Ble voksenlivet som du trodde?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Ja egentlig ble det å være voksen ganske som jeg trodde. Mann, to barn, lederjobb, og fritiden er bygget mye rundt barnas fritidsaktiviteter. Vi har ellers en grei økonomi for å kunne ta familieferie etc. Så selv om det er mer jobb og mindre fritid enn jeg drømte (drømmer) om, så er jeg der jeg tenkte jeg kom til å være tidlig i 40-åra. 

Tristeste livet på denne tråden. Typisk sliter.

Anonymkode: 09c73...bc3

[Frøkenfryden]

Jeg ønsket å bo et bra sted, ha trygg økonomi, en jobb jeg liker og en bra Mann. Det ble slik. Opp og nedturer er det jo, men alt i alt oppnådde jeg de viktige tingene for meg☺️

[daemi]

Nei, det ble mye bedre. Trodde ikke jeg skulle oppnå så mye med livet mitt, men jeg har møtt drømmedama som jeg har vært sammen med i 7 år, jeg har en god jobb med godt over gjennomsnittlig lønn, en fin bil, MC og til og med en liten 14 fots båt. Jeg hadde aldri trodd ting ville bli så bra.

[AnonymBruker]

Hadde trodd livet skulle bli mer karriere og mindre familie. Men er for tiden primær omsorgsperson for to skjønne, siden mannen er leder. Jeg valgte han fordi han er spennende og ambisiøs, men 2xspennende og ambisiøs lot seg ikke helt kombinere med familieliv, særlig siden min mamma døde og vi ikke har annen familie noen av oss. 

 

Anonymkode: f7526...e9a

[AnonymBruker]

Så ikke for meg noe spesielt. Tar ting som det kommer.

Anonymkode: 9fe6e...3c7

[AnonymBruker]

Jeg hadde helt klare ambisjoner fra jeg startet på ungdomsskolen. Jeg skulle gå inn i militæret og bli (kvinnelig) jagerflypilot. Det gikk rett i dass da jeg ikke var høy nok. 

Var litt i drift gjennom videregående, men tok nå en utdanning. Hadde ingen andre framtidsplaner enn det å bli pilot. Selv om jeg ikke fikk det livet jeg ønsket meg, er jeg nå fornøyd likevel slik det har blitt. Selvfølgelig hender det jeg tenker litt på hvordan det KUNNE vært, men jeg har en positiv innstilling til livet og livets utfordringer. 

Anonymkode: 97ebe...849

[Rucula]

Jeg hadde så store forhåpninger om hvordan livet skulle bli..

Men jeg synes egentlig livet er oppskrytt.  Livet består av å stresse rundt, jobbe og gjøre ting man må... Jeg er en stor skuffelse for meg selv. 

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet, men jeg var i hvertfall livredd for å bli pressa inn i A4-boksen med mann og barn. Så det har jeg gjort alt for å unngå, og nå er jeg vel egentlig mest lettet for at voksenlivet ble som jeg ønsket og ikke som jeg fryktet.

Anonymkode: 6c390...fa9

[Gjest Dævendøtte]

AnonymBruker skrev (På 15.5.2022 den 1.52):

Eigentleg ikke.

Jeg har hus, barn, bil, lederstilling, hage, stavmikser. Fleste rundt meg er galne og ikke spesielt velfungerende.

Trudde JEG kom til å vere på lukket avdeling.

Anonymkode: 9b3b0...524

Haha, samme her. 

Livet er helt fantastisk rent egoistisk sett, er over femti nå og jeg må nesten klype meg i armen hver dag for å være sikker på at jeg ikke drømmer. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Tristeste livet på denne tråden. Typisk sliter.

Anonymkode: 09c73...bc3

Du har rett i at jeg har jobbet for det, men jeg trives med det jeg har oppnådd. Så takk for din mening om mitt liv. Ville du heller hatt et voldelig forhold, ustabil økonomi og barn med utfordringer bare for å være interessant i denne tråden? Jeg tviler. 

Anonymkode: e9237...625

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Tristeste livet på denne tråden. Typisk sliter.

Anonymkode: 09c73...bc3

Er det ikke tristere med de med kronisk sykdom som går rundt med smerter og ingen utsikt til forbedring? Jeg vet hva jeg ville valgt.

Tilbake til HI, absolutt ingenting kunne ha forberedt meg på hvor belastende det er å ha ansvar for barn.

Anonymkode: 31932...3c5

[AnonymBruker]

Jeg ønsket meg et A4-liv og føler jeg lever det livet jeg ønska meg og er veldig takknemlig for det. 
 

Anonymkode: c9b22...e15

[AnonymBruker]

Nei, trodde jeg skulle ha familie. 49 å aldri møtt noen. Ingen barn. Eksisterer uten at jeg "lever". Til tider forstår jeg ikke hva livet er ment for.. kun jobb, jobb å atter jobb.

Anonymkode: 1d94c...ddf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.5.2022 den 0.11):

Bortsett fra materiale eiendeler, hva har du faktisk? 

