Finner ikke mening i dagene lenger..

[AnonymBruker]

Er på et punkt der jeg er så ferdig med livet. Våkner midt på natta i desperasjon over å være på stedet hvil. Finner ingen mening i noe. Har et lite tantebarn på 6 mnd, men klarer ikke bli glad selv med henne. Selv med verdens fineste baby som smiler fra øre til øre til meg! Har ingen venner igjen. De to siste ukene har jeg ikke klart å snakke engang, bare ligget med øyemaske for å hente meg inn. Har hatt alle muligheter i livet, har fått reist en del men da heller aldri opplevd noe som helst. Har klart å få en bachelor uten at det var noe mestring, fordi jeg klarer ikke jobbe. Har aldri følt glede i livet, selv som barn, men en lettelse på deprasjonen har jeg følt til tider.
 

Synes det er skummelt å skrive her, fordi mange er sånn «se gledene rundt deg! Gå tur, hør på musikk, mal, vær med folk, gå ut.» Alt jeg tenker da er.. hvorfor? Jeg gjør alt det og det hjelper ikke, det tar så mye energi og krefter som jeg trenger for å gjøre grunnleggende behov. Har hatt en barndom preget av omsorgssvikt og har i voksen alder blitt voldtatt av to forskjellige menn. Det kunne ringt noen til meg nå og sagt «du har vunnet 100 millioner, fått alle vennene dine tilbake og får gjøre alt du vil i 5 år framover». Ville vært totalt likegyldig. De tre siste årene har jeg ligget i senga, men det er jo ikke her jeg vil være! Jeg vil føle noe, være med venner, få meg familie før det er for sent, jobbe.. Psykiatrien har gjort meg verre, det er bare å innse at de ikke kan hjelpe meg lenger. Er behandlingsresistent når det kommer til medisiner. Har PTSD og unnvikende pf, pluss da selvsagt alt som følger med av angst, depresjon, spiseforstyrrelse, selvskading osv. Jeg er 29 år og ligger i senga 90% av dagen, det er ikke her jeg vil være  Hjelp, hva skal jeg gjøre? Har et ønske om å flytte til en by som kan ha et bedre psykiatritilbud, men i perioder er alt jeg klarer å gå på do. Trenger hjelp til å vaske, handle og slike ting. Det sier seg selv at det å drasse med seg et flyttelass er uaktuelt. Det er ikke synd på meg men jeg vil ikke være en byrde for samfunnet. Er så rådvill, setter pris på alle innvendinger!

Anonymkode: 94be9...f61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er på et punkt der jeg er så ferdig med livet. Våkner midt på natta i desperasjon over å være på stedet hvil. Finner ingen mening i noe. Har et lite tantebarn på 6 mnd, men klarer ikke bli glad selv med henne. Selv med verdens fineste baby som smiler fra øre til øre til meg! Har ingen venner igjen. De to siste ukene har jeg ikke klart å snakke engang, bare ligget med øyemaske for å hente meg inn. Har hatt alle muligheter i livet, har fått reist en del men da heller aldri opplevd noe som helst. Har klart å få en bachelor uten at det var noe mestring, fordi jeg klarer ikke jobbe. Har aldri følt glede i livet, selv som barn, men en lettelse på deprasjonen har jeg følt til tider.
 

Synes det er skummelt å skrive her, fordi mange er sånn «se gledene rundt deg! Gå tur, hør på musikk, mal, vær med folk, gå ut.» Alt jeg tenker da er.. hvorfor? Jeg gjør alt det og det hjelper ikke, det tar så mye energi og krefter som jeg trenger for å gjøre grunnleggende behov. Har hatt en barndom preget av omsorgssvikt og har i voksen alder blitt voldtatt av to forskjellige menn. Det kunne ringt noen til meg nå og sagt «du har vunnet 100 millioner, fått alle vennene dine tilbake og får gjøre alt du vil i 5 år framover». Ville vært totalt likegyldig. De tre siste årene har jeg ligget i senga, men det er jo ikke her jeg vil være! Jeg vil føle noe, være med venner, få meg familie før det er for sent, jobbe.. Psykiatrien har gjort meg verre, det er bare å innse at de ikke kan hjelpe meg lenger. Er behandlingsresistent når det kommer til medisiner. Har PTSD og unnvikende pf, pluss da selvsagt alt som følger med av angst, depresjon, spiseforstyrrelse, selvskading osv. Jeg er 29 år og ligger i senga 90% av dagen, det er ikke her jeg vil være  Hjelp, hva skal jeg gjøre? Har et ønske om å flytte til en by som kan ha et bedre psykiatritilbud, men i perioder er alt jeg klarer å gå på do. Trenger hjelp til å vaske, handle og slike ting. Det sier seg selv at det å drasse med seg et flyttelass er uaktuelt. Det er ikke synd på meg men jeg vil ikke være en byrde for samfunnet. Er så rådvill, setter pris på alle innvendinger!

Anonymkode: 94be9...f61

Skjønner det med å flytte for å oppsøke bedre hjelp men er litt redd problemene flytter med deg og du skal bli enda mer fortvilet. Kjenner meg igjen i det med å spørre hvorfor. Når jeg er alene pleier jeg tenke, ingen merker om jeg maler eller ikke, ingen merker om jeg gikk en tur eller ikke, ingen merker og jeg leste den boka eller droppet det. Så jeg kan like gjerne la det være. Sånn er det jo når man er deprimert, ingen glede og det føles meningsløst å gjøre noe. Men det skal visst ha en effekt å gjøre noe, selv om du ikke merker det med en gang. Så prøv å gjøre litt, det som har lavest terskel for deg. 

Anonymkode: 5c60c...47e

[AnonymBruker]

Det verste for meg er å ikke ha noen venner. Det må være noe av det verste man kan oppleve å gå gjennom livet uten noen venner. Ikke en eneste. 

Anonymkode: e2e0b...802

[AnonymBruker]

For at noe skal endre seg må du gjøre andre ting enn å ligge i sengen, ellers fortsetter det bare. Du har allerede gitt opp. 

Jeg har samme diagnoser som deg. Vokst opp med seksuelt misbruk nærmest hver bidig dag i mange år, omsorgssvikt og mobbing. Når dette var ferdig var det mange år med rettsaker og alt som følger med. Og det er bein tøft å leve med disse diagnosene, men tro meg, det kan faktisk bli mye bedre enn du har det nå.

Jeg var ferdig med livet som 18 åring. Så ingen fremtid. Alt var bare så ufattelig vondt eller så var jeg likegyldig. Fikk ingen hjelp som "fungerte", fordi jeg var fastkjørt i et mønster som bare ble bekreftet ved at terapien ikke fungerte. Det er et under at jeg lever i dag, etter x antall forsøk på å ende livet. Men er ufattelig glad i dag for at jeg lever. 

Som 21 åring ble jeg gravid på p piller. Fokuset mitt endret seg, jeg bestemte meg for at jeg skulle gi ungen min et fantastisk liv og kjempet meg igjennom intensiv behandling og beintøft arbeid - med veldig gode resultater. 

Nå sier jeg for all del ikke at du skal bli gravid, men poenget var hvordan fokuset endret seg og hvordan dette gjorde at jeg ble mottakelig for terapi og kampen mot et bedre liv. 

Selvfølgelig kan du bli bedre og få et verdig liv med gleder og alt som følger med. Du er jo ikke følelsesløs, ellers hadde du ikke skrevet her inne, gått til psykriater og tenkt igjennom ting som du gjør. ❤️

Anonymkode: 7717b...793

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Det verste for meg er å ikke ha noen venner. Det må være noe av det verste man kan oppleve å gå gjennom livet uten noen venner. Ikke en eneste. 

Anonymkode: e2e0b...802

Du har ikke venner nå. Men det er nå. Jeg hadde ingen venner i tyveårene. Ingen. Men det endret seg. Ikke plutselig helt av seg selv men jeg endret meg sakte men sikkert og åpnet meg for å bli kjent med folk. Ble bevisst på hvordan frykt hadde lukket meg og virket avvisende på folk selv om det aldri var ment sånn. Jeg skjønner de ter veldig vanskelig med en sånn oppvekst, men det er håp for alle. Det kan endre seg bare du tar små skritt i riktig retning❤️

Anonymkode: 5c60c...47e

[AnonymBruker]

Kanskje ikke så dumt å flytte til en annen by?!  Du kan jo ta deg en tur dit og se deg rundt om dette er et sted du kommer til å trives bedre!

Anonymkode: b2f3f...040

[AnonymBruker]

Du sier at det hjelper ikke, men kanskje vi heller kan si at det hjelper ikke ennå? Det kan hjelpe i fremtiden om du gjør det nå. Ting kan endre seg med tiden, det har jeg opplevd selv og sett i andre. Pasienter som ikke har fått bedring av behandling og blitt gitt opp har blitt bedre senere. Man kan si at behandlingen var feil eller tidspunktet var feil, men poenget mitt er at det finnes håp. Det er blytungt å sloss mot depresjon. Depresjonen vil jo at du skal gi opp og ikke se poenget med noe, det er slik den funker.

Anonymkode: e51b0...5ae