Blir dere ikke lei/slitne av alle "reglene"?

[Aristoteles]

Jeg har lest her inne i flere år, selv om jeg ikke har skrevet så mye, og det som slår meg er hvor "regelstyrte" brukerne (statistisk sett) er. Det er som om folk ikke stoler på egne tanker/følelser/vurderinger i det hele tatt. Litt som om man ikke har lært noe særlig via praksis, men må lese og kurse seg til de minste ting. Og det er ikke særlig rom for å trø utenfor den smale vei, satt av sosionomer, psykologer og coskurs-veiledere. 

På en måte kan jeg forstå det, ettersom at de som blir foreldre nå har vokst opp uten vesentlig yngre søsken (igjen: statistisk) og dermed faktisk mangler praktisk erfaring, men på den andre siden tenker jeg: hvorfor tror dere at psykologer etc. vet hva som er rett for dere selv og deres familie? De jobber "statistisk" de også, og psykologi er en ung "vitenskap" som har mer feil enn den har rett.

Jeg har selv campet hos besteforeldre fra jeg var under to, fikk ingen traumer av det. Foreldrene mine hadde en usivilisert skilsmisse, fikk ingen traumer av det. Jeg har fått prosessert mat, hvitt mel og sukker, men har verken sukkersyke, ADHD eller høyt kolesterol.

Jeg flyttet sammen med min mann tre uker etter at vi bestemte oss for å satse på hverandre. Riktignok kjente vi hverandre fra før, men likevel. Han har fem barn, da i alderen 3-15, og ingen av dem har lidd under det, går jeg ut fra. De som nå er voksne ringer meg om det skulle være noe, og de yngste ønsket meg velkommen som eventyrleser allerede første kvelden. 

Og jeg vet at jeg og vi ikke er "statistisk", men hovedspørsmålet står seg likevel: blir dere ikke lei av alle "reglene", og hvorfor stoler dere ikke mer på dere selv?

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med deg. Folk burde stole mer på seg selv, og lære ungene å stole mer på seg selv. 

Jeg hadde ikke vært her inne på lenge, inntil nå nylig, og da kjente jeg plutselig en klump av usikkerhet i magen som jeg ikke har kjent på en stund. Jeg har aldri klart å følge alle «regler» for optimal oppdragelse (hvem klarer vel det?), men her inne virker alle å ha en slags skråsikkerhet, som antagelig er påtatt. 

Jeg har i alle fall lært en ting i mine 13 år som mor, og det er at skam og skyldfølelse fører lite godt med seg i lengden. Vi må innse at ingen er perfekte, og det kommer ikke barna våre til å bli heller. Men man kommer langt med en god dose raushet og tålmodighet.
 

Anonymkode: d325d...4cc

[AnonymBruker]

Jeg syns også det virker som foreldre i dag er opptatt av regler, eller å gjøre alt rett med barna. Ikke finnes det ett sett med regler heller. Så for hver sak noen mener er rett, finnes det andre som mener at det er helt galt. Dermed er det ikke mulig å gjøre alt rett samme hvor mange bøker en leser og fagfolk en lytter til heller. Jeg tror det er en reell fare for å bli så opptatt av å gjøre rett at en glemmer å være seg selv, og å lære av egne opplevelser underveis.  

Det eneste jeg er helt uenig med deg i, er at sosionomer setter den smale vei (hilsen sosionom). 

Anonymkode: 3fba2...733

[AnonymBruker]

Nei, for meg handler det om fornuft, jeg lytter derfor til eksperter og synes ikke det er slitsomt , men fint for  jeg vil jo gjøre det best mulig for barna 

Anonymkode: bb583...a46

[Bacteria]

Helt enig. Folk har fullstendig mistet evnen til å vurdere fex risiko selv. Sunn fornuft er på retur, og man er livredd for å gjøre noe galt. 
Å vise følelser foran barn er et problem, alt hva man sier og gjør foran barnet må være nøye kalkulert  slik at man passer på å anerkjenne barnets følelser til enhver tid, samma hva. 
Kan 15-åringen passe 8-åringen når vi tar oss en fest? Det spørres det faktisk om her, og det diskuteres side opp og side ned. 
Ser det i debatter om ernæring (sukker er på linje med heroin tydeligvis), om bilsikring og om hva man kan spise eller aller helst ikke spise som gravid. 
Skremmende hele greia. Det er lurt å følge anbefalinger, men når gravide tror de har drept ungen sin fordi de har fått i seg noe som ikke er gjennomstekt er det gått alt for langt. Man skjønner ikke risiko og statistikk. 
Regler er til for å brytes, men man skal vite hva man gjør og være klar til å ta konsekvensen. Der er ikke dagens unge. 

