Når bare den ene vil ha hund

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt hund, men alltid hatt lyst på. Det har ikke passet tidligere, og jeg føler at det egentlig "aldri" passer, men nå har ungene våre blitt litt eldre og kjenner at jeg drømmer mye om hund igjen.

Problemet er at min mann ikke ønsker hund. Og jeg ønsker at hund skal være et fellesprosjekt. Han har nå sagt at han kan gå med på hund, men da blir hunden 100 % mitt ansvar. Det er jo forsåvidt stort av han å gå med på å få hund i hus, når han ikke ønsker dette. Men kjenner at dette kan bli vanskelig å gjennomføre i praksis. Lurer på hvordan tiden skal strekke til med vanlig A4 familieliv + "alenemamma" til hund.

Er det noen som har erfaring med å bo sammen med noen, men at det kun er den ene parten som har fullt ansvar for hund? Hvordan går det? 

Anonymkode: 5882f...a9e

[AnonymBruker]

Det går ikke.

Anonymkode: 88ee8...a53

[AnonymBruker]

Det høres ikke ut som du skal få hund? 

Anonymkode: 9462e...80d

[AnonymBruker]

Det tror jeg ikke er lurt. En hund som bor med en familie trenger at alle er involvert. Det hjelper ikke at du trener på at hunden ikke skal bjeffe når det ringer på eller at du skal trene på at hunden skal legge seg i sengen, når de andre ikke bruker samme metoder. Du kan f.eks bruke positiv forsterkning mens de andre kjefter og sier "nei", "slutt", "gå vekk", dytter den ned osv. 

Og hva med hundepass? Får du ikke hundepass så kan dette gå utover hele familien om dere skal legge planer. Og hvem skal ta seg av hunden om du blir syk? Kan mannen gå tur da eller vil han ikke? Må mannen gjøre mer hjemme siden du blir opptatt med hunden?

Jeg hadde hund før jeg møtte min samboer. Han er glad i hunder, men kunne ikke tenkt seg selv. Men nå ble det jo slik. Men jeg merker jo at det hadde vært kjekkere om begge var like involvert. 

Hva med å bli hundepasser i stedet? Avtal med familien hvor ofte det er ok. F.eks en helg her og der, i en ferie, kanskje du kan låne med hund på tur/gå fast tur med en hund i området du bor i? Du kan også tjene litt penger på det. Kanskje barna er interessert i å hjelpe litt til også da. 

Anonymkode: 8b987...44d

[Gjest theTitanic]

Det kommer til å bli sånn: en hund krever mye, du vil føle deg alene om ansvaret og tenke at " bare denne gangen", " hvorfor kan han ikke bare" osv osv og bli irritert. Han har sagt at den er 100% din. Du kommer ikke til å bli fornøyd. Det går dårlig å være alene om noe i et fellesskap  

[AnonymBruker]

Kan ikke barna involveres og ta ansvar?

Anonymkode: c0ed8...bfb

[AnonymBruker]

Det høres ut som en skikkelig dårlig ide. En hund er masse arbeid og hadde min mann trumfet gjennom å ha en hund så hadde jeg ikke gjort én eneste liten ting for den hunden. Aldri. Hadde aldri åpnet døren, gitt den vann, liten matbit, aldri villet hatt den inn på soverommet, eller på badet, aldri vasket opp etter den og mannen min hadde måttet ta over all støvsuging av gulv og møbler. Siden det sannsynligvis blir hunden hår som blir et problem. Hadde heller aldri fått en relasjon eller blitt glad i hunden. 

Anonymkode: cdde0...af9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det høres ut som en skikkelig dårlig ide. En hund er masse arbeid og hadde min mann trumfet gjennom å ha en hund så hadde jeg ikke gjort én eneste liten ting for den hunden. Aldri. Hadde aldri åpnet døren, gitt den vann, liten matbit, aldri villet hatt den inn på soverommet, eller på badet, aldri vasket opp etter den og mannen min hadde måttet ta over all støvsuging av gulv og møbler. Siden det sannsynligvis blir hunden hår som blir et problem. Hadde heller aldri fått en relasjon eller blitt glad i hunden. 

Anonymkode: cdde0...af9

Måten du skrev dette på hørtes nesten ondskapsfullt ut. Men er enig i at det ikke er en god idè når kun den ene parten ønsker hund. 
Min samboer ønsket ikke hund. Han var ikke vant med hund. Jeg har aldri mast, men ønsket om hund har kommet fram innimellom. Plutselig sa han ja til hund. Pga min helse ble vi enig i at vi må dele på oppgaven. Fikk hund i fjor og det går strålende bra. Han koser seg med hunden og går ofte på tur. 

Anonymkode: 22e8e...004

[Michaelhe]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg har aldri hatt hund, men alltid hatt lyst på. Det har ikke passet tidligere, og jeg føler at det egentlig "aldri" passer, men nå har ungene våre blitt litt eldre og kjenner at jeg drømmer mye om hund igjen.

Problemet er at min mann ikke ønsker hund. Og jeg ønsker at hund skal være et fellesprosjekt. Han har nå sagt at han kan gå med på hund, men da blir hunden 100 % mitt ansvar. Det er jo forsåvidt stort av han å gå med på å få hund i hus, når han ikke ønsker dette. Men kjenner at dette kan bli vanskelig å gjennomføre i praksis. Lurer på hvordan tiden skal strekke til med vanlig A4 familieliv + "alenemamma" til hund.

Er det noen som har erfaring med å bo sammen med noen, men at det kun er den ene parten som har fullt ansvar for hund? Hvordan går det? 

Anonymkode: 5882f...a9e

Som hundeeier vil jeg si at dette er et godt grunnlag for skillsmisse.

[AnonymBruker]

Høres ut som en prefekt måte å skape masse problemer innad i familien. Når han er så klar på at han kommer til å ta 0 % ansvar, må du være HELT sikker på at du faktisk kommer til å kunne ordne ALT. Da er det for eksempel ikke snakk om den dagen du ligger med omgangssyke og hunden må luftes, at du kan forvente at han skal ta den turen. Du kan spørre han, men du må tåle å få et nei uten at du blir sint, sur, bitter etc. 

Det gode her er at mannen din er veldig tydelig på sitt synspunkt. Så hvis du går inn i dette, gjør du det med vid åpne øyne. 

Anonymkode: 24f0f...7d4

[Gjest Chroma]

Det kommer bare til å bli mye irritasjon og mange diskusjoner. 

[Million]

En hund i en familie, der kun den ene voksne er FOR ideen? En dårlig ide. Før eller siden blir du forhindret i å gå ut med den, eller opptatt med noe annet og hunden gjør rampestreker og får ikke stoppet den i tide. Da må mannen din trå til, f.eks å hindre den i å tygge i stykker noe eller ligge i sofaen. Da blir han irritert, og hunden blir til slutt et hatobjekt, fordi den lukter, gir mye lyd fra seg, sikler, røyter og gjør rampestreker.... alt i alt til sjenanse for en som ikke har lyst på hund overhodet i utgangspunktet.

Jeg ville aldri bragt en ny hund inn i et hushold der den ene voksne frasier seg alt ansvar og deltagelse. Det er og blir en dårlig ide. 

Er hundeeier selv, men ser helt klart at en som ikke er videre begeistret for hunder kan mislike det sterkt å ha en i hus.

[AnonymBruker]

Det går ikke, helt garantert. Hund er et fellesprosjekt som man blir involvert i enten man vil eller ei.

Anonymkode: e6510...46f

[AnonymBruker]

Må bare poengtere at jeg ikke har mast om hund. Men har sagt at det er noe jeg ønsker. Når mannen har sagt nei har jeg latt den ligge. 

Ungene derimot, de har mast. Det er sannsynligvis ut i fra dette mannen, ut fra eget initiativ, kom med forslaget om at hvis det blir hund i hus blir det 100 % min hund. Han har sagt at han selvsagt kan gå på tur med den iblant, men den er 100 % mitt ansvar. Han betaler ikke veterinær, forsikring eller tørker opp tiss, spy eller hva det måtte være om det blir uhell. Han er veldig flink med dyr, så han kommer garantert til å bli glad i hunden og kose den masse. Men ønsker ikke ansvaret en hund medfører. Og den skjønner jeg.

Evt. hvordan vi hadde gjort med i ferier/ved sykdom er noe vi måtte avtalt FØR vi evt skaffet hund.

Jeg ser imidlertid for meg at hele opplegget kan skape irritasjon hos meg, fordi selv han ikke vil ha hunden, så vet jeg jo at han kommer til å bli glad i den. Og da vil jeg føle det urettferdig at jeg står med alt ansvar for en FAMILIEhund.

Samtidig er dette min sjanse til å endelig få hund.

Barna vil kunne hjelpe til litt. Men de har ingen forutsetning for å vite hva det innebærer å ha hund, så baserer meg ikke på at de sier de skal bidra. Det blir evt en bonus.

Takk for alle innspill og erfaringer

ts

Anonymkode: 5882f...a9e

[AnonymBruker]

Her visste ikke mannen i huset at han ønsket seg hund, han hadde ikke noe erfaring med hund. Jeg ville ha hund og skaffet meg hund. Det endte med at mannen elsker hunden minst like mye som meg. Mest flaks tipper jeg, men det er jo ofte slik at mennesker er skeptiske til det de ikke forstår seg på. 

Anonymkode: 418e4...91c

[AnonymBruker]

Jeg skaffet meg hund "alene".  Vi var enig om at den var mitt ansvar. Det var før vi fikk barna. Det har fungert fint i 13 år for vår del. Han gir selvsagt hunden mat når jeg spør, og klapper den, men alt med hunden er mitt ansvar. 

Anonymkode: 29143...a91

[Alt blir ok]

Det blir jo bare rart dersom han ikke skal gjøre noe med hunden, eller han bare skal gjøre det som er beleilig for ham. I så fall kan dette være en kilde til irritasjon og bitterhet, ja. 
 

Da vi skaffet oss hund avtalte vi at jeg skulle ha hovedansvaret. Begge hadde lyst på, men jeg hadde kanskje mest. I praksis medfører det for eksempel at jeg planlegger maten hans, vasker hundeskåler, planlegger og kjøper inn hva han skal spise, når han skal ta vaksiner, kjøper saltvannsdråper og drypper øynene, undersøker hvordan han skal trene. Det er jeg som dro på valpekurs, og jeg har stått for innlæring av hverdagslydighet. Når det gjelder turer har vi begge enorm glede av skogsturene vi tar med hunden på ettermiddagene, så både jeg og mannen ønsker å gå hovedturen med hunden. Vi har begge glede av hunden generelt. 
 

Barna har ikke noe spesielt ansvar for hunden annet enn å slippe ham ut for å tisse, passe på at han har vann og generelt  passe på at han har det bra.  De er skikkelig glade i hunden de og. 
 

Det hadde blitt enormt vanskelig dersom bare jeg skulle følge opp hunden. Hva med bare det å dra på trening? Hvis jeg skal ta meg en yogatime må nødvendigvis mannen min følge opp hunden hjemme. Det betyr å tolke signaler, slippe ut for å gå på do, finne ut hva det er hvis den boffer, piper eller lignende. Så utrolig trist det hadde vært om han var kald mot hunden og bare gjorde et minimum. 

 

For å få en fin familiehund krever det at hele familien er mer eller mindre med og gir omsorg og oppdrar. Vi har blitt så glade i hunden alle sammen, så det hadde vært helt feil dersom en i familien liksom skulle ha fraskrevet seg ansvar for å gjøre ting. En kan ha hovedansvar for praktiske ting rundt hunden, men resten må deles på i en familie. 
 

 

Endret 14. april 2022 av Alt blir ok

[sturedur]

Om du ikke er sikker på om du vil klare å ta vare på hunden alene så er det nok kanskje best å vente til den dagen du blir sikker. Det er koselig å ha hund men for hundens skyld bør den ha et hjem der det er tid til overs og hvor hunden er ønsket av alle.

Utifra det du forteller vil jeg tro du enten vil bli utslitt av ansvaret eller gå rundt med konstant dårlig samvittighet over å ikke føle du gjør nok for den.

[AnonymBruker]

Positiv erfaring!

Jeg har ønsket meg hund hele livet. Når partneren min ble syk og livet vårt ble annerledes, trengte jeg hund. Den er 100% mitt ansvar.

På et tidspunkt vil han antakelig måtte begynne i barnehage. Men foreløpig er han sammen med partner mens jeg jobber, og begge trives med det. Jeg går tur før jobb og rett etter jobb, og partner setter ham ut i bånd i hagen to-tre ganger mens jeg er borte. Det er det eneste partner gjør. Og årsaken til denne ansvarsfordelingen er dessverre sykdom, ikke vilje.

Vi valgte ut hunden sammen, det var viktig for meg. Og så er jeg ekstra oppmerksom på når hunden er "mye" sånn at jeg fjerner han litt og ikke er så fryktelig irriterende for partner. Det kjenner jeg litt på.

Hund er den beste beslutningen jeg har tatt på lenge!

Anonymkode: c25fc...56f

[AnonymBruker]

trenger absolutt ikke være noe problem:) Mange som bor alene som har hund. Så all krisemaksimeringen her inne er bare tull!  

Anonymkode: ca435...b09