AnonymBruker Skrevet 27. mai 2022 #1 Skrevet 27. mai 2022 Tror ikke jeg har en diagnose. I barndommen ble jeg vel ofte snakket ned av mamma og følte meg aldri god nok eller flink nok. Nådde aldri opp til hennes forventninger og det legger hun ikke skjul på. I voksen alder gjelder dette fortsatt, men i det minste skryter hun i hvertfall sin yngste sønn opp i skyene og har alltid gjort det. Uansett: Har funnet meg en mann og har nå egen familie. Men alle andre? Holder vel muligens folk på en armlengdes avstand. Redd for å gjøre feil alltid og er redd for at andre er sinte eller sure på meg. Tenker alltid at folk har x forventninger om meg og jeg klarer ikke innfri disse. Blir ofte mutters stille om jeg ikke kjenner folk så godt enda, men kan være pratsom ellers Jobber med mennesker og gjør en god jobb (vil betegne meg som omsorgsfull ovenfor pasienter) men der går jeg jo inn i en annen rolle. Alle andre plasser må jeg jo kun være meg selv. Rare meg! Flere som meg der ute? Anonymkode: 0a314...a52 1 5
AnonymBruker Skrevet 27. mai 2022 #2 Skrevet 27. mai 2022 Du er ikke rar, men dine opplevelser fra barndommen har så klart formet deg som menneske. Det er naturlig at du ikke har tro på deg selv, men samtidig har du jo oppnådd mye likevel. Utdanning, jobb, familie. Jeg vil si at du er en sterk og tøff person som har klart dette til tross for at din nærmeste omsorgsperson har snakket deg ned hele livet ditt. Men jeg skjønner at du sliter med å slippe andre personer inn på deg. Det er klart du sliter med trygghet og tillit. Har du prøvd å få hjelp til å bearbeide barndommen din? Anonymkode: 3d831...a8b 2 1
AnonymBruker Skrevet 27. mai 2022 #3 Skrevet 27. mai 2022 Kjenner meg godt igjen i hva du beskriver, ja. Alltid følt meg rar og annerledes. Redd for kritikk og hva andre synes. Er skikkelig perfeksjonist og gjør alt for å ikke feile. Det er ganske slitsomt i blant, men har med årene funnet fred med det. Trives veldig godt i eget selskap, det er bare sammen med andre jeg begynner tvile på meg selv. Anonymkode: 7b17c...107 1 1
AnonymBruker Skrevet 27. mai 2022 #4 Skrevet 27. mai 2022 AnonymBruker skrev (2 minutter siden): Du er ikke rar, men dine opplevelser fra barndommen har så klart formet deg som menneske. Det er naturlig at du ikke har tro på deg selv, men samtidig har du jo oppnådd mye likevel. Utdanning, jobb, familie. Jeg vil si at du er en sterk og tøff person som har klart dette til tross for at din nærmeste omsorgsperson har snakket deg ned hele livet ditt. Men jeg skjønner at du sliter med å slippe andre personer inn på deg. Det er klart du sliter med trygghet og tillit. Har du prøvd å få hjelp til å bearbeide barndommen din? Anonymkode: 3d831...a8b Tusen takk❤ Har fått to velskapte unger (eldste er faktisk tenåring nå, jeg er i starten av 30 årene). Utdanningen fullførte jeg for 3 år siden og har planer om mer etterhvert. Skulle så ønske at jeg ikke overtenkte ALT. Jeg har søsken som er mye mer vellykket sosialt (om det blir riktig å si) enn meg. Vi vokste opp sammen.. Kanskje jeg bare ikke har funnet "mine" folk enda? Men.. Jeg har aldri følt jeg passer inn, uansett hvor jeg har bodd. Alltid stått på utsiden på en måte. Vil helst være usynlig for naboene om jeg kan (ingenting galt med de). Jeg omgåes jo folk i jobb, så sosial angst er det ikke. Det ser hyggelig ut med venninneturer, 17 mai frokoster osv - men tror aldri jeg blir å få det. Nei, har aldri gått i terapi. Anonymkode: 0a314...a52 1 1
