Å be om hjelp er vanskelig

[AnonymBruker]

Jeg er så sint på meg selv fordi jeg sliter med å be om hjelp. Både fra familien og profesjonelle. Det sitter så forbannet langt inne. Vil ikke være en byrde for noen. Føler at andre har det mye værre en meg. At det jeg sliter med ikke er så viktig iforhold til hva andre sliter med. Jeg vet at jeg må ta tak i det, men jeg vet ikke hvordan. Hvordan kan jeg gå fram? Trenger hjelp nå å har ikke råd til å gå privat. Kan legge til at jeg begynte å slite med angst og depresjon etter at jeg fødte datteren vår for 3.5 år siden. 

Anonymkode: acd3e...c44

[AnonymBruker]

Du må bare gjøre det. Gå til fastlegen. Jeg gikk ikke før jeg hadde så mye angst at jeg knapt kom meg ut døren, og da er det egentlig alt for sent...

Anonymkode: fcc39...b80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg er så sint på meg selv fordi jeg sliter med å be om hjelp. Både fra familien og profesjonelle. Det sitter så forbannet langt inne. Vil ikke være en byrde for noen. Føler at andre har det mye værre en meg. At det jeg sliter med ikke er så viktig iforhold til hva andre sliter med. Jeg vet at jeg må ta tak i det, men jeg vet ikke hvordan. Hvordan kan jeg gå fram? Trenger hjelp nå å har ikke råd til å gå privat. Kan legge til at jeg begynte å slite med angst og depresjon etter at jeg fødte datteren vår for 3.5 år siden. 

Anonymkode: acd3e...c44

 

3,5 år er veeeldig lenge å vere sterk.

No er det på tide at du også forstår at dei som verkeleg er sterke er dei som kan be om hjelp i vanskelege tider. 

Anonymkode: ed104...4c2

[AnonymBruker]

Håper du tar mot til deg og går til fastlegen. Du kan gjerne skrive et brev som inneholder det du vil si, om du syns det er vanskelig å si det. Selv slet jeg med tilbakevendende depresjon i 6 år. Så møtte jeg veggen helt og det eneste jeg tenkte på var selvmord. Min mor skjønte at noe var galt for jeg sluttet å ta kontakt eller svare på telefon og meldinger. Så tilslutt kom hun på besøk og sa at enten kjørte hun meg til fastlegen eller så måtte jeg dra selv. Dro til fastlegen og fikk time på dps samme dagen. Fikk senere diagnosen bipolar lidelse type 2 og går nå på medisiner som har gitt meg et helt annet liv. 
 

Håper kanskje min situasjon kan motivere deg til å søke hjelp. Det er utrolig vanskelig, men tenk så mye bedre du kan få det resten av livet med rett type behandling! 

Anonymkode: 8f540...15a

[skreppamedleppa]

For mange mennesker er for opptatt av å være sterk fremfor å ha det bra, For ja oftest er disse to motsetninger. 

Før eller senere kommer en som oftest til et punkt hvor en velger, hvor en blir lei av å være "sterk", hvor en ser at det ikke fører deg dit du vil og ønsker. Det finnes så mye bra hjelp der ute som garantert vil trekke deg mange hakk opp fra der du er nå, men det første steget er å ville det. Kaste masken, fasaden og hive Oscar statuetten for sterk hovedrolle i eget liv og være sårbar nok til å innrømme at alt er ikke fryd og gammen. Det vil alltid være vært det. Lykke til 

[AnonymBruker]

At andre fortjener hjelp mer enn du gjør er jo bare tullprat. Det er rett og slett ikke sant. Det er en tanke du bør se helt bort fra.

Det er legenes jobb å vurdere hvem som behøver hjelp og hvor raskt de skal få den. La legen få gjøre jobben sin.

Anonymkode: 5d0a0...e45

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn, men har blitt litt flinkere til å be om hjelp fra profesjonelle.

Første gang jeg oppsøkte hjelp hadde jeg slitt over lengre tid og tenkte at jeg skulle klare det selv, men tilslutt klarte jeg det ikke selv.

Men fortsatt er det sånn at jeg sliter med å be om hjelp. Jeg venter gjerne til det er blitt skikkelige ille så ba om hjelp nå nylig og da var jeg alvorlig deprimert og hadde mye angst. Da hadde jeg gått sånn lenge på bristepunktet omtrent.

Jeg har blitt opplært til at jeg ikke er verdt å bli lyttet til. Gikk hele barndommen uten at jeg opplevde å kunne spørre noen om hjelp eller snakke med noen om ting. Jeg måtte håndtere alt selv og det har jeg fortsatt med i voksen alder. Føler at jeg ikke fortjener hjelp og at folk ikke har lyst til å hjelpe meg.

Jeg ville ha bestilt time hos legen og lagt det frem der. Om du synes det er for vanskelig å snakke om så kan du også skrive det ned eller ha det med om du synes det blir vanskelig å legge det frem.

Anonymkode: 4c999...13f

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i dette. Men jeg har øvd meg på å spørre om hjelp og gjør det fremdeles. Tenk at du vil fungere mye bedre og gi mer av deg selv dersom du får ryddet i tanker og lagt fra deg litt bagasje. Det er jo mye bedre at du får litt hjelp nå enn at du møter veggen og blir fullstendig utbrent. Det er ikke svakhet å spørre om hjelp, heller det motsatte! For meg har det gjort meg mer menneskelig og en bedre mamma, tror jeg. 

Sender deg en klem

Anonymkode: 0ce42...054

[AnonymBruker]

Du er ikke en byrde. Du fortjener hjelp, du fortjener å ha det bra. 

Jeg må be om hjelp hver dag (kronisk sykdom), og ja det sitter langt inne. Men alternativet er å aldri få gjort noe, ikke få spist, ikke ha det så ok jeg kan. Jeg føler meg ikke som en byrde lengre, men det tok tid å venne seg til det. Spesielt siden jeg var veldig selvstendig før. Men alle fortjener hjelp, og det er ingen skam i å be om det. 

Anonymkode: e6aa7...63d

[AnonymBruker]

Det er ofte mye rart en får høre på KG. Men herlighet for noen flotte svar! 😭 Tårene trillet her, for jeg sendte akkurat en lang melding til egen lege - som jeg allerede angret bare fordi jeg er flau og vil klare selv. Så kommer jeg inn hit etterpå og leser det her..

TS, jeg har ingen råd - men du er ikke alene om å ha det slik. Jeg har vel innsett delvis at jeg blir en større byrde/belastning for familien og jobb om jeg IKKE gjør noe nå. For å klare selv, det går visst ikke og nå falt jeg totalt gjennom den tynne isen jeg stod på.

Anonymkode: 7050a...b39