Frustert mor

[kraftwerk]

Fru Uperfekt skrev (13 timer siden):

Kommer #2 med slikt drittpreik igjen så hadde jeg bare pakket dens eiendeler og satt de utenfor. Det er ikke et barn men en voksen som skal vite bedre

Helt enig, dette er en voksen person på 24 år som nærmest dikterer stemningen i hjemmet. Det er uakseptabel oppførsel. Og 18 åringen er forøvrig myndig og har ingenting å gjøre hos mor og far - hvis en ikke klarer å oppføre seg. Da kan 18-åringen finne seg en hybel/leilighet istedenfor. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Det er nå en gang slik at enkelte barn tror de ikke har noe ansvar i livet, og de velger å skyve alt ansvar over på sine foreldre.

Er ganske sikker på at halvparten av alle tråder som opprettes på Kvinneguiden blir opprettet av slike barn nr. 2. De får aldri nok, de har aldri skyld, og de skyver all skyld over på sine foreldre. 

Anonymkode: f0a97...dc5

Nja.. finnes nok av dårlige foreldre der ute uten en gram av selvinnsikt. Har selv vokst opp med en alkoholiker mor som dro inn en mishandlende stefar inn i mitt og min søsters liv. Nå er hun veldig syk og helt alene, hver gang hun ringer får hun ingen sympati av meg og forstår ikke hvorfor. Så synd på henne som ikke får noe hjelp og sitter å råtner hjemme, «ingen av barna mine vil ha noe med meg å gjøre.» så slemt… så spør jeg «du skjønner ikke hvorfor ingen av oss kommer å hjelper deg?» .. nei. Søsteren min har null kontakt, jeg svarer en gang i blandt på vegne av mine besteforeldre som vil vite at hun er i live. Min far, mer eller mindre ikke-eksisterende og like sjokkert, aldri betalt ett øre, aldri dukket opp på noe jeg var innvolvert i annet en konfimasjonen min, aldri husket bursdagen min.

Så når foreldre påstår at barna finner på ting i ettertid er jeg jææævlig skeptisk. Det er mer sannsynelig at de voksne har glemt det da det ikke var så «big deal» for dem, mens barna husker for det var store svik for dem. Alle barn fortjener foreldre, ikke alle foreldre fortjener barn si.

Anonymkode: cb895...877

[kosmo]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nja.. finnes nok av dårlige foreldre der ute uten en gram av selvinnsikt. Har selv vokst opp med en alkoholiker mor som dro inn en mishandlende stefar inn i mitt og min søsters liv. Nå er hun veldig syk og helt alene, hver gang hun ringer får hun ingen sympati av meg og forstår ikke hvorfor. Så synd på henne som ikke får noe hjelp og sitter å råtner hjemme, «ingen av barna mine vil ha noe med meg å gjøre.» så slemt… så spør jeg «du skjønner ikke hvorfor ingen av oss kommer å hjelper deg?» .. nei. Søsteren min har null kontakt, jeg svarer en gang i blandt på vegne av mine besteforeldre som vil vite at hun er i live. Min far, mer eller mindre ikke-eksisterende og like sjokkert, aldri betalt ett øre, aldri dukket opp på noe jeg var innvolvert i annet en konfimasjonen min, aldri husket bursdagen min.

Så når foreldre påstår at barna finner på ting i ettertid er jeg jææævlig skeptisk. Det er mer sannsynelig at de voksne har glemt det da det ikke var så «big deal» for dem, mens barna husker for det var store svik for dem. Alle barn fortjener foreldre, ikke alle foreldre fortjener barn si.

Anonymkode: cb895...877

Hei. Hadde det så vært tilfelle i vårt tilfelle skulle hverken jeg eller min  mann nølt med å legge oss flat og glatt innrømmet det. Men nå er det slik at vi har stilt opp, hjulpet dem med hva det måtte være, gitt dem penger , lat dem få låne biln. Ja hva det måtte være. Det er kanskje det som er feil at vi har ikke satt grenser nok. Hva vet jeg ?