AnonymBruker Skrevet 27. mai 2022 #5 Skrevet 27. mai 2022 AnonymBruker skrev (16 minutter siden): Kjenner meg godt igjen i hva du beskriver, ja. Alltid følt meg rar og annerledes. Redd for kritikk og hva andre synes. Er skikkelig perfeksjonist og gjør alt for å ikke feile. Det er ganske slitsomt i blant, men har med årene funnet fred med det. Trives veldig godt i eget selskap, det er bare sammen med andre jeg begynner tvile på meg selv. Anonymkode: 7b17c...107 Kjenner meg igjen her. Sånn sett er det lettere å være i eget selskap. Når jeg før kjente meg på mitt mest ensomme pleide jeg å dra på treningssenter eller kjøpesenter. Bare være en i mengden og gjøre som alle andre - men slippe å forholde meg til dette samspillet med andre. Skulle jo samtidig ønske at nettverket mitt var litt større. Plutselig snur livet brått om og da kan et nettverk være reddende😊 TS. Anonymkode: 0a314...a52 1 1
AnonymBruker Skrevet 27. mai 2022 #6 Skrevet 27. mai 2022 Du er ikke alene🌹 Jeg føler meg også rar. Mye likt med deg faktisk. Jeg ble snakket ned og kritisert mye av foreldrene mine i barndommen. Det har gjort meg usikker på meg selv og ukomfortabel rundt folk. Føler meg teit og rar rundt andre. Unngår folk utenom jobb. Trives best alene eller med mine aller nærmeste. Det er ikke sikkert vi egentlig er SÅ rare da. Kanskje det bunner i det negative selvsnakket, vår indre stemme som gjentar sånn vi ble pratet til som barn? Hvis man gjentar det ofte nok så vil man vel speile på utsiden det man føler på innsiden, så kanskje man kan snu det? Anonymkode: e4d89...b20 2
AnonymBruker Skrevet 27. mai 2022 #7 Skrevet 27. mai 2022 Når jeg leser nedover slik du beskriver deg, kjenner jeg meg igjen i alt🙂 Og nei, jeg har heller diagnose (som jeg vet om). Alltid bare følt meg rar og annerledes. Sær. Usosial. Har alltid følt det slik, selv om jeg selvfølgelig lekte godt med mange venner da jeg var liten. I slutten av tenårene og voksen alder har jeg likevel ikke passet inn sosialt noen steder syns jeg. Alltid følt meg mer ensom sammen med en gjeng, enn alene. Levd alene meste av mitt voksne liv, men klarte utrolig nok å finne meg en jeg følte meg ‘hjemme’ med i slutten av 30-årene. Vi har bodd sammen i 6 år og har to barn. Det er en god følelse å fremstå som normal utad ihvertfall🙂 Men innerst inne vet jeg jo at jeg fortsatt er den samme rare som ingen noen gang kommer til å skjønne seg helt på. Ikke en gang samboer😅 Anonymkode: c0f8f...420 3
Gjest Boetica Skrevet 28. mai 2022 #8 Skrevet 28. mai 2022 Syns du høres hyggelig ut, jeg. Du er nok ikke rarere enn folk flest. Ut fra det du skriver, høres det ut som du ikke mottok noen emosjonell støtte fra moren din, og at du derfor har blitt fryktelig selvkritisk.
AnonymBruker Skrevet 28. mai 2022 #9 Skrevet 28. mai 2022 Boetica skrev (9 minutter siden): Syns du høres hyggelig ut, jeg. Du er nok ikke rarere enn folk flest. Ut fra det du skriver, høres det ut som du ikke mottok noen emosjonell støtte fra moren din, og at du derfor har blitt fryktelig selvkritisk. Enig. Jeg syns ts høres oppgående og reflektert ut. AnonymBruker skrev (1 time siden): Tusen takk❤ Har fått to velskapte unger (eldste er faktisk tenåring nå, jeg er i starten av 30 årene). Utdanningen fullførte jeg for 3 år siden og har planer om mer etterhvert. Skulle så ønske at jeg ikke overtenkte ALT. Jeg har søsken som er mye mer vellykket sosialt (om det blir riktig å si) enn meg. Vi vokste opp sammen.. Kanskje jeg bare ikke har funnet "mine" folk enda? Men.. Jeg har aldri følt jeg passer inn, uansett hvor jeg har bodd. Alltid stått på utsiden på en måte. Vil helst være usynlig for naboene om jeg kan (ingenting galt med de). Jeg omgåes jo folk i jobb, så sosial angst er det ikke. Det ser hyggelig ut med venninneturer, 17 mai frokoster osv - men tror aldri jeg blir å få det. Nei, har aldri gått i terapi. Anonymkode: 0a314...a52 Jeg tror ikke at det er slik at du ikke passer inn noen sted, det handler nok mer om at du ikke tørr å slippe folk innpå deg. Å la de bli kjent med den personen du faktisk er (for tenk om de ikke liker den de blir kjent med?). Og det er helt forståelig, når moren din aldri har latt deg kjenne på at du er så flink, snill, god og søt akkurat slik du er. At du i hennes øyne er helt perfekt. Du beskriver det så bra selv, med at du helst vil være usynlig for naboene. Selv om søsken er vokst opp sammen, kan de ha helt forskjellige personligheter. Foreldre behandler også gjerne søsken ulikt, så det kan jo tenkes at de har en helt annen opplevelse av oppveksten enn du. Som den yngste broren din, som moren din roste opp i skyene. Han har nok en helt annen selvtillit enn deg. Anonymkode: 3d831...a8b 3 1
AnonymBruker Skrevet 28. mai 2022 #10 Skrevet 28. mai 2022 Du er ikke rar, du er perfekt! Anonymkode: 60e21...6a7 2 1
Maleficenta Skrevet 28. mai 2022 #11 Skrevet 28. mai 2022 AnonymBruker skrev (2 timer siden): Tror ikke jeg har en diagnose. I barndommen ble jeg vel ofte snakket ned av mamma og følte meg aldri god nok eller flink nok. Nådde aldri opp til hennes forventninger og det legger hun ikke skjul på. I voksen alder gjelder dette fortsatt, men i det minste skryter hun i hvertfall sin yngste sønn opp i skyene og har alltid gjort det. Uansett: Har funnet meg en mann og har nå egen familie. Men alle andre? Holder vel muligens folk på en armlengdes avstand. Redd for å gjøre feil alltid og er redd for at andre er sinte eller sure på meg. Tenker alltid at folk har x forventninger om meg og jeg klarer ikke innfri disse. Blir ofte mutters stille om jeg ikke kjenner folk så godt enda, men kan være pratsom ellers Jobber med mennesker og gjør en god jobb (vil betegne meg som omsorgsfull ovenfor pasienter) men der går jeg jo inn i en annen rolle. Alle andre plasser må jeg jo kun være meg selv. Rare meg! Flere som meg der ute? Anonymkode: 0a314...a52 kjenner meg en del igjen ja 1
