Han gjemmer alkohol…

[AnonymBruker]

Oppdaget for bare en uke siden at min mann har begynt å gjemme alkohol ut av syne så jeg ikke ser hvor store mengder det er snakk om. Dette må ha pågått i flere år bak min rygg.
Jeg har sett en økning - vi snakker mellom 1-2 flasker vin hver dag pluss 6-12 øl. Fikk sjokk når jeg oppdaget både hvor mye han drikker og at han gjemmer og kvitter seg med bevisene. 
Jeg har funnet vinflasker på de merkeligste steder og ølbokser blant annet på soverommet. 
 

Har konfrontert han på en forsiktig måte i første omgang så han ikke skulle bli alt for defensiv. Han må jo selv være klar over problemet når han gjemmer og kvitter seg med ting?

Etter konfrontasjon har har bare gjemt enda mer og plutselig legger han seg tidlig. Noe han aldri har gjort før så lenge vi har vært sammen. 

At han ofte har drukket øl til sport på tv  og litt vin til maten har ikke tenkt er noe rart men denne mengden er jo ikke sunn. Han blir ikke synlig dritings så toleransen må ha blitt høy. Det som merkes i såfall er at han bare slokner på sofaen.
Noen lamper har vært på i bakhodet mitt når det gjelder både økonomi, sosialt inaktiv og bidrar ikke lenger mer enn å leve fra hånd til munn. Har tenkt dette har vært en depresjon og prøvd å gi han tid med det han sliter med. Jeg vet jeg ikke bør skamme meg for å ikke ha oppdaget dette tidligere, men det er vanskelig å la være.
 

Nå er jeg rett og slett livredd. 
 

Kan dere som har opplevd dette gi meg noen råd hvordan jeg skal gå frem? 
Håper folk kan la være ufine kommenterer. Dette er vondt og vanskelig. 

Anonymkode: 0ede1...432

[AnonymBruker]

Oppfordre han til å søke hjelp. Ikke anklage han. Hjelper ikke. Han blir bare bedre til å skjule

Anonymkode: 3c135...f9e

[AnonymBruker]

Alkoholikere må selv innse at de har et problem for at de skal kunne få gjort noe med problemet, men det er ikke slik at du trenger å bo sammen med en alkoholiker.

Det finnes organisasjoner som jobber med pårørende av alkoholikere. De kan kanskje veilede deg med hva du bør si til han når du tar opp problematikken, noe du selvsagt må gjøre. Ivareta- pårørende berørt av rus er en slik organisasjon.

Anonymkode: 4f625...dab

[AnonymBruker]

Du bør lese denne: https://rusinfo.no/bekymret/hvordan-snakke-med-noen-om-deres-rusbruk/

Anonymkode: 4f625...dab

[AnonymBruker]

Du må ta det opp med han. Alle kortene må på bordet. Han må bestille time til legen så han kan få tilbud om hjelp til å slutte.

Å leve med en alkoholiker er tøft. Har dere barn, eller ønsker dere barn? I så fall bør du være mer direkte. Si at du ikke anser alkoholisme som forenelig med et familieliv, og derfor går du med mindre han søker hjelp umiddelbart.

Om dere ikke har barn, så tenker jeg at du kan gi han 6 måneder eller ett år. Om han ikke har tatt tak i avhengigheten før da, så går du.

Min mor sløste bort 15 år på min far. Hun prøvde å vise forståelse og kjærlighet. Hun prøvde sinne, trusler, gråt. Alt. Hun forsøkte absolutt alt i 15 år, men siden han selv ikke var motivert til å slutte, så fungerte ingenting.

Anonymkode: 1d7d1...d4d

[AnonymBruker]

Ville startet med en telefon til Rustelefonen eller Blåkors. 

Han trenger profesjonell hjelp, og din oppgave skal ikke være å behandle, men sette han i kontakt med et hjelpeapparat. 

Avhengighet og kjærlighet, går ekstremt dårlig sammen.

Kan virke som om kommunikasjonen må opp og fram i lyset. 

På sikt ville jeg tatt noen "solotimer", med en god terapeut.

I ytterste fall, vil det være lurt å få hjelp til å avslutte forholdet. 

Anonymkode: aece9...267

[AnonymBruker]

Ja jeg leste at 1 av 10 kvinner forlater mannen til tross for alvoret mens så og si de fleste menn stikker når de oppdager en slik livskrise. 
 

Jeg har ikke planer om å bli medavhengig og han har et barn som er inn i bildet men ikke med meg. 
Dette bekymrer meg veldig. Så spørsmålet er om jeg må gå hardere til verks fordi han har barn og hvordan.   
Å få han til legen er vanskelig selv med lett problematikk. Er bekymringsmelding til legen noe som setter i gang ting? 

Anonymkode: 0ede1...432

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd det samme, men han fikk også voldsomme sinneutbrudd når han var påvirket. Jeg snakket med en psykolog om dette, og han bare kontaktet barnevernet. De var IKKE til hjelp, bare gjorde at alt jeg hadde fortalt psykologen ble videreformidlet til mannen min. De fulgte ikke opp drikkingen, han benektet det og de tok ingen rustester. Han skjerpet seg litt den perioden barnevernet var i bildet, men det skled tilbake. Samme da jeg truet med å gå, han skjerpet seg noen måneder så tilbake igjen. 
 

Jeg måtte forlate han. Lykke til, men barnevernet er ikke nødvendigvis løsningen her. På den andre siden, kanskje vi var uheldige. 
 

Har han forresten en god venn du kan snakke med? Kanskje du kan alliere deg med noen som kan snakke med han? Jeg opplevde at han lukket ørene hvis jeg prøvde å si noe, for jeg var bare «hysterisk». 

Anonymkode: c2299...fd1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har opplevd det samme, men han fikk også voldsomme sinneutbrudd når han var påvirket. Jeg snakket med en psykolog om dette, og han bare kontaktet barnevernet. De var IKKE til hjelp, bare gjorde at alt jeg hadde fortalt psykologen ble videreformidlet til mannen min. De fulgte ikke opp drikkingen, han benektet det og de tok ingen rustester. Han skjerpet seg litt den perioden barnevernet var i bildet, men det skled tilbake. Samme da jeg truet med å gå, han skjerpet seg noen måneder så tilbake igjen. 
 

Jeg måtte forlate han. Lykke til, men barnevernet er ikke nødvendigvis løsningen her. På den andre siden, kanskje vi var uheldige. 
 

Har han forresten en god venn du kan snakke med? Kanskje du kan alliere deg med noen som kan snakke med han? Jeg opplevde at han lukket ørene hvis jeg prøvde å si noe, for jeg var bare «hysterisk». 

Anonymkode: c2299...fd1

Hvordan vart det med samvær til far etter dette?

Anonymkode: 4c6e9...d43