Sjalu på halvsøster

[AnonymBruker]

Hei. 

Vil bare lufte en liten tanke som plager meg veldig og gjerne også be om råd. 

Jeg vokste opp uten faren min fordi min far traff ny dame mens mamma var gravid med meg. 

Jeg vokste opp uten å vite noe om han eller hans familie. 

Da jeg var 15 fant jeg ut at jeg hadde hele 5 halvsøsken og tok kontakt med dem. Den eldste en søster som er kun et år yngre enn meg, jeg og henne fikk god tett kontakt og har hatt det nå i 10 år.

men nå kjenner jeg på voldsomme følelser mot henne, jeg vet ikke egentlig helt hva det er, om det er sjalusi eller sinne,kanske rett og slett sårhet😳 hver eneste gang etter jeg har vært med henne føler jeg meg helt matt. Hun har god kontakt med faren vår, jeg har ikke. Hun snakker mye om han og andre I slekta vår, og jeg får aldri ta del, jeg har aldri møtt kusiner, fetere, onkler, tanter eller noe fra den siden, kun søskenflokken mine og faren vår. Jeg har aldri fått til å holde kontakt med far da han virker totalt uinteressert i meg, halvsøstra sier han skammer seg over å ikke ha tatt del i livet mitt, men det har han jo heller aldri gjort noe med. 

Jeg har fin kontakt med de andre søsknene, men ikke så tett. Jeg og halvsøstra mi bor kun 15 min gåtur fra hverandre og er til tider med hverandre daglig. Siste tiden har jeg ikke orket å se henne. Jeg føler hun er respektløs mot meg hver gang hun snakker om far og farsfamilien og planer hun har med dem, føler det blir litt som å gni det inn at jeg ikke har noe innpass der. Dette skjer oftere og oftere, jeg blir sint og veldig sjalu fordi jeg ønsker å bli kjent med dem også, jeg har så lyst å treffe dem alle, men ingen virker til å bry seg med det. Jeg har prøvd å snakke med henne om dette, men hun virker ikke til å forstå helt hva jeg mener, føler hun later som. 

Nå tenker jeg å bryte kontakt med henne, jeg er så lei av å føle meg nedfor og verdiløs etter å ha vært med henne, men lurer samtidig på om det bare blir helt feil, vi er begge i 30 åra og har barn som kommer godt overens. 

Lurer også på om det finnes andre i samme situasjon, og hvordan de har fikset dette? 

Og om du ikke kan relatere, men likevel kan prøve å se det litt fra mitt ståsted, hva ville du ha gjort? 

Anonymkode: 9197a...bdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hei. 

Vil bare lufte en liten tanke som plager meg veldig og gjerne også be om råd. 

Jeg vokste opp uten faren min fordi min far traff ny dame mens mamma var gravid med meg. 

Jeg vokste opp uten å vite noe om han eller hans familie. 

Da jeg var 15 fant jeg ut at jeg hadde hele 5 halvsøsken og tok kontakt med dem. Den eldste en søster som er kun et år yngre enn meg, jeg og henne fikk god tett kontakt og har hatt det nå i 10 år.

men nå kjenner jeg på voldsomme følelser mot henne, jeg vet ikke egentlig helt hva det er, om det er sjalusi eller sinne,kanske rett og slett sårhet😳 hver eneste gang etter jeg har vært med henne føler jeg meg helt matt. Hun har god kontakt med faren vår, jeg har ikke. Hun snakker mye om han og andre I slekta vår, og jeg får aldri ta del, jeg har aldri møtt kusiner, fetere, onkler, tanter eller noe fra den siden, kun søskenflokken mine og faren vår. Jeg har aldri fått til å holde kontakt med far da han virker totalt uinteressert i meg, halvsøstra sier han skammer seg over å ikke ha tatt del i livet mitt, men det har han jo heller aldri gjort noe med. 

Jeg har fin kontakt med de andre søsknene, men ikke så tett. Jeg og halvsøstra mi bor kun 15 min gåtur fra hverandre og er til tider med hverandre daglig. Siste tiden har jeg ikke orket å se henne. Jeg føler hun er respektløs mot meg hver gang hun snakker om far og farsfamilien og planer hun har med dem, føler det blir litt som å gni det inn at jeg ikke har noe innpass der. Dette skjer oftere og oftere, jeg blir sint og veldig sjalu fordi jeg ønsker å bli kjent med dem også, jeg har så lyst å treffe dem alle, men ingen virker til å bry seg med det. Jeg har prøvd å snakke med henne om dette, men hun virker ikke til å forstå helt hva jeg mener, føler hun later som. 

