Anbefaler du alenemorskap?

[AnonymBruker]

Som mange andre småbarnsforeldre, har vi det utrolig vanskelig i parforholdet nå. Orker ikke greie ut om det, men pappaen til barnet svinger mellom depresjon og angst, han har en psykisk lidelse (og får masse hjelp fra helsevesenet), og har kapasitet til å bidra mellom 0 og 10% hjemme og med barnet. Han har det heller ikke bra i forholdet, og vi snakker åpent om å gå fra hverandre. Barnet er 9 mnd.

Men - vi har hatt det utrolig bra før. Før vi fikk barn. Det har gått år mellom sykdomsperioder. Kanskje kommer vi dit igjen? 

Men nå lengter jeg etter å leve livet som jeg ønsker det - å kunne legge planer og fullføre dem, ikke alltid ta hensyn til mannens psyke, å kunne dra på lange turer med barnet uten å frykte at pappaen ikke klarer det (telttur f.eks., eller å være ute hele dagen, har også lyst å dra på interrail). Lengter etter å ikke være "mor" for mannen også, mase om at han må stå opp, spørre om han kan tenke seg å bidra noe hjemme, osv. Blir så sliten av det. Og jeg har også prøvd meg litt på å være alenemamma, noen uker her og der når mannen har vært alfor syk. Det er veldig slitsomt, men koster mindre av min selvregulering. Det er ingen å bli irritert på. 

Men vi hadde jo drømt om denne familien. Det kan jo også bli bedre, kanskje. 

Mitt spørsmål: dere alenemødre, er det verd det? Er det hardere å være alenemor, eller lettere enn å være i et strevsomt parforhold? 

Anonymkode: 2607b...a45

[AnonymBruker]

Uff… har hatt det likt. Jeg ble alenemamma for tre. Anbefales! Du sliter deg ut på en mann og forventninger og forhåpninger. Bli alene og lev et verdig liv.

Anonymkode: fb892...a44

[AnonymBruker]

Det er fantastisk å være alenemor! Null stress

Anonymkode: 478e9...e06

[AnonymBruker]

Tja. Kanskje det blir bedre og dere kan få det så fint som dere hadde det? Eller kanskje ikke, umulig å spå. Og umulig å si hvor mye det hadde kostet deg. Det er ingen skam å si at "det ble for tøft".

Anonymkode: e9b9c...600

[AnonymBruker]

Tja. Jeg har det bedre enn jeg hadde det i ekteskapet, men samarbeider godt med ekspartner om barna. Å ha dem helt alene alltid tror jeg hadde vært svært krevende.

Ni måneder er veldig kort tid som foreldre. Jeg er tilbøyelig til å mene at man ikke bør skilles før barnet er tre, med mindre noe er helt katastrofe. Det er unntakstilstand. Vent til ungen sover, dere jobber og livet er litt mer i vater. 

Anonymkode: ba0b9...3f8

[Trolltunge]

Det er mye enklere å være alenemor enn å være mor og partner i et forhold som ikke fungerer. Man slites mentalt og fysisk mye mer av tristhet, irritasjon og konflikter enn å kunne konsentrere seg om barn og faktisk ansvar. 

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Som mange andre småbarnsforeldre, har vi det utrolig vanskelig i parforholdet nå. Orker ikke greie ut om det, men pappaen til barnet svinger mellom depresjon og angst, han har en psykisk lidelse (og får masse hjelp fra helsevesenet), og har kapasitet til å bidra mellom 0 og 10% hjemme og med barnet. Han har det heller ikke bra i forholdet, og vi snakker åpent om å gå fra hverandre. Barnet er 9 mnd.

Men - vi har hatt det utrolig bra før. Før vi fikk barn. Det har gått år mellom sykdomsperioder. Kanskje kommer vi dit igjen? 

Men nå lengter jeg etter å leve livet som jeg ønsker det - å kunne legge planer og fullføre dem, ikke alltid ta hensyn til mannens psyke, å kunne dra på lange turer med barnet uten å frykte at pappaen ikke klarer det (telttur f.eks., eller å være ute hele dagen, har også lyst å dra på interrail). Lengter etter å ikke være "mor" for mannen også, mase om at han må stå opp, spørre om han kan tenke seg å bidra noe hjemme, osv. Blir så sliten av det. Og jeg har også prøvd meg litt på å være alenemamma, noen uker her og der når mannen har vært alfor syk. Det er veldig slitsomt, men koster mindre av min selvregulering. Det er ingen å bli irritert på. 

Men vi hadde jo drømt om denne familien. Det kan jo også bli bedre, kanskje. 

Mitt spørsmål: dere alenemødre, er det verd det? Er det hardere å være alenemor, eller lettere enn å være i et strevsomt parforhold? 

Anonymkode: 2607b...a45

Mye enklere å være alene -mamma å bruke all sin energi på det. Enn å forholde seg til en ustabil voksen . Hadde ikke tenkt meg om et øyeblikk til . RUN . Ett barn alene er jo LETT . Et barn pluss en man-baby er TUNGT. Start å lev å gjør dine drømmer til alvor .NÅ ❤️🙌

[AnonymBruker]

Var litt likt her, holdt ut til barnet var to år. Det ble så mye bedre alene. 