[AnonymBruker]

Aristoteles skrev (2 timer siden):

Jeg har lest her inne i flere år, selv om jeg ikke har skrevet så mye, og det som slår meg er hvor "regelstyrte" brukerne (statistisk sett) er. Det er som om folk ikke stoler på egne tanker/følelser/vurderinger i det hele tatt. Litt som om man ikke har lært noe særlig via praksis, men må lese og kurse seg til de minste ting. Og det er ikke særlig rom for å trø utenfor den smale vei, satt av sosionomer, psykologer og coskurs-veiledere. 

På en måte kan jeg forstå det, ettersom at de som blir foreldre nå har vokst opp uten vesentlig yngre søsken (igjen: statistisk) og dermed faktisk mangler praktisk erfaring, men på den andre siden tenker jeg: hvorfor tror dere at psykologer etc. vet hva som er rett for dere selv og deres familie? De jobber "statistisk" de også, og psykologi er en ung "vitenskap" som har mer feil enn den har rett.

Jeg har selv campet hos besteforeldre fra jeg var under to, fikk ingen traumer av det. Foreldrene mine hadde en usivilisert skilsmisse, fikk ingen traumer av det. Jeg har fått prosessert mat, hvitt mel og sukker, men har verken sukkersyke, ADHD eller høyt kolesterol.

Jeg flyttet sammen med min mann tre uker etter at vi bestemte oss for å satse på hverandre. Riktignok kjente vi hverandre fra før, men likevel. Han har fem barn, da i alderen 3-15, og ingen av dem har lidd under det, går jeg ut fra. De som nå er voksne ringer meg om det skulle være noe, og de yngste ønsket meg velkommen som eventyrleser allerede første kvelden. 

Og jeg vet at jeg og vi ikke er "statistisk", men hovedspørsmålet står seg likevel: blir dere ikke lei av alle "reglene", og hvorfor stoler dere ikke mer på dere selv?

Vi føler oss så smarte, men vi er egentlig bare blitt noen store idioter. 

Anonymkode: 66e80...c81

[Perle]

Bacteria skrev (36 minutter siden):

Helt enig. Folk har fullstendig mistet evnen til å vurdere fex risiko selv. Sunn fornuft er på retur, og man er livredd for å gjøre noe galt. 
Å vise følelser foran barn er et problem, alt hva man sier og gjør foran barnet må være nøye kalkulert  slik at man passer på å anerkjenne barnets følelser til enhver tid, samma hva. 
Kan 15-åringen passe 8-åringen når vi tar oss en fest? Det spørres det faktisk om her, og det diskuteres side opp og side ned. 
Ser det i debatter om ernæring (sukker er på linje med heroin tydeligvis), om bilsikring og om hva man kan spise eller aller helst ikke spise som gravid. 
Skremmende hele greia. Det er lurt å følge anbefalinger, men når gravide tror de har drept ungen sin fordi de har fått i seg noe som ikke er gjennomstekt er det gått alt for langt. Man skjønner ikke risiko og statistikk. 
Regler er til for å brytes, men man skal vite hva man gjør og være klar til å ta konsekvensen. Der er ikke dagens unge. 