Nå tenker jeg å bryte kontakt med henne, jeg er så lei av å føle meg nedfor og verdiløs etter å ha vært med henne, men lurer samtidig på om det bare blir helt feil, vi er begge i 30 åra og har barn som kommer godt overens. 

Lurer også på om det finnes andre i samme situasjon, og hvordan de har fikset dette? 

Og om du ikke kan relatere, men likevel kan prøve å se det litt fra mitt ståsted, hva ville du ha gjort? 

Anonymkode: 9197a...bdd

Print det inn i hodet ditt at det ikke er hennes feil. 

Anonymkode: a27d3...329

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Print det inn i hodet ditt at det ikke er hennes feil. 

Anonymkode: a27d3...329

Jeg vet jo det. Men samtidig har jeg jo mine følelser rundt dette, jeg får ikke til å snakke med henne da hun ikke gidder å høre, jeg liker ikke å høre på når hun forteller så mye om faren vår, hva de gjør sammen, hva hun får osv, da jeg synes det er i overkant mye.. Mine egne følelser er vel ikke helt ubetydelig vel? For det her er ikke min feil heller, mine andre halvsøsken synes heller ikke hun burde 'skryte' slik om disse tingene til meg, det er konstant.. 

Anonymkode: 9197a...bdd

[AnonymBruker]

Det høres vanskelig ut. 

Jeg tror ikke jeg ville ha brutt med henne, men heller forsøkt å redusere kontakten til et nivå du kan leve med. Dere trenger vel ikke møtes så ofte at du får dette inn i livet ditt hele tiden?

Det er ikke rart at du har det vondt. Du er blitt påført et vanskelig utgangspunkt. Du har blitt sviktet av en av dine foreldre. Du har all grunn til å være sint på faren din, men det er hos ham ansvaret ligger.

Din sjalusi og ditt sinne mot søsteren din vitner om at du har ubearbeidede følelser. Det er ikke rart. Du bør vise omsorg for deg selv og få hjelp til å bearbeide og håndtere det. Det skjer ved å kjenne på å lære å akseptere og godta sine konfliktfylte følelser, ikke ved å stenge dem inne. Finn en god terapeut. Du kan få det mye bedre med deg selv. Etterhvert som man blir kjent med og anerkjenner følelsene sine tar de mindre plass, det er som om de "sprenger" mindre, selv om det alltid vil være slik at du har blitt sviktet av faren din. Det går an å leve mye bedre med følelsene sine og lære seg å være god mot og akseptere seg selv.

Da vil du også tåle bedre at andre ikke forstår deg fullt ut, eller at de kan være ufølsomme, sånn som søsteren din. Frem til da må du skjerme deg litt, så det ikke blir alt for mye å håndtere. 

Varme tanker til deg.

Anonymkode: db2a2...291

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg vet jo det. Men samtidig har jeg jo mine følelser rundt dette, jeg får ikke til å snakke med henne da hun ikke gidder å høre, jeg liker ikke å høre på når hun forteller så mye om faren vår, hva de gjør sammen, hva hun får osv, da jeg synes det er i overkant mye.. Mine egne følelser er vel ikke helt ubetydelig vel? For det her er ikke min feil heller, mine andre halvsøsken synes heller ikke hun burde 'skryte' slik om disse tingene til meg, det er konstant.. 

Anonymkode: 9197a...bdd

Du setter henne mellom barken og veden. 

Har du tatt kontakt med de andre eller venter du heller på at de skal ta kontakt med deg?

Anonymkode: a27d3...329

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Du setter henne mellom barken og veden. 

Har du tatt kontakt med de andre eller venter du heller på at de skal ta kontakt med deg?

Anonymkode: a27d3...329

Jeg er rådet mot å ta kontakt mot dem av alle søsken og far , så da tør jeg ikke.. Tenker løpet der er kjørt og at jeg aldri får møtt dem, men jeg har jo et ønske om det til tross 

Anonymkode: 9197a...bdd

[Ocilie]

Du bør fortelle henne hvordan du har det. 
Kanskje hun ikke forstår hvor tøft det har vært/er for deg. 
 

Ellers kan du jo risikere å skyve henne fra deg, om hun merker på deg at du er sinns/sjalu, hvis hun ikke skjønner hvorfor du er det. 

[BobbySocks]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er rådet mot å ta kontakt mot dem av alle søsken og far , så da tør jeg ikke.. Tenker løpet der er kjørt og at jeg aldri får møtt dem, men jeg har jo et ønske om det til tross 

Anonymkode: 9197a...bdd

Men få deg baller da! Ta kontakt om DU vil!