Synes det er leit å lese om din barndom og om hvordan du har hatt det. Sender deg en stor klem  

[Fru Uperfekt]

kraftwerk skrev (6 timer siden):

Helt enig, dette er en voksen person på 24 år som nærmest dikterer stemningen i hjemmet. Det er uakseptabel oppførsel. Og 18 åringen er forøvrig myndig og har ingenting å gjøre hos mor og far - hvis en ikke klarer å oppføre seg. Da kan 18-åringen finne seg en hybel/leilighet istedenfor. 

Om jeg forsto TS rett var det det 2 eldste, aka ikke 18-åringen, som oppførte seg som utømte utedo

[kosmo]

Fru Uperfekt skrev (18 minutter siden):

Om jeg forsto TS rett var det det 2 eldste, aka ikke 18-åringen, som oppførte seg som utømte utedo

Hei. Det er barn nr 1- 18 år ( gutt) og jente nr 2, 24 år som oppfører seg dårlig. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nja.. finnes nok av dårlige foreldre der ute uten en gram av selvinnsikt. Har selv vokst opp med en alkoholiker mor som dro inn en mishandlende stefar inn i mitt og min søsters liv. Nå er hun veldig syk og helt alene, hver gang hun ringer får hun ingen sympati av meg og forstår ikke hvorfor. Så synd på henne som ikke får noe hjelp og sitter å råtner hjemme, «ingen av barna mine vil ha noe med meg å gjøre.» så slemt… så spør jeg «du skjønner ikke hvorfor ingen av oss kommer å hjelper deg?» .. nei. Søsteren min har null kontakt, jeg svarer en gang i blandt på vegne av mine besteforeldre som vil vite at hun er i live. Min far, mer eller mindre ikke-eksisterende og like sjokkert, aldri betalt ett øre, aldri dukket opp på noe jeg var innvolvert i annet en konfimasjonen min, aldri husket bursdagen min.

Så når foreldre påstår at barna finner på ting i ettertid er jeg jææævlig skeptisk. Det er mer sannsynelig at de voksne har glemt det da det ikke var så «big deal» for dem, mens barna husker for det var store svik for dem. Alle barn fortjener foreldre, ikke alle foreldre fortjener barn si.

Anonymkode: cb895...877

Tenker også det samme i slike tråder

Anonymkode: 6472f...85d

[Fru Uperfekt]

kosmo skrev (2 timer siden):

Hei. Det er barn nr 1- 18 år ( gutt) og jente nr 2, 24 år som oppfører seg dårlig. 

Da hadde jeg ryddet ut tingene deres, kun det som de faktisk eier, og gitt de utkastelsesordte/hevet de rett ut alt etter hvor full av dritt de var

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det vanskelig å høre om feil barna dine mener du har gjort. Men hvordan møter du det? Går du rett i forsvar eller prøver du å forstå hvor de følelsene kommer fra? 
Og hvordan har du møtt barnets følelser i barndommen? 
har du vært emosjonelt tilgjengelig, ikke bare praktisk og med penger? Kan barnet ha opplevd traumatiske ting du ikke har fanget opp eller hjulpet med? 

Anonymkode: 7a0d4...b21

[AnonymBruker]

Ville prøvd å hørt på hva de faktisk sier, om det kan være noe hold i det. Kjenner ikke deg og din familie, så jeg vet selvsagt ikke hva som er sant og ikke. Men om barn nr 2 har så sterke følelser for at oppveksten var dårlig, så ligger det trolig NOE bak. Ikke nødvendigvis at du gjorde en dårlig jobb som mor, men noe har gjort at barnet føler det slik.

Min mor for eksempel, stilte alltid opp på treninger, kjørte meg steder dersom jeg absolutt trengte det, lagde alltid middag osv, men ikke en dag uten at jeg fikk høre hvor mye hun måtte gjøre for oss barna, at hun aldri hadde tid til sitt pga oss, og selvfølgelig gjør hun det med gleeeede, men stakkars hun! Men prøvde vi å hjelpe til med feks middagen så kunne hun bli drit sur for vi gjorde ting feil eller ødela hennes lille fritid.. så jeg følte meg konstant til bry, spurte om svært lite etter mer jeg følte at jeg bare hadde ødelagt livet hennes. Spurte hun om dagen min, og jeg svarte at den var vond for jeg ble utestengt og sparket på på skolen igjen feks, så begynte hun å prate om ja huff, jeg også ble mobbet i barndommen og det er ikke noe gøy, før hun bare pratet om seg selv og hvor fælt hun hadde det som barn. Følte aldri hun brydde seg, så jeg sluttet dermed å si noe.