AnonymBruker Skrevet 28. mai 2022 #12 Skrevet 28. mai 2022 AnonymBruker skrev (3 timer siden): Tror ikke jeg har en diagnose. I barndommen ble jeg vel ofte snakket ned av mamma og følte meg aldri god nok eller flink nok. Nådde aldri opp til hennes forventninger og det legger hun ikke skjul på. I voksen alder gjelder dette fortsatt, men i det minste skryter hun i hvertfall sin yngste sønn opp i skyene og har alltid gjort det. Uansett: Har funnet meg en mann og har nå egen familie. Men alle andre? Holder vel muligens folk på en armlengdes avstand. Redd for å gjøre feil alltid og er redd for at andre er sinte eller sure på meg. Tenker alltid at folk har x forventninger om meg og jeg klarer ikke innfri disse. Blir ofte mutters stille om jeg ikke kjenner folk så godt enda, men kan være pratsom ellers Jobber med mennesker og gjør en god jobb (vil betegne meg som omsorgsfull ovenfor pasienter) men der går jeg jo inn i en annen rolle. Alle andre plasser må jeg jo kun være meg selv. Rare meg! Flere som meg der ute? Anonymkode: 0a314...a52 Kjenner meg veldig igjen. Er det lov til å spørre hvor i landet du bor? Anonymkode: 2f9c6...a1a 1
AnonymBruker Skrevet 28. mai 2022 #13 Skrevet 28. mai 2022 Alle mennesker er jo rare, så ikke tenk på det. Vær deg selv, nesten ingen er det i dag. Anonymkode: 63885...983 1
AnonymBruker Skrevet 28. mai 2022 #14 Skrevet 28. mai 2022 Er som deg, men har adhd og noen autisme tegn. Hadde også en mor som ikke ga meg nok kjærlighet, og en far som ikke tok sin rolle alvorlig. Kan tenkes at de hadde diagnoser eller ting de slet med som gjorde at de ikke kunne gi meg det jeg trengte. Uansett, jeg har lite nettverk, og folk skygger unna. Det ble intenst noen år tilbake når jeg mistet jobben midt i korona men det gikk jo bra..men er mye alene. Samtidig liker jeg det. Anonymkode: 5dd82...e40 1 1
AnonymBruker Skrevet 28. mai 2022 #15 Skrevet 28. mai 2022 AnonymBruker skrev (10 timer siden): Tror ikke jeg har en diagnose. I barndommen ble jeg vel ofte snakket ned av mamma og følte meg aldri god nok eller flink nok. Nådde aldri opp til hennes forventninger og det legger hun ikke skjul på. I voksen alder gjelder dette fortsatt, men i det minste skryter hun i hvertfall sin yngste sønn opp i skyene og har alltid gjort det. Uansett: Har funnet meg en mann og har nå egen familie. Men alle andre? Holder vel muligens folk på en armlengdes avstand. Redd for å gjøre feil alltid og er redd for at andre er sinte eller sure på meg. Tenker alltid at folk har x forventninger om meg og jeg klarer ikke innfri disse. Blir ofte mutters stille om jeg ikke kjenner folk så godt enda, men kan være pratsom ellers Jobber med mennesker og gjør en god jobb (vil betegne meg som omsorgsfull ovenfor pasienter) men der går jeg jo inn i en annen rolle. Alle andre plasser må jeg jo kun være meg selv. Rare meg! Flere som meg der ute? Anonymkode: 0a314...a52 Har du spurt moren din om hvorfor hun fremsnakket mest din bror og ikke deg? Evt hvordan svarer hun da? Anonymkode: 5dd82...e40 1
AnonymBruker Skrevet 28. mai 2022 #16 Skrevet 28. mai 2022 AnonymBruker skrev (13 timer siden): Du er ikke alene🌹 Jeg føler meg også rar. Mye likt med deg faktisk. Jeg ble snakket ned og kritisert mye av foreldrene mine i barndommen. Det har gjort meg usikker på meg selv og ukomfortabel rundt folk. Føler meg teit og rar rundt andre. Unngår folk utenom jobb. Trives best alene eller med mine aller nærmeste. Det er ikke sikkert vi egentlig er SÅ rare da. Kanskje det bunner i det negative selvsnakket, vår indre stemme som gjentar sånn vi ble pratet til som barn? Hvis man gjentar det ofte nok så vil man vel speile på utsiden det man føler på innsiden, så kanskje man kan snu det? Anonymkode: e4d89...b20 "Godt" man er flere om å være alene (kanskje merkelig å si?). Nei, kanskje er vi egentlig helt okei? Har ofte tiltrukket meg giftige folk, blant annet et tilbakelagt 5 årig forhold med psykisk vold. Sikkert fordi jeg ikke klarer å sette grenser for meg selv og ikke tror jeg fortjener mer! Håper jeg klarer å snu tilværelsen for meg selv og håper det samme for deg🤗 Anonymkode: 0a314...a52 2
