Din største bekymring

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Redd for at helsa mi skal ryke. Eg har eigentlig ingen helseproblemer NÅ. Men jobben tar livet av meg. Har mykje symptomer på stress. Er stiv i heile kroppen, vondt i nakken, vondt i korsryggen. Ete dårlig, sove dårlig. Jobbe 12-13 timar kvar dag. Stekker ikkje til, blir meir og meir fjern.

Redd for inflasjon også.

 

Anonymkode: 68246...307

For ett år siden fikk jeg kreft. Da jeg lå på sykehuset og kjempet for livet, var det nettopp dette jeg fant ut at jeg ikke ville. 
 

Ja, det får sikkert konsekvenser for deg om du bytter jobb/ går ned i stilling. Uansett, det du holder på med nå er så vanvittig meningsløst sett fra et liv på nesten dødsleie. 

Anonymkode: ab7d8...e76

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

For ett år siden fikk jeg kreft. Da jeg lå på sykehuset og kjempet for livet, var det nettopp dette jeg fant ut at jeg ikke ville. 
 

Ja, det får sikkert konsekvenser for deg om du bytter jobb/ går ned i stilling. Uansett, det du holder på med nå er så vanvittig meningsløst sett fra et liv på nesten dødsleie. 

Anonymkode: ab7d8...e76

Det er ein tankevekkar ❤️ Kanskje eg skal slenga inn ein søknad om 80%. Detta går uansett ikkje. Håper det går greitt med deg nå.

Anonymkode: 68246...307

[AnonymBruker]

nisselue skrev (1 time siden):

For tiden er det nok at min datter har fått det for seg at hun skal begynne på hormonterapi. Grunnen til at det bekymrer er at jeg er 110% sikker på at hun har dette fra youtube og tiktok. Det er ingen tvil i min sjel om akkurat dette, og det virker mer til å være en klubb hun liker som hun må være medlem av enn en handling for å rette et problem hun har med seg selv.

For å si det slik - dersom hun egentlig er en gutt så er hun en gutt som liker å kle seg i utfordrene dameklær, av en eller annen grunn. Noe hun bare gjør hjemme på rommet sitt. Ikke engang mammaen hennes får se dette men jeg (pappa) ser det relativt ofte. At hun har bedt meg om å si "de" og hun har bedt terapeuten om å si "han" er også ... vanskelig å forsone seg med. At hun har valgt et nytt kjønnsnøytralt navn er vel nesten å forvente, men hun har sagt til meg at det er fordi hennes eget navn er et jentenavn så derfor valgte hun noe nøytralt. Til sin mor har hun sagt at navnet er et krigsnavn og det liker hun ikke, samt at hun har sagt at hun ikke vil ha et navn som gir puppedamer som resultat i google.
Så tre grunner der altså hvorav bare den ene er gitt til meg og de to andre til sin mor.

På toppen av dette kom hun ut som homofil for et par år siden, Så ble hun bifil, så ble hun trans, så ble hun gutt (ingen hormoner eller annet er gjort enda). Når hun nå begynner på skolen igjen til høsten skal hun titulere seg som jente fordi, som hun sier, "det er lettere for de andre på skolen".

Dette forvirrede mennesket sier nå at hun vil begynne med hormoner. Når jeg spurte hva hun håpet å oppnå med det så sa hun "å bli mer gutt".

Til de av dere som lurer så er jeg altså blitt en av de som ser med stor misnøye på transmisjonering i skolen.

Så, dette bekymrer meg mye siden hun helt åpenbart ikke har et solid grep om dette for sin egen del.

Dette er grunnen til at jeg er sterkt kritisk til alt dette pro trans, pro ikke-binær, pro alt-som-ikke-er-hetero-og-kjedelig i dagens samfunn. Det gjør noe med unge, usikre sinn. Kanskje hadde datteren din bare kommet ut som lesbisk og fornøyd med det dersom hun ikke hadde hatt tilgang på alle disse ekkokammerne som forteller henne hvor flott kjønnsskifte er. Nå skal hun altså igjennom hormonbehandling og hvem vet, muligens en belastende kjønnskorrigerende operasjon. 

