Ekteskap med lite forståelse for mental helse

[AnonymBruker]

Jeg er fult fungerende,  men har en del psykiske problemer. Jeg har pmdd diagnose som betyr at to uker av måneden betyr en del angst og timevis mørke tanker. Om kvelden kan jeg få en del angst og om mannen ikke forstår meg ,kan ting eskalere ganske mye. Jeg er ikke fysisk, men det kan gå utover ting. F.eks. fjernkontrollen.  

Igår sa jeg til mannen at jeg vet ikke om jeg klarer ha det slik lenger ,fordi jeg føler jeg ikke fungerer i familien. Jeg kan trigges av små ting. Mannen sa jeg får gjøre alvor istedenfor å true og til tross for at jeg sitter med angst i sofaen, går han på badet for å pusse tennene. Jeg blir så nedbrutt at jeg velger å gå ut i gata for å få litt luft. Jeg ringer han etter en stund, men han slår bare av telefonen. Han bryr seg virkelig ikke og klarer iallefall ikke vise omsorg når han blir trøtt. Jeg begynner å utagere enda mer å ødelegger en ting til.

Ting eskalerer veldig mye og han skriker til meg fordi han sier jeg holder han våken. Kan finne på å holde meg fast.

Hvordan skal jeg få mannen min til å behandle meg bedre og få han til å forstå at jeg eskalerer fordi han ikke ønsker lytte? 

Anonymkode: ed4bd...a0e

[AnonymBruker]

Du må jo få behandling for dette  det er du som har et problem her. 

Anonymkode: 4f31d...bc4

[17.11]

Hvordan er det du utagerer? Går du i behandling?

Jeg mener at hvis du blir så frustrert at du fysisk ødelegger ting og lager bråk som holder andre i huset våken om natten, så er du ikke fult fungerene. Dessuten kan det være veldig skremmende å bevitne selv om du ikke er fysisk aggressiv mot folk.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du må jo få behandling for dette  det er du som har et problem her. 

Anonymkode: 4f31d...bc4

Ja får behandling. Handler om lite forståelse når jeg får angst,  selv om jeg får behandling. 

17.11 skrev (4 minutter siden):

Hvordan er det du utagerer? Går du i behandling?

Jeg mener at hvis du blir så frustrert at du fysisk ødelegger ting og lager bråk som holder andre i huset våken om natten, så er du ikke fult fungerene. Dessuten kan det være veldig skremmende å bevitne selv om du ikke er fysisk aggressiv mot folk.

Ødelegger fjernkontrollen som et eks.

Ja får behandling i form av samtale og medisiner.

Anonymkode: ed4bd...a0e

[AnonymBruker]

Skrev også at jeg ødelegger ting fordi mannen ikke forstår.

Anonymkode: ed4bd...a0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvordan skal jeg få mannen min til å behandle meg bedre og få han til å forstå at jeg eskalerer fordi han ikke ønsker lytte? 

Jeg synes det er du som bør forandre deg. Du er voldelig, du truer, du er ustabil. Sitter du i sofaen på kvelden og truer med selvmord? Og så påstår du at du er fullt fungerende? Da har du liten selvinnsikt. 

Du må finne andre måter å regulere følelsene dine på enn å kreve at han skal fikse det. Dette bør du ta opp helt konkret med behandleren din. 

Du sier du fungerer ikke «i familien». Betyr det at dere har barn? Og du knuser fjernkontroller og diverse? Og likevel er det han du vil endre?

 

Anonymkode: 9a5c1...bfa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Skrev også at jeg ødelegger ting fordi mannen ikke forstår.

Anonymkode: ed4bd...a0e

Og mannen min slo meg fordi jeg ikke forsto. 

Seriøst, menneske, les hva du skriver!

Anonymkode: 9a5c1...bfa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Skrev også at jeg ødelegger ting fordi mannen ikke forstår.

Anonymkode: ed4bd...a0e

Det må du ikke gjøre. Du må lære deg å kontrollere deg selv.

Anonymkode: 4f31d...bc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Skrev også at jeg ødelegger ting fordi mannen ikke forstår.

