling, omsider. Skjønte at noe ble galt. Har bedt om hjelp i 8 år. Som ufør er jeg nederst på rangstigen. 

Det har vært tøffe år. Jeg har vært sjøklar hele vegen her inne, jeg er ikke en selvmordskandidat.  Derimot tror jeg kvinneguiden har oppmuntret meg. 

Ok, den størst motivasjon er min datter, og de jeg har mistet. Sorgen jeg sitte igjen med unner jeg ingen. Noe er sykdom, noe er ulykke, og noen e selvmord.  

[Helene]

Jeg har noen tøffe dager. Men jeg står i det. Heller i livet og ha det tøft enn død. Som død kan du ingenting gjøre. Jeg har altfor mye å gjøre igjen. Et godt eksempel er pus som står nå er nede i sokkelen. Nå snakker hun veldig. Hun har ryddig do.  Jeg tømmer doen hver morgen.  Og hver kveld. Katttene mine er så bortskjemte.  Eldste katt er 14 år.  Jeg elsker han. Babyen minn.  

[Helene]

Det jeg har unngått å snakke om. Jeg har en pus. Å miste han er nesten utenkelig. Samtidig, han er 14 år. Heldigvis frisk. Joda, har årlig kontroll og vaksine. Men, når de passerer 14-15 år, føler jeg at de lever på lånt tid. Jeg føler meg heldig som har han. Dette er katten jeg har hatt i mitt liv siden han var kattunge. Samtidig, jeg ser at han skranter, blir eldre. Dette skremmer meg. 

Endret 24. november av Helene