omsorgsfordeling

[Gjest StoreSky]

Altså. Jeg er blitt skilt, januar i år flyttet jeg ut. Til nå har vi hatt vår datter 50/50, annen hver uke. Har vel fungert greit, ingen store konflikter på dette området.

Men nå har det kommet frem (datteren min har betrodd seg til mormor) at hun er sliten og veldig lei seg for at vi er skilt og har henne annen hver uke. Hun gråt nesten to timer fordi hun var så trist -dette er noe hun ikke har sagt noe om til meg eller hennes pappa....

Mormor (min mamma altså) mente at kanskje vi burde fordele henne anderledes når hun er så liten (7 år i januar). At hun for eksempel bor fast hos den ene, og at den andre har henne annen hver helg pluss en dag i uken.

Noen som har råd...? Hvordan vite hva som er best for henne?

Bør jeg høre med henne hva hun ønsker? Er klar over at det er oss voksnens ansvar, men kanskje høre HVA hun synes er slitsomt..

Er det noen offentlige instanser som kan hjelpe meg og oss?

[Gjest Mayamor]

Kanskje du skulle satt deg ned sammen med datteren din og pratet med henne om hva det var som gjorde at det var slitsomt...? Og oppmuntret pappan til det samme. Og satt dere ned og snakket sammen alle tre. Ikke legge press på hvor hun skal bo, ikke la henne tro at det er opp til henne, men bare lytte til henne og så snakke på tomannshånd med pappan.

Flott at dere snakker sammen.

Flere skulle hatt det slik!

Men det som passer for det ene barnet, passer ikke nødvendigvis for det andre.

Men bare ikke la barnet få dårlig samvittighet.

Lykke til - alle tre.

Mayamor

[Gjest StoreSky]

Jeg og pappan snakker ikke sammen lengere...gjorde det før, men i helgen gikk ting over alle støvleskaft!

Hun sier hun er sliten av å flytte hele tiden. Så hun kunne tenke seg at hun bodde fast hos en, og heller besøker den andre mye. Men vet jo ikke hvor mye hun mener det -siden hun er så liten. Aller helst vil hun at hun bor fast et sted og vi foreldre flytter inn/ut...Men jeg kan ikke skjønne hvordan det skal gå praktisk. (pc, musikk, klær, private papirer etc)

[Gjest Mayamor]

Det at et barn vil bo et sted og la foreldrene flytte inn og ut er ikke gjennomtenkt fra barnets side. Men det er jo en grunn til at barn skal få være barn og ikke er myndige før de er 18 år...

Dette har jeg diskutert før og vil bare si:

Hva om du eller eksen får ny kjæreste? Og deres barn/ekser igjen...?

Hva med handling?

Hva med seng (samme eller hvert sitt rom hos barnet).

Hva med husarbeid eller tøffere nevask/hovedrengjøring?

Hva om dyre ting må fikses/kjøpes nytt...

Oppussing?

Hagearbeid/dugnad...

Utskifting v sofa/etc.

Skal du og eksen ha en felles hybel som dere deler eller hver deres hybel til barnefrie uker...

Hvordan vil dette gå økonomisk?

Personlige viktige ting: flyttelass fra begge hver uke?

Slutter av her, men som du skjønner er dette en lite ideell løsning sett fra mitt ståpunkt...

Ta en pustepause.

Gjenopprett den gode kommunikasjonen mellom deg og far.

Ikke la barnet være sjefen/den som avgjør/bestemmer.

Du og faren er de voksne!

Mayamor

[Gjest StoreSky]

nei nei! For oss/meg er det absolutt ikke et alternativ at vi voksne skal flytte inn og ut.. Dette var bare et ønske fra hennes side, men jeg forklarte at det ikke går praktisk.

Har noen andre tips om hva som kan være bra..?

En foreslo at man har to uker sammenhengende på ett sted, istede for å bytte hver uke.

Flere synspunkter??

[Gjest Gjesta]

Kan dere ikke flytte nærmere hverandre, bo i samme nabolag, så kan hun velge mer selv hva hun vil?

[Far til 2]

Barn har en UBEGRENSET kjærlighet ovenfor BEGGE sine foreldre og vet at BEGGE er glad i henne. Hun vil få store problemer med å velge den ene fremfor den andre.

Men med hensyn til å flytte mindre kan dette også være en talemåte for å forsøke å få dere som foreldre sammen igjen. Kansje en av dere har fått ny kjæreste, noe barnet ikke er helt fornøyd med. Om det er tilfelle tror jeg det er viktigere enn noe annet å vie barnet full oppmerksomhet. Kansje barnet føler seg mindre viktig hos den av dere som har ny kjæreste, og må ha en form for bekreftelse på det motsatte.

Barn har også behov for tryggheten ved et etablert nærmiljø i en periode hvor situasjonen rundt foreldrene går fra hverandre, skole, venner, fritidssysler er alle middler som kan gi barnet en viss grad av stabilitet i en turbulent tid. Om foreldrene da kan bo så nært hverandre at barnet selv kan gå mellom dere vil naturligvis være til stor hjelp. Sammen med skole og venner vil det begrense den følelsesmessige endringen det blir når foreldrene går fra hverandre.

Hos oss er det slik at barna går mellom oss foreldre hver eneste dag. De har en trygghet ved at vi begge er tilstede i deres nærmiljø og at vi kan stille opp på kort varsel.

Jeg er altså av den formening at barn flest ønsker å ha utststrakt kontakt med begge foreldrene (helst 50/50), men at dette alene ikke er nok om de føler at tryggheten brytes på andre måter. Om far har fått ny kjæreste MÅ HAN legge ressurser i å fortelle barnet at det ALTID vil være det viktigste. Om han har flyttet langt bort BØR HAN flytte så nært at barnet kan gå imelom dere og gi barnet trygghetsfølelsen tilbake. Hvis ikke blir det en feilprioritering som både barnet og han kan få lide for på sikt.

[Gjest StoreSky]

Ingen av oss har fått ny kjæreste og vil ikke få det i nærmeste fremtid.

Vi bor ikke helt nær hverandre, men en buss tur på ca 10 minutter. (trenger ikke skifte buss eller noe)

Pappa bor i den gamle leiligheten, hun har fortsatt på samme skole og har samme venneflokk rundt seg. Det nye er å flytte frem og tilbake hver mandag til mor..Men skal snakke om 2+2 uker istede.

[La Guapa]

Jeg er stemamma til en jente på 9 år.

Jeg ser helt klart at det er godt for henne å ha en "fast base" hos moren sin.

Vi har en glimrende dialog med moren hennes og datteren kommer til oss når hun har lyst selv.Ofte er dette også utover den vanlige samværsordningen.

Hun vet hvor hun bor og hun vet at hun alltid kan komme til oss!

Jeg tror at dette er en mye bedre ordning enn å drasse med bagen sin hver uke.

Synes synd på unger som ikke har fast bopel...

[Gjest StoreSky]

La guapa - det er sånn jeg også tenker...JEG ville jo ikke likt å flytte hver helg liksom..eller annen hver uke!

Hvis hun bor fast et sted, så har en kontroll over skole-greier, venner og besøk hos de, bor fast i næheten av skolen/venner. Mens den andre har henne annen hver helg, ferier, på ettermiddagen ellers når hun ønsker det.

[Far til 2]

Jeg er litt uenig med La Guapa om at barnet bør bo fast hos moren. Og da ser jeg ingen ulempe med StoreSky. Hun er sikkert like flink som faren. Det jeg reagerer på er at det automatisk er MOR som skal ha omsorgen.

Når jeg leser hovedinnlegget på nytt ser jeg at det er mor som har flyttet.

Om barnet skal flytte etter mor vil hun miste mange av sine faste venner.

Sansynligvis vil det også medføre at hun må bytte skole om det er på et tettsted/mindre by.

Muligens vil hun også måtte kutte ut fritidssysler og de vennene hun har der, om hun har begynt med dette.

Om saken skulle havne i en rettsal vil jeg tro at far står sterkt mht å overta omsorgen alene. Dette er imidlertid ikke optimalt for et barn som er glad i begge foreldrene og som har behov for impulser fra dere begge. Jeg vil på det sterkeste anbefalle StoreSky å flytte nærmere.

La barnet få beholde så mye som mulig av tryggheten ved et etablert bomiljø. Ikke riv henne opp fra dette sålenge far er godt egnet til omsorg. Barnet lever sansynligvis under stort nok press som det er, og bør ikke miste alle kjente rundt seg også.

10 minutters reise med buss er altfor langt unna om det er snakk om tettbebygd strøk. Gi barnet en mulighet til omtrent like mye samvær med begge foreldrene og den tryggheten dette gir.

[Gjest StoreSky]

Vi har ingen planer om noen rettsak!!

Poenget for oss er som Far til 2 sier at barnet SKAL beholde skole, venner, etc. Tror nok det blir til at jeg flytter litt nærmere.

Vi håper at pappan kan beholde leilighet, men får se..han må jo eventuelt betale meg ut da.

..og ja jeg er enig, det er ikke automatisk mor som skal ha hovedomsorgen..selv om jeg ikke oppfattet at La Guapa mente det. Tror hun mente at barnet bør ha fast bopæl, men i eksemplet hun gav var det mor som hadde det.

[LilleBille]

Jeg tror at barn har best av å ha ett bosted - uansett om det er hos mor eller far - og med fri adgang til den andre.

Er jo selvfølgelig klar over at dette ikke er mulig for mange av forskjellige grunner - men uansett - en uke hos hver er valgt av de voksne ikke av barna. Man kan gjerne si at de har to hjem - men de er også hjemløse - fordi de aldri får samme roen "hjemme.

Jeg ville ikke (og jeg vet heller ikke om noen andre voksne) som ville synes det er greit å flytte hver uke, og jeg synes det er urimelig at vi som foreldre forventer at barna skal synes det.

Barna er selvfølgelig like glad i begge foreldrene - og det er jo grunnen til at de ofte finner seg i å flytte frem og tilbake - selv om de synes det er skrekkelig slitsomt - og ofte er kravet om at de skal bo "like mye hos hver" basert på hva foreldrene ønsker og ikke på barna.

Vet jo om flere som etter å ha måttet flytte frem og tilbake tilslutt ikke orket mer - og selv krevde å få bli minst to uker hvert sted - eller satte ned foten at nå ville de ikke flytte mer - og det hadde ikke noe med at de ikke var glad i mor eller far - men at de ville ha ro - ville ha ett hjem.

[Gjest Emera]

Min erfaring er også at barn har godt av å ha én base, ett hjem. Da faren til datteren min flyttet ut for halvannet år siden, hadde vi datteren vår en uke hver. Etter kun kort tid orket hun ikke mer, hun var utslitt og rotløs. Datteren min er åtte år gammel.

Nå har vi en 30-70-ordning, og det fungerer mye bedre. Som andre sier, man skal ikke pålegge barnet å "velge" mellom mor og far. Det er vi som voksne som må være vårt ansvar bevisst og ta avgjørelser, samt å holde eventuelle konflikter unna ungene.

Perfekt blir det som vi vet aldri. Datteren min sliter fremdeles med samlivsbruddet, og hver gang min eksmann og jeg er på samme sted med datteren vår, nærmest trygler hun oss om å flytte sammen igjen. Vondt å høre, men slik er det. Så lenge hun er kun sammen med meg hører jeg ikke at hun ber om dette, så hun blir nok minnet om det som var når vi alle tre møtes.

Så det kan ta lang tid før ting faller på plass. Det blir vår oppgave som foreldre å gjøre så godt vi kan i situasjonen.

[Gjest vsn]

Du bør spørre henne hva hun vil. Hun er 7 år og vet nok godt hva hun vil. Sønnen min flyttet til faren da han var 7 år.

Og uansett hva hun velger er det viktig at dere begge (du og faren) forsikrer henne om at dere er glade i henne og vil at hun skal ha det best mulig. Selv om en av dere vil få se mindre til henne....

Jeg skjønner godt at hun synes det er slitsomt med 50/50. Jeg ville aldri hatt en slik ordning.

[Far til 2]

Min søster og jeg vagte 50/50 da våre foreldre ble skilt, og trivdes med det. Egentlig var det min søster (som er litt eldre enn meg) som valgte 50/50. Jeg bare fulgte med . Men om jeg hadde hatt valget ville jeg valgt det samme i dag.

Og min søster benytter felles omsorg i dag med stort hell.

Samtidig er jeg innforstått med at dette ikke passer for alle. Og om det viser seg å ikke være riktig i tilfelet som StoreSky refererer til bør de naturligvis bøye seg for barnets ønsker. På samme måte som at foreldre som ikke praktiserer felles omsorg, men hvor barna ønsker en slik ordning, bør bøye seg for dette. Løsningen som velges må altså være basert på barnets ønsker så langt dette er mulig, og gjerne slik at flertallet får bestemme.

Dessuten må foreldrene være åpne for nye alternativer mht samvær/omsorg om barnet ønsker dette. I dag er det desverre slik at "bordet fanger". Det jeg er redd for er at far, om han skal ha omsorgen alene, ikke aksepterer ny samværsordning om barnet ønsker dette. For desverre ser vi at altfor mange bostedsforeldre tviholder på et etablert samvær/omsorsmønster, uavhengig av kjønn og hvem av foreldrene som har de forskjellige funksjonene.

Men om samvær/omsorgsløsningen skal endres er det ikke til å unngå at deres datter må spørres. Kansje en uavhengig person som dere begge stoler på kunne be om deres datters mening.

Uavhengig av hvilken løsning som til syvende og sist velges synes jeg det er flott om StoreSky flytter nærmere slik at barnet kan beholde sitt etablerte nærmiljø, uavhengig av bosituasjon. Om far ikke har råd til å bli boende er det viktig at han ser barnets behov på samme måten og velger en bolig som ligger forholdsvis nært StoreSky (helst gangavstand).

Jeg er enig i 2 + 2 forsøket. Sansynligvis vil felles omsorg passe utmerket om foreldrene flytter så nært at barnet kan gå imellom dem. Da blir det som er slitsomt i dag en glede imorgen.

Lykke til uansett hva som velges, - og fortsett å prioriter barnets ønsker/behov.

[Gjest Turi]

Jeg tror ikke datteren din er sliten av selve flyttingen StoreSky. Jeg tror hun sliter med bruddet. Det er nytt, hun ønsker det ikke, så det kanskje ikke komme en gang. Det vil ta lang tid for henne å bearbeide det.

Jeg skal ikke fortelle deg hva som er best for datteren din. Ser noen her forteller deg hva de syns er best. Jeg har gode erfaringer med både delt samvær/to hjem og mye mindre enn normalt samvær med far og således et fast hjem. Det meste kommer an på hvordan foreldrene velger å bosette seg og i hvor stor grad de kan samarbeide.

Det jeg syns du skal tenke på nå er stabilitet overfor datteren din. Dersom dere når bytter til 2+2 uker og det ender med at hun lengter seg syk etter den hun ikke er sammen med - hva da? Skal dere bytte igjen? Om dere bytter til helgesamvær og hun ikke trives med det - hva da?

Jeg mener virkelig at du og faren skal bestemme dere for noe, noe som gjelder frem til sommeren, til du har kommet deg i det huset du skal i, til faren har funnet ut om han kan beholde leiligheten, til det praktiske har stabilisert seg og hun har forsonet seg med tanken på at mamma og pappa ikke kommer til å flytte sammen igjen. Selvsagt var det enklere for henne før - men dere valgte å gå fra hverandre, og det sliter på barna.

Selv ble jeg skilsmissebarn da jeg var 8 år. Jeg fikk velge hvor jeg ville bo. Det er det grusomste valget jeg har fått - og det eneste ved bruddet som jeg aldri har tilgitt mine foreldre. Jeg satt og valgte mellom mammaen og pappaen min, jeg måtte si hvem jeg likte best, hvem jeg ville savne minst. Det var GRUSOMT. Det blir noe HELT annet at barn som lenge har vært skilsmissebarn blir spurt, eller at de selv kommer og vil flytte. Men å spørre et sårbart barn i en periode av livet hvor alt kjent er kaos - nei, det syns jeg er hjerterått.

[Litt Lost]

Det du beskriver er viktig Sissan. Men ikke likt for alle. Jeg var 12 da mine foreldre kom med nyheten om at de skulle flytte fra hverandre. Mine foreldre tok valget for meg, og for min 4 år yngre søster. Vi skulle bo hos mamma. Der og da sa jeg nei, jeg skulle bo hos pappa. Ja, jeg var 4 år eldre enn deg, kan ha noe å si. Min søster som da var 8 kunne gi fullt uttrykk for at det ikke var noe kjekt å ikke bo med meg, men at hun likevel ville bo hos mamma.

Jeg synes det er viktig at barn får sjansen til å bli hørt, å si sin mening, uansett alder. Kommer litt an på hvordan man gjør det. Går an å la en annen person gjøre dette som barnet snakker mye med. En som kan stille spm slik at det ikke blir et valg, men en meningsytring. For eksempel ved å gruble på ting sammen med barnet, være nysgjerrig. Lage scenarioer som gjør at barnet ikke der og da føler det tas et valg, men en snakker bare om løst og fast.

Det er opp til foreldrene å ta det ansvaret å gjøre det best mulig for barnet og sette seg selv til side.

Endret 7. november 2005 av Litt Lost

[Gjest Turi]

Den løsningen syns jeg er helt ok. Om de voksne tar en avgjørelse som de mener er best for alle, og barna protesterer fra egen fri vilje fordi de mener det er feil, er det fint om de blir hørt. Men å spørre barn er noe ganske annet. Jeg hadde ikke en gang forsonet meg med bruddet da jeg ble spurt. Og valget ga seg egentlig selv, så det var unødvendig å få meg til å si at jeg ikke ville bo hos pappa. For det var det de gjorde mot meg, og det må ha vært rimelig opplagt for dem begge.

Ellers tror jeg du har rett i at det er stor forskjell på å være 12 og å være 8 år.

[Gjest StoreSky]

Tusen takk for masse innspill! Har fått mange ideer og tanker!!

Jeg synes det er bra med egene erfaringer, andres erfaringer og ren synsing -for JEG er helt forvirret!!

Skal prøve å få leilighet i nærheten av skolen og gamle bosted, håper pappan også kan bo der i fremtiden slik at begge er nær.

Hun skal slippe å velge, men skal nok sette mormor/tante på saken i å høre hva hun har lyst til selv - men TROR at det fremdeles vil være 50/50 omsorg for henne.