Traumer og svigermonster - hvordan takle henne?

[AnonymBruker]

Kort bakgrunn om hvorfor jeg er ekstra sensitiv overfor henne:

Faren min har borderline og narssisistisk pf, pluss alkoholisme. Jeg har blitt utsatt for ulike typer overgrep gjennom barndommen, og så videre.

Er derfor fryktelig sensitiv for det å bli overkjørt, dominert, ikke respektert e.l.

Svigermor har noen av de samme trekkene. Hun respekterer meg ikke. Hun gjør alltid som hun vil, selv om hun på eget initiativ har spurt om min mening. Hun tar mye plass, er høylytt og overkjørende. Og jeg takler det ikke. Prøver jeg å si i fra, blåser hun i det. Prøver jeg å forklare ting ut fra et emosjonelt perspektiv, mangler hun empati. Jeg er så lei. Hun får meg til å føle meg liten som et barn igjen, og hun får meg til å føle meg fanget og kvalt. Hun gir meg så mye angst, at jeg nå vurderer å skille meg for å slippe å se henne igjen. Og jeg har en fantastisk mann som jeg elsker, så det sier noe om alvorlighetsgraden. Hun får meg til å skade meg selv, og til å ikke ville leve lenger, så det er derfor jeg vurderer å gå så drastisk til verks. For meg handler det om å overleve.

Mannen min tør å prate med henne, og å sette tydlige grenser. Men de blir heller ikke respektert mer enn i ti minutter før det blir glemt. Han er selvsagt glad i moren sin, og vil ikke kutte kontakten med henne. To av hennes andre barn tar mest mulig avstand fra henne bla. av de grunnene jeg har nevnt.

Er det andre her med traumebakgrunn som har noen teknikker for å takle situasjoner med slike personlighetstyper? Jeg går i terapi, men det er ingenting som hjelper.

 

Anonymkode: 838b6...b29

[AnonymBruker]

Hun får deg ikke til å skade deg selv. Det er du som skader deg selv. 
 

må du ha så mye med henne å gjøre? 

Anonymkode: 4f425...a42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hun får deg ikke til å skade deg selv. Det er du som skader deg selv. 
 

må du ha så mye med henne å gjøre? 

Anonymkode: 4f425...a42

Beklager så meget at jeg formulerte meg feil. Jeg er klar over at jeg er ansvarlig for mine egne handlinger.

Håper det går an å overse slike ting, og at poenget likevel kommer frem.

Anonymkode: 838b6...b29

[velociraptor]

Men hvorfor må du møte henne i det hele tatt? Mannen din kan vel møte henne alene. Skjønner ikke helt problemstillingen, eller at du må skille deg for å slippe å møte henne, spesielt siden mannen din ser problemet. Han får besøke henne alene, og hun kan komme på besøk hvis du er bortreist eller lignende.

[AnonymBruker]

Jeg trekker pusten og tenker "det er ikke fortiden, jeg er ikke et lite barn som ikke kan forsvare meg eller gå vekk fra dette, vedkommende er ikke mitt problem å måtte takle, jeg kan stige vekk fra dette, jeg er voksen og trenger ikke dette mer"

Jeg vet det er vanskelig å forklare, men liksom la henne være seg og vite at du må ikke holde ut med dette som med faren din, heller se på dette voksne mennesket oppføre seg så sprøtt, og fortsatt holde fokus på deg og ditt om du skjønner?

Når vi vokste opp hadde vi ikke noe valg, du er ikke avhengig av denne personen for å overleve. 

Anonymkode: 1e334...28a

[kløverpiken]

Selv om mannen din har kontakt med moren sin, kan kanskje du unngå henne?

Traumeterapi tar tid. Jeg har selv gått i traumeterpi i fem år, og er fortsatt ikke ferdig. Kanskje du må gi deg selv mer tid, for det høres ikke ut som du er ferdig med reaksjonene du beskriver. Eventuelt kan det være at du bør skifte terapeut eller tilnærming?

[Veggdyret]

Hvis mannen din er på din side, så er det jo kjempeenkelt å sette grenser!

- Kommer hun på døra uvarslet, så åpner dere ikke, eventuelt mannen din går ut og prater med henne uten å slippe henne inn.

- Inviterer hun til noe, så drar mannen din alene.

- Møter dere henne på gata/arrangementer, så har dere en unnskyldning klar på hvorfor du bare MÅ videre med en gang, så kan mannen din stå igjen og skravle. 

- I verste fall, flytt lenger unna dersom det blir for hyppig kontakt. 

 

Har selv en svigermor som minner om din, der min mann også har valgt å ha minimal kontakt. Så vi bor en flytur unna og møtes omtrent annenhvert år. 

[Frk Midnattsol]

Jeg skjønner godt problematikken din, men kjenner jo ikke til situasjonen rundt dere og mengden av kontakt, men jeg tenker at du må formidle til henne at du pga din historie sliter med en del elementer, og jeg tenker faktisk at det å skrive henne et brev, kan være løsningen her. Da får du tid til å tenke igjennom hva du vil formidle, og hun kan ikke begynne å argumentere med deg så du går i en "freeze" tilstand sammen med henne. Hvis du er komfortabel med det, så skriv litt om din bakgrunn, og hvorfor du reagerer såpass som du gjør. Skriv på en fin måte hva det er med andre mennesker som kan trigge "flachbacks" til din barndom, og hva disse flachbackene gjør med deg i din hverdag. Du kan jo skrive hva det er som er bra og positivt med henne, så det ikke bare blir "anklagelser", men også hva hun kan gjøre mer av. 

Tenker at hun kanskje får en reaksjon når hun leser det, men med et brev har hun mulighet til å lese det flere ganger, og hun kan lettere ta inn over seg hva hennes atferd kan gjøre med andre. 

Tenker du også kan formidle på en rolig måte hva konsekvensene kan bli hvis dette ikke forbedrer seg, altså i verste tilfelle at du er nødt til å be din mann velge mellom deg eller moren, eventuelt at du kan foreslå hvordan deres kontakt heretter skal være, og det handler om mengde kontakt på telefonen, antall besøk, avtale besøk osv osv. 

Ønsker deg masse lykke til, og håper du får god hjelp til din traumetematikk ❤️ 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Kort bakgrunn om hvorfor jeg er ekstra sensitiv overfor henne:

Faren min har borderline og narssisistisk pf, pluss alkoholisme. Jeg har blitt utsatt for ulike typer overgrep gjennom barndommen, og så videre.

Er derfor fryktelig sensitiv for det å bli overkjørt, dominert, ikke respektert e.l.

Svigermor har noen av de samme trekkene. Hun respekterer meg ikke. Hun gjør alltid som hun vil, selv om hun på eget initiativ har spurt om min mening. Hun tar mye plass, er høylytt og overkjørende. Og jeg takler det ikke. Prøver jeg å si i fra, blåser hun i det. Prøver jeg å forklare ting ut fra et emosjonelt perspektiv, mangler hun empati. Jeg er så lei. Hun får meg til å føle meg liten som et barn igjen, og hun får meg til å føle meg fanget og kvalt. Hun gir meg så mye angst, at jeg nå vurderer å skille meg for å slippe å se henne igjen. Og jeg har en fantastisk mann som jeg elsker, så det sier noe om alvorlighetsgraden. Hun får meg til å skade meg selv, og til å ikke ville leve lenger, så det er derfor jeg vurderer å gå så drastisk til verks. For meg handler det om å overleve.

Mannen min tør å prate med henne, og å sette tydlige grenser. Men de blir heller ikke respektert mer enn i ti minutter før det blir glemt. Han er selvsagt glad i moren sin, og vil ikke kutte kontakten med henne. To av hennes andre barn tar mest mulig avstand fra henne bla. av de grunnene jeg har nevnt.

Er det andre her med traumebakgrunn som har noen teknikker for å takle situasjoner med slike personlighetstyper? Jeg går i terapi, men det er ingenting som hjelper.

 

Anonymkode: 838b6...b29

Jeg tenker du er på god vei jeg. Du er bevisst på hva som skjer. Og mekanismen i det. Du vet at det ikke er din feil, men hennes feil. Nå må du bare begynne å øve på å si fra. Også bør mannen din kutte mer i mellom, når han vet om din situasjon. Kan være lurt å ha mindre kontakt i perioder. Han kan ta med barnebarna til henne på besøk. Hun trenger ikke å være mye hos dere. 

Du må nok bli flinkere til å være tydeligere på nei. Ord som, jeg forventer du respekterer meg på. Osv

Anonymkode: 4eed2...36b

[AnonymBruker]

Hvor bor hun?

Er det nødvendig for deg å ha noe med henne å gjøre? 

Mannen kan vel ha kontakt uten at du er involvert? 

 

Anonymkode: a0424...707

[AnonymBruker]

Det er for galt om du skiller deg med en god mann du elsker på grunn av henne. Jeg har også hatt en dominerende mor så jeg skjønner hvilke følelser du sitter med. 

Jeg tenker du bør som de andre her sier, minimere kontakt. Gjør det med et smil, slik noen her foreslår, "oi du jeg bare må rekke ..dittogdatt.." hver gang hun er i nærheten. Da slipper du konfrontasjoner, noen mennesker er faktisk umulig til å få til endring med, fordi de rett og slett ikke forstår eller ikke bryr seg, de næres også iblant av krangler så det er bortkastet energi å diskutere med henne.

Så er det mannen din, han står i en skvis, men han er din mann og du sier han er forståelsesfull. Hvis dere klarer å bli enige om at han alltid skal støtte deg, stå på ditt parti, men uten at han også konfronterer henne av nevnte grunner. Dere skal finne en ut hva som får deg til å føle deg trygg i møte med henne, hva som støtter deg emosjonelt.Det hadde kanskje vært enklere hvis det var din egen mor i stedet for hans siden han har sin egen relasjon til sin mor, men dette finner dere ut av. Jeg tror at hvis du føler støtte og at han er på "din side", så er det lettere for deg. I barndommen hadde vi ingen på "vår side," og det gjorde det ekstra vanskelig.

Du kan også øve inn standardfraser. Dette har jeg gjort med min mor. Det gjelder å ikke bryte ut i konflikt, men samtidig si fra. "Jeg forstår at du mener at vi skal A, men vi mener at B er bedre." "Nå har jeg bestemt at vi skal A, og jeg tror det er et godt valg." Litt som vi snakker til barn i trassalderen, for det er omtrent på det nivået slike mennesker kommuniserer.

Anonymkode: fdff8...e33

[AnonymBruker]

Tusen takk for så mange fantastiske svar, og gode råd! Var veldig redd for å bare bli dømt, så setter sånn pris på å bli forstått. Tusen takk. Ser at det er flere ting her jeg kan benytte meg av 😊

Anonymkode: 838b6...b29

[AnonymBruker]

Jeg forstår problemstillingen, men samtidig: 

Dere som er så fulle av traumer at dere reagerer slik på andre mennesker, hvordan går det ute i samfunnet ellers? På jobb?

Dominerende mennesker finnes overalt. Hva hvis dere får en kollega med en slik personlighet?

Jeg synes nesten litt synd på svigermor her. HUN har ikke ansvaret for ts sine barndomstraumer. Det er som om ts dømmer en person hun ikke kjenner særlig godt.

Anonymkode: b920d...690

[lillevill]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg forstår problemstillingen, men samtidig: 

Dere som er så fulle av traumer at dere reagerer slik på andre mennesker, hvordan går det ute i samfunnet ellers? På jobb?

Dominerende mennesker finnes overalt. Hva hvis dere får en kollega med en slik personlighet?

Jeg synes nesten litt synd på svigermor her. HUN har ikke ansvaret for ts sine barndomstraumer. Det er som om ts dømmer en person hun ikke kjenner særlig godt.

Anonymkode: b920d...690

Hmm ja, man kan kanskje se på det sånn at slike mennesker er en øvelse i å håndtere gammelt gruff. Gjør man ikke noe med det, så dukker det opp igjen, i form av mennesker som har trekk som man synes er vanskelig. Bearbeider man traumene, blir livet litt lettere å leve. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg forstår problemstillingen, men samtidig: 

Dere som er så fulle av traumer at dere reagerer slik på andre mennesker, hvordan går det ute i samfunnet ellers? På jobb?

Dominerende mennesker finnes overalt. Hva hvis dere får en kollega med en slik personlighet?

Jeg synes nesten litt synd på svigermor her. HUN har ikke ansvaret for ts sine barndomstraumer. Det er som om ts dømmer en person hun ikke kjenner særlig godt.

Anonymkode: b920d...690

Nå tar 2 av 3 voksne barn avstand fra henne - og hun ville neppe blitt opplevd som en fryd for en annen samboer/kjæreste. 
 

Men TS, du opplever jo tanker om selvskading av denne triggingen.

Jeg tenker du må ta en prat med mannen din og være ærlig. Du har 1 av 2 valg:

Avslutte forholdet som du overhodet ikke ønsker, eller, at du slipper all kontakt med henne.

Forklar at du trigges noe helt ekstremt. 
 

Om mannen ønsker kontakt med henne er jo det helt greit, han kan besøke henne selv. 

Anonymkode: d051f...9b5

[kløverpiken]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg forstår problemstillingen, men samtidig: 

Dere som er så fulle av traumer at dere reagerer slik på andre mennesker, hvordan går det ute i samfunnet ellers? På jobb?

Dominerende mennesker finnes overalt. Hva hvis dere får en kollega med en slik personlighet?

Jeg synes nesten litt synd på svigermor her. HUN har ikke ansvaret for ts sine barndomstraumer. Det er som om ts dømmer en person hun ikke kjenner særlig godt.

Anonymkode: b920d...690

Hvis noen av barna til «svigermonster» har lite kontakt med moren av samme grunn, er det kanskje ikke helt random at ts reagerer heller, tenker jeg 😉

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det er for galt om du skiller deg med en god mann du elsker på grunn av henne. Jeg har også hatt en dominerende mor så jeg skjønner hvilke følelser du sitter med. 

Jeg tenker du bør som de andre her sier, minimere kontakt. Gjør det med et smil, slik noen her foreslår, "oi du jeg bare må rekke ..dittogdatt.." hver gang hun er i nærheten. Da slipper du konfrontasjoner, noen mennesker er faktisk umulig til å få til endring med, fordi de rett og slett ikke forstår eller ikke bryr seg, de næres også iblant av krangler så det er bortkastet energi å diskutere med henne.

Så er det mannen din, han står i en skvis, men han er din mann og du sier han er forståelsesfull. Hvis dere klarer å bli enige om at han alltid skal støtte deg, stå på ditt parti, men uten at han også konfronterer henne av nevnte grunner. Dere skal finne en ut hva som får deg til å føle deg trygg i møte med henne, hva som støtter deg emosjonelt.Det hadde kanskje vært enklere hvis det var din egen mor i stedet for hans siden han har sin egen relasjon til sin mor, men dette finner dere ut av. Jeg tror at hvis du føler støtte og at han er på "din side", så er det lettere for deg. I barndommen hadde vi ingen på "vår side," og det gjorde det ekstra vanskelig.

Du kan også øve inn standardfraser. Dette har jeg gjort med min mor. Det gjelder å ikke bryte ut i konflikt, men samtidig si fra. "Jeg forstår at du mener at vi skal A, men vi mener at B er bedre." "Nå har jeg bestemt at vi skal A, og jeg tror det er et godt valg." Litt som vi snakker til barn i trassalderen, for det er omtrent på det nivået slike mennesker kommuniserer.

Anonymkode: fdff8...e33

Det var et godt og klokt svar, synes jeg.

Anonymkode: 838b6...b29

[AnonymBruker]

Jeg har en svigermor som har veldig narsistiske trekk, å høres ut som din svigermor.

Jeg vurderte og lenge å gå i fra min mann, som virkelig er mannen i mitt liv for å slippe og forholde meg til svigermor. Jeg gjorde heldigvis ikke det, da jeg vet at jeg hadde angret livet ut.

Jeg har kuttet all kontakt med svigermor og blokkert henne på telefonen, Facebook osv. Hun brøyt meg så fullstendig ned! 

Jeg har det mye bedre etter at jeg har kuttet henne ut.

 

Anonymkode: 8acbd...ba2

[AnonymBruker]

Hvor mye kontakt må dere ha? 

Svigerinnen min (gift med min bror) er en vanskelig type og har bestemt at de bare vil se mine foreldre hver 14.dag og da til en middag og kaffe etterpå. De sover over til jul og eventuelt påske, 1 natt. Her er det en kombinasjon av to vanskelige mennesker, både min svigerinne og min mor har sine sider, men denne ordningen fungerer. Broren min besøker foreldrene mine alene innimellom og holder kontakt på telefonen. 

 

Anonymkode: 4f93c...888