Anonymkode: ed4bd...a0e

Så du utsetter mannen din for både psykisk og materiell vold fordi han ikke forstår? Gjør mannen din en tjeneste og flytt ut til du får orden på deg selv, hvis du virkelig er glad i han ønsker du ikke å utsette han for dette.

Anonymkode: 89f2c...c2c

[AnonymBruker]

Jeg har ikke selv diagnose på pmdd men jeg mistenker sterkt at jeg har det. Alle symptomer er til stede. Det er ikke lett! Min mann har også måttet kjenne på litt av hvert gjennom årene, men det ble lettere da jeg innså hva jeg faktisk slet med. Da kunne jeg begynne å ta kontroll over det selv.

Jeg tenker at det er hovedsaklig du som må jobbe med deg selv. Det første jeg tenkte var at du må bli snillere med mannen din. Ikke bruk han som din psykolog. Ikke forvent av han at han skal støtte deg, vise omsorg, være din terapeut når du er på ditt mest irrasjonelle. Det kan være skikkelig slitsomt for han i lengden. Han kan bli fullstendig tappet av energi han også. Det er viktig at du prøver å sette deg inn i hans sko også. 

 Jeg vet ikke om min måte er den beste, men jeg velger å være mest mulig alene når ukene med den værste angsten kommer. Og minner meg på at det er bare pmsen som herjer. Minner meg selv på hvem jeg egentlig er. Skriver dagbok. Lager huskelapper til meg selv på mobilen. Unngår ALLE triggende temaer den uken. (Noen ting i livet mitt er vanskelig, men når pms ukene kommer så eskalerer mine reaksjoner fullstendig ut av proporsjoner).

Jeg vet også at det kan være vanskelig å få behandling for pmdd. For det er fortsatt så mye tabu rundt diagnosen og så lite forskning. Mye selvgransking må nok til.

Men så var det mannen din da. Er enig i at han ikke reagerer på den beste måten her, men det er jo sikkert så vanskelig å forstå for han. På'n igjen tenker han kanskje? Og at ingenting han gjør nytter? At han gjør det bare værre selv om han mener det godt? At han er ordentlig frustrert? Jeg vet ikke selv om jeg hadde taklet å leve sammen med noen med pmdd om jeg måtte involvere meg såpass mye i sykdommen. 😕

Kanskje du rett og slett må skrive ned hva du trenger fra han de ukene pmdden slår inn. Men innenfor rimelighetens grenser så klart (for det er du som har et problem her, det er den kjipe sannheten..)

Hva trenger du? En klem? At han kan tåle en "rant"? Avstand? Men ikke forvent at han skal forstå. Det er alt for mye å be om tenker jeg. 

Man får et økt behov for omsorg og støtte når pmdden herjer. Men det er du som må gi deg selv den omsorgen. ❤ hvis du blir flinkere på det så trenger du ikke mannen din på samme måte lengre. (Snakker av erfaring).

Gjør du noen form for trening forresten?

Anonymkode: 931d9...33e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg har ikke selv diagnose på pmdd men jeg mistenker sterkt at jeg har det. Alle symptomer er til stede. Det er ikke lett! Min mann har også måttet kjenne på litt av hvert gjennom årene, men det ble lettere da jeg innså hva jeg faktisk slet med. Da kunne jeg begynne å ta kontroll over det selv.

Jeg tenker at det er hovedsaklig du som må jobbe med deg selv. Det første jeg tenkte var at du må bli snillere med mannen din. Ikke bruk han som din psykolog. Ikke forvent av han at han skal støtte deg, vise omsorg, være din terapeut når du er på ditt mest irrasjonelle. Det kan være skikkelig slitsomt for han i lengden. Han kan bli fullstendig tappet av energi han også. Det er viktig at du prøver å sette deg inn i hans sko også. 

 Jeg vet ikke om min måte er den beste, men jeg velger å være mest mulig alene når ukene med den værste angsten kommer. Og minner meg på at det er bare pmsen som herjer. Minner meg selv på hvem jeg egentlig er. Skriver dagbok. Lager huskelapper til meg selv på mobilen. Unngår ALLE triggende temaer den uken. (Noen ting i livet mitt er vanskelig, men når pms ukene kommer så eskalerer mine reaksjoner fullstendig ut av proporsjoner).