AnonymBruker Skrevet 28. mai 2022 #17 Skrevet 28. mai 2022 Boetica skrev (12 timer siden): Syns du høres hyggelig ut, jeg. Du er nok ikke rarere enn folk flest. Ut fra det du skriver, høres det ut som du ikke mottok noen emosjonell støtte fra moren din, og at du derfor har blitt fryktelig selvkritisk. Takk🤗 Prøver å være hyggelig mot de fleste😄 Anonymkode: 0a314...a52 1
AnonymBruker Skrevet 28. mai 2022 #18 Skrevet 28. mai 2022 AnonymBruker skrev (16 timer siden): Du er ikke rar, du er perfekt! Anonymkode: 60e21...6a7 Det var snilt sagt. For mannen og barna er jeg nok det (tror jeg iallefall😂) Anonymkode: 0a314...a52 2
AnonymBruker Skrevet 28. mai 2022 #19 Skrevet 28. mai 2022 AnonymBruker skrev (17 timer siden): Enig. Jeg syns ts høres oppgående og reflektert ut. Jeg tror ikke at det er slik at du ikke passer inn noen sted, det handler nok mer om at du ikke tørr å slippe folk innpå deg. Å la de bli kjent med den personen du faktisk er (for tenk om de ikke liker den de blir kjent med?). Og det er helt forståelig, når moren din aldri har latt deg kjenne på at du er så flink, snill, god og søt akkurat slik du er. At du i hennes øyne er helt perfekt. Du beskriver det så bra selv, med at du helst vil være usynlig for naboene. Selv om søsken er vokst opp sammen, kan de ha helt forskjellige personligheter. Foreldre behandler også gjerne søsken ulikt, så det kan jo tenkes at de har en helt annen opplevelse av oppveksten enn du. Som den yngste broren din, som moren din roste opp i skyene. Han har nok en helt annen selvtillit enn deg. Anonymkode: 3d831...a8b Tror aldri jeg levde opp til hennes forventninger nei..Saken er at vi er en miks av gutter og jenter i min søskenflokk. Vi er voksne nå da, alle. Min mor var alltid kritisk til oss jentene. Har lurt på om hun selv fikk den anerkjennelsen hun trengte i sin oppvekst. Det gjør meg passelig irritert når hun berettiger meg om hvordan barna bør møtes på/oppdras på. Jeg er glad i min mamma, men har lovd meg selv å aldri bli som henne - på flere punkt. Jeg har alltid hatt en grunnleggende oppfatning om at det er best å holde folk litt på avstand (ta emosjonell avstand på en måte?) så slipper man skuffelsen når de finner ut at jeg ikke er noe særlig... Anonymkode: 0a314...a52 1 1
AnonymBruker Skrevet 28. mai 2022 #20 Skrevet 28. mai 2022 AnonymBruker skrev (8 timer siden): Har du spurt moren din om hvorfor hun fremsnakket mest din bror og ikke deg? Evt hvordan svarer hun da? Anonymkode: 5dd82...e40 Nei. Min mor har muligens selvinnsikt til en viss grad. Men evne til å si unnskyld eller reflektere når vi spør, det har hun ikke. Hun har feks behandlet min søster direkte urettferdig en gang (vi var voksne da også, dette er noen år siden). Min mor var da direkte urimelig og innså det nok selv. Istedet for å si unnskyld og legge seg flat var enden på visa at de to brøt kontakten i 4 mnd. Dvs, de gjenopptok kontakt da søster ville prate med henne og da lot begge parter som ingenting hadde skjedd... Jeg ville lagt meg paddeflat for ungene mine, uansett❤ Jeg ble mamma ganske ung. En gang kranglet vi om noe helt annet og jeg gjorde noe stikk motsatt av hva hun mente jeg burde gjøre. Hun endte opp med å kalle MEG en dårlig mor! Jeg slo av telefon og dro derfra. Hun ringte x-ganger. Ikke for å si unnskyld, men for å spørre hvor jeg var. Ordene hennes har virkelig brent seg fast inn i hukommelsen min, blir aldri å glemme det.. Jeg orker ikke ta dette opp med henne.. Det er så utrolig masse. Ikke bare fra barndommen min, men også som voksen. Istedet for å fokusere på fortid bør jeg vel heller kanskje fokusere på fremtiden. Sorry for langt svar - bare en liten brøkdels beskrivelse av hvem hun er. Anonymkode: 0a314...a52 1
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå