Skuffet uten å ha rett til det

[AnonymBruker]

Jeg har giftet med med en fantastisk mann, men sammenliknet med min egen familie er de lite åpne og kommuniserer sjeldnere og dårligere, uten at det er noe galt. Jeg har selv en søster og foreldre, men vi snakker sammen daglig, inkluderer hverandre i legetimer, hva vi handler osv. Snakker med mine foreldre 1-2 ganger på tlf hver dag og er hos dem 2-3 i mnd selv med 3t reisevei. Søster tekster jeg med daglig og snakket med på tlf 2-5 dager i uka. Altså mye kontakt. 
 

Han sender et par meldinger i mnd med sine foreldre og kan gå en mnd uten å snakke med sin bror men vi spiser middag ca hver 3 uke med broren hans og hans foreldre. De bor 20 min unna oss. Jeg tekster ofte med broren hans fordi jeg ønsker en god relasjon med svigerfamilien + at jeg prøver å inkludere ved å sende ultralyd bilder nå som vi er gravide. Prøver å invitere til turer sammen og spørre om alt er fint. Dette opplever jeg som blir godt tatt imot. Broren hans sier aldri nei, svarer alltid raskt og tar oftere iniativ til konserter osv. Han har også blitt flinkere til å dele bilder hvis han er på ferie osv. Altså ikke kjempe mye kontakt, men føles trygt og fint. 
 

Nå skal han gifte seg, og jeg er kjempe glad for at han har møtt en så fantastisk dame! Jeg har virkelig blitt glad i han og unner han bare alt godt. Dama er også supersøt og snill. De har ikke vært sammen så lenge så har ikke fått utviklet noe nært forhold til henne men håper vi kan komme nærmere med tiden.  De spurte om min mann kunne fylle ut forlovelseserklæring og vi var blant de første som fikk vite om planlagt bryllup. Altså før foreldre. De ønsker ingen stor sermoni og skal bare skrive under noe papirer. MEN nå har svigerforeldrene våre fått beskjed om dato som er om en kort uke, og vi har ikke hørt noe fra dem direkte. Vi skal egentlig på helgetur sammen med dem samme helgen. Det føles rett og slett litt sårt selvom de selvsagt må feire som de ønsker. Det er jo de dagen handler om, men klarer ikke å ikke bli litt skuffet.
 

Jeg tror jeg bare er så glad i han og prøver å etablere et godt forhold til en litt vanskelig familie at jeg blir litt skuffet over at innsatsen min på å prøve å få innpass ikke fungerer, spesielt siden det er eneste onkelen til barnet vårt som kommer.

Og gave da? Altså kan jo ikke gi noen en gave hvis vi liksom ikke vet at de skal gifte seg. Det føles også sårt fordi gaver er mitt kjærlighetsspråk. Kjenner jeg får lyst til å skyve han helt unna og redusere innsatsen min for å få et godt forhold men ser jo hvor barnslig det er. Mannen min sier bare at de får gjøre som de vil. Han sier jeg har for mye følelser.

 

Noen tanker? Er dette normalt i din familie? Jeg vet jo at vi er litt vel nære i min egen familie..

Anonymkode: b1bd7...cd1

[AnonymBruker]

Verden handler ikke om deg. De vil feire på sin måte, og det må du respektere. At du velger å trekke deg unna svoger fordi du har en barnslig oppførsel mot andres handlinger er jo bare idiotisk.

"Altså kan jo ikke gi noen en gave hvis vi liksom ikke vet at de skal gifte seg. Det føles også sårt fordi gaver er mitt kjærlighetsspråk"

Passe dramatisk much?

Hans familie gjør ting på sin måte, og din familie gjør ting på deres måte. Få hode ut av ræva se andre fra deres perspektiv, ikke ditt eget.

Anonymkode: ef8aa...630

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Verden handler ikke om deg. De vil feire på sin måte, og det må du respektere. At du velger å trekke deg unna svoger fordi du har en barnslig oppførsel mot andres handlinger er jo bare idiotisk.

"Altså kan jo ikke gi noen en gave hvis vi liksom ikke vet at de skal gifte seg. Det føles også sårt fordi gaver er mitt kjærlighetsspråk"

Passe dramatisk much?

Hans familie gjør ting på sin måte, og din familie gjør ting på deres måte. Få hode ut av ræva se andre fra deres perspektiv, ikke ditt eget.

Anonymkode: ef8aa...630

Ja, du har nok rett i at jeg må prøve å fokusere på dem  Jeg skriver at mitt naturlige reaksjonsmønster er at jeg ønsker å trekke meg unna. Jeg ønsker ikke å bruke energi på folk som ikke gir meg noe tilbake, men å ha en høflig tone uten den ekstra innsatsen er jo en selvfølge. Handling er et valg. Følelser er bare følelser, de kan jeg jo ikke styre:)
 

 

Anonymkode: b1bd7...cd1

[Havspeil]

Du beskriver familiedynamikken i deres familie som " vanskelig ",og helt annerledes enn hva du er vant med . Det stemmer nok halvveis . 🙂 Men du aner nok kun et snev av historikken deres og hvorfor valg har skjedd. 

Og det er greit. Ifht svigerfamilien,så gir du på deres premisser.  

Ifht DIN kjernefamilie med eventuelle barn,så overfører du verdiene og fellesskapet du har vokst opp med ,og  får din ektemann med på laget så godt det lar seg gjøres. ❤ Du må da se savnet hans som eventuelt da kommer til overflaten ifht sine foreldre og søsken, om  han skal ha en papparolle selv. Da må du kanskje bære han litt i begynnelsen 🙂

Ville fokusert på det . 

Skuffelse skal du droppe,- bortkastet energi,da man ikke går i andres sko. ❤

Endret 22. mai 2022 av Havspeil

[AnonymBruker]

Altså jeg har et kjempegodt forhold til min familie, men å ha så mye kontakt som du har med din familie høres ekstremt slitsomt ut. Folk er forskjellige og du trenger ikke forsøke forandre på de. 

Anonymkode: 16a7a...954

[Gjest supernova_87]

Hadde tenkt å svare at man ikke trenger å få lov til å føle noe som helst, og at man føler det man føler, men fyfaen så dramatisk du er her. 

Dere har jo definitivt fått innpass. Dere var de første som fikk vite om planlagt bryllup og skal på hyttetur med den den helga de skal gifte seg, da er dere jo inkludert? 

Det er ikke sånn at mannen din sin familie er rar, eller din familie er rar/vanskelig. Folk er forskjellige, familier er forskjellig. Tror jeg hadde klikket om jeg hadde en familie med så mye kontakt som din f.eks. så jeg ville prøvd å snu tankegangen om at svigerfamilien din et vanskelig. 

Ha kontakt fordi DU vil det. Ikke fordi du skal gjøre andre skyldig i å ha kontakt med deg. 

[Daria]

Du høres intens ut... Din måte å være familie på, dine ønsker om nærhet og åpenhet og dine kriterier for kontakthyppighet og kommunikasjon er ikke de eneste riktige, og du kan ikke forvente at alle andre skal strekke seg etter dem eller ha noe ønske om å gjøre det. Din manns familie gjør ikke ting dårligere enn din familie bare fordi de gjør ting annerledes. 

Og ærlig talt - det er et stort problem for deg hvordan du skal kunne gi gave når de ikke forteller om bryllupet på forhånd? Her er et radikalt forslag - gi dem gave etterpå, når de forteller at de har giftet seg. Hva har det å si? Slik du framstiller det handler det ikke om dine ønsker om å glede andre (for dem er det jo natulig at de ikke får gave før etter at de faktisk har giftet seg og fortalt om det), det handler om deg og ditt ego og dine behov. 