Flott at muligheten finnes, dersom det virkelig stemmer at hun ikke er hjemme i egen kropp. Sannheten er likevel at kun en svært liten promille av befolkningen har et reelt behov for kjønnskorrigering.

Jeg frykter den dagen min sønn kommer hjem og ber meg henvende meg til ham som «they» etter mange års indoktrinering i både bhg og skole. Samfunnet har tatt en skremmmende vending som skaper usikker ungdom.

Håper datteren din får riktig hjelp for sine utfordringer ❤️

Anonymkode: ab9c5...34b

[AnonymBruker]

Det er ganske mye, men selv om det høres heftig ut, så har jeg det bedre enn på mange år. Haha. 

- Kjæresten er alvorlig syk. Det kan fikses og holdes under sjakk, han kommer ikke til å dø de første 5 årene, men blir lenket til behandling. Hvor lenge jeg får ha han her, det er usikkert. 

- Ene barnet har knapt vært på skolen siden korona startet. Nå er det ungdomsskolen til høsten. Endelig har de forstått at barnet faktisk HAR en diagnose. Hen får ENDELIG 1-1 på skolen. Dette skulle vært på plass for mange år siden. Det opplegget vi har stått i de 7 årene hen har gått på barneskolen føles surralistisk, og jeg er sjokkert over at et barn kan falle så jævlig gjennom, samtidig som man står og BRØLER om at dette går til helvette. Sleng på et par bekymringsmeldinger til barnevernet, noen lærere som er mest opptatt med å fremsnakke seg selv, en rektor som brøt regler og løy så hen trodde det selv.  Men jeg har fortsatt skuldrene oppunder ørene. Vi kom oss gjennom, men det står 3 år på ungdomsskolen foran oss. De har en assistent klar, men ikke resten. Og etter disse årene har jeg helt mistet tilliten. Så jeg bretter opp ermene og ser for meg en bumpy ride til høsten også. 

- Og jeg bekymrer meg for det barnet. Jeg har sett at de har knust ungen min. Hva vil bli av hen? Kommer vi til å få stablet hen på beina igjen? Hvor mye faglig er egentlig mistet? Hvordan blir fremtiden?

- Det andre barnet mitt har autisme +++, og kommer aldri til å kunne bo alene. Hen kommer til å trenge hjelp hele livet. Hen skal begynne siste året på ungdomsskolen nå. Så vi skal planlegge overgang til videregående. Og vi har begynt å snakke om å flytte hjemmefra om 4 år. Så det er mye som skal på plass. Og hva skal hen gjøre etter videregående? Hvordan skal vi greie å gi hen en givende hverdag? Men samtidig har hen det helt topp på skolen, og har en bestevenn, for første gang. ❤️  

- Bonusungen - jeg bekymrer meg litt der også. Mye samme greia. Hva skal bli av hen? Får vi hen gjennom videregående, og ut i andre enden med noe som kan brukes? Hva er det som gjør at hen sliter? Er det en diagnose der også, eller er det traumer? Gudene vet. Men jeg bekymrer meg, og prøver å finne ut hvordan vi alle kan hjelpe hen. For ungen er helt super, og jeg tror innerst inne at hen også skal komme ut på andre siden. ❤️  

- Og - hva skjer den dagen jeg er borte? Jeg skjønner jo at jeg blir sittende igjen alene med denne buketten før eller siden, jeg håper siden, men vi blir nok ikke gamle sammen, kjæresten og jeg. Og det bekymrer meg selvsagt. Men jeg bekymrer meg også spesielt for bonusbarnet der også. Men hen er endel av mine - uansett. Men det kan bli heftig, jeg innser det, hvis jeg blir sittende alene med denne banden før de er trygt over i voksenlivet, og de er nok ikke der før de er rundt 30 år, gjetter jeg. 

Og når jeg skriver nå, og kjenner at jeg er egentlig ikke ferdig enda, så innser jeg at det høres jo helt vilt ut. Men samtidig, jeg har det bedre enn noen gang, og jeg er mindre bekymret enn på mange, mange år. 
Og dette er ikke ting jeg går og tenker på jevnt liksom. Da hadde jeg vel lagt meg ned og gitt opp.

 

Anonymkode: ea5cf...83c