Det med å si dere har stygge klær og slikt er jo helt unødvendig da, uavhengig av hvordan barndommen var. Det er jo bare å slenge dritt. Og jeg sier igjen ikke at du har vært en dårlig mor, men bare fordi en springer for barna og gjør alt for dem, så er en ikke nødvendigvis en god mor heller. Kan være du har møtt de feil, gitt de følelsen av å ikke være verdt noe. Kan være du har oppdratt de til å bli bortskjemte drittunger, kan være barna sliter med noe annet psykisk og tar det ut over deg.. ingen her vet grunnen, men prøv å lytt til det barnet sier likevel, prat som likeverdige, ikke gå i forsvar og vis forståelse. Da kan det være du faktisk finner ut hva som ligger bak

Anonymkode: f4a8e...ae2

[kosmo]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Selvfølgelig er det vanskelig å høre om feil barna dine mener du har gjort. Men hvordan møter du det? Går du rett i forsvar eller prøver du å forstå hvor de følelsene kommer fra? 
Og hvordan har du møtt barnets følelser i barndommen? 
har du vært emosjonelt tilgjengelig, ikke bare praktisk og med penger? Kan barnet ha opplevd traumatiske ting du ikke har fanget opp eller hjulpet med? 

Anonymkode: 7a0d4...b21

Hei. 

Jeg har på ingen måte hensikt å forsvare meg. Men jeg ønsker å kommentere slik jeg har opplevd det. 

Vi har bestandig møtt våre barn og pratet om det dersom vi har sett at det er noe. Vi kan jo ikke prate om noe som vi ikke vet om, og det har vi sagt til henne. Selv om hun nå som 24 år mener at vi ikke spurte nok om følelsene hennes, spurte nok om hennes venninner. Vi har aldri vært sånn super streng, og kastet barnet på rommet og gitt de straff.  Vil nok si at vi har sagt i fra. Vi har hjulpet henne med å flytte, vi har vært på trening og dugnad, cuper , alt som hører med på sporten( og klaget aldri til henne om at vi ikke ville, for det gjorde vi) vi har vært sammen på utflukter, spist ute sammen og slike ting, lånt henne bilen, gitt henne penger.

Har hun rett som 24 åring å trakassere oss som foreldre?  Har hun rett å stå opp i auene på sin far og si at hun kan si hva hun vil? og si til sin bror at han da han var 17 år at han kan også gjøre det?

For ja jeg vil si at det er trakassering. Ja vi har gjort vårt beste, og er langt ifra feilfrie. Og vi vet at vår datter på 24 år og kan gjøre feil. 

Bestandig når hun har kommet hjem har vi handlet, vasket huset, vasket oss ( selv om vi gjør det hele året da). Men alt er skrubbet og vasket til hun kommer. Lån av bil får hun også bestandig. 

Er det for mye å få litt takknemlighet? skal ikke hun oppføre seg mot oss som foreldre?

I ettertid har det også kommet frem at hun har kjeftet og smelt på sin søster på 28 år i mange år. Med sitt søskenbarn har hun gjort slik at venner og venninne til sitt søskenbarn ikke ville ha kontakt med henne, pga vår datter på 24 år har sagt noe til venner og venninne til søskenbarn slik at alle snudde seg bort fra henne. Er det rett?

Nei, vi har ikke gjort alt rett. Det vet både jeg og min mann.

Er det rett at 18 åringen kaller mora for dom i haue, skadet i haue. 

 

Endret 10. august 2022 av kosmo

[kosmo]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Ville prøvd å hørt på hva de faktisk sier, om det kan være noe hold i det. Kjenner ikke deg og din familie, så jeg vet selvsagt ikke hva som er sant og ikke. Men om barn nr 2 har så sterke følelser for at oppveksten var dårlig, så ligger det trolig NOE bak. Ikke nødvendigvis at du gjorde en dårlig jobb som mor, men noe har gjort at barnet føler det slik.

Min mor for eksempel, stilte alltid opp på treninger, kjørte meg steder dersom jeg absolutt trengte det, lagde alltid middag osv, men ikke en dag uten at jeg fikk høre hvor mye hun måtte gjøre for oss barna, at hun aldri hadde tid til sitt pga oss, og selvfølgelig gjør hun det med gleeeede, men stakkars hun! Men prøvde vi å hjelpe til med feks middagen så kunne hun bli drit sur for vi gjorde ting feil eller ødela hennes lille fritid.. så jeg følte meg konstant til bry, spurte om svært lite etter mer jeg følte at jeg bare hadde ødelagt livet hennes. Spurte hun om dagen min, og jeg svarte at den var vond for jeg ble utestengt og sparket på på skolen igjen feks, så begynte hun å prate om ja huff, jeg også ble mobbet i barndommen og det er ikke noe gøy, før hun bare pratet om seg selv og hvor fælt hun hadde det som barn. Følte aldri hun brydde seg, så jeg sluttet dermed å si noe.

Det med å si dere har stygge klær og slikt er jo helt unødvendig da, uavhengig av hvordan barndommen var. Det er jo bare å slenge dritt. Og jeg sier igjen ikke at du har vært en dårlig mor, men bare fordi en springer for barna og gjør alt for dem, så er en ikke nødvendigvis en god mor heller. Kan være du har møtt de feil, gitt de følelsen av å ikke være verdt noe. Kan være du har oppdratt de til å bli bortskjemte drittunger, kan være barna sliter med noe annet psykisk og tar det ut over deg.. ingen her vet grunnen, men prøv å lytt til det barnet sier likevel, prat som likeverdige, ikke gå i forsvar og vis forståelse. Da kan det være du faktisk finner ut hva som ligger bak

Anonymkode: f4a8e...ae2

Hei. 

Jeg har på ingen måte hensikt å forsvare meg. Men jeg ønsker å kommentere slik jeg har opplevd det. 

Vi har bestandig møtt våre barn og pratet om det dersom vi har sett at det er noe. Vi kan jo ikke prate om noe som vi ikke vet om, og det har vi sagt til henne. Selv om hun nå som 24 år mener at vi ikke spurte nok om følelsene hennes, spurte nok om hennes venninner. Vi har aldri vært sånn super streng, og kastet barnet på rommet og gitt de straff.  Vil nok si at vi har sagt i fra. Vi har hjulpet henne med å flytte, vi har vært på trening og dugnad, cuper , alt som hører med på sporten( og klaget aldri til henne om at vi ikke ville, for det gjorde vi) vi har vært sammen på utflukter, spist ute sammen og slike ting, lånt henne bilen, gitt henne penger.

Har hun rett som 24 åring å trakassere oss som foreldre?  Har hun rett å stå opp i  på sin øyene far og si at hun kan si hva hun vil? og si til sin bror at han da han var 17 år at han kan også gjøre det?

For ja jeg vil si at det er trakassering. Ja vi har gjort vårt beste, og er langt ifra feilfrie. Og vi vet at vår datter på 24 år og kan gjøre feil. 

Bestandig når hun har kommet hjem har vi handlet, vasket huset, vasket oss ( selv om vi gjør det hele året da). Men alt er skrubbet og vasket til hun kommer. Lån av bil får hun også bestandig. 

Er det for mye å få litt takknemlighet? skal ikke hun oppføre seg mot oss som foreldre?

I ettertid har det også kommet frem at hun har kjeftet og smelt på sin søster på 28 år i mange år. Med sitt søskenbarn har hun gjort slik at venner og venninne til sitt søskenbarn ikke ville ha kontakt med henne, pga vår datter på 24 år har sagt noe til venner og venninne til søskenbarn slik at alle snudde seg bort fra henne. Er det rett?

Nei, vi har ikke gjort alt rett. Det vet både jeg og min mann

[AnonymBruker]

Høres ut som 24 åringen er litt forstyrra i huet. Uten å sette diagnoser eller noe sånt, men vanlige mennesker oppfører seg ikke på den måten. Uansett. Hun høres ikke helt frisk ut. 

Hadde sluttet å sy puter under armene hennes framover. Noen ganger er det bedre å holde kjeft enn å ta igjen, kanskje alle tilbakemeldinger blir som bensin på bålet, kanskje hun trenger konflikter i livet sitt. Noen er sånn. 

 

Anonymkode: 044fc...0f4

[AnonymBruker]

Hva er rallsjå?

Anonymkode: 53f7d...9c0

[AnonymBruker]

Har ingen gode råd, men opplever akkurat det samme med våre ❤️ 
Har også gjort alt for dem i oppveksten.
 

God klem til deg.

Anonymkode: e0968...45b

[kosmo]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hva er rallsjå?

Anonymkode: 53f7d...9c0

At huset ikke er i topp stand slik hun vil ha det😀 hun er flau over huset, og oss. Det har hun også sagt til familien.  Hvordan vi har det her hjemme og hvordan vi går kledd.

[kosmo]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har ingen gode råd, men opplever akkurat det samme med våre ❤️ 
Har også gjort alt for dem i oppveksten.
 

God klem til deg.

Anonymkode: e0968...45b

💓klem

[AnonymBruker]

Barn som blir voksne vil alltid reflektere over barndommen og foreldrene sine. Dette er en periode som de mest sannsynlig trenger å komme seg gjennom.

De forstår mer av livet når de selv blir ordentlig voksen og får barn selv. 
Søsken er også forskjellig. 
eks. Min søster opplevde pappa slik og slik. Jeg opplevde ikke pappa slik. Det er den enkeltes opplevelse det handler om. 
Mine foreldre har vært gode foreldre, men de har også feilet her og der. Men på den tiden visste de ikke bedre og hadde kunnskap nok. Det å snakke om følelser var ikke vanlig på den tiden, og de var ikke vant med det selv heller fra sin oppvekst igjen. Barneoppdragelse går ofte i generasjoner, men også i tiden vi lever i med kunnskap og opplysninger en får med seg. 
Min mor lagde all mat fra bunn av og bakte brød. Babyklær og sengeklær ble strøket og alt var på stell. Jeg stryker ikke sengeklær eller babyklær, og lager ikke alt fra bunn. 
Men så er jeg god på det følelsesmessige, mer enn mine foreldre var. 
Nå er begge mine foreldre flink å snakke om følelser, fordi de henger med i tiden. 
Unge voksne (som dine barn) kan også bli påvirket av venner og det de leser. Å klage over en dårlig oppvekst vekker også oppmerksomhet. 

Anonymkode: 42ba5...fbe

[kosmo]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Barn som blir voksne vil alltid reflektere over barndommen og foreldrene sine. Dette er en periode som de mest sannsynlig trenger å komme seg gjennom.

De forstår mer av livet når de selv blir ordentlig voksen og får barn selv. 
Søsken er også forskjellig. 
eks. Min søster opplevde pappa slik og slik. Jeg opplevde ikke pappa slik. Det er den enkeltes opplevelse det handler om. 
Mine foreldre har vært gode foreldre, men de har også feilet her og der. Men på den tiden visste de ikke bedre og hadde kunnskap nok. Det å snakke om følelser var ikke vanlig på den tiden, og de var ikke vant med det selv heller fra sin oppvekst igjen. Barneoppdragelse går ofte i generasjoner, men også i tiden vi lever i med kunnskap og opplysninger en får med seg. 
Min mor lagde all mat fra bunn av og bakte brød. Babyklær og sengeklær ble strøket og alt var på stell. Jeg stryker ikke sengeklær eller babyklær, og lager ikke alt fra bunn. 
Men så er jeg god på det følelsesmessige, mer enn mine foreldre var. 
Nå er begge mine foreldre flink å snakke om følelser, fordi de henger med i tiden. 
Unge voksne (som dine barn) kan også bli påvirket av venner og det de leser. Å klage over en dårlig oppvekst vekker også oppmerksomhet. 

Anonymkode: 42ba5...fbe

Min mor har aldri pratet med meg om mine følelser. Og hun hadde hennes metode på å oppdra oss som barn. Jeg kunne aldri tenkt meg å klandre min mor i voksen alder for hvordan hun gjorde det og det når vi var barn/ungdom/voksen. Jeg er evig takknemlig for alt hun har gjort for meg, og alt jeg har fått.