Jeg vet også at det kan være vanskelig å få behandling for pmdd. For det er fortsatt så mye tabu rundt diagnosen og så lite forskning. Mye selvgransking må nok til.

Men så var det mannen din da. Er enig i at han ikke reagerer på den beste måten her, men det er jo sikkert så vanskelig å forstå for han. På'n igjen tenker han kanskje? Og at ingenting han gjør nytter? At han gjør det bare værre selv om han mener det godt? At han er ordentlig frustrert? Jeg vet ikke selv om jeg hadde taklet å leve sammen med noen med pmdd om jeg måtte involvere meg såpass mye i sykdommen. 😕

Kanskje du rett og slett må skrive ned hva du trenger fra han de ukene pmdden slår inn. Men innenfor rimelighetens grenser så klart (for det er du som har et problem her, det er den kjipe sannheten..)

Hva trenger du? En klem? At han kan tåle en "rant"? Avstand? Men ikke forvent at han skal forstå. Det er alt for mye å be om tenker jeg. 

Man får et økt behov for omsorg og støtte når pmdden herjer. Men det er du som må gi deg selv den omsorgen. ❤ hvis du blir flinkere på det så trenger du ikke mannen din på samme måte lengre. (Snakker av erfaring).

Gjør du noen form for trening forresten?

Anonymkode: 931d9...33e

Tusen takk for fint svar.

Før denne krangelen sa jeg til han at vi må legge planer for hvordan jeg trenger ha det i disse periodene. Han er med på det , men han sier det virker som jeg ikke vil ha omsorg,  så han forstår ikke de irrasjonelle følelsene og handlingene som følger med pmdd.

Anonymkode: ed4bd...a0e

[Gjest lurven]

Det er vanskelig for en annen person å sette seg inn i hvordan du har det. Du må oppsøke en profesjonell 

[AnonymBruker]

Han forstår deg ikke og det er ikke så rart. Hvis du går i behandling, ta han med deg på et par timer. 

Men du må også tenke over dine reaksjoner og handlinger, for det er ikke lett å leve med noen som er så sinte, truende og holder på med materialistisk vold. 

Anonymkode: b3de6...9d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Tusen takk for fint svar.

Før denne krangelen sa jeg til han at vi må legge planer for hvordan jeg trenger ha det i disse periodene. Han er med på det , men han sier det virker som jeg ikke vil ha omsorg,  så han forstår ikke de irrasjonelle følelsene og handlingene som følger med pmdd.

Anonymkode: ed4bd...a0e

Å legge planer er veldig lurt!
Men ja jeg forstår veldig godt det du sier. Hadde det akkurat likedan med min eks. Jeg gråt og knuste tallerkner fordi jeg var så ufattelig trist og frustrert - mens han tolket det som sinne. For hvem knuser egentlig tallerkner med mindre man er ordentlig sinna? Man knuser ikke tallerkner fordi man trenger omsorg? Hehe
Det er en emosjonell greie. Når man blir såpass overveldet av følelser så blir det uutholdelig. Pmdd var også skylda for at jeg holdt på med selvskading da jeg var litt yngre. Man tortureres innvendig av en emosjonell storm. Disse tingene manifisterer seg og blir fysiske. Fordi man må få det ut på en eller annen måte. Ellers føler man at man blir gal.

Du sier du går til behandling. Kanskje din terapeut kan hjelpe deg med å ordlegge deg slik at din mann forstår deg litt bedre?

Så tenker jeg at hvis en person er utagerende, hysterisk eller blir fysisk - da er det bare helt naturlig og av instinkt at den andre personen reagerer med å bli defansiv. Eller t.o.m aggresiv. Da er det mye å forvente av kjæresten din at han skal ta seg sammen og vise omsorg i stedet. Det blir sikkert lettere hvis du klarer å håndtere de værste toppene av "stormen" på egenhånd.

