Gå til innhold

Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Snakk med noen fagkyndige om det!! Søk hjelp/ støtte, men vær litt forsiktig her inne på kg... Du trenger hjelp annet sted fra- fra folk som KAN, og HAR kunnskap om det på ordentlig! 

Lykke til❤

Anonymkode: 989ef...2c4

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (3 timer siden):

TS, slapp helt av! Er MANGE som vil ha barnet ditt! ❤️

Anonymkode: 0607b...608

Hei, beklager tøvete innlegg. Håper du finner ut av det. 

Anonymkode: 0607b...608

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

Jeg hadde det slik i perioder fra barnet var 3 mnd til rundt 10 mnd. Ble nesten kvalt av dårlig samvittighet for tankene jeg hadde. Jeg hadde fødselsdepresjon. Har dog blitt mye bedre nå som det har gått et år.

Anonymkode: 7c50a...ab1

  • Hjerte 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Det er litt voldsomt for svangerskapsdepresjon. 

Ja. Men hva hvis det ikke er svangerskapsdepresjon? Hvis hun ikke får følelser for barnet? I så fall kan det være det beste både for henne og barnet at det adopteres bort.

Anonymkode: c03da...c25

AnonymBruker
Skrevet

Jeg blir så irritert på dere som skylder på fødslesdepresjon. Noen angrer faktisk, og det er vanskelig og tabu å snakke om. Det blir ikke enklere når det skal sykeliggjøres. 

Anonymkode: 67777...2bc

  • Liker 7
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 1.6.2022 den 8.39):

Wow, her var det noen ufølsomme mennesker som ikke skulle hatt tilgang til Internett.

Ta kontakt med helsesøster eller fastlegen din ❤️

Anonymkode: a95fa...c03

Ja helt enig ass. Går an og skrive på en fornuftig måte enn og komme med *du er voksen* *sånn er livet*. Så spydige folk er. Om dere hadde hatt baller nok til og si det i ansiktet på. Hu så skulle vi sett om dere hadde gjort om på det mange av dere skriver her. 

Lett for dere og si. Dere lever på skinner og alt er rosenrødt om dagen for dere å ikke sant?? ALLE sliter med noe uansett hvor nye de har eller ikke. Det er ingen som ikke har noe som plager dem. Det har vi sett gang på gang uavhengig av fattig eller rik. Hun trenger bare støtte og oppløftende ord som kan gi henne motivasjon til og komme seg videre med barnet sitt. Slutt og vær så jæ*la spydige. Hold det for dere selv enn og legge ut deres frustrasjoner på andre. Dere er balle lø*se hele jæ *la gjengen som går løs på andre. Manner dere bare opp bak skjermer. 

 

, 

Anonymkode: 9eb29...59f

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Du har nok fødselsdepresjon kjære deg. Søk hjelp hos helsestasjonen! ❤️

 

Anonymkode: 29a6f...37a

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Ja. Men hva hvis det ikke er svangerskapsdepresjon? Hvis hun ikke får følelser for barnet? I så fall kan det være det beste både for henne og barnet at det adopteres bort.

Anonymkode: c03da...c25

 

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg blir så irritert på dere som skylder på fødslesdepresjon. Noen angrer faktisk, og det er vanskelig og tabu å snakke om. Det blir ikke enklere når det skal sykeliggjøres. 

Anonymkode: 67777...2bc

For TS sin situasjon er svangerskaps- og fødselsdepresjon overveiende sannsynlig, så slutt å få alt til å handle om de som angrer på barn. 

Anonymkode: ace05...4a2

  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg blir så irritert på dere som skylder på fødslesdepresjon. Noen angrer faktisk, og det er vanskelig og tabu å snakke om. Det blir ikke enklere når det skal sykeliggjøres. 

Anonymkode: 67777...2bc

Dette!

Anonymkode: 8d474...8cb

  • Liker 2
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet
19 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg blir så irritert på dere som skylder på fødslesdepresjon. Noen angrer faktisk, og det er vanskelig og tabu å snakke om. Det blir ikke enklere når det skal sykeliggjøres. 

Anonymkode: 67777...2bc

Og jeg blir irritert på deg! Hvis ts har fødslesdepresjon, som er ganske sannsynlig, er det ekstremt farlig at du prøver å snakke det bort og heller få det til å handle om anger. Da opprettholder du bare tabuet ved depresjon og overbeviser henne og andre til å søke hjelp. 

Færre hadde gått med langvarig anger hadde de bare fått hjelp for depresjon tidlig nok. 

Anonymkode: 8a94e...819

  • Liker 3
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Og jeg blir irritert på deg! Hvis ts har fødslesdepresjon, som er ganske sannsynlig, er det ekstremt farlig at du prøver å snakke det bort og heller få det til å handle om anger. Da opprettholder du bare tabuet ved depresjon og overbeviser henne og andre til å søke hjelp. 