🙌

[AnonymBruker]

Bacteria skrev (1 time siden):

Helt enig. Folk har fullstendig mistet evnen til å vurdere fex risiko selv. Sunn fornuft er på retur, og man er livredd for å gjøre noe galt. 
Å vise følelser foran barn er et problem, alt hva man sier og gjør foran barnet må være nøye kalkulert  slik at man passer på å anerkjenne barnets følelser til enhver tid, samma hva. 
Kan 15-åringen passe 8-åringen når vi tar oss en fest? Det spørres det faktisk om her, og det diskuteres side opp og side ned. 
Ser det i debatter om ernæring (sukker er på linje med heroin tydeligvis), om bilsikring og om hva man kan spise eller aller helst ikke spise som gravid. 
Skremmende hele greia. Det er lurt å følge anbefalinger, men når gravide tror de har drept ungen sin fordi de har fått i seg noe som ikke er gjennomstekt er det gått alt for langt. Man skjønner ikke risiko og statistikk. 
Regler er til for å brytes, men man skal vite hva man gjør og være klar til å ta konsekvensen. Der er ikke dagens unge. 

Yep! Er en grunn til at jeg aldri aldri aldri stiller spørsmål her inne om barneoppdragelse, mat til barn osv, for uansett hva så vil man føle at man gjør noe galt, fordi noen perfekte mennesker kommer med en pekefinger og den typiske «selvfølgelig gjør vi det ikke på den måten»

Anonymkode: bab2f...90c

[AnonymBruker]

Jeg er egentlig veldig enig, og føler meg stort sett ganske god på å følge magefølelsen eller bare reagere eller respondere slik det føles naturlig... Men når jeg ikke klarer det er det fordi jeg er redd for å gjøre feil som ender veldig galt, enten med oppdragelsen, sykdomsvurdering, sikkerhetsvurdering... Har jo ikke erfaring med å oppdra barn fra før av, og man kan jo ikke vite at alt vil gå bra, samtidig som jeg virkelig, virkelig håper at det vil gjøre det. Å ha ansvar for et liv på den måten kan være litt skummelt.

Men jeg blir også litt forundret over hvor "satt" ting er. Særlig den første tiden med baby/småbarn. Skjønner for så vidt hensikten, men - det er altså testing av det ene og det andre, så mange små ting som skal "krysses av på" eller skje innen da og da, det vurderes og måles av helsesøster, leger, barnehagen, etc. Klarte å unngå å stresse så mye med sånt selv, men synes egentlig ikke det er så rart at mange nybakte mødre lurer på hva de andre barna veide da de var 8 måneder gamle, hvor ofte de ammer, når de snudde seg rundt første gang, og så videre, og så videre. 

Siste faktor er at jeg tror at folk har litt ulike oppheng. En som har dårlig erfaring med steforeldre vil kanskje ha et veldig bastant syn på akkurat dét feltet, en som er veldig opptatt av kosthold selv vil naturligvis overføre det til barnet også, etc. Sannsynligvis (forhåpentligvis) er det ikke mange som har fryktelig strenge regler rundt store deler av livet sitt.

Anonymkode: 66884...5a5

[AnonymBruker]

Jeg foretrekker en blanding av regler og sunn fornuft. Det er veldig mye jeg ikke kan masse om, derfor synes jeg det er flott med råd fra noen som kan mye om et fagfelt, f.eks. bilsikring, ikke honning til babyer, lite salt til babyer etc.

Det er også fint å få et annet perspektiv enn det mine egne foreldre hadde. Det var lite empati, for å si det slik. Som regel stemmer magefølelsen min med rådene som gis, og det er fint å kunne si det til besteforeldre som mener jeg er for "på" og skjemmer bort en nyfødt baby med kos når den skriker. 

Når magefølelsen/fornuften og rådene ikke stemmer, bruker jeg også rasjonaliteten, og vurderer det ofte dithen at rådene ikke passer til mitt/mine barn.

Anonymkode: 9f970...ec8

[Aristoteles]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg er egentlig veldig enig, og føler meg stort sett ganske god på å følge magefølelsen eller bare reagere eller respondere slik det føles naturlig... Men når jeg ikke klarer det er det fordi jeg er redd for å gjøre feil som ender veldig galt, enten med oppdragelsen, sykdomsvurdering, sikkerhetsvurdering... Har jo ikke erfaring med å oppdra barn fra før av, og man kan jo ikke vite at alt vil gå bra, samtidig som jeg virkelig, virkelig håper at det vil gjøre det. Å ha ansvar for et liv på den måten kan være litt skummelt.

Men jeg blir også litt forundret over hvor "satt" ting er. Særlig den første tiden med baby/småbarn. Skjønner for så vidt hensikten, men - det er altså testing av det ene og det andre, så mange små ting som skal "krysses av på" eller skje innen da og da, det vurderes og måles av helsesøster, leger, barnehagen, etc. Klarte å unngå å stresse så mye med sånt selv, men synes egentlig ikke det er så rart at mange nybakte mødre lurer på hva de andre barna veide da de var 8 måneder gamle, hvor ofte de ammer, når de snudde seg rundt første gang, og så videre, og så videre. 

Siste faktor er at jeg tror at folk har litt ulike oppheng. En som har dårlig erfaring med steforeldre vil kanskje ha et veldig bastant syn på akkurat dét feltet, en som er veldig opptatt av kosthold selv vil naturligvis overføre det til barnet også, etc. Sannsynligvis (forhåpentligvis) er det ikke mange som har fryktelig strenge regler rundt store deler av livet sitt.

Anonymkode: 66884...5a5

Det var et poeng jeg ikke har tenkt over, det at offentlige instanser driver og måler og veier alt, fra man er gravid til ut vgs 😕 Det var det et mer avslappet forhold til før, noe som negativt sett førte til at noen fikk en diagnose (og hjelp) veldig sent, men samtidig får barna i dag tidlig et stempel. Og for meg virker det som om diagnosene sitter løsere, og at det blir mindre aksept for naturlig variasjon. Satt på spissen, så har verken voksne eller barn noe slingringsmonn. Sier eller gjør man noe feil, noe som ikke passer innenfor den smalere og smalere normalen, så må det feile en noe 😛

[~white lady~]

Aristoteles skrev (15 timer siden):

Jeg har lest her inne i flere år, selv om jeg ikke har skrevet så mye, og det som slår meg er hvor "regelstyrte" brukerne (statistisk sett) er. Det er som om folk ikke stoler på egne tanker/følelser/vurderinger i det hele tatt. Litt som om man ikke har lært noe særlig via praksis, men må lese og kurse seg til de minste ting. Og det er ikke særlig rom for å trø utenfor den smale vei, satt av sosionomer, psykologer og coskurs-veiledere. 

På en måte kan jeg forstå det, ettersom at de som blir foreldre nå har vokst opp uten vesentlig yngre søsken (igjen: statistisk) og dermed faktisk mangler praktisk erfaring, men på den andre siden tenker jeg: hvorfor tror dere at psykologer etc. vet hva som er rett for dere selv og deres familie? De jobber "statistisk" de også, og psykologi er en ung "vitenskap" som har mer feil enn den har rett.

Jeg har selv campet hos besteforeldre fra jeg var under to, fikk ingen traumer av det. Foreldrene mine hadde en usivilisert skilsmisse, fikk ingen traumer av det. Jeg har fått prosessert mat, hvitt mel og sukker, men har verken sukkersyke, ADHD eller høyt kolesterol.

Jeg flyttet sammen med min mann tre uker etter at vi bestemte oss for å satse på hverandre. Riktignok kjente vi hverandre fra før, men likevel. Han har fem barn, da i alderen 3-15, og ingen av dem har lidd under det, går jeg ut fra. De som nå er voksne ringer meg om det skulle være noe, og de yngste ønsket meg velkommen som eventyrleser allerede første kvelden. 

Og jeg vet at jeg og vi ikke er "statistisk", men hovedspørsmålet står seg likevel: blir dere ikke lei av alle "reglene", og hvorfor stoler dere ikke mer på dere selv?

Personlige tanker/følelser/vurderinger trenger ikke være barnets beste. Foreldre handler som regel i god tro, men selv om man har født, blir man ikke automatisk ekspert i ernæring, barnesikring, utviklingspsykologi og pedagogikk.

Jeg synes det er flott at foreldre innhenter råd  om tema de er usikre på. 

[AnonymBruker]

Noe av det jeg gruet meg mest til ved å bli mor var nettopp alle disse reglene og hvor slemme en del folk er med en når de finner ut at du ikke følger X eller Y slavisk. Jeg ventet i tillegg et barn med samme sykdom som meg og visste med det at barnet ikke ville passe innenfor de fleste bokser og at vi var nødt til å gjøre en del ting annerledes enn "reglene" sier. Vi har hele veien gjort det vi føler er det rette, og vært forsiktig med hvilke kilder vi søker råd og hjelp fra. Helsesykepleieren vår tenker likedan som oss og er en trygg kilde, mens hun som fungerer som vikar når vår er syk er en regelrytter uten like, og hun spør vi derfor aldri om råd til noe som helst, for eksempel.

Aner ikke hvor mange ganger jeg har måttet diskutere med både familie og andre kjente for å få dem til å respektere måten vi gjør ting på. Svigermor var klar til å melde oss til barnevernet da hun fant ut at vi lot babyen sove svøpt i babynest om natten. At babyen var blind og trengte å ligge supertrangt for å få nok trygghet til å sove, og at det i tillegg var to leger som anbefalte oss å prøve det, var ikke godt nok. For forskning sa at...

Anonymkode: 1b866...944

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Noe av det jeg gruet meg mest til ved å bli mor var nettopp alle disse reglene og hvor slemme en del folk er med en når de finner ut at du ikke følger X eller Y slavisk. Jeg ventet i tillegg et barn med samme sykdom som meg og visste med det at barnet ikke ville passe innenfor de fleste bokser og at vi var nødt til å gjøre en del ting annerledes enn "reglene" sier. Vi har hele veien gjort det vi føler er det rette, og vært forsiktig med hvilke kilder vi søker råd og hjelp fra. Helsesykepleieren vår tenker likedan som oss og er en trygg kilde, mens hun som fungerer som vikar når vår er syk er en regelrytter uten like, og hun spør vi derfor aldri om råd til noe som helst, for eksempel.

Aner ikke hvor mange ganger jeg har måttet diskutere med både familie og andre kjente for å få dem til å respektere måten vi gjør ting på. Svigermor var klar til å melde oss til barnevernet da hun fant ut at vi lot babyen sove svøpt i babynest om natten. At babyen var blind og trengte å ligge supertrangt for å få nok trygghet til å sove, og at det i tillegg var to leger som anbefalte oss å prøve det, var ikke godt nok. For forskning sa at...

Anonymkode: 1b866...944

Jammen, du må jo forstå at jeg har skjønt det og at du skal høre på moi? 

Ehe. 🥴

Anonymkode: 66e80...c81

[AnonymBruker]

Jeg synes du virker ganske enkel i HI. Verden går fremover! Den argumentasjonen med at «jeg fikk ingen traumer av det»… det blir ærlig talt for dumt.

Folk har fått bank gjennom hele barndommen, men «fikk ingen traumer av det».  Så da må jo det være greit.?Mødre røykte gjennom hele svangerskapet, men selv er man jo «frisk som en fisk», så da må jo det være greit. Du finner eksempler på alt mulig her i verden.

Barn er tilpasningsdyktige på den måte at de gjør det som må til for å overleve. Noen har veldig mye resiliens og tåler tilsynelatende svært mye. Det er store forskjeller også mellom nyfødte.

Det å kategorisk hevde at siden jeg selv eller mine barn «ikke fikk traumer» (hvordan vet man nå det helt sikkert?) så må dette være grei praksis er ganske uopplyst mener jeg.

Anonymkode: a3535...220

[AnonymBruker]

Synes de fleste reglene som blir satt av helsestasjon og barnehage er fornuftige og prøver å følge disse etter beste evne. Det finnes naturligvis regler som jeg ikke er enig i, for samsoving, langtidsamming, kort og brutal tilvenningstid for oppstart i barnehage for å nevne noe. Problemet er jo at selv om noe funker for flertallet, så går det ikke alltid så bra for alle. Av erfaring blir det heller dårlig stemning når jeg protesterer, så det beste er nok å jatte med. 