Pmdd er primært hormonstyrt, om jeg har forstått det riktig. Derfor nevnte jeg trening. De gode hormonene kroppen produserer fra høyintensitetstrening er med på å balansere humøret. Det hjelper litt. Det er min erfaring. Selv om alle reagerer forskjellig.

Håper du får det bedre. Du har all min sympati altså. Jeg vet at det er skikkelig vanskelig. ❤️ Hvis du ikke allerede er der, så sjekk ut PMDD gruppa på facebook. Der er det mange i akkurat samme bås som deg.

Anonymkode: 931d9...33e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Skrev også at jeg ødelegger ting fordi mannen ikke forstår.

Anonymkode: ed4bd...a0e

Kan jeg forstå min venninnes kroniske smerter og kan hun forstå min angst? Svaret er nei. Hvorfor krever du at han skal forstå? 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tusen takk for fint svar.

Før denne krangelen sa jeg til han at vi må legge planer for hvordan jeg trenger ha det i disse periodene. Han er med på det , men han sier det virker som jeg ikke vil ha omsorg,  så han forstår ikke de irrasjonelle følelsene og handlingene som følger med pmdd.

Anonymkode: ed4bd...a0e

Nei når du knuser ting og er rasende viser du ikke at du trenger omsorg eller? Jeg var sterkt plaget med pms. Det jeg gjorde var å gå inn på soverommet og telle til minst ti og ta noen dype åndedrag. Du kan ikke bruke din mann (eller venninner) som psykolog. 

Anonymkode: e34a9...57b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er fult fungerende,  men har en del psykiske problemer. Jeg har pmdd diagnose som betyr at to uker av måneden betyr en del angst og timevis mørke tanker. Om kvelden kan jeg få en del angst og om mannen ikke forstår meg ,kan ting eskalere ganske mye. Jeg er ikke fysisk, men det kan gå utover ting. F.eks. fjernkontrollen.  

Igår sa jeg til mannen at jeg vet ikke om jeg klarer ha det slik lenger ,fordi jeg føler jeg ikke fungerer i familien. Jeg kan trigges av små ting. Mannen sa jeg får gjøre alvor istedenfor å true og til tross for at jeg sitter med angst i sofaen, går han på badet for å pusse tennene. Jeg blir så nedbrutt at jeg velger å gå ut i gata for å få litt luft. Jeg ringer han etter en stund, men han slår bare av telefonen. Han bryr seg virkelig ikke og klarer iallefall ikke vise omsorg når han blir trøtt. Jeg begynner å utagere enda mer å ødelegger en ting til.

Ting eskalerer veldig mye og han skriker til meg fordi han sier jeg holder han våken. Kan finne på å holde meg fast.

Hvordan skal jeg få mannen min til å behandle meg bedre og få han til å forstå at jeg eskalerer fordi han ikke ønsker lytte? 

Anonymkode: ed4bd...a0e

Jeg syntes faktisk ikke at du kan legge skylden for den dårlige oppførselen din på mannen. 

Du må lære deg å finne en måte du kan få utløp for frustrasjonen på en mer konstruktiv måte. Du oppfører deg dårlig og ingen får lyst til å gi deg omsorg da. Hadde gjort det med et barn, men ikke en voksen. Her går grensen mellom å være en partner og å være helsepersonell. Han kan velge å ikke stå på pinne for deg når du utagerende. Han kan velge å ikke villevære din partner. Kanskje er det helsepersonell og ikke en partner du har behov for? 

Anonymkode: c0a5a...feb

[AnonymBruker]

Jeg tenker at mannen din er drittlei av dine psykiske problemer og at han orker ikke mer. Fortsetter dette tror jeg han kommer til å gå fra deg, så jeg tror du trenger mer behandling enn samtaler og medisiner.

Kan du legge deg inn på en psykiatrisk institusjon og få langtidsbehandling? Det virker som om ekteskapet ditt holder på å gå i stykker.

Anonymkode: 0d7c1...ec1

[AnonymBruker]

Vel, som periodisk deprimert selv kan jeg skjønne at det må være veldig vondt å ha det slik. Jeg skjønner også at du trenger en trygg havn som kan ta imot alt det vonde som blir for vanskelig å takle.