[AnonymBruker]

De er bare en ting som vil hjelpe og det er å fortelle tenke hvordan du har det. 
Litt rart at hun ikke forstår selv hva hun holder på med. 
Hun jobber jo for å få deg sjalu, bevisst eller ubevisst 

Anonymkode: 01f6f...aec

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

De er bare en ting som vil hjelpe og det er å fortelle tenke hvordan du har det. 
Litt rart at hun ikke forstår selv hva hun holder på med. 
Hun jobber jo for å få deg sjalu, bevisst eller ubevisst 

Anonymkode: 01f6f...aec

Jeg føler det er slik. Jeg har mange ganger sagt ifra at det er tyngende for meg å høre på og vridd samtalen over på andre ting, men hun vrir det alltid tilbake.. 

Anonymkode: 9197a...bdd

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg føler det er slik. Jeg har mange ganger sagt ifra at det er tyngende for meg å høre på og vridd samtalen over på andre ting, men hun vrir det alltid tilbake.. 

Anonymkode: 9197a...bdd

Da foreslår jeg at du spør henne rett ut hvorfor hun fortsetter å ta opp noe hun vet er vondt for deg.

Hvis hun ikke vil gi seg så vil hun deg ikke vel. Men jeg synes du skal ta det svært direkte med henne før du kutter kontakt. Det er ikke sikkert at hun forstår hvor ille dette er for deg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg er rådet mot å ta kontakt mot dem av alle søsken og far , så da tør jeg ikke.. Tenker løpet der er kjørt og at jeg aldri får møtt dem, men jeg har jo et ønske om det til tross 

Anonymkode: 9197a...bdd

Hvem har rådet deg til det?

Anonymkode: a27d3...329

[AnonymBruker]

Er følelsene dine rundt dette verdt mindre kontakt/kutte kontakt med henne?

Her tenker jeg at du må være åpen med henne, litt tankeløst av henne men gi henne en sjanse før du gjør andre beslutninger.

Anonymkode: b49fc...1be

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Er følelsene dine rundt dette verdt mindre kontakt/kutte kontakt med henne?

Her tenker jeg at du må være åpen med henne, litt tankeløst av henne men gi henne en sjanse før du gjør andre beslutninger.

Anonymkode: b49fc...1be

Jeg har tatt det opp med henne flere ganger

Anonymkode: 9197a...bdd

[AnonymBruker]

Dette er ikke hennes feil. Du kan heller ikke gjøre noe med det manglende forholdet til din far, men du kan velge hvordan du skal leve med følelsene. Vær åpen med søsteren din om at dette er vanskelig for deg, men la henne også snakke om faren deres og familien sin. Tenk nøye over om du virkelig vil la bitterheten din gå ut over det som helt tydelig er et nært og godt søsterskap. Får du det noe bedre da? Får du et godt forhold til faren din? Nei, du mister bare en søster. 

Anonymkode: 55c98...874

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du setter henne mellom barken og veden. 

Anonymkode: a27d3...329

Nei, hun ber søsteren hennes om å ikke snakke om vanskelige ting. Det bør ikke vøre vanskelig for hall søsteren å lavere å snakke om ting som TS har fortalt er vanskelig. Man er ikke mellom barken å veden bare fordi noen spør om man kan ta hensyn til andres følelser. 
 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dette er ikke hennes feil. 

Anonymkode: 55c98...874

Det er halvsøsteren sik skyld at hun ikke tar hensyn til TS sine følelser og insisterer på å snake om temaer hun vet er vanskelige for TS. Det er ikke all familie som er vært å ha i livet. Hva tjener TS egentlig på å ha en søster i livet sitt som snakker mer og mer om ting som gjør TS lei seg?

 

TS om du har snakket med henne om dette og hun velger å forsette å snakke om ting hun vet gjør deg trist synes jeg du skal beskytte deg selv uten dårlig samvittighet. Du kan fortelle henne at du opplever at hun snakker om ting som gjør deg trist og at du derfor vil begrense kontakten. Hjelper det ikke å kutte ned på kontakten kan du kutte henne helt ut, men det er mulig hun forstår alvoret om du kutter ned på kontakten.