Anonymkode: b3f9e...f80

[AnonymBruker]

Bedre å være alenemor enn pårørende OG alenemor, noe man automatisk blir når mannen er tilnærmet ubrukelig.

Anonymkode: d3627...a1b

[AnonymBruker]

Mye likt her også, bare at mannen ikke innrømmer psykisk sykdom, selv om det for meg er åpenbart. Han skal stå i jobb for enhver pris, som jo hadde vært en bra ting hvis vi ikke hadde barn. Han genererer også mer arbeid fordi han ikke rydder etter seg selv engang. Han har av og til vært bortreist, og da er ting veldig mye lettere her hjemme. Jeg tror forholdet ryker her, men håper i det lengste at han skal ta til vett og søke hjelp. Barnet er 3,5 år og begynner å reagere på at pappa aldri er med på noe.

Anonymkode: 66ceb...d17

[AnonymBruker]

Jeg valgte å gå før minsten var født.

Da visste jeg at det kun var meg som fikk gjort ting. Ingen brutte forventninger om at vi begge skulle bidra. Var en lettelse og har aldri angret!

Anonymkode: 11540...d57

[Gjest BethD]

Har vært alenemor før, ble alenemor igjen i januar. 
Anbefales!! Jeg har ikke hatt det så bra på lenge 

[Gjest rabrabara]

Bortsett fra tverr og bitter eksmann og trang økonomi er jeg veldig lykkelig alenemor😍

[AnonymBruker]

I utgangspunktet anbefaler jeg ingen å være alenemor. Jeg syns det er fryktelig slitsomt innimellom å være helt alene med barna. 

Men i ditt tilfelle ville jeg nok anbefale det. For det å leve med noen som er så psykisk syk som mannen din, er ekstremt slitsomt. Dessuten vil han nok kunne bli mer deltagende i livet til barna igjen når han har blitt friskere, så du vil jo ikke være helt alene om barna for alltid. 

Anonymkode: a6355...223

[GammelKaktus]

Jeg har ingen klager på alenemammatilværelsen.  

Det sier seg jo selv at det er lettere å være alene enn å være i et forhold som ikke fungerer. 

[AnonymBruker]

Jeg planlegger å bli mamma på egenhånd, til ett barn gjennom IVF. Tror ikke jeg orker bo med en mann og risikere et dårlig parforhold midt opp i det som er den viktigtse oppgaven min, nemlig å oppdra et menneske. Man skal ha følelsesmessig overskudd til barnet. Dårlige parforhold blir energitappende. Jeg stiller endel krav til andre voksne mennesker, krav som jeg også stiller til meg selv. Skal mye til for en mann å leve opp til dette, har jeg forstått. Derfor velger jeg få barn alene.

I ditt tilfelle har du nok mye å vinne på å bryte med mannen, som tross alt er syk. Kan dere ikke ta en skikkelig prat om dette, og se om han ikke kan bruke tiden alene på å komme seg på beina igjen. Så kan dere se om dere finner tilbake til hverandre om et par år eller noe. Han har nok MYE modning han må igjennom for å fungere skikkelig som partner og far. 

Stå på! ❤️ 

Anonymkode: 181fb...8c4

[AnonymBruker]

Når du har 100 % aleneansvar for barn/ungdom 24/7 365 dager i året, blir en sliten avogtil. Her stiller ikke faren hennes opp overhodet,så alt faller på meg hverdag som helg.

Vil du orke alle våkenettene alene uten hjelp samtidig som du skal fungere på jobb? Ta alle sykedagene til barnet.

Vi har det veldig fint sammen og jeg ville ikke byttet for noe.

Anonymkode: cff67...0fc

[AnonymBruker]

Jeg hadde også en mann med mentale utfordringer. Jeg dro hele lasset alene - hus, to barn, en hund også studier på toppen. Fant meg i mye - tenkte at det var noe som kunne gå over. Jeg ba ham flytte ut den dagen han kom hjem fra psykologen og de to hadde funnet ut at det var min skyld at han var syk - og at det var min skyld at han ikke bli frisk og. Han hadde til og med funnet oppskriften på tilfriskning: vi måtte ha mye sex. Da var det nok for meg. Vært fint å være alene med barna. Eneste ulempen er at faren fortsatt er en dust og at det har vært mange drittdusjer oppigjennom årene.

Anonymkode: e544f...e03

[AnonymBruker]

Blir det ikke vanskelig når barna blir eldre og får masse fritidsaktiviteter og lekser? Hvordan løser dere den floka egentlig?

Anonymkode: d42c0...564

[AnonymBruker]

Her så ble min mann psykisk syke og,men han nektet for det, og bare meldte seg helt ut, og startet og behandle meg dårlig. Da var det som og ha et ekstra barn i hus, og en voksen mann blir man mye mer irritert på og måtte rydde etter, enn å måtte rydde etter barna. Og barna hjelper gjerne litt til og. 

Så jeg ble alene med 2 barn, og far har hatt samvær alt fra 2-10 helger i året. Og jeg har klart meg bra, tøft til tider men det går bra, jeg har og kost meg mye med barna. Reiste og på interrail med de. Så man kan få til det meste. 

Og livet alene er mye bedre, enn det å være i et dårlig forhold.

Anonymkode: 7b071...d4a