AnonymBruker Skrevet 6. mai 2022 #21 Skrevet 6. mai 2022 Skaff deg hund heller, følg den opp selv, og dump den aldri hos mamma fordi du skal gjøre noe der hunden ikke passer inn. Fin omsorgstrening. Anonymkode: fb936...2ad
AnonymBruker Skrevet 6. mai 2022 #22 Skrevet 6. mai 2022 Tenk på hvor mye eldre du er nå enn for bare tre år siden, da du var 15 (og, hvis du ikke føler det slik, tenk litt over det). Så, om tre år til, tror du ikke du har opplevd mer, lært litt mer, fått noen nye venner, utviklet forholdet til «typen»? Og hvis typen virkelig et mannen i ditt liv, et skikkelig farsemne, hel ved og stødig og grei og ikke minst snill, kan ta seg av et barn alene og du elsker ham: den perfekte far til dine barn: vil du ikke ha noen fine år med ham alene, og bare nyte det å være kjærester? Og han med deg. Hadde det ikke vært fint å bare være unge og ikke voksne som tenker på klesvasken og strømregninga, syke barn og regntøy? Anonymkode: 5988f...163 1
AnonymBruker Skrevet 6. mai 2022 #23 Skrevet 6. mai 2022 AnonymBruker skrev (1 time siden): Ble gravid da jeg var 19. Ingen problemer Anonymkode: 9f64e...0ff Helt sikkert ikke problem å føde barn, men kanskje du heller skal fortelle hvordan det gikk etter at du fikk barn? Hvor lenge hadde barnet to foreldre under samme tak? Hvor mye har du å takke dine foreldre for? Hvordan er relasjonen mellom deg og far, og barnet og far? Hvor mange fedre og mødre har barnet hatt? Deltok du eller far på aktiviteter med barnet eller ble det i all oppdratt av et nettbrett eller en tv? Pluss hundre andre spørsmål.. Som visstnok ikke er så viktig.. Bare så lenge man ønsker barn så vil alt gå bra. Anonymkode: 6f6e5...1c3
888 Skrevet 6. mai 2022 #24 Skrevet 6. mai 2022 AnonymBruker skrev (6 timer siden): For barnets beste er det ikke best å få barn i så ung alder. Eller handler det bare om deres sterke ønske om å få barn, så at barna skal få de beste muligheter er kanskje ikke så farlig? Det er ingen menneskerett å sette barn til verden, derimot har barn rettigheter. Å få barn i så ung alder fordrer at dere må ha masse hjelp fra andre rundt dere. Er de informert om at dere ønsker barn, og har de sagt seg villig til å stille opp? Anonymkode: 6f6e5...1c3 Hele familiene til begge har i mange år bekreftet at de vil stille opp så mye som mulig. Valg om å få barn hadde selvfølgelig tatt hensyn til barna, at de skulle fått det best mulig!
AnonymBruker Skrevet 6. mai 2022 #25 Skrevet 6. mai 2022 Hvordan var barndommen din? Er du harmonisk som menneske uten store problemer? For barnet ditt sin del, ble du velge å vente. Uansett hvor moden og ansvarsfull man er som 18 åring så er man faktisk bare 18 år. Jeg er en mye bedre mamma nå som jeg er eldre enn jeg var til mitt yngste barn som jeg fikk når jeg var 18 år. Anonymkode: 03bbf...fc7
AnonymBruker Skrevet 6. mai 2022 #26 Skrevet 6. mai 2022 Hei! jeg ble mor som 18-åring/ uplanlagt vel og merke - men det er ikke noe jeg anbefaler. Jeg måtte jobbe, studere og oppdra et barn samtidig/ mens vennene mine festet og levde sine liv. Jeg mistet store deler av omgangskretsen min da de færreste ønsket å henge med en baby på slep. Jeg var heldig som hadde en støttende familie og er i dag 33 år og fremdeles sammen med barnefar. Det gikk hele 7 år før vi fikk barn nr.2 og var klare for det. Vi har jobbet beinhardt for å få livet til og gå rundt og skape en god oppvekst for vår datter. Selv om jeg ikke angrer på valget jeg tok den gangen, kan jeg inni mellom ha en sorg over alt jeg gikk glipp av. Det er masse jobb og krever masse av dere som personer og som familie. Det er ikke bare gull og grønne skoger med barn men de skal ivaretas, forsørges og følges opp avhenge av alder. Jeg elsker mine barn over alt på jord, men når man er 18 år og tror man er bedreviter og kan best er det ikke alltid lett å ta gode avgjørelser. Bare husk å tenk nøye gjennom det, og sørg for at dere har et godt nettverk som vil stille opp for dere i småbarnsperioden. Både med barnevakt, økonomi og sosialt! Anonymkode: 652a2...790 3