Kan jeg spørre hvorfor du blir rådet til å ikke ta kontakt med resten av familien? Er du sikker på at de vet om deg? Jeg synes ikke faren din fortjener å få bestemme hvem du har lov å snakke med, hadde jeg hat et ukjent tantebarn, kusine eller annen familie ville jeg ønsket å hvite om det!  Forstår det er en vanskelig situasjon, men det er ikke din feil at ting er blitt som de er blitt ❤️ 

 

[AnonymBruker]

Jeg ville brukt energien på å prøve å ta bygge bedre kontakt med faren din, i stedet for å bygge ned med din søster. Hva er det som gjør at hun har bedre kontakt. Har hun bodd lenger sammen med faren deres?

Anonymkode: bbeeb...1ac

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg ville brukt energien på å prøve å ta bygge bedre kontakt med faren din, i stedet for å bygge ned med din søster. Hva er det som gjør at hun har bedre kontakt. Har hun bodd lenger sammen med faren deres?

Anonymkode: bbeeb...1ac

Hun har vokst opp med han, jeg visste ikke hvem han var i min oppvekst, jeg og far har aldri hatt noe relasjon og han viser meg null interesse. Jeg har forsøkt og gitt opp fordi det er så forbasket sårt å ikke være ønsket av sin egen far.. 

Anonymkode: 9197a...bdd

[AnonymBruker]

Du bør være ærlig å fortelle halvsøster at det er vondt for deg å høre om samholdet til far og familen som ble nektet deg og at det trigger vonde føleleser av tap og forkastelse hos deg. Og at dere må snakke om andre ting enn hennes forhold til far og familien, da det skaper sorg hos deg for ditt tap. Det bør hun være voksen nok til å kunne sette seg inn i om hun har evne til empati.

Anonymkode: d3134...771

[Kaneel]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hei. 

Vil bare lufte en liten tanke som plager meg veldig og gjerne også be om råd. 

Jeg vokste opp uten faren min fordi min far traff ny dame mens mamma var gravid med meg. 

Jeg vokste opp uten å vite noe om han eller hans familie. 

Da jeg var 15 fant jeg ut at jeg hadde hele 5 halvsøsken og tok kontakt med dem. Den eldste en søster som er kun et år yngre enn meg, jeg og henne fikk god tett kontakt og har hatt det nå i 10 år.

men nå kjenner jeg på voldsomme følelser mot henne, jeg vet ikke egentlig helt hva det er, om det er sjalusi eller sinne,kanske rett og slett sårhet😳 hver eneste gang etter jeg har vært med henne føler jeg meg helt matt. Hun har god kontakt med faren vår, jeg har ikke. Hun snakker mye om han og andre I slekta vår, og jeg får aldri ta del, jeg har aldri møtt kusiner, fetere, onkler, tanter eller noe fra den siden, kun søskenflokken mine og faren vår. Jeg har aldri fått til å holde kontakt med far da han virker totalt uinteressert i meg, halvsøstra sier han skammer seg over å ikke ha tatt del i livet mitt, men det har han jo heller aldri gjort noe med. 

Jeg har fin kontakt med de andre søsknene, men ikke så tett. Jeg og halvsøstra mi bor kun 15 min gåtur fra hverandre og er til tider med hverandre daglig. Siste tiden har jeg ikke orket å se henne. Jeg føler hun er respektløs mot meg hver gang hun snakker om far og farsfamilien og planer hun har med dem, føler det blir litt som å gni det inn at jeg ikke har noe innpass der. Dette skjer oftere og oftere, jeg blir sint og veldig sjalu fordi jeg ønsker å bli kjent med dem også, jeg har så lyst å treffe dem alle, men ingen virker til å bry seg med det. Jeg har prøvd å snakke med henne om dette, men hun virker ikke til å forstå helt hva jeg mener, føler hun later som. 

Nå tenker jeg å bryte kontakt med henne, jeg er så lei av å føle meg nedfor og verdiløs etter å ha vært med henne, men lurer samtidig på om det bare blir helt feil, vi er begge i 30 åra og har barn som kommer godt overens. 

Lurer også på om det finnes andre i samme situasjon, og hvordan de har fikset dette? 

Og om du ikke kan relatere, men likevel kan prøve å se det litt fra mitt ståsted, hva ville du ha gjort? 

Anonymkode: 9197a...bdd

Kan du ikke dele med henne hvor sårt det er for deg å ikke kjenne dem.. og hvorfor kan hu ikke ta deg med, introdusere deg til resten av fars slekten ta deg med inn under henens vinger. Og hun kan å være en mellommann mellom deg og faren deres. Og om du tørr kan du gå rett til din far og fortelle deg hvordan det her påvirker deg og be om dere kan starte på nytt for han er din far og du hans førstefødte barn