Endret 22. mai 2022 av Daria

[AnonymBruker]

Takk for alle svar ☺️
Fint å få en tilbakemelding når følelsene kanskje ikke er helt rasjonelle. 
 

Jeg ser at formuleringen ble feil, de er ikke vanskelige, men svært annerledes enn meg, og dermed vanskelig for meg å forholde meg til. :) Altså man lever separerte liv og møtes for en middag i et par timer i mnd. 

Anonymkode: b1bd7...cd1

[AnonymBruker]

Du høres ut som en krevende person.

Anonymkode: c8a5a...b8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk for alle svar ☺️
Fint å få en tilbakemelding når følelsene kanskje ikke er helt rasjonelle. 
 

Jeg ser at formuleringen ble feil, de er ikke vanskelige, men svært annerledes enn meg, og dermed vanskelig for meg å forholde meg til. Altså man lever separerte liv og møtes for en middag i et par timer i mnd. 

Anonymkode: b1bd7...cd1

Og så? De trives med det, og det er sånn de vil ha det. 

At det er vanskelig for deg å forholde seg til er et deg problem, ikke deres. 

Anonymkode: ef8aa...630

[AnonymBruker]

Jeg er forvirret. Hva er du skuffet over? At de ikke holder stort bryllup? 

Anonymkode: f51ec...51c

[AnonymBruker]

Tror broren til mannen min hadde fått hakeslepp om jeg hadde involvert ham i ultralydbilder 😅 Hadde virkelig begynt å lure om dama til broren min hadde sendt sånt til min mann også. 

Vi er alle forskjellige og det må du rett og slett lære deg å tåle og akseptere. 

Anonymkode: 77791...727

[AnonymBruker]

Du framstår som intens og slitsom, og det virker som du overtenker i ekstremt stor grad. Chill! Gi gave i etterkant, la dem nå få ro til å feire slik de ønsker. Jeg klarer ikke engang få tak i ha du egentlig er skuffet over? 

Anonymkode: 7ce52...a9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tror broren til mannen min hadde fått hakeslepp om jeg hadde involvert ham i ultralydbilder 😅 Hadde virkelig begynt å lure om dama til broren min hadde sendt sånt til min mann også. 

Vi er alle forskjellige og det må du rett og slett lære deg å tåle og akseptere. 

Anonymkode: 77791...727

Om dama til broren til min mann hadde sendt ultralydbilder, mente jeg... 

Anonymkode: 77791...727

[AnonymBruker]

Jeg er usikker på hva du mener med en «litt vanskelig familie»? Du beskriver din mann som del av en helt normal, velfungerende familie og deg selv som del av en ekstremt krevende familie. Jeg hadde fått noia om foreldrene mine skulle kreve kommunikasjon daglig (eller ukentlig). Det kan jo kun stamme fra kontrollerende adferd.

Det du forsøker å gjøre er å tvinge alle inn i din mal. Uten å gjøre deg opp noen mening om den malen er god eller dårlig - du er bare vant med den. Og når folk velger sin egen mal (som er mer normal og trolig mer velfungerende enn din) så forsøker du på ikke dem i din retning.

Folk er som folk er, ts. Og de fleste av dem (din svigerfamilie inkludert) bryr seg ikke om din hverdag. Og godt er det. 

Anonymkode: eb55d...254

[AnonymBruker]

Oi, så interessant at folk tenker at det er krevende å snakke sammen slik min familie gjør. Det er jo ingen forventning, men et ønske om å ringe f.eks. pappa når jeg er på vei hjem fra jobb bare for å høre om alt går bra eller hvis jeg ser en kjole som lillesøster hadde elsket så sender jeg bilde. Men ja, vi er nok litt vel glad i å prate med hverandre 😅 Stammer nok også fra at mine foreldre er eldre enn snittet og man er redd for å miste dem i underbevisstheten.

