Angrer på babyen min

[AnonymBruker]

Har to barn, minste er nå 3 mnd. Hele svangerskapet dyttet jeg bort alle tanker om babyen i magen. Vurderte abort pga forholdet til barnefar gikk nedover. Det slo meg først når jeg var i fødsel hva som skulle skje. Jeg klarer ikke knytte meg til baby og savner tiden det bare var eldstemann på 3. Får så vondt av det lille mennesket som har kommet til verden og skyldfølelse over at jeg i det hele tatt har sånne tanker. Jeg drar på meg maska og gir henne all kjærlighet og kontakt hun trenger. Hver gang hun smiler får jeg klump i magen, og hun er en skikkelig blid baby. Aldri hatt så dårlig samvittighet før, hun er jo helt uskyldig og jeg er den viktigste personen i livet hennes akkurat nå.

Hører aldri om andre som har hatt det likt, er det bare at ingen snakker om det eller er jeg helt grusom?

Anonymkode: a184f...c07

[~white lady~]

Snakk med helsesøster om dette. Vit også at det kan ta noe tid før morskjærligheten er der, spesielt om du har unngått å tenke på fosteret- mye skjer mentalt under svangerskapet. 
Bra du passer på å gi henne omsorg og kjærlighet, og så kommer tilknytningen etterhvert 😊

[AnonymBruker]

Så vondt for deg. Dette forekommer. Du trenger tid og helst noe profesjonell hjelp

Anonymkode: 74546...253

[AnonymBruker]

«ingen anger på barna sine.»

Dere som sier de lavpanna dritet der, er er beviset; noen angrer faktisk jo. 

Anonymkode: 99f52...dbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

«ingen anger på barna sine.»

Dere som sier de lavpanna dritet der, er er beviset; noen angrer faktisk jo. 

Anonymkode: 99f52...dbe

Angrer eller ikke angrer. Barnet er født og hun er ansvarlig for det - det betyr også at hun må gjøre det som skal til for at situasjonen kan bli best mulig.. sånn er det å være voksen. 
ta kontakt med fastlege eller helsesykepleier , ts:)

Anonymkode: e1705...fa5

[AnonymBruker]

Kanskje du har hatt svangerskapsdepresjon og nå fødselsdepresjon? Høres jo veldig slik ut. Skal love deg at dette går bra, men du trenger å snakke med noen som faktisk kan hjelpe deg. Ta deg en time hos legen din eller helsesøster! 

Anonymkode: 97bbc...9bb

[AnonymBruker]

Hvis du fortsatt ikke klarer å knytte deg til babyen etter å ha bedt om hjelp fra helsepersonell, så er det en mulighet til: adopsjon. Det er bedre at barnet får komme til noen som virkelig ønsker seg det og elsker det, enn å ikke ha det bra hos deg.  Det er ingen skam å gi fra seg barnet, hvis det er det beste for alle parter. 

Anonymkode: c03da...c25

[AnonymBruker]

Snakk med helsesøster. Kan vel koble inn bv med en gang.

Anonymkode: a6b42...036

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hvis du fortsatt ikke klarer å knytte deg til babyen etter å ha bedt om hjelp fra helsepersonell, så er det en mulighet til: adopsjon. Det er bedre at barnet får komme til noen som virkelig ønsker seg det og elsker det, enn å ikke ha det bra hos deg.  Det er ingen skam å gi fra seg barnet, hvis det er det beste for alle parter. 

Anonymkode: c03da...c25

Man kan ikke adoptere bort et barn uten at begge foreldrene skriver under, regner med at barnefar ikke er med på det. Teit råd! 

Anonymkode: c3ed7...769

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å angre på sitt eget barn uansett hvem faren er... Du må være dypt deprimert. Ellers fatter jeg null iallefall... Går du på medisiner som kan gjøre deg apatisk?

Anonymkode: 504f3...d70

[AnonymBruker]

Dette vil gå seg til. Du har nok fått en form for fødselsdepresjon, og klarer ikke  kjenne morsfølelsen helt. 
lever 3 åringen i barnehagen, og bruk masse tid på å kose med babyen, mamma følelsen kommer ❤️

Anonymkode: a5db7...b89

[AnonymBruker]

Du har antagelig fødselsdepresjon. Det hadde jeg, og det du beskriver kjenner jeg meg godt igjen i. 

Det løsnet da jeg til slutt sprakk og fortalte det til noen. Det vil si, det var en som hadde vært gjennom det samme som forsto at jeg hadde det, og gjennomskuet spillet mitt som lykkelig mor, og da klarte jeg ikke holde masken lenger. Heldigvis! Da fikk jeg hjelp, og ting løste seg etterhvert. Veldig plutselig egentlig. Fra ene øyeblikket til neste kom morskjærligheten plutselig. (Barnet var 7 måneder da.)

Anonymkode: 82879...474

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Har to barn, minste er nå 3 mnd. Hele svangerskapet dyttet jeg bort alle tanker om babyen i magen. Vurderte abort pga forholdet til barnefar gikk nedover. Det slo meg først når jeg var i fødsel hva som skulle skje. Jeg klarer ikke knytte meg til baby og savner tiden det bare var eldstemann på 3. Får så vondt av det lille mennesket som har kommet til verden og skyldfølelse over at jeg i det hele tatt har sånne tanker. Jeg drar på meg maska og gir henne all kjærlighet og kontakt hun trenger. Hver gang hun smiler får jeg klump i magen, og hun er en skikkelig blid baby. Aldri hatt så dårlig samvittighet før, hun er jo helt uskyldig og jeg er den viktigste personen i livet hennes akkurat nå.

Hører aldri om andre som har hatt det likt, er det bare at ingen snakker om det eller er jeg helt grusom?

Anonymkode: a184f...c07

Vet ikke om mange har det sånn, men jeg hadde, og har, det helt likt. Barnet er nå 3 år, og jeg angrer hver dag. Føler på mange måter at det barnet har ødelagt familien, meg og lykken. Men viser selvfølgelig ikke det til barnet. Gruer meg hver dag for å våkne og min eneste glede er å se frem til å kunne legge meg til å sove igjen. 

Anonymkode: 94ad5...5f1

[AnonymBruker]

Wow, her var det noen ufølsomme mennesker som ikke skulle hatt tilgang til Internett.

Ta kontakt med helsesøster eller fastlegen din ❤️

Anonymkode: a95fa...c03

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hører aldri om andre som har hatt det likt, er det bare at ingen snakker om det eller er jeg helt grusom?

Anonymkode: a184f...c07

Det er bare det at ingen snakker om det. Det er ekstremt tabu å være mor som ikke trives som mor!

Det kan være depresjon, men må ikke være det. Det kan ta litt tid.

Jeg var nok deprimert ser jeg i ettertid. Det var forferdelig å se på den nydelige babyen og ha helt feil følelser på innsiden. Følte jeg måtte late som, både overfor babyen og for andre. Sjokkerende om jeg innrømte at jeg ikke allerede elsket ungen min. Det løsnet for meg med tiden, heldigvis. Nå er barnet mitt 1,5 år og jeg kjenner at det er stort sett er fint å være mamma nå. Følelsene er kommet mer og mer.

Anonymkode: e21e9...cd2

[Chantielle]

Tråden er ryddet for krenkende innhold,brukerangrep,brukerdebatt,spekulasjoner,avsporinger,samt svar til dette.

Chantielle mod.

[AnonymBruker]

TS, slapp helt av! Er MANGE som vil ha barnet ditt! ❤️

Anonymkode: 0607b...608

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

«ingen anger på barna sine.»

Dere som sier de lavpanna dritet der, er er beviset; noen angrer faktisk jo. 

Anonymkode: 99f52...dbe

Kanskje Google fødselsdepresjon?

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hvis du fortsatt ikke klarer å knytte deg til babyen etter å ha bedt om hjelp fra helsepersonell, så er det en mulighet til: adopsjon. Det er bedre at barnet får komme til noen som virkelig ønsker seg det og elsker det, enn å ikke ha det bra hos deg.  Det er ingen skam å gi fra seg barnet, hvis det er det beste for alle parter. 

Anonymkode: c03da...c25

Det er litt voldsomt for svangerskapsdepresjon. 

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Snakk med helsesøster. Kan vel koble inn bv med en gang.

Anonymkode: a6b42...036

Ingen helsesøster med vettet i behold kobler inn bv for fødselsdepresjon 🙄

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vet ikke om mange har det sånn, men jeg hadde, og har, det helt likt. Barnet er nå 3 år, og jeg angrer hver dag. Føler på mange måter at det barnet har ødelagt familien, meg og lykken. Men viser selvfølgelig ikke det til barnet. Gruer meg hver dag for å våkne og min eneste glede er å se frem til å kunne legge meg til å sove igjen. 

Anonymkode: 94ad5...5f1

Det høres ut som du har en ubehandlet depresjon, kjære deg. Ring helsesøster ☺️

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

TS, slapp helt av! Er MANGE som vil ha barnet ditt! ❤️

Anonymkode: 0607b...608

Så stygg du er mot TS, hun trenger hjelp mot fødselsdepresjon, ikke slemme kommentarer. 

Anonymkode: ace05...4a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å angre på sitt eget barn uansett hvem faren er... Du må være dypt deprimert. Ellers fatter jeg null iallefall... Går du på medisiner som kan gjøre deg apatisk?

Anonymkode: 504f3...d70

Man gjør som regel ikke det om man antar alle andre har de samme følelsene som seg selv

Anonymkode: d4e1f...63b

[AnonymBruker]

Jeg hadde heller ikke de "rette" følelsene når barnet mitt kom. De var totalt fraværende. Verken likte eller mislikte barnet mitt, og driven var rett og slett en pliktfølelse og at jeg måtte minne meg selv hele tiden om at babyen var en person og ikke en tom gråtemaskin. 

Jeg liker barnet mitt nå, men det er mer fordi jeg er blitt kjent med henne over tid, ikke fordi hun er barnet mitt.

Tror det er vanligere enn hva vi tror å ikke få denne magiske morsfølelsen med en gang (eller noensinne). Men det er vanskelig å snakke om, mye på grunn av at det alltid fremstilles som at mødre ALLTID elsker barna sine i hverdagen. Og disse mødrene som vinner i lotto, og får oppleve det, evner ikke alltid å forstå at de følelsene kommer av flaks, ikke et valg. Og man blir demonisert for å ikke ha dem.

Anonymkode: d4e1f...63b