Anonymkode: 8c53b...ead

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (1 time siden):

Personlige tanker/følelser/vurderinger trenger ikke være barnets beste. Foreldre handler som regel i god tro, men selv om man har født, blir man ikke automatisk ekspert i ernæring, barnesikring, utviklingspsykologi og pedagogikk.

Jeg synes det er flott at foreldre innhenter råd  om tema de er usikre på. 

Det er heldigvis ingen krav om å være ekspert, helt perfekt og feilfri for å bli foreldre! Da hadde det nok blitt ganske så mye færre barn!!!!!   Du bør vise kjærlighet og omtanke, og være en voksen - stille opp ...være der... - men du trenger ingen mastergrad for å klare det håper jeg?!! 

Anonymkode: 730c9...324

[AnonymBruker]

Når det gjelder mat, så er det jo ikke slik at anbefalingene går på å kutte ut alt sukker. Jeg er glad det finnes mindre søte og grovere alternativer enn da jeg var barn. Jeg spiste honey-corn til frokost på 80-tallet, og er glad verden går fremover når det gjelder å begrense sukker i hverdagsmaten. Det er lov å kose seg med lørdagsgodt, og jogurt f.eks er greit å gi til barn. Jeg er enig med deg at noen blir for hysteriske og ser på alt av ferdigmat som farlig. Usivilisert skilsmisse derimot, mener jeg at man må forsøke å skjerme barna for.

Anonymkode: 8c53b...ead

[Nattero]

Aristoteles skrev (16 timer siden):

Jeg har lest her inne i flere år, selv om jeg ikke har skrevet så mye, og det som slår meg er hvor "regelstyrte" brukerne (statistisk sett) er. Det er som om folk ikke stoler på egne tanker/følelser/vurderinger i det hele tatt. Litt som om man ikke har lært noe særlig via praksis, men må lese og kurse seg til de minste ting. Og det er ikke særlig rom for å trø utenfor den smale vei, satt av sosionomer, psykologer og coskurs-veiledere. 

På en måte kan jeg forstå det, ettersom at de som blir foreldre nå har vokst opp uten vesentlig yngre søsken (igjen: statistisk) og dermed faktisk mangler praktisk erfaring, men på den andre siden tenker jeg: hvorfor tror dere at psykologer etc. vet hva som er rett for dere selv og deres familie? De jobber "statistisk" de også, og psykologi er en ung "vitenskap" som har mer feil enn den har rett.

Jeg har selv campet hos besteforeldre fra jeg var under to, fikk ingen traumer av det. Foreldrene mine hadde en usivilisert skilsmisse, fikk ingen traumer av det. Jeg har fått prosessert mat, hvitt mel og sukker, men har verken sukkersyke, ADHD eller høyt kolesterol.

Jeg flyttet sammen med min mann tre uker etter at vi bestemte oss for å satse på hverandre. Riktignok kjente vi hverandre fra før, men likevel. Han har fem barn, da i alderen 3-15, og ingen av dem har lidd under det, går jeg ut fra. De som nå er voksne ringer meg om det skulle være noe, og de yngste ønsket meg velkommen som eventyrleser allerede første kvelden. 

Og jeg vet at jeg og vi ikke er "statistisk", men hovedspørsmålet står seg likevel: blir dere ikke lei av alle "reglene", og hvorfor stoler dere ikke mer på dere selv?

Så bra skrevet! 👍  ( og enig!) 

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er heldigvis ingen krav om å være ekspert, helt perfekt og feilfri for å bli foreldre! Da hadde det nok blitt ganske så mye færre barn!!!!!   Du bør vise kjærlighet og omtanke, og være en voksen - stille opp ...være der... - men du trenger ingen mastergrad for å klare det håper jeg?!! 

Anonymkode: 730c9...324

Nei, og det er ikke det jeg mener heller.

Mitt inntrykk er at dagens foreldre er mer ydmyke i rollen som nybakt forelder, vel vitende om at det er klokt og hensiktsmessig å motta hjelp til å ivareta barnet på best mulig måte. 
Der man før spurte sin egen mor om råd, velger man heller å søke oppdatert informasjon på nett/hos profesjonelle. Og det er nok ikke dumt, for der ligger det mye forskning bak som støtter opp om rådet.