Er så sint og bitter på mine foreldre

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd mye fælt i barndommen grunnet mine foreldre, uten å gå innpå hva det er. Har slitt med depresjon og angst hele min ungdom og voksenliv som følge av dette. Jeg prøver å være positiv, ikke tenke på ting som har skjedd og bare akseptere at jeg ikke får gjort noe med mine foreldre - og hvem de er. Kun fokus på at jeg ikke skal være slik for mine barn.

Likevel føler jeg det aldri tar slutt med ting. Nylig får jeg vite noe helt grusomt som igjen er mine foreldre som har skyld i. Å vite dette kunne resultert i et helt annet liv. 
 

Og for første gang nå klarer jeg ikke mer av positiv tankegang. Jeg er så sint og forbannet på hvor egoistisk og fæl noen kan være mot sitt eget barn. Jeg går rundt og er sint, lei meg og sliten hele tiden. Jeg tar det utover min kjæreste som er totalt urettferdig men jeg klarer ikke stoppe og være sint. Hvordan kan jeg bli kvitt dette? Min kjæreste jobber i Nordsjøen og nå er jeg til og med sint og bitter for han ikke kan være her og ha en normal jobb og støtte meg. Dette er jo helt urettferdig av meg men jeg prøver å forklare hvor latterlig jeg oppfører meg, pga sinnet jeg ikke klarer å få bort. Har noen råd??

Anonymkode: f8946...015

[AnonymBruker]

Terapi!

Du må ta tak i tingene du har opplevd.

Det er tøft men må til for å ikke ta ut følelsene dine mot foreldrene dine på de andre nære i livet ditt.

Det er ikke lett å gjøre men du fortjener det.

❤️❤️❤️

Anonymkode: 71b5b...e5e

[Teardrop]

Velkommen i klubben!
Desverre mange foreldre/par som ikke skulle hatt barn!
 

[AnonymBruker]

Det er litt vanskelig å mene noe uten at du sier noe om hva det er. Det er ikke uvanlig at man får sånne ekstreme følelser på høytider og sånt. Ville heller feira aleine om du ikke klarer å feire med dem. 

Anonymkode: 3bbf3...cd1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Terapi!

Du må ta tak i tingene du har opplevd.

Det er tøft men må til for å ikke ta ut følelsene dine mot foreldrene dine på de andre nære i livet ditt.

Det er ikke lett å gjøre men du fortjener det.

❤️❤️❤️

Anonymkode: 71b5b...e5e

Skal prøve dette igjen. Har vært i terapi, gruppeterapi, dps, psykolog o.l men føler jeg aldri får det bedre pga familieproblemene aldri tar slutt. Føler min mor er en bitter person og nå er jeg livredd for å bli slik pga jeg er så sint 

Takk for råd ❤️❤️

Teardrop skrev (2 minutter siden):

Velkommen i klubben!
Desverre mange foreldre/par som ikke skulle hatt barn!
 

Ja det er helt sikkert! Håper jeg aldri blir slik, det må være min største frykt i livet. Jeg blir helt kvalm.

Anonymkode: f8946...015

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er litt vanskelig å mene noe uten at du sier noe om hva det er. Det er ikke uvanlig at man får sånne ekstreme følelser på høytider og sånt. Ville heller feira aleine om du ikke klarer å feire med dem. 

Anonymkode: 3bbf3...cd1

Jeg er helt alene, heldigvis! Feirer aldri høytid med dem etter jeg ble voksen. Har aldri hatt en fin høytid hjemme. 
 

Det er en spesiell hendelse som gjør at det bikker over for meg nå. Når jeg var barn gledet jeg meg til å bli 18 for da tenkte jeg slike problem ville ta slutt, men de fortsetter tydeligvis godt i 30 årene også. 

Anonymkode: f8946...015

[AnonymBruker]

Hei, jeg ønsker ikke å overta tråden din, men jeg ble 20 i år og føler på noe av det samme. Foreldrene mine er det verste, mest miserable menneskene jeg kjenner, og vi krangler ofte. Vi har gjort det siden jeg var i stand til å snakke. Men de later fremdeles som om ingenting er galt og dette bare er normalt for dem. Det driver meg fra vettet! Jeg har aldri følt tilknytning til dem og alltid følt meg ydmykt og latterliggjort av dem. Allikevel sier vi "glad i deg" og "elsker deg" til hverandre. Disse ordene betyr ingenting mer enn bakgrunnslyd for meg lenger. Jeg har lyst til å flytte ut og kutte all kontakt, men jeg aner ikke om det kommer til å gå overens med resten av familien min, som faktisk består av folk jeg ser på som gode mennesker. Jeg tror ikke engang foreldrene mine skjønner hvor mye de har skadet meg og kommer til å bli overrasket når jeg blokkerer dem på alt fra sosiale medier til telefonnummer. Det er så jævlig irriterende.