Jeg setter også pris på tilbakemelding rund f.eks. deling av ultralydbildene. For meg var det helt naturlig ettersom jeg sendte det til mine nærmeste venner også og jeg da behandlet broren til mannen som en venn :) Og litt fordi ungen vår virkelig var en kopi av han🙈

Jeg er ikke skuffet over måten de feirer på, det hadde ikke brydd meg om de dro vekk og f.eks. giftet seg i Spania. Det viktigste er jo at de får hverandre og har det bra. Men at foreldrene skal være med i tinghuset på middag etterpå, mens vi ikke har fått beskjed om at de skal gifte seg. Hadde de sagt at de ønsket det så lite som mulig og dermed kun ønsket foreldre hadde det vært en forklaring, men her føles det ut som man er sidesatt. 

Bare info: Mannen min sier selv at han opplever de som litt lukket og «vanskelig».  Han sier de har snakket svært lite om følelser og at det er vanskelig å prate med f.eks. foreldrene, men at det fungerer. Og at min familie er helt motsatt så en mellomting hadde kanskje vært mer optimalt🙈

Broren og forloveden har absolutt ikke gjort noe galt, og mest sannsynlig er det ikke noe grunn til at vi ikke har fått beskjed. Jeg kjente bare på et stikk av skuffelse over det å ikke bli inkludert. Så skjønner jeg jo det her på svarene at flertallet ikke tenker det samme som meg eller kanskje ikke har samme syn på familiære bånd, så da er det vel normalt for mange da :)

Anonymkode: b1bd7...cd1

[Daria]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Oi, så interessant at folk tenker at det er krevende å snakke sammen slik min familie gjør. Det er jo ingen forventning, men et ønske om å ringe f.eks. pappa når jeg er på vei hjem fra jobb bare for å høre om alt går bra eller hvis jeg ser en kjole som lillesøster hadde elsket så sender jeg bilde. Men ja, vi er nok litt vel glad i å prate med hverandre 😅 Stammer nok også fra at mine foreldre er eldre enn snittet og man er redd for å miste dem i underbevisstheten.

Det er ikke krevende så lenge det er noe alle involverte trives med. Det blir krevende når du anser det som normalen og forventer at alle andre skal leve opp til det. Faren min er gift med en som er litt som deg - at hun og døtrene hennes har et så tett forhold er selvfølgelig deres sak, men når hun - med de beste intensjoner - skal legge seg i hvordan og hvor ofte han kommuniserer med sine barn eller har forventninger til at alle skal informere og dele på hennes nivå, kan det fort oppleves som krevende og intens for oss som er vant til og trives med mindre. Det er ikke fordi vi bryr oss mindre om hverandre, vi har bare ikke det samme behovet for å dele og få vite alt.

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har giftet med med en fantastisk mann, men sammenliknet med min egen familie er de lite åpne og kommuniserer sjeldnere og dårligere, uten at det er noe galt. Jeg har selv en søster og foreldre, men vi snakker sammen daglig, inkluderer hverandre i legetimer, hva vi handler osv. Snakker med mine foreldre 1-2 ganger på tlf hver dag og er hos dem 2-3 i mnd selv med 3t reisevei. Søster tekster jeg med daglig og snakket med på tlf 2-5 dager i uka. Altså mye kontakt. 
 

Han sender et par meldinger i mnd med sine foreldre og kan gå en mnd uten å snakke med sin bror men vi spiser middag ca hver 3 uke med broren hans og hans foreldre. De bor 20 min unna oss. Jeg tekster ofte med broren hans fordi jeg ønsker en god relasjon med svigerfamilien + at jeg prøver å inkludere ved å sende ultralyd bilder nå som vi er gravide. Prøver å invitere til turer sammen og spørre om alt er fint. Dette opplever jeg som blir godt tatt imot. Broren hans sier aldri nei, svarer alltid raskt og tar oftere iniativ til konserter osv. Han har også blitt flinkere til å dele bilder hvis han er på ferie osv. Altså ikke kjempe mye kontakt, men føles trygt og fint. 
 

Nå skal han gifte seg, og jeg er kjempe glad for at han har møtt en så fantastisk dame! Jeg har virkelig blitt glad i han og unner han bare alt godt. Dama er også supersøt og snill. De har ikke vært sammen så lenge så har ikke fått utviklet noe nært forhold til henne men håper vi kan komme nærmere med tiden.  De spurte om min mann kunne fylle ut forlovelseserklæring og vi var blant de første som fikk vite om planlagt bryllup. Altså før foreldre. De ønsker ingen stor sermoni og skal bare skrive under noe papirer. MEN nå har svigerforeldrene våre fått beskjed om dato som er om en kort uke, og vi har ikke hørt noe fra dem direkte. Vi skal egentlig på helgetur sammen med dem samme helgen. Det føles rett og slett litt sårt selvom de selvsagt må feire som de ønsker. Det er jo de dagen handler om, men klarer ikke å ikke bli litt skuffet.
 

Jeg tror jeg bare er så glad i han og prøver å etablere et godt forhold til en litt vanskelig familie at jeg blir litt skuffet over at innsatsen min på å prøve å få innpass ikke fungerer, spesielt siden det er eneste onkelen til barnet vårt som kommer.

Og gave da? Altså kan jo ikke gi noen en gave hvis vi liksom ikke vet at de skal gifte seg. Det føles også sårt fordi gaver er mitt kjærlighetsspråk. Kjenner jeg får lyst til å skyve han helt unna og redusere innsatsen min for å få et godt forhold men ser jo hvor barnslig det er. Mannen min sier bare at de får gjøre som de vil. Han sier jeg har for mye følelser.

 

Noen tanker? Er dette normalt i din familie? Jeg vet jo at vi er litt vel nære i min egen familie..

Anonymkode: b1bd7...cd1

litt merkelig at dere skulle være forlovere men ikke ble bedt i bryllupet??

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg er ikke skuffet over måten de feirer på, det hadde ikke brydd meg om de dro vekk og f.eks. giftet seg i Spania. Det viktigste er jo at de får hverandre og har det bra. Men at foreldrene skal være med i tinghuset på middag etterpå, mens vi ikke har fått beskjed om at de skal gifte seg. Hadde de sagt at de ønsket det så lite som mulig og dermed kun ønsket foreldre hadde det vært en forklaring, men her føles det ut som man er sidesatt. 

Anonymkode: b1bd7...cd1

Du vet de skal giftes for din mann har fylt ut forlovererklæring. I HI skryter du av dere var blant de første som fikk vite.

Du er skuffet over de gifter seg med bare foreldrene til stede. Eller sagt på annen måte, fordi du ikke er invitert. Du uttrykker jo at du føler de ikke "har lov" å gjøre dette uten å redegjøre for deres valg. 

Anonymkode: f51ec...51c

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er fint at du gjør en innsats for å bli kjent og nær med svigerfamilien. 
Bare husk at alle familier er ulike, og det er naturlig for deg ikke nødvendigvis er naturlig for alle andre. Husk derfor å ikke press for mye på. Forholdet må gå begge veier. Hvis de er interessert i et nært forhold må de også gjøre en innsats. Føl deg frem og ta det litt forsiktig. 
 

Jeg skjønner at du er skuffet over å ikke bli invitert i bryllupet. Men jeg forstår det slik at dere har fått vite om bryllupet gjennom å fylle ut forlovererklæring. Da kan dere jo selvsagt kjøpe gave. 
Mitt råd er å svelge skuffelsen, kjøpe en gave til dem og levere den personlig med hyggelige lykkeønskninger. Ikke vis at du er skuffet, vis dem heller at du er glad på deres vegene. 

Anonymkode: 0ddd9...76b