Anbefaler du alenemorskap?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Når du har 100 % aleneansvar for barn/ungdom 24/7 365 dager i året, blir en sliten avogtil. Her stiller ikke faren hennes opp overhodet,så alt faller på meg hverdag som helg.

Vil du orke alle våkenettene alene uten hjelp samtidig som du skal fungere på jobb? Ta alle sykedagene til barnet.

Vi har det veldig fint sammen og jeg ville ikke byttet for noe.

Anonymkode: cff67...0fc

Ts her

Dere har det fint selv om du har alt ansvar? 

Kanskje jeg må endre holdning, men syns det er vanskelig. Bare tenke at sånn er det. Istedenfor å bli irritert.

Våkenettene har jeg tatt alene siden barnet var 2 mnd. Alle morgener og kvelder også. Jobber et par dager i uka nå, det har gått fint, selv om jeg er litt fjern i blant. 

Anonymkode: 2607b...a45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Her så ble min mann psykisk syke og,men han nektet for det, og bare meldte seg helt ut, og startet og behandle meg dårlig. Da var det som og ha et ekstra barn i hus, og en voksen mann blir man mye mer irritert på og måtte rydde etter, enn å måtte rydde etter barna. Og barna hjelper gjerne litt til og. 

Så jeg ble alene med 2 barn, og far har hatt samvær alt fra 2-10 helger i året. Og jeg har klart meg bra, tøft til tider men det går bra, jeg har og kost meg mye med barna. Reiste og på interrail med de. Så man kan få til det meste. 

Og livet alene er mye bedre, enn det å være i et dårlig forhold.

Anonymkode: 7b071...d4a

Wow, inspirerende! Har så lyst å reise med barnet. Alene eller med andre. Har flere gode venner med barn også, så har også noen å finne på ting med. Dra på turer osv.

Men ting er jo mer komplisert når mannen ikke inrømmer å ha problemer.

Min mann erkjenner problemene i stor grad, får medisiner og psykiater osv. Jeg har også overtatt mesteparten av pappakvota. En del dager er han så dårlig at det ikke et forsvarlig å la barnet være aleine med pappaen. 

Han vil jo heller ikke være dårlig, og det er jo sykdom og ikke latskap som gjør at han bidrar så lite (tror jeg). Så er litt urettferdig av meg, kanskje. Å bli så irritert og sur. Men ingen av oss holder ut noe særlig mer. Det er nesten alltid dårlig stemning. Og jeg er så sliten sjøl, har mer overskudd når jeg og barnet er aleine hjemme. 

Har time på familievernkontoret om 1 mnd, vi har avtalt å holde ut til da hvertfall.

Anonymkode: 2607b...a45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Som mange andre småbarnsforeldre, har vi det utrolig vanskelig i parforholdet nå. Orker ikke greie ut om det, men pappaen til barnet svinger mellom depresjon og angst, han har en psykisk lidelse (og får masse hjelp fra helsevesenet), og har kapasitet til å bidra mellom 0 og 10% hjemme og med barnet. Han har det heller ikke bra i forholdet, og vi snakker åpent om å gå fra hverandre. Barnet er 9 mnd.

Men - vi har hatt det utrolig bra før. Før vi fikk barn. Det har gått år mellom sykdomsperioder. Kanskje kommer vi dit igjen? 

Men nå lengter jeg etter å leve livet som jeg ønsker det - å kunne legge planer og fullføre dem, ikke alltid ta hensyn til mannens psyke, å kunne dra på lange turer med barnet uten å frykte at pappaen ikke klarer det (telttur f.eks., eller å være ute hele dagen, har også lyst å dra på interrail). Lengter etter å ikke være "mor" for mannen også, mase om at han må stå opp, spørre om han kan tenke seg å bidra noe hjemme, osv. Blir så sliten av det. Og jeg har også prøvd meg litt på å være alenemamma, noen uker her og der når mannen har vært alfor syk. Det er veldig slitsomt, men koster mindre av min selvregulering. Det er ingen å bli irritert på. 

Men vi hadde jo drømt om denne familien. Det kan jo også bli bedre, kanskje. 

Mitt spørsmål: dere alenemødre, er det verd det? Er det hardere å være alenemor, eller lettere enn å være i et strevsomt parforhold? 

Anonymkode: 2607b...a45

Ja, hvis du sitter med egen eid bolig og grei økonomi.

Hvis ikke vil jeg fraråde det.

Anonymkode: 31ca5...f52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Tja. Kanskje det blir bedre og dere kan få det så fint som dere hadde det? Eller kanskje ikke, umulig å spå. Og umulig å si hvor mye det hadde kostet deg. Det er ingen skam å si at "det ble for tøft".

Anonymkode: e9b9c...600

Hvis TS skal håpe på at det går bedre så er det vel like greit å bo fra hverandre en stund. Så får mannen konsentrere seg om å bli frisk og TS slipper å bruke energi på å ivareta en voksen mann. Slik det er nå tipper jeg at følelsene til TS ødelegges sakte men sikkert. Da er det bedre å gi seg før det blir for ille.

Anonymkode: 3ae59...f05

[Eneri]

Dere kan jo bo fra hverandre en stund mens han jobber med seg selv og prøver å bli frisk. Så kan du ha bare deg selv og barnet å tenke på, og slipper at alle varme følelser du har for mannen tæres bort av irritasjon og frustrasjon. Dere kan være særboere, slik at ingen av dere i utgangspunktet jakter på ny partner, men tar tiden til hjelp for å se om dere kan få det bra sammen igjen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja, hvis du sitter med egen eid bolig og grei økonomi.

Hvis ikke vil jeg fraråde det.

Anonymkode: 31ca5...f52

Vel, vi er gift og eier bolig sammen. Ingen har særlig god lønn, jeg tjener litt mer enn ham, men vi har fått betalt ned en del av lånet. 

Noen i nær familie har god økonomi, og er ganske sikker på at de kunne hjulpet meg med å f.eks. kjøpe han ut av leiligheten. Ved å låne meg penger, eller eie en del av leiligheten.

Det vil nok bli ganske trangt økonomisk, men jeg er veldig sparsom og klarer godt å leve nøkternt. 

Anonymkode: 2607b...a45

[AnonymBruker]

Eneri skrev (4 minutter siden):

Dere kan jo bo fra hverandre en stund mens han jobber med seg selv og prøver å bli frisk. Så kan du ha bare deg selv og barnet å tenke på, og slipper at alle varme følelser du har for mannen tæres bort av irritasjon og frustrasjon. Dere kan være særboere, slik at ingen av dere i utgangspunktet jakter på ny partner, men tar tiden til hjelp for å se om dere kan få det bra sammen igjen. 

Høres ut som en god ide egentlig. For følelsene blir skikkelig tæra ned av å leve slik. En periode i fjor bodde han mye hos kompiser og også litt på leilighetshotell. En uke i gangen. Dette foregikk over noen mnd. Kunne vært lurt for min del å bli særboere. Er bare redd for at han kunne falt dypere ned i depresjonen av det, jeg vet at han prøver å holde seg oppe hjemme. 

Han klarer heller ikke rydde eller holde det ryddig. Så det ville blitt helseskadelig for ham å bo alene, og det ville vært en negativ spiral. Han lager ikke mat og rydder ikke. Bare take away og frossenpizza. 

Men for min del ville det vært en fin ting, unntatt å se ham gå i oppløsning. 

Anonymkode: 2607b...a45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Høres ut som en god ide egentlig. For følelsene blir skikkelig tæra ned av å leve slik. En periode i fjor bodde han mye hos kompiser og også litt på leilighetshotell. En uke i gangen. Dette foregikk over noen mnd. Kunne vært lurt for min del å bli særboere. Er bare redd for at han kunne falt dypere ned i depresjonen av det, jeg vet at han prøver å holde seg oppe hjemme. 

Han klarer heller ikke rydde eller holde det ryddig. Så det ville blitt helseskadelig for ham å bo alene, og det ville vært en negativ spiral. Han lager ikke mat og rydder ikke. Bare take away og frossenpizza. 

Men for min del ville det vært en fin ting, unntatt å se ham gå i oppløsning. 

Anonymkode: 2607b...a45

Du er faktisk ikke ansvarlig for hans liv! 

Han må ta tak selv. Kanskje han skjønner det ved et brudd 

Anonymkode: 11540...d57

[Anjatapinjata]

Jeg er helt alene med sønnen min på nesten 3år. Jeg synes bare det er veldig trist at pappan ikke bryr seg noe særlig. Kun sett barnet noen få ganger på et år. 

Ellers er det litt tungt å aldri ha tid til meg. Men bortsett fra det så er det mye lettere å være alene enn og prøve å samarbeide med en som kun bryr seg om seg selv.

[Tanuki]

Hvis man har nok penger, absolutt.

[AnonymBruker]

Gikk fra min barnas far for et år siden, som også var veldig psykisk syk  minste var bare en liten baby. Var livredd for å ta det valget, trodde jeg skulle drukne i ansvaret med to små barn. 

Men vet du hva? Det går helt fint ! Det et så klart tungt og jeg har mine stunder med "bitterhet" over hvordan livet ble, var ikke akkurat dette jeg så for meg. Tik tross for dette , så finner man sine rutiner og glede i hverdagen. 

Jeg slipper en mann som et sint og sur, som drar ned stemninga bare han kommer inn i rommet. Jeg slipper usikre barn, ingen som ligger i senga hele dagen og gjør akkurat som det passer han. 

Jeg og barna lever et stabilt liv sammen hvor dagene alt i alt er ganske gode ❤️

Anonymkode: c8ef2...d95

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler alenemortilværelsen over samliv med en ustabil og upålitelig mann ja. Fikk det én million ganger lettere alene, mye mer forutsigbart og jeg visste hva jeg hadde å forholde meg til. Ingen forventninger til andre som stadig ble knust osv. 

Men nå er jeg samboer med en super mann som tar alt ansvar, både med husarbeid og unger (også min fra tidligere). Vi deler på alt og har det virkelig fint sammen - og det topper alenemortilværelsen med én million poeng igjen 🙊 Så jeg anbefaler først et godt samliv, deretter alenemor. 

Anonymkode: 54f42...454

[AnonymBruker]

Jepp absolutt. Vi hadde et svært dårlig forhold, og han takla ikke barna. Jeg har dem dag og natt, kan ikke huske jeg har hatt det bedre, selvom det blir dobbelt opp av søvnløse netter,  sykdommer, osv. 😊 Han har en 4 timer lørdag,  andre 4 timer søndag, og middag annenhver onsdag med dem. Han hadde en periode i starten av bruddet 1 natt med dem, men det gikk ikke så bra da. Så han prøver å jobbe seg fremover , for å etterhvert kunne øke. Men jeg angrer ikke 1 sekund. Så mye bedre. Men samarbeid er vanskelig mellom meg og barnefar.

Anonymkode: 15768...617

[AnonymBruker]

Ja.

jeg gikk til slutt fra min mann etter flere år med grubling. Jeg vet man ikke skal sette diagnoser på folk, men jeg vil likevel gå så langt som til å si at han har sterke narsissistiske trekk som gjorde meg og barna veldig slitne. De store begynte også å kommentere oppførselen til faren og spurte hvorfor jeg godtok å bli behandlet slik. Stakkars barn, jeg burde hatt mot til å gå lenge før. Det plager meg hver dag, men jeg var redd og alene med tankene mine. 

Nå lever vi et hus som er halvparten så stort, men du verden så mye kjærlighet og ro det er her. Alle kan være seg selv og ingen behover å gå på eggeskall.  Har aldri noensinne følt meg mer fri eller vært lykkeligere. Minste på 10 år har samvær med far annenhver helg, det fungere så langt greit. De to største vil ikke være på samvær der. 

Anonymkode: 276e9...766

[AnonymBruker]

Men hvordan er det for dere om du er ute hele dagen og finner på ting med barnet uten han? Kanskje ta med deg barnet på interrail og telttur i skogen uten han? 

 

Tenker du har 3 valg her.

1: gå fra han og bli alenemor. Kanskje er det det riktige valget, kanskje angrer du en dag hvem vet. Er ikke noe mer stress å bli alenemor enn å ha det slik som du har det nå.

2: bli særboere. Fortsett å være kjærester men bo hver for dere, ha date nights og jobb med forholdet samtidig som du får avstand til alt som gjør at følelsene kan bli ødelagte.

3: bli hos han, og innfinne deg med situasjonen. Men det trenger ikke være negativt heller. Du kan jo gjøre alt det du ønsker å gjøre med barnet og for deg selv, og så deltar han på det han føler for eller eventuelt det dere er enige om at han kan klare. Og gi det tid.

 

Føler han fortjener en sjanse, barnet er bare 9 mnd gammelt og de første årene er unntakstilstand for alle men særlig for de med psykisk sykdom. Men her ser i det minste mannen din problemet og jobber med det, det er det ikke alle som gjør! Kanskje du kan delta på noen av timene hans hos psykolog, eventuelt få deg en time selv hos hans psykolog slik at du får lagt frem hvordan det påvirker deg? Vet flere som har gjort det slik.

Anonymkode: 1f080...58c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ts her

Dere har det fint selv om du har alt ansvar? 

Kanskje jeg må endre holdning, men syns det er vanskelig. Bare tenke at sånn er det. Istedenfor å bli irritert.

Våkenettene har jeg tatt alene siden barnet var 2 mnd. Alle morgener og kvelder også. Jobber et par dager i uka nå, det har gått fint, selv om jeg er litt fjern i blant. 

Anonymkode: 2607b...a45

Da blir det det samme som nå, minus å ta hensyn til mannen, konflikter og irritasjon/bekymringer over ham. 

Jeg var i samme situasjon, og kan ikke engang si at det ble tøffere økonomisk. En mann er ikke billig i drift. Dessuten ble det ingen overraskelser økonomisk. Jeg hadde full kontroll på hva inntekter og utgifter var. 

Jeg var helt på felgen før jeg gikk fra ham, og fikk det mye bedre alene.

Anonymkode: cecda...58d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Da blir det det samme som nå, minus å ta hensyn til mannen, konflikter og irritasjon/bekymringer over ham. 

Jeg var i samme situasjon, og kan ikke engang si at det ble tøffere økonomisk. En mann er ikke billig i drift. Dessuten ble det ingen overraskelser økonomisk. Jeg hadde full kontroll på hva inntekter og utgifter var. 

Jeg var helt på felgen før jeg gikk fra ham, og fikk det mye bedre alene.

Anonymkode: cecda...58d

Må si meg enig i det med økonomien. Jeg beholdt huset, og har det absolutt knapt, men tidligere måtte jeg alltid "redde" mannen ut av økonomiske kniper fordi han var så elendig på økonomisk styring. Nå har jeg full kontroll selv. 

Anonymkode: b3f9e...f80

[sommermor]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Ts her

Dere har det fint selv om du har alt ansvar? 

Kanskje jeg må endre holdning, men syns det er vanskelig. Bare tenke at sånn er det. Istedenfor å bli irritert.

Våkenettene har jeg tatt alene siden barnet var 2 mnd. Alle morgener og kvelder også. Jobber et par dager i uka nå, det har gått fint, selv om jeg er litt fjern i blant. 

Anonymkode: 2607b...a45

Vi har det veldig fint. Jeg har vært alene helt fra starten og kjenner ikke til noe annet.

[AnonymBruker]

Livet mitt som alenemor til 3 er langt enklere og bedre enn når jeg var gift med faren deres.

Anonymkode: 6ca85...82a