Færre hadde gått med langvarig anger hadde de bare fått hjelp for depresjon tidlig nok. 

Anonymkode: 8a94e...819

Veldig enig. Når man har det slik som dette er det klassiske tegn på fødselsdepresjon, og å avfeie disse følelsene som normale i betydningen ikke-depressive hindrer folk i å søke hjelp. Og jeg tror det er god sjanse for at de som sier de går rundt og angrer har en ubehandlet fødselsdepresjon i bunnen. 

Men da er faktisk løsningen på følelser som anger å snakke MER om fødselsdepresjon, ikke mindre, slik at flere oppsøker hjelp så tidlig som mulig og slipper å havne i den situasjonen. Og til dere som går rundt med store barn og angrer: snakk med noen. Ta kontakt med helsetjenesten og fortell om de vanskelige følelsene, og få hjelp til å nøste opp i hva det bunner i. 

Anonymkode: ace05...4a2

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Og jeg blir irritert på deg! Hvis ts har fødslesdepresjon, som er ganske sannsynlig, er det ekstremt farlig at du prøver å snakke det bort og heller få det til å handle om anger. Da opprettholder du bare tabuet ved depresjon og overbeviser henne og andre til å søke hjelp. 

Færre hadde gått med langvarig anger hadde de bare fått hjelp for depresjon tidlig nok. 

Anonymkode: 8a94e...819

Ts bør selvsagt snakke med noen (helsestasjon, lege) om følelsene, men følelser om anger som IKKE er knyttet til fødselsdepresjon er også reelt og noe som ikke bør avfeies som sykdom alltid. 

Å skylde på depresjon skyver legitime følelser under teppet. Men uansett hva det gjelder, bør TS prate med noen. 

Anonymkode: 67777...2bc

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts bør selvsagt snakke med noen (helsestasjon, lege) om følelsene, men følelser om anger som IKKE er knyttet til fødselsdepresjon er også reelt og noe som ikke bør avfeies som sykdom alltid. 

Å skylde på depresjon skyver legitime følelser under teppet. Men uansett hva det gjelder, bør TS prate med noen. 

Anonymkode: 67777...2bc

Å starte med at man undersøker for depresjon, det mest sannsynlige alternativer, skyver ikke legitime følelser under teppet, nei. 

Anonymkode: ace05...4a2

Skrevet

Sånn er livet av og til. Og det suger.

Det kan være fødselsdepresjon, men det trenger ikke å være det heller. Jeg ville absolutt pratet med helsesøster om dette, om så bare for å få bekreftet at det ikke er noe feil med deg. For det tror jeg ikke det er. Kanskje er du deprimert, kanskje er du sliten, kanskje er du simpelthen bare møkkalei av å alltid leve livet for noen andre enn deg selv (som vi mødre faktisk gjør). Prøv å gruble litt mindre rundt tilknytningen til babyen din, og prøv heller å kartlegge hva du savner i livet ditt. Jeg tror bestemt på at dersom hverdagen blir for ensformig og man dag inn og dag ut ikke får gjort ting man liker å gjøre, så blir man deppa og apatisk. Og jeg tror ikke det har så mye med at du ikke liker babyen din. Det er vel heller at du ikke liker livet ditt akkurat nå. Og det er helt greit. 

Jeg elsker datteren min (hun er 4). Men når forholdet til mannen ikke er på topp, kombinert med at jeg ikke får nok tid og space til mine ting, til å hente meg inn, møte andre folk, føle på at jeg er mer enn bare mamma. Vel, da føler ikke jeg så hinsides mye morskjærlighet, jeg heller. Ikke føler jeg at jeg elsker mannen min så fordømt mye heller. Og egentlig blir livet ganske dritt. 

Man må trives i livet sitt. Jeg tror ikke at du ikke føler kjærlighet til barnet ditt. Da ville du neppe følt på den dårlige samvittigheten du beskriver. Du ville heller ikke følt at du svikter som mor. Og du får klump i magen hver gang hun smiler. Dette er for meg bevis på at du føler kjærlighet. Og skyld. Fordi du burde jo vært lykkelig og glad. Vel, hva gjør du for å glede deg selv, da? Å være småbarnsmor er beinhardt. Ikke bare på grunn av den fysiske jobben, men alt det emosjonelle. Bekymringer for barna, dårlig samvittighet for den ene når man prioriterer den andre. Enda mer dårlig samvittighet når man prioriterer seg selv. Og så var det mannen da, han skal jo også ha sin del av kaka. Dette er ikke akkurat følelser som fremmer glede og lykke. For ikke snakke om alt man ikke rekker over av husvask, klesvask, kroppsvask osv. Det handler om balanse. Har du forsøkt å få litt fri fra babyen din? Å få litt tid til bare deg? Helst gjøre noe regelmessig som ikke koster mer krefter enn det gir. Og du må like å gjøre det.

  • Hjerte 2

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...