Hvordan snakke med sitt barn om ting

[Gjest usikker mor]

Min barndom var preget av mye mobbing og utrfysning. Jeg hadde ingen virkelige venner før jeg ble voksen. Hadde heller ikke noe som kan kalles kjæreste før jeg ble nitten, da jeg ble sammen med en mann som brøt meg enda ned psykisk.

Det meste av dette har jeg fått bearbeidet i den grad det lar seg gjøre. Jeg er nå voksen og prøver å ikke "henge fast" i min barne- og ungdomstid. Jeg har et barn som begynner å bli stor (8 år). Er alene om omsorgen, faren er mer eller mindre ute av bildet.

Men så er spørsmålet hvordan i alle dager jeg skal kunne snakke med henne om følelser rundt gutter, samliv mellom mann og kvinne og alle slike ting, når jeg ikke føler at jeg har noen som helst erfaring å relatere det til? Jeg sliter virkelig med dette. Har virkelig lyst til å være åpen og lære henne om ting spesielt mtp følelser, at det er naturlig at gutter og jenter etter hvert blir interessert i hverandre på en ny måte osv, men aner ikke hvordan jeg skal ordlegge meg.

Spørsmålene kommer jo, om jeg hadde kjæreste på hennes alder, om gutter var interessert i meg osv. Og mtp venninner og relasjoner til disse.

Hva gjør jeg? Hittil har jo alle spørsmål vært forholdsvis selvforklarende, eller ikke så veldig vanskelige å svare på. Andre spørsmål kommer, det vet jeg jo, og da før jeg at jeg stiller helt blankt.

Så hva gjør man?

[Gjest Melk]

Jeg tror jeg ville ha svart ærlig, og evt relatert noen spørsmål til hva du så skjedde rundt deg. Du er slettes ikke alene om å ikke hatt kjæreste før i slutten av tenårne!! Ikke noe galt i at hun får vite dette.

Du kan jo også låne deg noen bøker på biblioteket som er ment for ungdom, for å "lese deg opp litt".

[Gjest Gjest]

Vær ærlig ja, og utelat heller småting.

Har en venninne som sliter med litt av den samme problemstillingen, bortsett fra at hennes problem er vold fra far, far bor i et annet land nå og har ikke møtt sønnen på mange år.

Til hun sa jeg også det samme, for ellers kan man få et forklaringsproblem senere.

Barn catcher at ikke alle mennesker er snille, og det kan holde i massevis å bare si akkurat det. At noen mennesker er slemme, men at det er over nå.

Kanskje fremheve at barnet er svært viktig etc., for unger kan jo lett få sånne merkelige tanker i hodet sitt som at det er deres skyld etc., sånn helt ut av det blå.