Skuffet over uengasjert bestefar

[AnonymBruker]

Hei, vil bare lufte litt frustrasjon og få noen perspektiver fra andre. Saken er at jeg er fryktelig skuffet over min far.

Mine foreldre er skilt. Min mor bor 7 timer unna og er enslig, mens min far har giftet seg på nytt og bor en time unna oss. Da han var nygift hendte det at han tok litt initiativ og at vi dro på middager eller at de begge kom i barnas bursdager (har to barn på 10 og 13). Så sa hans nye kone etterhvert at hun «ikke ville blande familier» og hun ble ikke med på aktiviteter lenger. Det førte også til at min far sluttet helt med initiativ. Jeg har fortsatt hvert eneste år med å invitere til bursdager for barna, hvor jeg disker opp med mat og kaker. I tillegg har jeg tatt iniativ til å møtes hvis vi kjører forbi byen hans. 

Selv tar han aldri initiativ til å møte barn og barnebarn. Han slår på tråden hvis det har gått 2 måneder siden sist vi har pratet, for det jeg føler er en 20 min høflighetsprat. Ellers er det ingen middagsinvitasjoner fra hans side, feiring av runde dager, båttur, høytidssamlinger, initiativ til å møte oss i nærbyen sin for noe mat eller kulturelt e.l. Det er null, niks, nada! Om han synes barnebarn er slitsomt kunne han jo i det minste invitert oss sønner på et treff i byen for en oppdatering i ny og né om kona hans ikke vil ha noe «familieblanding» hjemme hos seg (han har flyttet inn i hennes strandhus). 

Jeg forventer ikke at vi skal være førsteprioritet, men det hadde jo vært hyggelig om han selv tok initiativ til å møtes 1-2 ganger i året i det minste.

Alt toppet seg for meg i høst. Da hadde jeg invitert til barnebursdager i juli og oktober, samt å treffes i byen hans en lørdag i november. Min datter ble imidlertid skikkelig syk og jeg måtte kansellere. Fikk en «god bedring og vi tar det igjen ved en annen anledning» sms. Men for hans del dukket det visst ikke opp noen andre anledninger eller egen lyst til å møtes disse 6 månedene etterpå. Ikke fulgte han opp for å høre hvordan det gikk med henne heller. Han er 70 år, pensjonist, frisk og har allverdens med tid. 

Merker skuffelsen over årene har gått over til mer bitterhet. Nå har jeg ikke så lyst til å invitere han til barnas bursdag lengre. Vurderer å ta med svigerfar (som til gjengjeld er veldig engasjert) og min lille kjernefamilie på feiring og la han seile sin egen sjø. Men så er det stemmen i hodet som sier at det er mitt ansvar å la barna ha et minimum av kontakt med min far. Hva tenker dere?

Anonymkode: 26901...421

[AnonymBruker]

Har du fortalt din far hvordan du opplever det?

Anonymkode: 9dfcb...c95

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke giddet. Du har jo prøvd lenge, og han faren din høres ut til å være så kuet av nye konen at han nok aldri kommer til å endre seg. Mulig det er feil, men jeg hadde også blitt såret og bitter av noe slikt, og hadde bare droppet å invitere mer. 

Evt kan du jo prøve å ta en prat med han om dette, fortelle hvordan du føler det, men jeg tviler på at det endrer så mye.. 

Anonymkode: f83b7...832

[AnonymBruker]

Ja, for en 2-3 år siden hvor jeg sa jeg følte han tok lite initiativ og at det skuffet meg. Han sa da rett ut han ikke hadde noe godt svar.

Anonymkode: 26901...421

[AnonymBruker]

Det er så trist. Her går det ikke en dag at min far ikke spør om barnebarna og når de vil komme. De blir med hver uke men han vil at de skal dit hver dag,om det går. 

Anonymkode: 96252...789

[AnonymBruker]

Jeg har selv vært ansvarlig for å opprettholde kontakten med et nært familiemedlem. Jeg valgte å gjøre det fordi alternativet var null kontakt. Jeg måtte bare legge følelsene til side, for det var veldig verdifullt for både han og oss å ha kontakt selv om han ikke tok iniativ selv. 

Anonymkode: 9b758...9f7

[AnonymBruker]

Wtf. Ikke blande familier??

Anonymkode: 34ec3...632

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hei, vil bare lufte litt frustrasjon og få noen perspektiver fra andre. Saken er at jeg er fryktelig skuffet over min far.

Mine foreldre er skilt. Min mor bor 7 timer unna og er enslig, mens min far har giftet seg på nytt og bor en time unna oss. Da han var nygift hendte det at han tok litt initiativ og at vi dro på middager eller at de begge kom i barnas bursdager (har to barn på 10 og 13). Så sa hans nye kone etterhvert at hun «ikke ville blande familier» og hun ble ikke med på aktiviteter lenger. Det førte også til at min far sluttet helt med initiativ. Jeg har fortsatt hvert eneste år med å invitere til bursdager for barna, hvor jeg disker opp med mat og kaker. I tillegg har jeg tatt iniativ til å møtes hvis vi kjører forbi byen hans. 

Selv tar han aldri initiativ til å møte barn og barnebarn. Han slår på tråden hvis det har gått 2 måneder siden sist vi har pratet, for det jeg føler er en 20 min høflighetsprat. Ellers er det ingen middagsinvitasjoner fra hans side, feiring av runde dager, båttur, høytidssamlinger, initiativ til å møte oss i nærbyen sin for noe mat eller kulturelt e.l. Det er null, niks, nada! Om han synes barnebarn er slitsomt kunne han jo i det minste invitert oss sønner på et treff i byen for en oppdatering i ny og né om kona hans ikke vil ha noe «familieblanding» hjemme hos seg (han har flyttet inn i hennes strandhus). 

Jeg forventer ikke at vi skal være førsteprioritet, men det hadde jo vært hyggelig om han selv tok initiativ til å møtes 1-2 ganger i året i det minste.

Alt toppet seg for meg i høst. Da hadde jeg invitert til barnebursdager i juli og oktober, samt å treffes i byen hans en lørdag i november. Min datter ble imidlertid skikkelig syk og jeg måtte kansellere. Fikk en «god bedring og vi tar det igjen ved en annen anledning» sms. Men for hans del dukket det visst ikke opp noen andre anledninger eller egen lyst til å møtes disse 6 månedene etterpå. Ikke fulgte han opp for å høre hvordan det gikk med henne heller. Han er 70 år, pensjonist, frisk og har allverdens med tid. 

Merker skuffelsen over årene har gått over til mer bitterhet. Nå har jeg ikke så lyst til å invitere han til barnas bursdag lengre. Vurderer å ta med svigerfar (som til gjengjeld er veldig engasjert) og min lille kjernefamilie på feiring og la han seile sin egen sjø. Men så er det stemmen i hodet som sier at det er mitt ansvar å la barna ha et minimum av kontakt med min far. Hva tenker dere?

Anonymkode: 26901...421

Jeg har ikke mange gode råd, men min far er lik. Så jeg forstår godt hvordan du føler det. Jeg var mye sint og bitter pga. hans (i mine øyne) dårlige prioriteringer og manglende interesse for barnebarn. 
 

men så tenkte jeg på at han har vært lik med meg i min oppvekst, så egentlig bør jeg ikke ha noe forventninger. Og det er det jeg har forsøkt å gjøre. Så nå inviterer jeg meg og/eller barna når det er til vår vinning og passer for oss! Så «kjefter» jeg rett og slett og er ganske streng og direkte om hva jeg syntes hvis han prøver å komme med unnskyldninger for hvorfor han ikke kan komme på bursdag til barna. Og presiserer gjerne hvor kjipt barna syntes det er. Så får han sitte med dårlig samvittighet i det minste. 
 

utover dette har jeg bare forsøkt å akseptere at han er som han er. Og jeg får bare velge hvilken grad jeg gidder å forholde meg til det og hvor mye kontakt jeg gidder å ta. 
det har i allefall hjulpet for min del å være Veldig direkte og åpen om hvordan det føles for meg og barna i ulike anledninger uten å ta hensyn til hans følelser. 
 

Igjen - jeg vet ikke om noe av dette hjalp. Men jeg forstår at du syntes det er kjipt. Og jeg håper for din del at han skjerper seg, eller at du klarer å akseptere at det er som det er. Så du slipper å være sint eller bitter, for det går bare utover deg og dine barn. 

Anonymkode: d1c5f...c5f

[Gjest lurven]

Trist da, det er nok den nye kona hans som har bestemt dette, rart at han setter henne foran familien sin

[AnonymBruker]

Samme med barnas besteforeldre her. Mine foreldre er veldig engasjerte i barnebarna sine. Farmor er unnskyldt siden hun har blitt veldig syk. Farfar derimot, ingen interesse. Gjør ikke noe for å treffe dem, ikke en sms om hvordan det går eller noe. Han vet knapt hvor gamle de er eller hva de heter. Jeg og mannen har gitt opp. 

Trist er det, men tenker det er farfars tap og ikke barna. 

Anonymkode: f6892...0a3

[AnonymBruker]

Det et ikke nødvendigvis bare den nye kona sin skyld. Selv har jeg en stefar som vil være med min mor på absolutt alt, og nesten aldri tar initiativ til å møte sine egne barn og barnebarn. Min mor må pushe han for å dra på besøk til dem etc. han gjør det bare når hun skal bort et sted og han ikke skal være med.

mulig din far er litt samme typen. Eller at han det bare ikke er så viktig for han å møtes. Min far er sånn dessverre, han var lite tilstede i oppveksten og var ikke så interessert i å være pappa. Han stilte alltid opp hvis jeg trengte hjelp med noe, men siden det har vært laber interesse fra hans kant har vi liksom ikke så mye til felles. Etter mye skuffelse gjennom årene så forsonet jeg meg etterhvert med at det er bare sånn han er. Ting ble mye lettere for meg når jeg bare «slapp det» litt. kanskje det funker for deg også? 
ville invitert han i bursdager ol, men kanskje ikke sagt det til barna bare, så får det heller være en positiv overraskelse for dem om han dukker opp.  
 

 

Anonymkode: e7efc...0a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det et ikke nødvendigvis bare den nye kona sin skyld. Selv har jeg en stefar som vil være med min mor på absolutt alt, og nesten aldri tar initiativ til å møte sine egne barn og barnebarn. Min mor må pushe han for å dra på besøk til dem etc. han gjør det bare når hun skal bort et sted og han ikke skal være med.

mulig din far er litt samme typen. Eller at han det bare ikke er så viktig for han å møtes. Min far er sånn dessverre, han var lite tilstede i oppveksten og var ikke så interessert i å være pappa. Han stilte alltid opp hvis jeg trengte hjelp med noe, men siden det har vært laber interesse fra hans kant har vi liksom ikke så mye til felles. Etter mye skuffelse gjennom årene så forsonet jeg meg etterhvert med at det er bare sånn han er. Ting ble mye lettere for meg når jeg bare «slapp det» litt. kanskje det funker for deg også? 
ville invitert han i bursdager ol, men kanskje ikke sagt det til barna bare, så får det heller være en positiv overraskelse for dem om han dukker opp.  
 

 

Anonymkode: e7efc...0a6

Helt enig i dette, her er det min egen mann som er litt lite engasjert i sine egne barn. Det er jeg som ordner med alt av gaver, hilsener, besøk, invitasjoner og er den som tvinger han til å ringe barn og barnebarn feks til bursdag om vi ikke er i samme by. Det rare er at han blir med på alt, men tar aldri i initiativ til noe. 
 

Ham blir gladelig med til min familie og er ellers veldig sosial. Håper for guds skyld ikke ungene hans trur at dette er min skyld, det er lov å overse slemt stemor-stempel og ta en mann for den lite initiativrike mannen han er. 
 

Merker at jeg blir litt opptrekk over å innse sannheten og ser i alle fall hvor mye eller lite en stemors delaktighet kan bety -uten at det er hennes skyld 

Anonymkode: b1d56...185

[AnonymBruker]

Takk for svar og perspektiver! Jeg antar det beste er å gi slipp som noen anbefaler. Bestemme meg for å ikke være bitter, være mest med dem som virkelig liker å være med oss (som venner og svigers) og invitere til et årlig bursdagstreff og ta initiativ ovenfor min far når vi selv har lyst. Da blir det mine prinispper som rår. Så får han i det minste se hvor mye de har vokst i løpet av året som gikk. Bestemmer meg for å være den ansvarlige og konkrete, som får ting til å skje.

 

Ellers godt å vite at det er flere som har det slik. Skulle såklart ønske det var bedre stilt med initiativ hos deres foreldre også, men man føler seg jo mindre annerledes og utenfor. Virker som mange har så utrolig engasjerte besteforeldre som stiller opp av egen lyst og vilje.

Anonymkode: 26901...421

[AnonymBruker]

lurven skrev (6 timer siden):

Trist da, det er nok den nye kona hans som har bestemt dette, rart at han setter henne foran familien sin

Det er jo henne som er familien hans nå? 

Anonymkode: cbdd3...49d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er jo henne som er familien hans nå? 

Anonymkode: cbdd3...49d

Så barn og barnebarn slutter å være familie når man finner en ny? Den var ny..

Anonymkode: f83b7...832

[AnonymBruker]

Faren min er også sånn. Det er alltid jeg som tar initiativ. Ellers hører jeg ingenting fra han. Jeg tar kontakt for at barna skal treffe morfar innimellom. Jeg er også skuffet, men jeg gidder ikke tenke for mye på det. 

Anonymkode: 660f9...003

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Takk for svar og perspektiver! Jeg antar det beste er å gi slipp som noen anbefaler. Bestemme meg for å ikke være bitter, være mest med dem som virkelig liker å være med oss (som venner og svigers) og invitere til et årlig bursdagstreff og ta initiativ ovenfor min far når vi selv har lyst. Da blir det mine prinispper som rår. Så får han i det minste se hvor mye de har vokst i løpet av året som gikk. Bestemmer meg for å være den ansvarlige og konkrete, som får ting til å skje.

 

Ellers godt å vite at det er flere som har det slik. Skulle såklart ønske det var bedre stilt med initiativ hos deres foreldre også, men man føler seg jo mindre annerledes og utenfor. Virker som mange har så utrolig engasjerte besteforeldre som stiller opp av egen lyst og vilje.

Anonymkode: 26901...421

Min far er lik, men han mener faktisk ikke noe vondt med det 🤷‍♀️

Han bare sliter noe voldsomt med å ivareta nære relasjoner. 
 

Min sønn vet ikke hvem han er. Og nå bor han i et annet land, så da gir det seg selv.

Men i ditt tilfelle hadde jeg bare stått for invitasjonene og latt han styre dette selv. Om han ønsker å leve alderdommen og dø uten sine nærmeste, så javel 🤷‍♀️ Be my guest. 
 

Hun kona fremstår jo ikke som en sjarmerende person å forholde seg til. 

Anonymkode: 51ef2...dc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Så barn og barnebarn slutter å være familie når man finner en ny? Den var ny..

Anonymkode: f83b7...832

De er fremdeles hans familie også. Men du skriver "rart han prioriterer henne". Hvorfor er det så rart?

Han og kona har felles liv sammen. 

Anonymkode: cbdd3...49d

[Amossa]

lurven skrev (9 timer siden):

Trist da, det er nok den nye kona hans som har bestemt dette, rart at han setter henne foran familien sin

Så rart at flere her gir den nye kona skylden?  En mann på 70 år er vel gammel nok til å ta beslutninger selv?

[Gjest lurven]

Amossa skrev (2 minutter siden):

Så rart at flere her gir den nye kona skylden?  En mann på 70 år er vel gammel nok til å ta beslutninger selv?

Så klart. Det er egentlig hans feil som setter konas ønsker foran familien