Samtidig har jeg en mann som av og til får raseriutbrudd, med utskjelling og ødelegging av ting. (Som han attpåtil må se at JEG rydder opp/fikser etterpå før han slutter å være irritabel etterpå.) Og vet du, det er utrolig vanskelig å holde roen og klare å gi den forståelsen akkurat da. Det står ikke på viljen, men evnen til både forståelsen og å gjøre det i praksis. Det er skremmende når ting ødelegges, jeg blir såret når han tilsynelatende virkelig går inn for å såre meg mest mulig, og maktesløs og fortvilet fordi det blir bare verre uansett faen hva jeg gjør eller ikke gjør. Det er umulig å nå inn til ham.  I tillegg; når man blir redd, kobles de mer intelligente og rasjonelle delene av hjernen ut. Du går i overlevelsesmodus, akkurat som steinaldermennene gjorde når de møtte en bjørn eller tiger på jakt etter mat.

 

Og ikke minst, som en bruker over her sa: man knuser ikke tallerkener fordi man trenger omsorg? Det er lett å tro at man gjør sånt av sinne. (Og vanskelig å huske på at noen blir sinte når de egentlig er redde.) Jeg forstod først i går, etter 9 år med slike utbrudd 2-3 ganger i året, at det er noen andre følelser der som kommer til uttrykk som sinne/utagering. Og selv om jeg nå forstår, vet jeg ikke om jeg vil klare å huske det neste gang han plutselig skjeller meg ut for noe helt random, og slenger malingsbøtta i gulvet etter at jeg tydeligvis har gitt feil svar/reaksjon.

 

En annen ting, med fare for å være stereotypisk; "jeg trenger forståelse" kan være et litt for abstrakt svar for en mann. Mannen min begynner alltid å foreslå løsninger eller distraksjoner når jeg gir uttrykk for mine vonde følelser. Så jeg prøvde å holde det for meg selv. Til slutt klarte jeg å være konkret; "Jeg trenger å la det få gå sin gang, og jeg trenger at du holder rundt meg og lar meg få det ut mens det står på. Distraksjoner bare utsetter det hele, og løsninger funker ikke". (Jeg gråter når ting blir for mye for meg, så han trengte bare å holde rundt meg og la meg få gråte meg tom og sette ord på det som skjedde inni meg.) Men selv da mente han at han hadde jo ikke akkurat fått gjort noe.

Anonymkode: c154a...aab

[AnonymBruker]

Du skrev ikke hva pmdd er for noe så jeg trodde det var noe ala posttraumatisk stress syndrom.

Nå har jeg googlet og leser at det er en veldig sterk pms.

I programmet "Pinlige sykdommer" var det en dame som to uker hver måned hadde selvmordstanker, og var et monster ovenfor mannen og barna sine.

Hun var ikke mer enn 29 år, men siden dette gikk sånn ut over ekteskapet og livskvaliteten hennes valgte hun å operere bort eggstokkene, og da forsvant problemet..

Hun kom i overgangsalderen, men hun sa at det var tusen ganger bedre enn å ønske å ta livet sitt 2 uker hver måned.

Anonymkode: 0d7c1...ec1

[AnonymBruker]

Jeg blir rett og slett kvalm av slike innlegg som dette. Din mann må finne seg i mye, veldig mye faktisk. 14 dager i måneden skal han gå på tåhev for deg fordi du har mentale problemer, i tillegg utøver du vold i forskjellige former. 

Du har forventninger til din mann som er helt uoppnåelig. Din psykdom preger din manns liv noe enormt, og alt du ser er at din mann har lite eller ingen forståelse av din psykdom. Det er så selvsentrert og så egoistisk at jeg ikke har ord. 

Jeg har nevnt det hundre ganger før, og må sannsynligvis nevne det 1000 ganger til: Er du frisk og ønsker å leve et godt liv, bli sammen med andre som er friske. Er du i en situasjon hvor partneren din har blitt syk eller psyk så bør du vurdere om dette er det rette for deg. Om du virkelig har lyst til å tilbringe resten av livet ditt med en person hvor samlivet kun skal handle om den som er psyk eller syk. 

Anonymkode: 9cb6d...e7f