AnonymBruker Skrevet 6. mai 2022 #27 Skrevet 6. mai 2022 Mamma var 19 da hun ble gravid med meg. Og der har aldri vært noe problem. Hun var moden vil jeg si. Vi har hatt det trygt, stabilt og aldri noe "bytte av far". Det har vært en veldig fin oppvekst, og hun hadde nok mye mer energi enn jeg som var over 30 da jeg fikk første barnet hadde. Er klart at hun har gitt opp mye, venninnene festet sikkert og dro på turer uten henne. Dette ser heller ikke ut til å ha påvirket henne i negativ grad. Vi hadde vel også dårlig råd i perioder, uten at det var noe vi merket noe særlig til. Var kanskje annerledes på 90-tallet når kjøpepresset var mindre enn det er nå. Jeg vil iallefall frem til at ikke alle unge mødre er dømt til å mislykkes, og at ikke alle som vokser opp med unge mødre får problemer. Selv har jeg fullført masterutdanning, mitt søsken har ikke falt helt på plass, men holder på med bachelor nummer tre og har fått en godt betalt jobb. Ingen av oss har hatt en utrygg oppvekst, ingen psykiske plager, ingen varige mén. Anonymkode: f7664...c17 2
AnonymBruker Skrevet 6. mai 2022 #28 Skrevet 6. mai 2022 Ikke gjør det. Jeg gjorde det, alt var rosenrødt og tommel opp. Så ble jeg voksen. Har nå en 10-åring med en idiot av en far som jeg må samarbeide med i flere år til. Man kjenner ikke hverandre før man blir voksne, og det er man IKKE som 18-åring (snakker av erfaring). Ikke gjør det. Anonymkode: 779ea...2a1 1
AnonymBruker Skrevet 6. mai 2022 #29 Skrevet 6. mai 2022 AnonymBruker skrev (3 timer siden): Helt sikkert ikke problem å føde barn, men kanskje du heller skal fortelle hvordan det gikk etter at du fikk barn? Hvor lenge hadde barnet to foreldre under samme tak? Hvor mye har du å takke dine foreldre for? Hvordan er relasjonen mellom deg og far, og barnet og far? Hvor mange fedre og mødre har barnet hatt? Deltok du eller far på aktiviteter med barnet eller ble det i all oppdratt av et nettbrett eller en tv? Pluss hundre andre spørsmål.. Som visstnok ikke er så viktig.. Bare så lenge man ønsker barn så vil alt gå bra. Anonymkode: 6f6e5...1c3 Det er ikke meg du siterer men jeg kan svare siden det samme hendte meg. Barnet vårt er 4 år og har fremdeles to foreldre som bor sammen. Vi har gode relasjoner alle sammen. Han ser besteforeldrene kun i feriene, siden vi bor langt unna. Han går på svømming og turn, og ser kun på tradisjonell barneTV kl 18. Jeg er student og pappaen jobber fullt. Ville ikke valgt annerledes hvis jeg kunne gått tilbake. Jeg synes ikke man skal dømme mødre og barnas lykke ut i fra alder.. Til TS. Mange ting var fint med å være ung mor. Men du er fortsatt ung mor om du venter 2-3 år. Jeg ville først og fremst tenkt på relasjonen, om typen er en person du ser en fremtid med og som du vil ha som pappa til dine barn. Også ville jeg tenkt gjennom hva du egentlig vil i livet (det blir fort for travelt til å tenke på sånt når barna kommer). Hva vil du utdanne deg som, jobbe med? Hvor vil du etablere seg og bo? Bruk de neste 2-3 årene på å peile deg inn og f.ekst starte et studie. Det er null problem å være student med barn (man får tilgang til studentbarnehage og studentbolig), men det er greit å finne "sitt" studie først og komme igang med denne, slik at man slipper å flytte og bytte utdanning mens familien er på slep. Økonomien faller på plass etterhvert som dere kommer ut i jobb. Barna er ikke særlig dyre de første årene, det er først når de bikker en 8-9 år at de begynner å "kreve" mer. Så mitt råd: vent til du bikker 20. Da står du stødigere i forholdet og ønskene dine, samt at du får det beste av to verdener. Anonymkode: 8e895...fe6 4
AnonymBruker Skrevet 6. mai 2022 #30 Skrevet 6. mai 2022 Jeg har opplevd begge deler. Fikk barn som 18-åring og da jeg var 33. Jeg vil ikke oppfordre 18-åringer til å få barn, for det er veldig tidlig og man har jo et hav av tid å gjøre på. Jeg gikk glipp av en del ting som jeg syns unge mennesker skal gjøre, og jeg var heller ikke spesielt reflektert. Men jeg var en god mor vil jeg si, barnet hadde en stabil oppvekst og hadde det ikke noe annerledes enn andre i barnehage og skoleliv. Jeg var klassekontakt og kjørte til fritidsaktiviteter, deltok på klasseturer og sydde ødelagte russedresser da de var russ. Samtidig hadde jeg veldig få venner på min egen alder, jeg levde et voksenliv sammen med folk som var ti år