Anonymkode: 19dc2...3df

Om man er glad i bilen sin så er det lov . 
noen vil ha familie og noen vil ha en bil . 
like Okay begge deler 

Anonymkode: d4f5a...a4a

[AnonymBruker]

Nei. Trodde ikke jeg kom til å få 3 syke barn (sykdom ble ikke oppdaget før de var rundt 6 år). Trodde ikke faren deres kom til å svikte både kone og barn og ha null samvær med barna.

Og trodde ikke jeg selv kom til å gå på en smell så kraftig som jeg gjorde og ende opp som ufør. Trodde jeg i det minste skulle være i jobb. En stor sorg at det ble så kort. 

Nå håper jeg alderdommen blir lettere enn første del av voksenlivet har vært. Deler av barndommen og ungdomstiden var harde tider også. Så lov å håpe at siste del av livet blir bra. Er ca halvveis i livet nå.

Anonymkode: 4cfd7...910

[AnonymBruker]

Nei. Nå er jeg blitt 25 år, men ingenting ble som jeg hadde tenkt meg eller håpet på. Har en fulltidsjobb på et lager, samboer og bil. Er veldig takknemlig for at jeg har førerkortet og egen bil. Tok lappen da jeg var 22 år.

Jeg har ikke noe kontakt med familien min. Snakker sporadisk med de to yngste brødrene mine av og til. Er venneløs også. Er litt deprimerende å tenke på at jeg aldri har blitt invitert med å fest før. 
 

Jeg så for meg at jeg skulle begynne å studere, finne en bra jobb, kjøpe hus og få meg venner, men neida. Jeg tror ikke jeg heller ønsker å få barn når jeg har så innskrenka omgangskrets. Blir litt for deprimerende å bare ha meg, barnet og samboer å omgås med, så da tror jeg at jeg velger å la være. 
 

Har bare satt meg til ro med at jeg mest sannsynlig alltid vil forbli venneløs, som jeg har vært stort sett hele livet. Fritiden går til trening, kjøre bilturer for meg selv i helgene og bruke masse penger på iskaffe fra Starbucks. 

Anonymkode: e2e0f...206

[Frøkenfryden]

Lacuna skrev (På 16.5.2022 den 0.19):

Foreløpig er livet nokså likt som jeg hadde sett for meg. Det eneste som ble veldig annerledes er at jeg har slitt med kronisk sykdom, og dette har preget mye av vokselivet så langt. Jeg som var frisk som en fisk gjennom hele barne- og ungdomstiden, og i det jeg passerte 20 år så snudde helsen seg totalt på hodet. 

Føler med deg❤️  Har også en sykdom som preger livet ganske mye og man merker det hver dag😔 Heldigvis har livet mye glede likevel. 

[AnonymBruker]

On 5/15/2022 at 1:40 AM, AnonymBruker said:

Var det noe du så for deg som yngre, som ble helt annerledes?

Anonymkode: 7138b...c5a

Trodde virkelig ikke at jeg skulle sitte som 45-åring og være helt alene. Fullstendig uten familie, venner og nettverk. Trodde aldri at verden kunne være et så ensomt sted.

Anonymkode: f3474...a21

[AnonymBruker]

Nei, voksenlivet ble ikke som jeg trodde. Hadde mange tøffe år med xen som psykisk mishandlet meg, og til slutt gikk over til fysisk. Etter det hadde jeg en lang og tung periode hvor mye så håpløst ut, i tillegg til at jeg fikk en fysisk skade etter en ulykke.

Så snudde alt, når jeg bestemte meg for å ta skikkelig tak i det. Nå er jeg på god vei til en utdanning jeg aldri hadde drømt om at jeg skulle klare, jeg har truffet en fantastisk mann som jeg har vært samboer med i noen år nå, og livet snudde helt på hodet til det bedre.

skulle gjerne vært foruten skaden, men ellers er livet veldig bra. ❤️

Anonymkode: 100bc...a68

[Gjest ti10]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nei. Nå er jeg blitt 25 år, men ingenting ble som jeg hadde tenkt meg eller håpet på. Har en fulltidsjobb på et lager, samboer og bil. Er veldig takknemlig for at jeg har førerkortet og egen bil. Tok lappen da jeg var 22 år.

Jeg har ikke noe kontakt med familien min. Snakker sporadisk med de to yngste brødrene mine av og til. Er venneløs også. Er litt deprimerende å tenke på at jeg aldri har blitt invitert med å fest før. 
 

Jeg så for meg at jeg skulle begynne å studere, finne en bra jobb, kjøpe hus og få meg venner, men neida. Jeg tror ikke jeg heller ønsker å få barn når jeg har så innskrenka omgangskrets. Blir litt for deprimerende å bare ha meg, barnet og samboer å omgås med, så da tror jeg at jeg velger å la være. 
 

Har bare satt meg til ro med at jeg mest sannsynlig alltid vil forbli venneløs, som jeg har vært stort sett hele livet. Fritiden går til trening, kjøre bilturer for meg selv i helgene og bruke masse penger på iskaffe fra Starbucks. 

Anonymkode: e2e0f...206

Men i alle dager, du har så mange år igjen av livet ditt! Hva er det som hindrer deg i å studere, få deg venner osv.? Det er da altfor tidlig å kapitulere og si at "Sånn ble det" i en alder av 25.