Anonymkode: 14c73...22e

[AnonymBruker]

Kutt forbindelsen hvis de bare får en til å føle seg som en liten dritt. 
Jeg kuttet ut min far, og det ble en stor lettelse. Følelsen av å ikke være god nok har minsket mer og mer 

Anonymkode: 11bf2...f2b

[Hill83]

Du må få kontroll på dette ellers mister du mannnen din 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hei, jeg ønsker ikke å overta tråden din, men jeg ble 20 i år og føler på noe av det samme. Foreldrene mine er det verste, mest miserable menneskene jeg kjenner, og vi krangler ofte. Vi har gjort det siden jeg var i stand til å snakke. Men de later fremdeles som om ingenting er galt og dette bare er normalt for dem. Det driver meg fra vettet! Jeg har aldri følt tilknytning til dem og alltid følt meg ydmykt og latterliggjort av dem. Allikevel sier vi "glad i deg" og "elsker deg" til hverandre. Disse ordene betyr ingenting mer enn bakgrunnslyd for meg lenger. Jeg har lyst til å flytte ut og kutte all kontakt, men jeg aner ikke om det kommer til å gå overens med resten av familien min, som faktisk består av folk jeg ser på som gode mennesker. Jeg tror ikke engang foreldrene mine skjønner hvor mye de har skadet meg og kommer til å bli overrasket når jeg blokkerer dem på alt fra sosiale medier til telefonnummer. Det er så jævlig irriterende.

Anonymkode: 14c73...22e

Du BOR hos dem, men skal blokkere dem? OK. Sikkert på tide å flytte ut bare. 

Anonymkode: 3bbf3...cd1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har opplevd mye fælt i barndommen grunnet mine foreldre, uten å gå innpå hva det er. Har slitt med depresjon og angst hele min ungdom og voksenliv som følge av dette. Jeg prøver å være positiv, ikke tenke på ting som har skjedd og bare akseptere at jeg ikke får gjort noe med mine foreldre - og hvem de er. Kun fokus på at jeg ikke skal være slik for mine barn.

Likevel føler jeg det aldri tar slutt med ting. Nylig får jeg vite noe helt grusomt som igjen er mine foreldre som har skyld i. Å vite dette kunne resultert i et helt annet liv. 
 

Og for første gang nå klarer jeg ikke mer av positiv tankegang. Jeg er så sint og forbannet på hvor egoistisk og fæl noen kan være mot sitt eget barn. Jeg går rundt og er sint, lei meg og sliten hele tiden. Jeg tar det utover min kjæreste som er totalt urettferdig men jeg klarer ikke stoppe og være sint. Hvordan kan jeg bli kvitt dette? Min kjæreste jobber i Nordsjøen og nå er jeg til og med sint og bitter for han ikke kan være her og ha en normal jobb og støtte meg. Dette er jo helt urettferdig av meg men jeg prøver å forklare hvor latterlig jeg oppfører meg, pga sinnet jeg ikke klarer å få bort. Har noen råd??

Anonymkode: f8946...015

Sint og forbannet er bra. Det er den mest slitsomme, men nært forløsende, følelsen i en sorgprosess.

Jeg har skrevet litt her, jeg anbefaler deg boken, "Uelskbar". For meg var det nøkkelen til å bli ferdig med sinnet og sorgen, å forstå mennesker som skader andre, sine "kjære". I forståelsen ligger en "hevn". 

Jeg har ingen erfaring eller kunnskap med terapi, men om du har ressurser, søk opp en mulig gruppe-terapi hvor du kan snakke ut sinnet med andre som forstår.

Det som skjer nå er sabotasje av det viktigste i ditt liv, en god familie og en ro og glede i den som ikke fantes hos dine foreldre. Som jeg håper du ikke har kontakt med. 

Det trenger kanskje du hjelp til å ikke sabotere men å få åpnet disse følelsene i rett forum.

Se deg om i forumet, det er for mange av oss som har hatt en barndom som påvirker voksenlivet negativt. Om en ressurs for det ikke finnes bør det opprettes.

Gi f i å "være positiv", du har all rett til å reagere, men prøv å finne riktige kanaler å få disse negative følelsene ut i, og sett god pris på at du er så sterk og sunn, til tross for dem  at du bygde ditt eget liv som er og har godt. Det er noe de aldri får oppleve. Oppriktig glede. Ta tak i de små ting som gir glede og prissett dem høyere enn sinnet og sorgen du må jobbe deg igjennom. Det er det som gjør det lettere og bedre.

Jeg er helt alene etter ett liv som bruks-esel. Akkurat nå har jeg tatt glede i Skjære-paret som hoppet inn på matingsplassen sent på kvelden og ikke så meg. 

Plasser følelsene rett, klarer du ikke  søk hjelp. 

*klem*

Anonymkode: a78a1...846