eldre enn meg mens mine jevnaldrende dro på utveksling til USA, dro på interrail, var på studentkonserter og tok utdannelser. Jeg gikk rett i jobb fra videregående og brukte tid på å betale regninger for barnehage og sfo, vasket møkkete cherroxer og leste de samme eventyrene jeg omtrent nettopp hadde sluttet å lese for lillebroren min. Men, jeg så ikke mørkt på noe og hadde jo masse energi og ungdommelig mot. Da jeg var 33 fikk jeg barn igjen. Det var ikke noe enklere egentlig, det var bare andre utfordringer. Karrieren som etter mange års innsats endelig begynte å gi uttelling fikk en bråstopp, og jeg slet da jeg kom tilbake etter permisjonen. Etter noe år kom også et samlivsbrudd, og det var mye vanskeligere å være singel og klare alt selv i slutten av 30-årene enn som tjueåring. Det som var bedre nå var kontakten med barnet. Jeg har et mye større fokus på å lære barnet om empati, refleksjon, kritisk tenking, regulering av følelser, kunnskap om alt mulig. Vi prater mye mere sammen, utover det praktiske. Der var jeg ikke veldig god med det eldste barnet, sannsynligvis fordi jeg var en novise selv som visste veldig lite om livet. Anonymkode: 29fa5...da7 3
AnonymBruker Skrevet 6. mai 2022 #31 Skrevet 6. mai 2022 Fikk barn når jeg var 21. Det var altfor tidlig for min del. Jeg var ikke klar for det og den dårlige opplevelsen gjorde at det bare ble med det ene barnet. Skulle gjerne ha ventet til jeg var nærmere 30, da var jeg en helt annen person og hadde nok hatt en bedre opplevelse, samt kanskje fullført utdanning og hatt livet ordentlig på stell først. Anonymkode: 372ab...39b 1
Amatariel Skrevet 7. mai 2022 #32 Skrevet 7. mai 2022 Jeg ble gravid rett etter videregående. Kjæresten dro i militæret og var hele svangerskapet der. Fikk litt ekstra permisjon for å bli med på ultralyd og sånt. Og rundt fødsel. Men han dimmet ikke før babyen var 3 måneder gammel, så var litt tøft å være alene i starten. Men fikk god hjelp fra familien rundt. Han gikk rett over på studier etterpå, mens jeg var hjemme med babyen frem til den var ca. 1 år og kunne begynne i barnehage. Da begynte jeg også på studier. Syns det var fantastisk å være unge foreldre! Vi ble prioritert på alt mulig... Fikk familieleilighet på studentby, moderasjon på barnehagekontigent, bostøtte osv. Vi levde ikke fett og hadde ikke masse materialistiske ting, men denne tiden av livet husker jeg som utrolig fin. Vi hadde penger til det vi måtte ha, og masse masse tid. Ble mindre tid til barn(a) da vi fikk oss fulle faste jobber noen år senere. Så jeg er såå glad for at vi startet tidlig med barn. Hilsen nå 4-barnsmor i 30-åra! 1
AnonymBruker Skrevet 7. mai 2022 #33 Skrevet 7. mai 2022 Jaggu meg mange surmaga kommentarer her... Det med å vente med å få barn til man bikker 30 er ingen garanti for noe som helst. Det å få barn er et sjansespill hvor man ikke kan forutse utfallet uansett. Fikk første midt i studiene, og det var i grunn veldig fint. Og jeg fortsatte bare studiene da barnet begynte i barnehage. Hadde bedre tid da enn jeg har nå med full jobb... Er midt i tredveårene og enslig for det viste seg jo at han jeg skulle dele livet med var en spilleavhenging, utro dritt. Anonymkode: 7f45e...330 1 1
AnonymBruker Skrevet 8. mai 2022 #34 Skrevet 8. mai 2022 AnonymBruker skrev (På 6.5.2022 den 12.52): Er 18 år og veldig lyst på baby. Typen har også lyst, men skal i militæret til neste år så er mest praktisk å vente. Er ikke ute etter meningen, men hvis noen har erfaringer dere vil dele settes det veldig pris på😍 Anonymkode: c4130...e69 Jeg var 21. Det positive var at jeg hadde mye energi og overskudd. Det negative var manglende utdanning og fast jobb, ustabil økonomi, eide ikke egen bolig og dermed ble boforholdene ustabile. Jeg var heller ikke 100% klar for å gi slipp på friheten min og "undsomslivet". Alt i alt så hadde det vært bedre for både meg og barnet å vente noen år. Selv om alt gikk bra til slutt. Nå er jeg voksen, og ser tilbake på hennes barneår med sorg. Fordi jeg ikke kunne gi henne all min tid og fokus, og ikke minst at hun alltid fikk billige klær og dårlige gaver. Anonymkode: 5ecd6...497
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå